—SAMMENDRAG—
Et av de bibelske kriterier for eksklusjon er at en person er ond. Første Johannes 3:12 sier at Kain var ond da han drepte Abel. Derfor kan vi si at drap eller mord er en eksklusjonsgrunn.
Første avdeling: Å drepe mennesker og de som er ufødte.
Fordi det er onde personligheter som blir ekskludert, dvs. personer som er gjennomsyret av onde handlinger, så er det bare personer med morderiske personligheter, personer som er gjennomsyret av drapstanker, som skal bli ekskludert.
Drap kan også finne sted i forbindelse med fostre i mors liv. Ifølge norsk lov er fostre som blir abortert før 12. uke, ikke levende personer. En lov som akkurat er vedtatt, sier at abort kan tillates frem til 22. uke av svangerskapet.
Guds syn på ufødte barn er annerledes. Hans syn er at fra unnfangelsen er et befruktet egg en levende person. En analyse av Salme 139:15 viser dette. Det betyr at det å fjerne et befruktet egg, et embryo, eller et foster, er det samme som drap.
Jeg har aldri hørt om en søster som har tatt abort. Men hvis dette skulle skje i et anfall av desperasjon eller sinnslidelse, så trenger hun ikke et domsutvalg, men heller kjærlig omsorg fra familie, venner og eldste.
Andre avdeling: Det finnes ikke noe slikt som «samfunnsansvarlighet»
Moseloven blir brukt i forbindelse med argumenter om blodskyld. Denne loven er ikke lenger gyldig. Men prinsippene bak denne loven kan bli anvendt i det åndelige Israel. For å forstå forskjellen på Moseloven og lovene i det åndelige Israel blir forskjellen på lover og prinsipper drøftet.
Eksempler fra De hebraiske skrifter blir brukt for å vise «samfunnsansvarlighet». I stedet for å bli dømt på grunnlag av det såkalte begrepet «samfunnsansvarlighet», ble mennesker drept fordi de befant seg på et galt sted til en gal tid. De som ble drept, kom til sheōl og vil få en oppstandelse på dommens dag.
Eksempler fra De kristne greske skrifter som skal vise «samfunnsansvarlighet» blir drøftet. De som ble drept, var, akkurat som menneskene som er nevnt i De hebraiske skrifter, på et galt sted til en gal tid. Disse vil også få en oppstandelse fra de døde.
Medlemmene av det styrende råd har skrevet at vi vet ikke om Gud vil bruke «sanmfunnsansvarlighet» i forbindelse med dem som dør i den store trengsel. Derved åpner de for muligheten for at mennesker kan bli evig tilintetgjort på grunn av andres synder. Dette er en benektelse av Guds rettferdighet og av at Jesus ved sin død kjøpte alle Adams etterkommere.
Tredje avdeling: Eksklusjon basert på blodskyld
I kontrast til «samfunnsansvarlighet». som ikke eksisterer, så er blodskyld noe virkelig som mennesker kan pådra seg.
Jeg drøfter betydningen av blodskyld, og viser at «kriminell forsømmelighet» («criminal negligence»), som betyr å unnlate å handle for å redde menneskers liv, kan føre til blodskyld. Vakttårnets litteratur bruker eksemplet med tilfluktsbyene (4. Mosebok 35:6-25) som grunnlag for å etterforske et vitne som har drept noen med sin bil. Men den biblske beretningen gir ikke grunnlag for en slik etterforsking, siden Moseloven utelukkende gjaldt Israels nasjon og ikke er bindende for kristne.
Å avgjøre om en kristen er skyldig i «kriminell forsømmelse» i forbindelse med bilkjøring, og derfor har blodskyld, er svært vanskelig på grunn av alle de forskjellige faktorer som kan forårsake en ulykke. Hvis et domsutvalg mener at en kristen har blodskyld uten å angre, og de ekskluderer ham, så har de foretatt en handling i strid med Bibelen, basert på et menneskebud som er funnet opp av medlemmene av det styrende råd.
Fjerde avdeling: Medlemmene av det styrende råds «kriminelle forsømmelighet» kan føre til blodskyld.
Det styrende råds definisjon av «blod» som «fullblod, plasma, røde celler, hvite celler og blodplater er standard-definisjonen av blod. Når medlemmene av det styrende råd imidlertid bruker denne definisjonen som en lov og ikke som en veiledning, og at vitner kan bli ekskludert hvis de bryter loven, da må dette betegnes som «kriminell forsømmelighet», og det kan føre til blodskyld.
Det hebraiske ordet dam og det greske ordet haima referer bare til den røde væsken i årene til mennesker og dyr og ikke til fraksjoner av blod.
Dette betyr at hvorvidt en kristen skal ta imot en blodkomponent eller ikke, er noe hans eller hennes samvittighet må avgjøre. Dette er noe som medlemmene av det styrende råd ikke har noe med å gjøre.
Loven om ikke å lagre sitt eget blod før en stor operasjon kan en sjelden gang føre til døden for et vitne, men ofte fører det til at pasientens livslengde blir forkortet. Denne loven kan føre til blodskyld for medlemmene av det styrende råd.
Den grusomme og hensynsløse behandling av ekskluderte og de som har trukket seg, er «kriminell forsømmelighet». Når dette fører til selvmord, så kan medlemmene av det styrende råd få blodskyld.
I 40 år har medlemmene av det styrende råd forbudt bruken av metadon for harde stoffmisbrukere som forsøker å slutte med sitt misbruk. Et stort antall vitner som har vært stoffmisbrukere, har dødd i løpet av disse 40 årene, og mange liv kunne ha vært reddet hvis bruken av metadon var tillatt. I forbindelse med et stort antall av dem som har dødd, har medlemmene av det styrende råd blodskyld.
Fra 1971 til 1975 hadde medlemmene av det styrende råd bestemt at tilførsel av Faktor VIII, som mange blødere mangler, én gang, var tillatt. Men tilførsel to eller flere ganger var forbudt, for det var det samme som å spise Faktor VIII, og å spise blod er forbudt. I 1975 ble all bruk av Faktor VIII tillatt. Dette var igjen «kriminell forsømmelighet», og blødere som døde under forbudet, ville føre til blodskyld for medlemmene av det styrende råd.
DRAP AV MENNESKER OG BARN I MORS LIV
I denne avdelingen skal jeg drøfte situasjoner hvor et vitne blir en drapsmann, hvor et menneske eller et ufødt menneske blir drept (abort).
DRAP AV ET MENNESKE MED HENSIKT
Fordi alle vitner vet at livet er hellig, vil det være utenkelig for et vitne å drepe et menneske. Men i ekstreme situasjoner kan et vitne bli fylt av sinne og hat at vedkommende dreper et menneske. Er denne personen skyldig i en eksklusjonshandling?
Eksklusjonsgrunnene som Paulus nevner i 1. Korinter kapitlene 5 og 6 er uttrykt som substantiver og ikke som verb. Handlinger blir uttrykt med verb, men de nevnte substantiver er hva vi kaller nomen agentis («agent-substantiver»). Dette betyr at ekslusjonsgrunnene kan ikke ble definert som handlinger gjort én eller noen få ganger. Agent-substantiver beskriver ikke hva personer gjør, men hva personer er — hva onde mennesker har blitt. Dette betyr for eksempel at en tyv er en som er gjennomsyret av tyveri og er uforbederlig.[1]
I en artikkel som drøfter alkoholproblemer, så aksepterer forfatteren betydningen av substantivene i 1. Korinter kapitlene 5 og 6 som agent-substantiver, uten direkte å si det. Artikkelen finnes i Vakttårnet for 15. september 1983 og har tittelen «Alkoholproblemer — hva kan de eldste gjøre?» Jeg siterer fra sidene 8 og 11:
For det første bør vi merke oss at det er forskjell mellom å drikke for mye ved en enkelt anledning av vanvare og det å være en dranker, en som har for vane å drikke seg beruset…
Kristne tilsynsmenn er forpliktet til å sørge for at uforbederlige drankere som ikke angrer, ikke blir tolerert i den kristne menighet; de må utstøtes. (1. Korinter 5: 11—13; se også EN; Galaterne 5: 19—21.)
En person behøver følgelig ikke å bli utstøtt bare fordi han er alkoholiker.
Det er på samme måte med alle eksklusjonsgrunnene, innbefattet den grunnen vi her drøfter. En drapsmann i Bibelens forstand er ikke nødvendigvis en som har drept et menneske, men det er en uforbederlig morder. Betyr dette at det å drepe et menneske ikke er en eksklusjonsgrunn? For å besvare det skal jeg bruke følgende eksempel:
En ung døpt bror har blitt en misbruker av harde stoffer, og hans behov for narkotika er så sterkt at han er villig til å gjøre hva som helst for å få tak i stoff. Han går inn i en butikk med en pistol i hånden og forlanger penger. Innehaveren nekter. Og den unge mannen dreper ham, tar pengene og løper. Neste dag ser denne unge mannen etter en annen butikk som han kan rane for å få penger til å kjøpe mer narkotika. Denne unge mannen har drept et menneske, og hans oppførsel viser at han er en uforbederlig morder. I betraktning av dette vil det at han har drept et menneske, føre til at han blir ekskludert.
Jeg skal også bruke et annet eksempel: En ung bror har deltatt i gambling, og som et resultat skylder han flere tusen kroner. Han klarer ikke å betale sin gjeld, og i et øyeblikk hvor han er desperat, går han inn i en butikk med en pistol og forlanger penger. Innehaveren nekter, og den unge broren dreper innehaveren. Når det går opp for den unge mannen hva han har gjort, melder han seg for politiet. Og han lover seg selv at han skal forandre sitt liv fullstendig.
Å drepe et menneske er en alvorlig handling, mye alvorligere enn for eksempel å drikke seg full. En person vil ikke bli ekskludert ved en gangs beruselse. Men fra synspunktet om eksklusjon, så virker de to handlingene likt. En person vil ikke bli ekskludert for en engangs beruselse. Bare hvis han er gjennomsyret av beruselse, en som til stadighet blir beruset, vil han bli ekskludert.
På lignende måte er det når de gjelder alvorligere synder; en person skulle ikke automatisk bli ekskludert for å a drept et menneske. Bare når han viser at han har en morderisk samvittighet, at han er gjennomsyret av denne handlingen, fortjener han å bli ekskludert.
DRAP AV EN UFØDT PERSON (ABORT)
For 51 år siden hadde Våkn opp! for 22. juli 1973 artikkelen «Millioner som nå lever, vil aldri bli født» Dette var en tankevekkende artikkel. Men mange ville stille spørsmål ved tittelen, siden en vanlig oppfatning er at fostre i mors liv ikke er levende personer.
Ifølge norsk lov kan en kvinne bestemme abort fram til uke 18, og abort kan blir foretatt inntil uke 22 hvis en komité av fagfolk er enig i kvinnens ønske. Grunnen til at grensen er satt ved uke 22, er at legene sier at et foster som blir født etter uke 23, kan overleve utenfor livmoren ved kunstige midler, og kan senere leve et fullverdig liv. Men et foster som blir født før uke 23 kan ikke overleve utenfor livmoren selv med kunstige midler, og derfor blir ikke et slikt foster sett på som en levende person.
Men Skaperen av livet har et helt annet syn på livet. Våkn opp» for 22. juli 1982, side 18, skrev:
Livsfrukt er en lønn, fra Jehova Gud. (Salme 127: 3) Bibelen viser at Skaperen selv kan følge med i et menneskefosters utvikling. (Salme 139: 13—16) Og til beskyttelse for både moren og hennes ufødte barn uttalte han i sin lov til det gamle Israel: «Når menn kommer i slagsmål med hverandre og støter til en fruktsommelig kvinne, så hun føder i utide, men ellers ingen ulykke [dødsulykke, NW] skjer, så skal den som gjorde det, gi den bot som kvinnens mann pålegger ham; han skal gi etter dommeres skjønn. Men dersom det skjer en ulykke [dødsulykke, NW], da skal du gi liv for liv.» — 2. Mosebok 21: 22, 23, EN.
Noen bibeloversettelser gjengir dette skriftstedet [2. Mosebok 21:22, 23] på en litt annen måte. Men den hebraiske tekst viser klart og tydelig at loven i Israel sa at hvis et barn ble født for tidlig fordi moren ble påført skade, skulle den skyldige ilegges bot. Og hvis ulykken hadde dødelig utgang enten for moren eller for barnet, var straffen «liv for liv».
Salme139:16 viser at livet begynner ved unnfangelsen og ikke i graviditetens 23. uke. En bokstavelig oversettelse av dette verset er:
Du så min klump [eller: mitt uformede legeme] (gōlæm), og i din bok ble de alle skrevet ned [i] de dager da de ble formet, og ikke en av dem [eksisterte].
Verset er skrevet som poesi, og det betyr at noe er klart uttrykt og noe er underforstått. Verbet gālam betyr å rulle sammen tøy til en rund ball, og det tilsvarende substantivet gōlæm referer til noe som er rullet sammen, dvs. til en klump, til et uformet legeme, til et embryo.[2] Substantivet gōlæm er entall. Men betydningen av ordet er flertall, fordi det består av mange deler som er rullet sammen. Derfor må ordene «de alle» referere til de forskjellige delene av gōlæm, av det uformede legemet. Alle disse delene ble skrevet ned i «din bok», dvs. i Jehovas bok.
Verbene rā’ā («så»), kātab («ble skrevet») og yātsar («ble formet») er alle 3. person flertall. Derfor må alle tre verb referere til «dem alle», hvor «dem» referer til de forskjellige delene av gōlæm («det uformede legemet»).
Ifølge Matteus 10:30 sa Jesus: «Men selv hårene på DERES hode er telt alle sammen.» Disse ordene viser Guds store kjennskap til og interesse for hvert enkelt menneske. Salme 139 uttrykker også Guds store kjennskap og interesse for hvert enkelt menneske.
I dag vet vi at fra det øyeblikk sædcellen blir forent med eggcellen, så begynner dannelsen av delene av embryoet, og grunnlaget for personens personlighet er allerede dannet ved unnfangelsen. Verset viser at ved unnfangelsen, før embryoets deler var dannet, så kjente Gud allerede David. Og når delene av embryoet var formet, da så Gud Davids uformede legeme.
Og alle delene av embryoet ble skrevet ned i Guds bok mens de ble formet, dvs. Gud kunne allerede se personen David på grunnlag av den genetiske informasjonen som embryoet inneholdt helt fra unnfangelsesøyeblikket.
Når det gjelder spørsmålet om abort, så viser dette verset, at fra unnfangelsen, når de første delene av embryoet ble formet, så er det en levende person. David bruker ordene «mitt gōlæm», som betyr «meg», og det viser at David var en levende person fra den tid han var en uformet klump, fra tiden for unnfangelsen. Vi ser at fra Guds synspunkt begynner ikke livet ved svangerskapets 23. uke. Det betyr at den som fjerner et befruktet egg, et embryo, eller et foster på et hvilket som helst tidspunkt etter unnfangelsen, er en drapsmann, en morder.
Jeg har aldri hørt om en søster som har blitt gravid og så har tatt abort. Hvis dette noen gang skulle skje, må grunnen være desperasjon, mental ubalanse eller sinnsykdom. I en slik situasjon skulle ikke søsteren bli brakt foran et domsutvalg. Men hun ville trenge all mulig hjelp fra familiemedlemmer, nære venner og eldste. Og denne hjelpen skulle ikke bare vare en kort tid, for søsteren ville bære på en stor byrde i lang tid.
[1]. Se artikkelen «De 11 eksklusjonsgrunnene 1 Ikke ‘griskhet’, men ‘uærlig utnyttelse’» i kategorien «De 11 eksklusjonsgrunner».
[2]. J. R. Kohlenberger III and W. Mounce. Concise Hebrew-Aramaic Dictionary.
DET FINNES IKKE NOE SLIKT SOM «SAMFUNNSANSVARLIGHET»
Drøftelsen ovenfor viser til situasjoner som gjelder det å drepe mennesker. De situasjoner som følger, drøfter jeg situasjoner hvor noen indirekte er ansvarlig for at noen mister sitt liv.
Fordi drøftelsen av det fiktive begrepet «samfunnsansvarlighet» og det bibelske begrepet «blodskyld» er basert på en sammenligning mellom De hebraiske skrifter og De kristne greske skrifter, er det viktig å forstå forholdet mellom lovene som ble gitt av Moses og de kristne lover. For å forstå dette må vi kjenne forskjellen på en lov og et prinsipp.
FORSKJELLEN PÅ EN LOV OG ET PRINSIPP
I forbindelse med blodskyld, har medlemmene av det styrende råd brukt mange av de lover Moses ga, lover som ikke lenger er gyldig. Et viktig punkt her er hvordan kristne kan lære noe av de lover Moses ga. Nøkkelen til dette er forskjellen på en lov og et prinsipp.
Et prinsipp er en grunnleggende sannhet som er evig og aldri forandres, slik som «Det er bare én Gud», «Gud er evig», «Gud er kjærlighet», «blodet representerer livet», og «livet er Guds eiendom». Lover er befalinger eller regler som er basert på prinsipper. Her blir prinsippene anvendt på et begrenset område i en begrenset situasjon.
Prinsipper er som nevnt evige, men lover basert på prinsipper forandrer seg. Hva er grunnen til forandringen? Grunnen er at omstendighetene og omgivelsene hvor lover blir gitt, er forskjellige og forandrer seg. Derfor er lover situasjons-spesifikke, og de kommer og de går. Dette er grunnen til at lovene i Israel er annerledes enn lovene i de kristne menigheter, selv om begge sett av lover er basert på de samme evige prinsippene.
Jeg skal nå sammenligne noen lover som Moses ga, med lovene i de kristne menigheter:
Israel var en nasjon som bodde i et land med bestemte grenser. Derfor skulle de lover Moses ga, regulere både det verdslige og det religiøse livet til innbyggerne i Israel. Da Moseloven ble gitt, var det ingen universell soning for synd. I kontrast til dette bor innbyggerne i de åndelige Israel, de kristne menigheter, i mange forskjellige land. Derfor skal deres lover bare regulere de religiøse og ikke det verdslige livet. Og da de kristne lover ble gitt, hadde Jesu gjenløsningsoffer blitt tilgjengelig for alle mennesker.
Vi har nå en bakgrunn for å forstå forskjellen på Moseloven og lovene for de kristne menigheter. De samme evige prinsippene ligger bak begge sett av lover. Men disse prinsippene blir anvendt forskjellig på grunn av de forskjellige omstendighetene for de to sett med lover. Det er en klar kontrast mellom det kjødelige Israel og det åndelige Israel. Men det er også likheter. Og hvor det er likheter, blir de evige prinsippene anvendt på samme måte i det kjødelige og det åndelige Israel.
Når vi vurderer om en av de lovene Moses ga, kan anvendes på det åndelige Israel, blir spørsmålet: Ble denne loven laget på grunn av de spesielle forholdene i det kjødelige Israel? Med andre ord: Ble denne loven laget for både å regulere det verdslige og det religiøse livet til Israels nasjon før det var et universelt offer for synder? Hvis svaret er ja, så kan ikke denne loven anvendes på det åndelige Israel. Jeg skal drøfte fire forskjellige eksempler:
- Mosebok 23:17
17 Tre ganger i året skal alle menn hos deg tre fram for den sanne Herres, Jehovas, ansikt.
- Mosebok 29:38, 39
38 Og dette er hva du skal ofre på alteret: unge værer, ett år gamle, alltid to om dagen. 39 Og du skal ofre den ene unge væren om morgenen, og du skal ofre den andre unge væren mellom de to kveldene.
- Mosebok 20:3
3 Du skal ikke ha noen andre guder imot mitt ansikt.
- Mosebok 20:18
18 Og når en mann ligger med en kvinne som har menstruasjon, og derved blotter hennes nakenhet, har han avdekket hennes kilde, og hun på sin side har blottet sitt blods kilde. De skal derfor begge avskjæres fra sitt folk.
Prinsippene bak den første loven er: «Bare Gud fortjener å bli tilbedt» og «Gud er skaper og eier av alle levende skapninger». Disse prinsippene ble anvendt på grunn av de spesielle forholdene i Israel hvor templet var i Jerusalem. Mennene måtte derfor reise til Jerusalem tre ganger hvert år for å tilbe Jehova. I dag er det ikke noe tempel i Jerusalem, og denne loven er ikke gyldig i det åndelige Israel. Men kristne tilber Gud hvor som helst i ånd og sannhet. (Johannes 4:23)
Prinsippene bak den andre loven, er at «alle mennesker har arvet synd og er syndere» og «det å ofre en skapnings blod kan gi tilgivelse for synder». Dette var også en lov som var knyttet til situasjonen i Israel. Ofringene kunne bare gi en midlertidig tilgivelse for synder, og derfor ble dyr ofret til stadighet. Fordi Jesus ofret sitt liv, er det et fullkomment offer som har en evig verdi. Derfor er alle lover i Israel om ofring situasjonsbetinget og er ikke lenger gyldige.
Prinsippene bak den tredje loven er at «det er bare én Gud» og «bare Jehova fortjener å bli tilbedt». Loven i 2. Mosebok 20:3 ble ikke gitt på grunn av situasjonen i Israel, og derfor gjelder den samme loven i det åndelige Israel. Betyr det at De ti bud gjelder i det åndelige Israel, i de kristne menigheter? Svaret er nei. Ingen av lovene som ble gitt av Moses, er juridisk gyldige i dag. Svaret på spørsmålet finner vi i Romerne 13:8-10:
8 Dere skal ikke skylde noen noe som helst, bortsett fra det å elske hverandre; for den som elsker sin neste, har oppfylt loven. 9 For den skrevne lov: «Du skal ikke begå ekteskapsbrudd, du skal ikke myrde, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære», og hvilket annet bud det enn er, sammenfattes i dette ord, nemlig: «Du skal elske din neste som deg selv.» 10 Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten; derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse.
Paulus siterer det 6., 7., 8. og 10. bud, og han viser at bak disse budene er prinsippet «Gud er kjærlighet» og «Gud elsker sine skapninger» og «det er godt å etterligne Gud». Disse prinsippene lå bak de fire budene som Moses ga, og disse gjelder ikke lenger. Men de evige prinsippene bak disse bud gjelder fremdeles. Og i det åndelige Israel har disse prinsippene forent seg i én lov: «Du skal elske din neste som deg selv.» Denne loven dekker alle de områder som de fire budene dekket. Fordi vi elsker vår neste, vil vi ikke gjøre noe av det som de fire lovene forbyr.
For å understreke at de fire budene og resten av De ti bud ikke er gyldige for kristne, men er basert på situasjonene som eksisterte i Israel, kan vi se på budet «Du skal ikke bryte ekteskapet». Denne loven, slik den ble anvendt i Israel, innebar at en mann kunne ha seksuell omgang med mer enn én kvinne, forutsatt at han var gift med flere kvinner. I det åndelige Israel kan en mann bare ha én kone, og ekteskapsbrudd betyr å ha et seksuelt samleie med en annen en denne konen. Derfor er loven mot ekteskapsbrudd i Israel ikke gyldig i det åndelige Israel. Loven mot ekteskapsbrudd er også basert på prinsippet «livet er hellig» og «livet er Guds eiendom og kan bare brukes slik Gud vil». Ekteskapsbrudd kan gi liv til barn utenfor ekteskapet, og derfor er ekteskapsbrudd en krenkelse av prinsippet om livets hellighet.
Den fjerde loven som forbyr samleie med en kvinne som har menstruasjon, kan vi kalle for «en nøytral lov» i forbindelse med det åndelige Israel. Prinsippet bak loven er at «livet som er representert ved blodet, er hellig». Hvis en mann hadde seksuell omgang med sin kone under hennes svangerskap, spiste han ikke hennes blod, og han brukte heller ikke hennes blod. Han brøt derfor ikke loven om ikke å bruke blod. Men slik teksten sier, så hadde han «avdekket hennes kilde». Og dette ville innebære dødsstraff.
Vakttårnet for 15. august 1973, side 382, besvarer spørsmålet om denne loven kan anvendes på kristne. Svaret er nei. Men leserne blir spurt om denne loven kan hjelpe kristne menn til å treffe en avgjørelse i samme situasjon. Vi kan derfor si at denne loven var nøytral for kristne. Den ble gitt under de spesielle forholdene i Israel, og prinsippene bak den kunne ikke direkte bli anvendt i det åndelige Israel. Men kristne kan altså spørre seg om de kan lære noe av denne loven.
DET SÅKALTE BEGREPET «SAMFUNNSANSVARLIGHET» I DE HEBRAISKE SKRIFTER
Begrepet «samfunnsansvarlighet» står i anførselstegn for å vise at det er et fiktivt begrep som feilaktig har blitt anvendt på begivenheter i Bibelen. Ordet «community responsibility» finnes ikke i Merriam-Webster Dictionary, og «samfunnsansvarlighet» and finnes heller ikke som en innføring i Innsikt i De hellige skrifter. Vakttårnet for 1. november 1951, side 333, har en beskrivelse av «samfunnsansvarlighet» Den engelske teksten bruker «communal responsibility» og den norske oversettelsen er «hele samfunnet ansvarlig». Senere ble uttrykket «community responsibility» brukt i Vakttårnets litteratur.
Noen hevder at det i Harmageddon vil være tre klasser: får som overlever, gjeter som blir ødelagt for evig, og uopplyste eller uansvarlige som vil dø, men senere bli oppreist, og at små barn vil komme i denne siste klassen. Er dette riktig? — L. P., Montana.
Vi kjenner ikke noen bibelsk støtte for et slikt syn.Lignelsen om fårene og gjetene viser at folkeslagene blir atskilt i to klasser, ikke i tre. Gjetene som går mot evig avskjærelse, er ikke bare dem som har forfulgt Kristi brødre. Lignelsen bebreider ikke gjetene for hva de har gjort, men for hva de har unnlatt å gjøre, for deres likegyldighet overfor hans brødre og mangel på interesse for dem. — Matt. 25: 45.
Det er mange som aldri kommer i berøring med den salvede levning, men som likevel bifaller det som blir gjort av andre, som forfølger levningen eller unnlater å gi den hjelp. Bibelen viser at når et samfunn understøtter herskere som forfølger Jehovas folk, er hele samfunnet ansvarlig (engelsk: «communal responsibility»). Måtte ikke egypterne lide under plager på grunn av Faraos hårdhjertethet? Måtte ikke amalekittene lide i generasjoner etterpå, fordi Amalek motsto Israel i ørkenen? Ble ikke hele familiene, deriblant de små barna, til Korah, Datan og Abiram, slukt i ødeleggelsen på grunn av det opprør familienes overhoder hadde gjort? Og førte ikke Akan ved sin griskhet døden over sine sønner og døtre likså vel som over seg selv? Selv kong David førte død over sitt folk ved sine egne overtredelser. (2 Mos. 5: 1, 2; 9: 13—16; 17: 8, 14, 16; 20: 5, 6; 4 Mos. 16: 23—33; Jos. 7: 24, 25; 2 Sam. 24: 10—17) Hvem vil nå handle overilet, og begå den dumhet å late som han er mer rettferdig enn Gud ved å si at Han gjorde urett i disse tilfellene? — 5 Mos. 32: 4.
I harmoni med lignelsen om fårene og gjetene viser Esekiels 9. kapitel bare to klasser, de som har fått et tegn for å bli bevart, og de som ikke har fått noe tegn, men er bestemt til å ødelegges. Og legg merke til at små barn ble innbefattet i denne sistnevnte klassen, og skulle slås i hjel uten medlidenhet. Dette er et profetisk bilde på ødeleggelsen i Harmageddon. I en domstid sa Jesus: «Når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.» Det betyr ikke bare presteskap.og legfolk, men også foreldre og barn. Hvis en av foreldrene velger å synde mot den hellige ånd i strid med sine barns evige interesser, da må vedkommende ta ansvaret for det. I den samme domstid sa Paulus og Barnabas til jødene: «Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til eder; men siden I støter det fra eder og ikke akter eder verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene.» (Ap. gj. 13: 46) Det var disse jødene som ble ansvarlige for sine barns skjebne, ikke Paulus og Barnabas.
Foreldre som er glad i barna sine, vil i deres interesse sky urette veger og i stedet vandre på rette stier, så de kan lede barna sine inn på den veg som gir beskyttelse. «Jehova kjenner dem som hører ham til,» og dette gjelder også for små barn i Harmageddon når deres foreldre hører Jehova til og prøver å oppdra dem etter Guds ord. (5 Mos. 6: 6, 7; Ef. 6: 4; 2 Tim. 2: 19, NW) Kristne foreldre som har små barn, har fått følgende løfte: «Ellers var jo eders barn urene, men nå er de hellige.» — 1 Kor. 7: 14.
Et av de viktige punktene som vi bør merke oss i sitatet, er 4. Mosebok 16:30-33, hvor vi leser om familiene til Kora, Datan og Abiram og deres små barn som gikk levende ned i sheol. Dette viser at den dom som alle disse personene fikk, var midlertidig, fordi alle som er i sheol, vil få en oppstandelse på dommens dag for å bli tilbudt Jesu gjenløsningsoffer. Å si at dette var «communal responsibility» eller det senere uttrykket «community responsibility» («samfunnsansvarlighet») har ingen mening. Familiene til Kora, Datan og Abiram, og spesielt deres små barn, kunne på ingen måte ha noe ansvar for det som disse mennene hadde gjort. Istedet for å se på «ansvarlighet» som et virus som blir spredd innen familien og til nærstående personer, og så lage uttrykket «samfunnsansvarlighet» for å forklare det som skjedde, så skulle vi heller si at de var på feil sted til feil tid, eller at de var i feil familie til feil tid. Å lage begrepet «samfunnsansvarlighet» — at Gud holdt de andre familiemedlemmene ansvarlige («samfunnsansvarlighet») for det de tre mennene gjorde, strider avgjort mot Guds rettferdighet og kjærlighet.
Det var på samme måte med kong David, som forårsaket døden til mange mennesker på grunn av feil han gjorde i forbindelse med en folketelling. Ikke én av dem som døde, hadde noe ansvar for det som David gjorde. David selv var også klar over at dette var hans ansvar, og vi leser i 2. Samuel 24:17:
17 Og David begynte å si til Jehova, da han så engelen som slo folket, ja, han begynte å si: «Se, det er jeg som har syndet, og det er jeg som har gjort urett; men denne hjorden — hva har den gjort? Jeg ber deg, la din hånd komme over meg og over min fars hus.»
David tok det fulle ansvar for de feil som hvilte på hans skuldre. Og vi merker oss at Jehova ikke korrigerte David når han sa at folket ikke hadde noe ansvar. Istedet for å tilskrive folket et ansvar basert på det teoretiske begrepet «samfunnsansvarlighet», så er saken den at folket var på samme sted som overtrederen David da dommen ble eksekvert — de var på et galt sted til en gal tid, og det er grunnen til at de døde. Det er viktig å merke seg at døden til alle dem som Vakttårnet sier var på grunn av samfunnsansvarlighet i sitatet ovenfor, bare var midlertidig. De kom alle til sheol, og de vil alle få en oppstandelse.
Det finnes ikke noe grunnlag for å hevde at mennesker dør på grunn av såkalt «samfunnsansvarliget», dvs. at noen mister muligheten til å få evig liv på grunn av andres synder. Dette ville stride mot Guds rettferdighet og mot Jesu gjenløsningsoffer. Vi kan derfor si at ordene i sitatet om at hvis en far synder mot den hellige ånd, så går det ut over hans barn og deres mulighet for evig liv, er usanne. Dette ser vi også i Esekiel 18:20:
20 Den sjel som synder — den skal dø. En sønn skal ikke bære noe på grunn av farens misgjerning, og en far skal ikke bære noe på grunn av sønnens misgjerning. Den rettferdiges rettferdighet skal komme over ham selv, og den ondes ondskap skal komme over ham selv.
Jehova kunne ikke ha sagt det klarere enn hans profet Esekiel sa det: Ingen mennesker vil bli evig tilintetgjort på grunn av andres synd!
DET SÅKALTE BEGREPET «SAMFUNNSANSVARLIGHET» I DE KRISTNE GRESKE SKRIFTER
Jeg har allerede vist at begrepet «samfunnsansvarlighet» er funnet opp av Jehovas vitners ledere og ikke kan anvendes på begivenheter som er nevnt i De hebraiske skrifter. Men hva kan vi si om situasjonen i det åndelige Israel, i de kristne menigheter? Jeg skal nå se på begrepet «samfunsansvarlighet» i lys av De kristne greske skrifter.
Bladet Våkn Opp! for 8. august 1993, side 11, sier:
Samfunnsansvarlighet
Hvis denne jødiske folkemengden ikke omfattet hele det jødiske folk, hvorfor sa da apostelen Peter følgende til en stor jødisk folkemengde som var samlet i Jerusalem på ukefesten omkring 50 dager senere: «Dere festet [Jesus] til en pæl ved lovløse menns hånd»? (Apostlenes gjerninger 2: 22, 23) Peter visste utvilsomt at de fleste av tilhørerne ikke hadde noe å gjøre med de begivenheter som førte til at Jesus ble henrettet. Hva mente så Peter?
Ifølge Skriftene førte et mord som det ikke var blitt gjort soning for, straffskyld over både morderen og det samfunnet som ikke gav ham den rettmessige straff. (5. Mosebok 21: 1—9) En gang ble for eksempel hele Benjamin stamme dømt for blodskyld fordi en gruppe mordere i denne stammen ikke var blitt straffet. Selv om de aller fleste av dem som tilhørte Benjamin stamme, ikke var direkte innblandet i mordet, så de gjennom fingrene med det som hadde skjedd, og bar derfor en del av ansvaret. (Dommerne 20: 8—48) Det er blitt sagt at ’den som tier, samtykker’.
På lignende måte protesterte ikke den jødiske nasjon i det første århundre mot den forbrytelsen deres ledere var skyldig i, og som de pådrog seg blodskyld for. Ved å se gjennom fingrene med overprestenes og fariseernes morderiske handlinger var hele nasjonen medansvarlig. Det var uten tvil derfor Peter oppfordret den jødiske tilhørerskaren til å vise anger.
Hva ble konsekvensene av at jødene forkastet Jesus som Messias? Jesus sa til dem: «Deres hus [templet i Jerusalem] blir overlatt til dere selv.» (Matteus 23: 37, 38) Ja, Gud trakk sin beskyttelse tilbake, og senere ødela romerske hærer byen Jerusalem og dens tempel. Hvis en mann ødsler bort alt han eier, får det også konsekvenser for familien hans, og på lignende måte fikk tapet av Guds beskyttelse konsekvenser, ikke bare for dem som ropte at de ville ha Jesus drept, men også for familiene deres. I den forstand kom Jesu blod over dem og over deres barn. — Matteus 27: 25.
Argumentene i artikkelen basert på henvisningene til De kristne greske skrifter er merkelige, for å si det mildt. Folket i den byen hvor den drepte ble funnet, hadde ingen «samfunnsansvarlighet. (5. Mosebok 21:1-9) Men fordi den døde mannen ble funnet i nærheten av byen, måtte de eldste ofre en kvige. Dette viste at folket i byen ikke hadde noe med drapet å gjøre, og derfor ikke hadde blodskyld.
Det er heller ikke noe grunnlag i Apostlenes gjerninger 2:22-23 for å hevde at hele nasjonen Israel hadde «samfunnsansvarlighet» for Jesu død. Peter talte til «Israelittiske menn». Så hvis det skulle være noen form for samfunnsansvarlighet for Jesu død, så kunne den bare gjelde mennene i Israel. Men mennene representerte Israels nasjon, og derfor talte Peter til dem. Det Peter sa, var: Jesus var en israelitt, og det var jødene som fikk romerne til å drepe Jesus. Det finnes ikke noen antydning i disse ordene om at hele nasjonen Israel var ansvarlig for Jesu død.
Våkn Opp! argumenterer med at grunnen til at Peter oppfordrer til omvendelse (Apostlenes gjerninger 2:38, blå skrift), var fordi hele nasjonen hadde samfunnsansvarlighet og blodskyld. Dette er et umulig argument, for det var ikke jødene Peter oppfordret til omvendelse, men jødiske proselytter fra mange nasjoner som var kommet til Jerusalem for å tilbe Jehova. Disse proselyttene var folk fra nasjonene, og de var ikke i landet da Jesus ble drept. Derfor kunne de ikke ha noen skyld for dette, noe som krevde omvendelse.
Det er sant at folkeskaren som sto foran Pilatus, sa: «La hans blod komme over oss og over våre barn». Vi bør huske at den jødiske nasjon fikk en tid på 70 uker av år å omvende seg. (Daniel 9:24) Men nasjonen gjorde ikke det, og det var grunnen til at Jehova trakk tilbake sin støtte og lot Jerusalem bli ødelagt. Drapet av Jesus var den siste store synden som viste at folket ikke hadde omvendt seg.
Jesus talte til de skriftlærde og fariseerne, og ifølge Matteus 23:29-36 sa han:
29 Ve dere, skriftlærde og fariseere, hyklere! for dere bygger profetenes graver og utsmykker de rettferdiges minnegraver, 30 og dere sier: ’Hvis vi hadde levd i våre forfedres dager, ville vi ikke ha vært delaktige med dem i profetenes blod.’ 31 Altså vitner dere mot dere selv at dere er sønner av dem som myrdet profetene. 32 Så fyll da DERES forfedres mål.
33 Slanger, hoggormyngel, hvordan skal dere kunne flykte fra Gehẹnnas dom? 34 Derfor, se, jeg sender profeter og vismenn og offentlige lærere til dere. Noen av dem kommer dere til å drepe og pælfeste, og noen av dem kommer dere til å piske i synagogene DERES og forfølge fra by til by; 35 for at alt det rettferdige blod som er utøst på jorden, skal komme over dere, fra den rettferdige Abels blod til blodet av Sakạrja, Barakịas sønn, som dere myrdet mellom helligdommen og alteret. 36 Jeg sier dere i sannhet: Alt dette skal komme over denne generasjon.
De skriftlærde og fariseerne hadde ikke drept Abel og mange av profetene, og de var ikke ansvarlig for disse handlingene. Men Jesus pekte på at de skriftlærde og fariseerne var mordere akkurat som deres fedre. De hadde blodskyld, ikke fordi forfedrene hadde drept profetene, men på grunn av deres egne morderiske holdninger. Dette var enda et aspekt ved den jødiske nasjons mangel på omvendelse i løpet av de 70 ukene som Gud hadde gitt dem til å omvende seg. Så uttrykket om at det rettferdige blod «skal komme over dere» betyr at de ville oppleve straffen for utgytelsen av dette uskyldige blodet, at Guds by Jerusalem ble ødelagt.
Hva kan vi si om alle de som døde da Jerusalem ble ødelagt i år 70 evt., som verken var mordere eller fiender av Gud. De døde ikke på grunn av såkalt «samfunnsansvarlighet». Men de var i Jerusalem da straffen for det uskyldige blod som var utøst, kom over nasjonen. Og vi må huske at alle som døde da Jerusalem ble ødelagt, uten de som hadde syndet mot den hellige ånd, vil få en oppstandelse, slik at de får muligheten til å akseptere eller avvise gjenløsningsofferet.
Medlemmeer av det styrende råd har også åpnet for muligheten for at «samfunnsansvarlighet» kan bli anvendt i forbindelse med den store trengsel. Vakttårnet for 15. oktober 1995, side 28, sier:
23 Mange får anledning til å høre budskapet når vi forkynner fra hus til hus eller uformelt. Andre får kanskje høre om Jehovas vitner og det vi står for, på måter som er ukjent for oss. Når tiden for dommen kommer, i hvilken grad vil Jesus da ta hensyn til prinsippene om samfunnsansvarlighet og familiefortjenstfullhet? Det vet vi ikke, og det er nytteløst å spekulere. (Jevnfør 1. Korinter 7: 14.) Mange vender nå det døve øret til, håner Guds folk eller forfølger dem. Dette er følgelig en avgjørende tid; slike mennesker kan utvikle seg til å bli dem som Jesus kommer til å dømme som geiter. — Matteus 10: 22; Johannes 15: 20; 16: 2, 3; Romerne 2: 5, 6.
Bare det å nevne muligheten for at menneskers evige skjebne i den store trengsel skal av gjøres på grunn av samfunnsansvarlighet — på grunnlag av andres synder — er en direkte avvisning av Jesu gjenløsningsoffer. Dette offer garanterer oppstandelse for alle Adams etterkommere, inkludert de som dør i den store trengsel, unntatt de som har syndet mot den hellige ånd.
Konklusjonen på denne avdelingen er at «samfunnsansvarlighet» er et begrep som lederne av Jehovas vitner har funnet opp, og dette begrepet har ikke noe grunnlag i Bibelen. Derfor må dette begrepet forkastes.
EKSKLUSJON BASERT PÅ ANTATT BLODSKYLD
Vi har nå sett at begrepet «samfunnsansvarlighet» er en menneskelig oppfinnelse som ikke er basert på Bibelen. Men Vakttårnets litteratur bruker noen ganger «samfunnsansvarlighet» som et synonym for blodskyld, og det kompliserer situasjonen.
I det følgende skal jeg drøfte begrepet «blodskyld», som er et bibelsk uttrykk, og jeg skal vise at situasjoner hvor et menneske blir drept ved et uhell, blir brukt som en eksklusjonsgrunn.
BETYDNINGEN AV BEGREPET «BLODSKYLD»
Det finnes ikke noe hebraisk ord for «blodskyld», og det norske ordet «blodskyld» er basert på flertallsformen av det hebraiske ordet dām («blod») Blod er en væske, og når ordet brukes i flertall, er ikke referansen til væsken blod, men til bloddråper. Når en person ble drept, hendte det at bloddråper sprutet på drapsmannens kjortel. Disse bloddråpene var bevisene for drapsmannens skyld — hans blodskyld. Et eksempel hvor blodskyld er nevnt, er 2. Samuel 3:28:
28 Da David siden fikk høre om det, sa han straks: «Jeg og mitt kongedømme er, fra Jehovas synspunkt, uten skyld (dām, flertall) til uavgrenset tid med hensyn til Ạbners, Ners sønns, blod.
Det hebraiske ordet nāqī betyr «uskyldig» og når David sier at han er uskyldige i forbindelse med Abners blod, så impliserer det at andre var skyldige, det vil si at andre hadde blodskyld.
Tredje Mosebok 17:4 bruker et hebraisk ord sammen med «blod», som har en betydning som ligger nær betydningen «skyldig». Vi leser:
4 og som vitterlig ikke kommer med den til inngangen til møteteltet for å frambære den som en offergave til Jehova foran Jehovas tabernakel, så skal blodskyld bli tilregnet (dām hāshab) den mannen. Han har utgytt blod, og den mannen skal avskjæres fra sitt folk.
Ordene «skal blodskyld bli tilregnet» er oversatt fra dam («blod») i entall og verbet hāshab i den passive stamformen nifal. Dette verbet har betydningen «å tenke, å regne som», og i nifal er betydningen «å bli tilregnet».[1] Tanken er at blodet blir tilregnet drapsmannen, og dette ligger nær tanken om å være skyldig i blodet, å ha blodskyld.
Når det ikke er noen kontrast mellom ordet «uskyldig» og det passive verbet «tilregnet», er oversettelsen «blodskyld» basert på flertallsformen av dam («blod»), slik vi ser i 2. Mosebok 22:2 (over) og 5. Mosebok 22:8 (under):
2 (Hvis en tyv blir grepet mens han bryter seg inn, og han blir slått og dør, er det ingen blodskyld (dām, flertall) for ham.
Dersom du bygger et nytt hus, skal du også lage et rekkverk til taket ditt, for at du ikke skal føre blodskyld (dām, flertall) over ditt hus, ettersom en som faller, kunne falle ned fra det.
Når vi nå har sett på den språklige bakgrunnen for «blodskyld», trenger vi å vite betydningen og referansen til ordet. Jeg har ikke funnet noen direkte definisjon av ordet i Vakttårnets litteratur, men leksikonet Innsikt i De hellige skrifter 1, side 299, gir oss noen antydninger:
På grunn av Guds syn på livets verdi sies det at blodet av en som var blitt myrdet, besmittet jorden, og at besmittelsen bare kunne fjernes ved at morderens blod ble utøst. På bakgrunn av dette åpner Bibelen for at rettmessig innsatte myndigheter kan eksekvere dødsstraff for mord. (4Mo 35: 33; 1Mo 9: 5, 6) I det gamle Israel var det ikke mulig for en som hadde begått et overlagt drap, å slippe unna dødsstraff ved å betale en løsesum. – 4Mo 35: 19–21, 31.
En av henvisningene er til 1. Mosebok 9:5, 6:
5 Og dessuten: Blodet av DERES sjeler skal jeg kreve tilbake. Av hver levende skapnings hånd skal jeg kreve det tilbake; og av menneskets hånd, av hånden til enhver som er hans bror, skal jeg kreve menneskets sjel tilbake. 6 Den som utgyter menneskeblod, ved mennesker vil hans eget blod bli utgytt, for Gud dannet mennesket i sitt bilde.
Her blir det vist at Gud vil stille den som har drept et menneske, til ansvar. Dette betyr at drapsmannens eget blod må bli utgytt.
Sagt på en enkel måte, så er blodskyld det samme som at man er skyldig til å dø.
BLODSKYLD SOM GRUNNLAG FOR «KRIMINELL FORSØMMELIGHET»
Jeg begynner med sitater fra Vakttårnets litteratur, og jeg siterer to kilder som drøfter samme objekt. Jeg siterer fra Våkn Opp! for 8. februar 1971, side 21:
Moseloven sa også at når et dødsfall skyldtes grov uaktsomhet[2], medførte det blodskyld, rimelig nok. Hvis for eksempel en okse stanget i hjel en mann, ble den avlivet. Men hvis eieren visste at oksen var farlig, og likevel ikke passet på den, da skulle både oksen og dens eier bøte med livet. Loven krevde også at når en mann bygde et hus, skulle han bygge et rekkverk rundt det flate taket. Hvis dette ikke var gjort og en person som gikk på taket, falt ned og slo seg i hjel, pådro husets eier seg blodskyld. — 2 Mos. 21: 28, 29; 5 Mos. 22: 8.
De prinsipper som kommer til anvendelse her, gjelder like mye for dem som kjører bil i våre dager. Hvis en sjåfør kjører i hjel et menneske fordi han holder for stor fart eller kjører uforsiktig eller hensynsløst, eller fordi han er påvirket av narkotika eller alkohol, pådrar han seg blodskyld i Guds øyne.
Et menneske kan også uten selv å være klar over det pådra seg blodskyld hvis det ikke er oppmerksom på prinsippet om samfunnsansvarlighet. Hvis en tilhører en religiøs organisasjon som har utøst blod i tidligere tider, eller som velsigner dem som utøser uskyldig blod, blir en delaktig i dens blodskyld. Bibelen viser at hele Benjamins stamme ble holdt ansvarlig for en bestemt kvinnes død fordi stammen nektet å utlevere dem som hadde drept henne, for at de skulle få sin straff. — Dom. 20: 8—48.
Vakttårnet for 15. September 2006, side 30, sier:
Hvilket ansvar har man fra menighetens side hvis en kristen kjører bil og blir involvert i en ulykke som fører til at noen dør?
Fordi menigheten må unngå å få blodskyld på grunn av prinsippet om samfunnsansvarlighet, må det undersøkes om bilføreren har pådratt seg blodskyld. (5. Mosebok 21: 1—9; 22: 8) En bilfører som forårsaker en dødsulykke, kan ha pådratt seg blodskyld hvis han har vært uforsiktig eller med overlegg har brutt en av de sikkerhetsforskriftene eller trafikkreglene myndighetene har fastsatt. (Markus 12: 14) Men det er også andre faktorer som må tas i betraktning.
En drapsmann som flyktet til en av tilfluktsbyene i Israel, måtte stå for retten. Hvis det viste seg at han hadde drept noen av vanvare, ville han få lov til å bli i byen, hvor han var i trygghet for blodhevneren. (4. Mosebok 35: 6—25) Hvis en kristen har vært årsak til at noen har dødd i en ulykke, bør de eldste i tråd med dette undersøke saken for å finne ut om han har pådratt seg et visst mål av blodskyld. Myndighetenes synspunkt eller en rettsavgjørelse er i seg selv ikke avgjørende for hvilke skritt menigheten vil ta.
Retten kan for eksempel erklære en person skyldig i formelt sett å ha brutt loven, mens de eldste som undersøker saken, kan komme til at det ikke foreligger noen blodskyld fordi dødsulykken skyldtes omstendigheter som bilføreren hadde liten eller ingen kontroll over. På den annen side kan det være at retten avviser saken, mens de eldste kan komme til at han faktisk har blodskyld.
Den avgjørelsen de eldste som undersøker saken, treffer, må være basert på Bibelen og på helt sikre fakta — bilførerens erkjennelse og/eller utsagn fra to eller tre pålitelige øyenvitner. (5. Mosebok 17: 6; Matteus 18: 15, 16) Hvis det blir konstatert blodskyld, bør det bli nedsatt et domsutvalg. Hvis utvalget kommer fram til at den som har pådratt seg blodskyld, angrer, vil han få betimelig bibelsk irettesettelse og få innskrenket sine privilegier i menigheten. Han kan ikke lenger tjene som eldste eller menighetstjener. Han vil også bli pålagt andre restriksjoner. Og han er ansvarlig overfor Gud for den uforsiktighet, forsømmelighet eller skjødesløshet som førte til ulykken og dødsfallet. — Galaterne 6: 5, 7.
Hvis for eksempel vær- og føreforholdene var dårlige på det tidspunktet da ulykken skjedde, burde bilføreren ha vært ekstra forsiktig. Og hvis han var søvnig, burde han ha stoppet bilen og hvilt til han ikke var søvnig lenger, eller han burde ha latt en annen kjøre.
Sett at bilføreren kjørte for fort. En kristen som overskrider fartsgrensen, gir ikke «keiseren de ting som keiserens er». I tillegg vitner det om at han mangler respekt for livets hellighet, fordi det er fare for at noen kan bli drept. (Matteus 22: 21) I den forbindelse bør man tenke over viktigheten av å være et godt eksempel. Hva slags eksempel ville en eldste være for hjorden hvis han ikke tok det å rette seg etter trafikkbestemmelsene så nøye eller med vilje lot være å følge dem? — 1. Peter 5: 3.
Prinsippene bak loven om en okse som stanger og å ha et rekkverk rundt et flatt tak, er at «blodet representerer livet, og det er Guds spesielle eiendom» og «naboens velferd er viktig». Disse lovene ble gitt på grunn av de spesielle forholdene i Israel, og lignende lover kan ikke bli gitt i det åndelige Israel. Men den kristne loven «Du skal elske din neste som deg selv (Romerne 13:9) er basert på de samme prinsippene som de to nevnte lovene. Fordi vi elsker vår neste, vil vi beskytte ham fra å dø i en ulykke.
Anvendelsen av situasjonen med tilfluktsbyene i Israel (5. Mosebok 35:6-21) på den situasjonen når et vitne dreper et menneske med sin bil i en ulykke, er feilaktig. Tilfluktsbyene var i Israel, og lovene angående disse byene var basert på den spesielle situasjonen som eksisterte i Israel. Alle sidene ved tilfluktsbyene representerte profetiske forbilder, som pekte fram til anvendelsen av Jesu gjenløsningsoffer.
Å ta en del av loven om tilfluktsbyene og anvende den på de kristne menigher er feil. Med andre ord: Fordi de eldste i tilfluktsbyen skulle undersøke om en som hadde drept en annen, var skyldig i mord, så kan ikke eldste i en kristen menighet bruke dette som mønster for å undersøke omstendighetene når en kristen dreper et menneske i en ulykke. Hvis denne siden av loven om tilfluktsbyene skulle anvendes bokstavelig, var det eneste de eldste kunne gjøre, å undersøke om drapet skyldes hat eller en morderisk personlighet (35:22).
Kristne kan studere Moseloven og se om en eller flere av enkeltlovene kan hjelpe dem til å forstå Jehova bedre, slik som i eksemplet jeg har nevnt om seksuell omgang under menstruasjon. Men å anvende Moseloven bokstavelig i de kristne menigheter, er det samme som å hevde at Moseloven gjelder for kristne.
EKSKLUSJON BASERT PÅ EN SUBJEKTIV VURDERING AV BLODSKYLD
I denne seksjonen skal jeg drøfte flere feil i forbindelse med eksklusjon på grunn av blodskyld.
1) Man har et personlig ansvar for «kriminell forsømmelighet». Våkn Opp! for 8. februar 1971, side 21, sier:
Moseloven sa også at når et dødsfall skyldtes grov uaktsomhet (criminal negligence). medførte det blodskyld, rimelig nok.
Som jeg allerede har nevnt, er prinsippet bak lovene om oksen som stanger og rekkverk rundt taket basert på prinsippet om at «blodet representerer livet, og det er Guds spesielle eiendom». Derfor kan et liv bare tas i situasjoner som er bestemt av Gud. Det er få flate tak hvor de kristne bor, og enda færre okser, slik at lovene som Moses ga om dette, ikke gjelder for kristne.
Men hvordan kan det nevnte prinsippet bli anvendt blant de kristne? Vi har sett at det blir anvendt i forbindelse med drap og det å bruke blod til forskjellige ting. Men kan prinsippet bli anvendt på en situasjon hvor et liv blir tatt på grunnlag av «kriminell forsømmelighet»? Jeg er enig med det Våkn Opp! sier om at hvis en kristen kjører bil og dreper et menneske, og det blir bevist uten skygge av tvil at vedkommende var under innflytelse av alkohol eller narkotika, så har han blodskyld. Det samme er tilfellet i forbindelse med andre handlinger som skyldes «kriminell forsømmelighet» når man kjører bil. Men jeg er ikke enig i konsekvensen av dette, slik medlemmene av det styrende råd skriver, slik viser i punkt 2).
2) Menighetene får ikke blodskyld hvis et medlem dreper et menneske. Jeg henviser igjen til Vakttårnet for 15. September 2006, side 30:
Fordi menigheten må unngå å få blodskyld på grunn av prinsippet om samfunnsansvarlighet, må det undersøkes om bilføreren har pådratt seg blodskyld…
Hvis en kristen har vært årsak til at noen har dødd i en ulykke, bør de eldste i tråd med dette undersøke saken for å finne ut om han har pådratt seg et visst mål av blodskyld…
Hvis det blir konstatert blodskyld, bør det bli nedsatt et domsutvalg. Hvis utvalget kommer fram til at den som har pådratt seg blodskyld, angrer, vil han få betimelig bibelsk irettesettelse og få innskrenket sine privilegier i menigheten.
Argumentet er at menigheten må undersøke saken for å unngå «blodskyld på grunn av prinsippet om samfunnsansvarlighet». Dette argumentet gir ingen fornuftig mening fordi:
- «Samfunnsansvarlighet» er et fiktivt begrep som ikke eksisterer.
- Menigheten vil under ingen omstendigheter pådra seg blodskyld, selv om et medlem dreper et menneske på grunn av «kriminell forsømmelighet».
Denne oppfatningen er basert på den uriktige projiseringen av Moseloven inn i de kristne menigheter. Min utfordring til dem som forsvarer det syn at menigheten kan få blodskyld på grunn av samfunnsansvarlighet, er at de siterer ett eller flere skriftsteder hvor dette er klart uttrykt. Jeg vil legge til den utfordring at de må presentere beviser fra Bibelen på at menigheten må undersøke saken hvis et medlem dreper et menneske i en ulykke. Slike beviser finnes ikke i De kristne greske skrifter, og bakgrunnen for denne fremgangsmåten er Moseloven, som ikke gjelder lenger.
3) Uttrykket «et visst mål av blodskyld» er meningsløst.
En person som har blodskyld, er skyldig til å dø. Derfor gir det ingen mening å si at vedkommende har «et visst mål av blodskyld». Enten har en person blodskyld, eller så har han det ikke. En person kan ikke ha «et visst mål av å være skyldig til å dø», han kan ikke være «delvis skyldig til å dø».
4) Selve undersøkelsen i seg selv om hvorvidt broren har et visst mål av blodskyld har ikke noen støtte i Bibelen.
I flere artikler har jeg vist at hvis et vitne ber om åndelig hjelp fra de eldste, vil han få hjelp. (Jakob 5:14-16) Men det finnes ingen passasje i De kristne greske skrifter som gir de eldste myndighet til å undersøke de personlige forhold til menighetens medlemmer.
Den rolle medlemmene av det styrende råd og de eldste har, er å lære de enkelte vitner Bibelens sannhet og oppmuntre dem til å leve kristne liv, ikke å dømme dem. I ekstreme situasjoner må noen bli irettesatt med strenghet, slik vi leser om i Titus 1:12, 13:
12 En av dem, deres egen profet, sa: «Kretere er alltid løgnere, farlige villdyr, ubeskjeftigede fråtsere.» 13 Dette vitnesbyrd er sant. Fortsett nettopp av den grunn å irettesette dem med strenghet, for at de kan være sunne i troen.
Slike ekstreme situasjoner oppstår sjelden. Men i mange menigheter, slik som den menigheten jeg tilhørte i ti år, så foretar de eldste undersøkelser av menighetens medlemmer mange ganger i løpet av et år. Men dette er i virkeligheten å trampe på den kristne frihet som den enkelte har.
5) Å danne domsutvalg er bygd på menneskebud.
Jeg skal nå analysere den siste del av sitatet fra Vakttårnet for 15. September 2006:
Hvis det blir konstatert blodskyld, bør det bli nedsatt et domsutvalg. Hvis utvalget kommer fram til at den som har pådratt seg blodskyld, angrer, vil han få betimelig bibelsk irettesettelse og få innskrenket sine privilegier i menigheten.
Hvordan blir blodskyld konstatert? Det er først oppgaven til to eldste, og spørsmålet er om det er utvist «kriminell forsømmelighet» av den personen som forårsaket ulykken. Men dette er vanskelig å konstatere. Hvis en person blir drept i en bilulykke, er det en mengde faktorer som kan ha spilt en rolle, slik som kriminell forsømmelighet, en uforutsett hendelse, mekaniske feil og flere andre ting. De to eldste, som ikke har trening som detektiver, kan vanskelig klare å finne ut av disse tingene etter en kort undersøkelse. Det betyr at de to eldste kan fastsette skyld på et subjektivt grunnlag.
Dannelsen av et domsutvalg er også basert på et feilaktig grunnlag. Slike utvalg blir dannet for å vurdere om et medlem av menigheten skal bli ekskludert eller ikke. Eldsteboken sier ikke direkte at en person som har blodskyld, skal bli ekskludert. Men ordene om resultatet av anger, viser at en som domsutvalget vurderer ikke å angrer, vil bli ekskludert. Men uansett, så er ikke «kriminell forsømmelighet» noen eksklusjonsgrunn.
Ifølge ordene til Paulus i 1. Korinter kapitlene 5 og 6 skal bare personer som er gjennomsyret av bestemte onde handlinger, bli ekskludert. Dette innebærer at selv onde handlinger som er begått med vilje én gang, ikke er eksklusjonsgrunner. Når det gjelder den situasjonen vi drøfter, så er ikke det å drepe en person i en bilulykke en handling som er gjort med vilje. Denne handlingen er derfor svært langt fra det De kristne greske skrifter sier om eksklusjonsgrunner.
Vi bør ha i tankene at de tre eldste i domsutvalget ikke er i en bedre posisjon til å finne «kriminell forsømmelighet» enn de to eldste hvis subjektive dom var grunnlaget for dannelsen av domsutvalget.
Hvis derfor en bror blir ekskludert på grunn av blodskyld, så er dette basert på en eksklusjonsgrunn som ikke har noen støtte i Bibelen. Men den kan være basert på en subjektiv vurdering uten klare beviser. Dette kolliderer også direkte med det bibelske krav om to øyenvitner for å konkludere om at en person er skyldig i en alvorlig synd.
| Eldsteboken viser at «kriminell forsømelighet» som fører til at et menneske dør, er en eksklusjonsgrunn. Denne loven er funnet opp av medlemmene av det styrende råd og har ikke noe grunnlag i Bibelen. Dessuten kan «kriminell forsømmelighet» være vanskelig å påvise, noe som kan føre til at et vitne blir eksludert på grunn av den subjektive vurderingen til tre eldste uten virkelige beviser. |
[1]. Brown-Driver-Briggs, Hebrew-English Lexicon.
[2]. Jeg oversetter det engelske uttrykket «criminal negligence» med ordene «kriminell forsømmelighet», slik Våkn Opp! for 8. desember 1974, side 22, gjorde. For det meste blir uttrykket «criminal negligence» oversatt med «grov uaktsomhet» i Vakttårnets litteratur, slik som i det første sitatet ovenfor. Dette er en unøyaktig oversettelse. De handlinger det henvises til, er kriminelle, de kan være gjenstand for straff, og de er ikke bare grove. Det er ikke bare snakk om uaktsomhet — som er et rettslig begrep for uforsiktighet eller skjødesløshet — men det er snakk om forsømmelighet, om å unnlate å gjøre noe som burde vært gjort.
MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅDS «KRIMINELLE FORSØMMELKGHET» FØRER TIL BLODSKYLD
Galaterne 6:7 sier: «For hva et menneske sår, det skal han også høste» Disse ordene viser at mens det ikke finner «samfunnsansvarlighet», så finnes det «personlig ansvarlighet». På grunn av dette har medlemmene av det styrende råd blod på sine hender, de har blodskyld.
BRUK AV DIKTATORISK MAKT I FORBINDELSE MED BLOD KAN GI MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD BLODSKYLD
Jeg skal nå drøfte en situasjon hvor medlemmene av det styrende råd kan ha blodskyld. Det er i forbindelse med deres standpunkt til bruk av blod i medisinsk sammenheng. Både De hebraiske skrifter og De kristne greske skrifter viser at blodet representerer en skapnings liv, og livet er Guds spesielle eiendom, som bare kan brukes som et offer på alteret.
På grunn av Jesu fullkomne offer er det ikke lenger noe behov for å bruke blod som et offer på et alter, slik jødene i det gamle Israel gjorde. Derfor kan ikke blod av andre skapninger brukes i noen som helst hensikt i dag.
Det hebraiske ordet for blod er dām, og det greske ordet er haima. Disse to ordene referer bare til den røde væsken i menneskers og dyrs blodårer. Medlemmene av det styrende råd inkluderer imidlertid blodplasma, røde celler, hvite celler, og blodplater i Bibelens forbud mot bruk av blod. Dette er en menneskelig vurdering, og problemet er at denne oppfatningen ikke blir presentert som en veiledning for den enkeltes avgjørelse. Men dette blir satt fram som en lov.[1]
Som et røykteppe for å kaste en person ut av menigheten blir ikke en som tar imot blod, ekskludert. Men de eldste sier at når han har tatt imot blod uten å angre, så har vedkommende frivillig trukket seg fra menigheten, fordi han ikke lenger ønsker å være et Jehovas vitne. Dette er ikke sant, for sannheten er at vedkommende har blitt kastet ut av menigheten.[2] Situasjonen «å trekke seg» er akkurat det samme som eksklusjon, selv om medlemmene av det styrende råd ved å bruke et spesielt språk forsøker å skjule dette.
Et vitne som har en annen oppfatning enn medlemmene av det styrende råd om hva blod er, som mener at daām og haima bare er den røde væsken i årene til dyr og mennesker, må respekteres. For dette er den bibelske definisjon av blod. Men det at en slik person vil bli ekskludert («å ha trukket seg»), viser den diktatoriske makt som medlemmene av det styrende råd har. Hvis et vitne følger det styrende råds befaling og for eksempel nekter å ta imot blodplater når han trenger dette, og han dør, vil medlemmene av det styrende råd få blodskyld.
LOVEN MOT Å LAGRE ENS EGET BLOD KAN GI MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD BLODSKYLD
Hvis en person har vist kriminell forsømmelighet når han kjører bil, og han skader en person som dør med en gang, da har han blodskyld. Men selv om vedkommende ikke dør øyeblikkelig, men lever en uke eller en måned, og så dør, så har vedkommende også blodskyld. Jeg vil anvende denne situasjonen på forbudet mot å lagre sitt eget blod.
Vakttårnet for 1. mars 1989, side 30, sier:
Hvordan skulle blod behandles i henhold til Moseloven hvis det ikke ble brukt som offer? Vi leser at når en jeger avlivet et dyr for å bruke det til mat, skulle han «la blodet renne ut og dekke det med jord». (3. Mosebok 17: 13, 14; 5. Mosebok 12: 22—24) Blodet skulle altså ikke brukes til ernæring eller på annen måte. Hvis det ble tappet blod fra et dyr og blodet ikke ble brukt som offer, skulle man kvitte seg med det ved å la det renne ut på jorden, Guds ’fotskammel’. — Jesaja 66: 1; jevnfør Esekiel 24: 7, 8.
Dette utelukker klart én vanlig bruksmåte av autologt blod, nemlig at man før en operasjon tapper, samler opp og lagrer pasientens eget blod, for senere å gi det som en blodoverføring. Ved en slik fremgangsmåte skjer følgende: Før en operasjon skal finne sted, blir noen enheter av en persons helblod lagret i en blodbank, eller de røde blodlegemene blir skilt ut, nedfrosset og lagret. Hvis det så ser ut til at pasienten trenger blod under eller etter operasjonen, kan hans eget, lagrede blod bli ført tilbake til ham. Frykten for sykdommer som kan overføres via blod, har i dag ført til at denne bruken av autologt blod er blitt nokså utbredt. Jehovas vitner godtar imidlertid IKKE denne fremgangsmåten. Vi har i lang tid forstått at blodet ikke lenger er noen del av personen når det blir lagret slik. Det er blitt fullstendig fjernet fra vedkommende, og man bør følgelig kvitte seg med det i samsvar med Guds lov: «Hell det ut på jorden som vann!» — 5. Mosebok 12: 24.
Vakttårnet for 15. Oktober 2000, side 31, sier:
Det hender at en lege oppfordrer en pasient til å deponere en del av sitt eget blod noen uker før en operasjon (preoperativ autolog blodgivning), slik at legen kan gi pasienten hans eget lagrede blod hvis behovet oppstår. Men det å samle opp, lagre og overføre blod på denne måten er direkte i strid med det som sies i 3. Mosebok og 5. Mosebok. Blod skal ikke lagres; det skal helles ut — billedlig talt gis tilbake til Gud. Det er sant at Moseloven ikke gjelder i dag. Men Jehovas vitner har respekt for de prinsippene Gud innarbeidet i denne loven, og de er fast bestemt på å ’avholde seg fra blod’. Vi gir derfor ikke blod, og vi lagrer heller ikke vårt eget blod med tanke på en senere blodoverføring — i tråd med prinsippet om at blodet skal ’helles ut’. En slik framgangsmåte er i strid med Guds lov.
Begge sitater ovenfor henviser til Moseloven, som ikke gjelder lenger. Prinsippet bak lovene om blod, som Moses ga, er at blodet representerer livet og er Guds spesielle eiendom. Derfor må bruk av blod være basert på det Gud ønsker. Dette prinsippet blir anvendt på kristne ved at enhver bruk av andre skapningers blod er forbudt, noe vi ser i Apostlenes gjerninger 15:28, 29.
Det er imidlertid en forskjell på det å helle ut blodet i Israel og det å lagre sitt eget blod. Forskjellen er at blodet ble helt ut etter at skapningen var død. Men en kristen som lagrer sitt eget blod, lever fortsatt. Og den som lagrer sitt eget blod, bruker ikke blodet til andre skapninger. Vi kan derfor konkludere med at forbudet mot å lagre sitt eget blod er funnet opp av medlemmene av det styrende råd og har ikke noe grunnlag i De kristne greske skrifter.
Det viktige punktet er at et menneskebud kan føre til blodskyld. Hvordan kan vi si det? Det er svært sjelden at en pasient dør på grunn av mangel på blod eller blodkomponenter som han nekter å ta imot. Det er i forbindelse med en større operasjon at et vitne blir spurt om å lagre sitt eget blod, som kan føres tilbake under operasjonen. Dette er en av situasjonene hvor det kan bli et stort blodtap og en pasient kan dø. I et slikt tilfelle kan medlemmene av det styrende råd med rette bli beskylt for «kriminell forsømmelighet», fordi de, uten noe grunnlag i De kristne greske skrifter har hindret et vitne i å forberede seg til en livstruende situasjon. Derfor kan de ha blodskyld.
Men det er én situasjon hvor det styrende råds forbud mot å lagre sitt eget blod kan forkorte et vitnes liv. Dette er noe som skjer ofte. Legene respekterer vanligvis et ønske om ikke å motta blod, og de ønsker å gi pasienten den beste behandling. Samtidig må legen holde sitt løfte om å redde liv og behandle pasienten i samsvar med aksepterte vitenskapelige metoder.
Et vitne har for eksempel en stor kreftsvulst med flere utvekster, og kirurgen innser at operasjonen vil føre til så stort blodtap at han ikke vil klare å fjerne alle utvekstene uten å tilføre blod. På grunn av dette ber han pasienten om å lagre en del av sitt eget blod før operasjonen. Men vitnet nekter å gjøre dette. I løpet av operasjonen blir kreftsvulsten fjernet, men å fjerne alle utvekstene uten å bruke blod vil innebære for stor risiko. Etter operasjonen begynner disse utvekstene å gro, og de sprer seg. Med tiden utvikles terminal kreft, og etter kort tid dør vitnet.
Jeg har fått detaljert informasjon om den beskrevne situasjonen fra en professor ved et av de store sykehusene i Oslo. Min erfaring etter nesten 30 år som medlem av Oslo sykehuskontaktutvalg er at den situasjon jeg har beskrevet, skjer ofte. Når den loven mot å lagre sitt eget blod fører til at et vitne får en forkortet livslengde, så kan medlemmene av det styrende råd med rette bli beskylt for «kriminell forsømmelse», og de kan ha fått blodskyld.
TOTAL ISOLERING AV EN SOM EKSKSLUDERT, KAN FØRE TIL SELVMORD OG KAN GI MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD BLODSKYLD
Eldsteboken fører opp 46 eksklusjonsgrunner, og 35 av disse er funnet opp av medlemmene av det styrende råd uten noe grunnlag i Bibelen. Jeg skal ikke komme inn på selve eksklusjonsgrunnene. Men jeg skal drøfte hvordan ekskluderte vitner blir behandlet, og hvordan noens reaksjon kan føre til blodskyld for medlemmene av det styrende råd
Å sky ekskluderte og totalt isolere dem, slik medlemmene av det styrende råd har bestemt, har ingen støtte i Bibelen. Hva er bakgrunnen for denne behandlingen? Den første detaljerte artikkel om eksklusjon ble publisert i The Watchtower for 1. mars 1952. Denne artikkelen introduserte den fremgangsmåte å sky og totalt isolere ekskluderte. Det finnes ingen analyse av skriftsteder i dette bladet som rettferdiggjør total isolasjon.
Vakttårnets litteratur har aldri – jeg gjentar «aldri» — inneholdt noen analyse av bibelske tekster som rettferdiggjør at ekskluderte blir skydd og totalt isolert.
Det er helt klart at fremgangsmåten med å sky og totalt isolere ekskluderte ble funnet opp av forfatteren til artikkelen i The Watchtower for 1. mars 1952. Denne fremgangsmåten har nå blitt fulgt i 72 år, uten at bibelske beviser for å begrunne den har blitt presentert.
Å sky og totalt isolere ekskluderte kan ha en svært negativ virkning på den som opplever det. Vi kan illustrere en liten del av det den ekskluderte opplever med nedstengingen som skjedde under korona-pandemien. I mange tilfeller ble skoler og universiteter stengt, og undervisningen foregikk via Internett. Restauranter, biblioteker og andre offentlige institusjoner ble også stengt.
Mange studier har blitt publisert om hvilken effekt nedstengningen hadde på barns, ungdommers og voksnes mentale helse. Det er bred enighet om at nedstengingen hadde en negativ virkning på den mentale helsen til mennesker i alle aldre. I flere tilfeller var den negative virkningen så sterk at noen måtte ha hjelp av psykologer for å komme tilbake til et normalt liv.
Hva var det ved situasjonen som hadde en slik negativ virkning? Det var at elever og studenter ikke kunne møte medelever og medstudenter og venner rent fysisk. For voksne var den negative virkningen at de ikke kunne ha vanlige aktiviteter i fritiden og at de ikke kunne komme sammen med venner og familie.
En mann kan ikke fullt ut forstå hva det vil si å være kvinne, og en kvinne kan ikke fullt ut forstå hva det vil si å være mann. En person som ikke har hatt en alvorlig syndom, kan ikke fullt ut forstå hvordan det er å ha denne sykdommen. På samme måte kan ikke en som ikke har vært ekskludert, fullt ut forstå hva det vil si å være ekskludert. Men vil vi prøve å se de «uklare konturer ved hjelp av et metallspeil?» (1. Korinter 13:12) for å forstå hva eksklusjon er?
Bare tenk på dette: En ungdom har et stort nettverk av gode venner, og i løpet av en uke møter han dem i forskjellige situasjoner. Han har også en stor familie som han har sosial kontakt med. Så en dag er hele nettverket av venner og familie borte, det er ødelagt. Hvis han møter noen på gaten, vil de se en annen vei og ikke hilse på ham. I andre tilfeller vil familie og venner snu ryggen til ham hvis han forsøker å kontakte dem, og de vil behandle ham som om han ikke eksisterer.
Kan vi forstille oss hvordan denne situasjonen kan ha en negativ virkning på den ekskludertes mentale helse? Mange personer fikk depresjoner under Korona- pandemien fordi de ikke kunne ha fysisk kontakt med venner og familie. Men de kunne ha kontakt med disse via telefon eller Internett. Men til og med denne muligheten er borte for dem som har blitt ekskludert. Den måten Jehovas vitner behandler de ekskluderte på, er grusom og umenneskelig. Og jeg kjenner ikke til noen annen religiøs organisasjon som behandler tidligere medlemmer på en så dårlig måte.
Og det viktigste: Hele fremgangsmåten med å sky ekskluderte og totalt isolere dem, er funnet opp av Jehovas vitners ledere og har ikke noe grunnlag i Bibelen.
For ni år siden skrev jeg en artikkel om Jehovas vitners mentale helse, basert på en studie av 15,676 vitner fra 15 forskjellige land. Jeg fant at forekomsten av psykose og bipolar lidelse var omkring 40 % av frekvensen i befolkningen og alvorlig depresjon va omkring 20 % av frekvensen i befolkningen. Forekomsten av selvmord i Norge i løpet av de siste 20 år var 36,5 % av frekvensen i befolkningen.[3]
Jeg har ingen statistikk over psykiske lidelser og alvorlig depresjon blant ekskluderte vitner. Men jeg har data som viser at et stort antall ekskluderte har hatt mindre eller større depresjoner. Jeg vet også at noen ekskluderte har begått selvmord. Sinnet til noen mennesker kan rett og slett ikke klare belastningen det er å miste alle ting en setter pris på og elsker.
Eldsteboken viser indirekte at eksklusjon kan ha en negativ virkning på en persons mentale helse. Kapittel 15, punkt 17, sier:
I utvalgssaker der den anklagede truer med å begå selvmord, kan det være best at utvalget utsetter møtet med ham og i stedet konsentrerer seg om å hjelpe ham til å gjenvinne likevekten. (Se 12:81.) De bør forsikre ham om atutvalget ønsker å hjelpe ham, og så kan de ta opp temaet depresjon og selvmord ved å bruke Bibelen og bibelske publikasjoner. (Ordsp 3:11, 12; 4:13; Hebr 12: 5, 6, 11–13) Avhengig av hans følelsesmessige tilstand kan det være best å gjøre dette en dag eller to senere. De eldste kan forberede seg ved å gjennomgå artikler som vil hjelpe dem til å opptre varsomt overfor den deprimerte. (g 4/14 s. 6–9) Domsutvalget bør unngå å la saken trekke unødig i langdrag, for det kan være en ekstra på kjenning for den anklagede. De skal gjøre notater for det konfidensielle arkivet, der de oppgir datoene for samtalene med den anklagede og de skriftstedene og artiklene som ble drøftet. De skal underskrive notatene og legge dem i sakskonvolutten. (Se 22:21–27.) Domsutvalget bør kommunisere med tjenesteavdelingen hvis det oppstår spørsmål omkring en bestemt sak.
Kapittel 12, punkt 81 sier:
Selvmordsforsøk kan være en følge av dyp fortvilelse eller alvorlig depresjon. De eldste må behandle en person som er i en slik situasjon, med varsomhet og medfølelse. I de fleste tilfeller vil det ikke være nødvendig ånedsette et domsutvalg. – Sal 88:3, 17, 18; Ordsp 15:13; Fork 7:7; g 4/14 s. 6–9.
Grunnen til at en person truer domsutvalget med å begå selvmord, er den måten som domsutvalget behandler ham på. Ordene i Eldsteboken som fokuserer på vedkommendes mentale tilstand, er et forsøk på å vende oppmerksomheten vekk fra den negative virkning selve saken har på vedkommende. Problemet er sannsynligvis den ubarmhjertige måten utvalgssaken har blitt behandlet på, og frykten for å bli skydd og å bli totalt isolert. Sitatene i Eldsteboken om selvmord viser at dette ikke er en uvanlig situasjon.
Som jeg allerede har vist, er 78 % av eksklusjonsgrunnene funnet opp av medlemmene av det styrende råd, og Vakttårnets litteratur har aldri gitt en detaljert analyse av bibeltekster som beviser at å sky og totalt isolere ekskluderte er en bibelsk lov. På grunn av dette er medlemmene av det styrende råd skyldig i «kriminell forsømmelse» i forbindelse med den grusomme og umenneskelig behandlingen av eksluderte. Dette betyr at når en ekskludert person begår selvmord, må medlemmene av det styrende råd bære ansvaret — de har blod på sine hender, de har blodskyld.
DET 40 ÅR LANGE FORBUDET MOT METADON HAR HINDRET MANGE STOFFAVHENGIGE Å SLUTTE MED SITT MISBRUK — OG MANGE HAR DØDD
Vitner som har blitt stoffmisbrukere, har ikke planlagt dette. En ungdom kan i et øyeblikk av tankeløshet ta imot en pille. Senere tar han imot enda en pille, og så har han blitt hektet på narkotika. Forskjellige tabletter som inneholder morfin, har blitt brukt som smertebehandling i flere tiår, og fentanyl har blitt brukt mot smerter siden begynnelsen av 1990-tallet. I mange tilfeller har bruk av morfin eller fentanyl ført til avhengighet, og vitner som har blitt avhengige, har blitt ekskludert.
Å klare å slutte med stoffmisbruk er ekstremt vanskelig. Men det er to resurser som personer som har bestemt seg for å slutte, kan bruke for å nå sitt mål. Den ene er kjærlig hjelp av familiemedlemmer, og den andre er hjelp av nære venner. Disse kan hjelpe den som prøver å slutte, også når det er tilbakefall. En tredje resurs er stoffet metadon.
Det styrende råd har forbudt bruken av alle disse tre resurser.
Metadon er et langtidsvirkende opioid, som fyller de samme reseptorer i hjernen som heroin virker på. Personer som bruker metadon, blir ikke beruset. I Norge er det tillatt å kjøre bil når man bruker metadon. Vakttårnet for 1. oktober 1973, side 448, sa med henvisning til bruken av metadon at «disse spørsmålene har oppstått i den senere tid og er blitt overveid under bønn». Svaret på mulig bruk av metadon var nei. Tredve år senere ble spørsmålet om metadon drøftet i et brev fra avdelingskontoret av 3. august 2003 til alle eldste. Brevet sa at de som brukte metadon som en hjelp til å slutte med harde stoffer, var fremdeles hektet på narkotika og kunne ikke bli gjenopptatt i menigheten.[4]
Men brevet sier at hvis en doktor forskrev metadon for smertelindring, så kunne det aksepteres, for en slik person «kunne vanskelig sies å søke beruselse». Dette er svært inkonsekvent, for det viser at det ikke er bruken av metadon som er gal, men hensikten med bruken. Metadon kan bli brukt for smertelindring, men ikke som mesisin for dem som har sluttet med å misbruke harde stoffer. Brevet røper også mangel på kunnskap hos medlemmene av det styrende råd når det gjelder metadons funksjon.
At bruken av metadon for smertelindring er tillatt, fordi det ikke fører til beruselse, impliserer at de som har sluttet med harde stoffer og bruker metadon, oppnår beruselse. Dette er uriktig, for som nevnt, kan man kjøre bil hvis man bruker metadon.
Førti år etter at forbudet mot metadon ble innført, vedtok medlemmene av det styrende råd at det nå var tillatt å bruke metadon for dem som hadde slutttet med harde stoffer. Det nye synet ble ikke publisert i Vakttårnet. Men forandringen ble innført på en hemmelig måte. Et brev fra det norske avdelingskontoret av 6. februar 2013, sa at brevet fra 2003, som inneholdt et forbud mot bruken av metadon, skulle makuleres. Men det kom ikke noe nytt brev med instruksjoner til de eldste angående metadon. Personer som ville vite om det var noen forandring i medlemmene av det styrende råds forbud, måtte ringe eller skrive til avdelingskontoret for å få vite om forandringen.
Hva var konsekvensen av det 40 år lange forbudet mot bruk avmetadon? Vakttårnet for 1973 antydet at det var Gud som sto bak forbudet, siden det nevnte at vedtaket var gjort «under bønn». Men forbudets opphevelse i 2013 viste at forbudet som hadde vart i 40 år. var laget av mennesker og var uriktig. Det skulle aldri ha vært et slikt forbud!
Medlemmene at de styrende råd opphevet forbudet i hemmelighet, for de ønsket tydeligvis ikke å bli holdt offentlig ansvarlig for den feilen som hadde ført til dødsfall og store problemer for så mange. Men de kunne ikke fjerne sitt ansvar. I løpet av de 40 årene var medlemmene av det styrende råd skyldig i «kriminell forsømmelighet» i stor målestokk — de hindret tusener av menneske adgang til en medisin som kunne ha reddet deres liv. Mange vitner som var blitt avhengig av narkotika, ønsket å slutte. Men å gjøre det uten støtte fra familiemedlemmer og venner og uten bruk av metadon var det nesten umulig.
Jeg har laget en svært konservativ kalkyle basert på offisiell statistikk i USA over narkotikamisbruk og dødsfall. Jeg fant at i løpet av de 40 årene var det minst 16 000 dødsfall blant stoffmisbrukere som hadde vært Jehovas vitner. Mange av disse dødsfallene kunne ha vært unngått med støtte fra familie og venner og bruk av metadon.[5]
En misbruker i min menighet fikk mye hjelp av familiemedlemmer og eldste i strid med det styrende råds instruksjoner. Han klarte å slutte med narkotika. Men et år senere døde han av en overdose. Vi har gode grunner for å tro at hvis han hadde hatt muligheten til å bruke metadon, ville han ikke ha dødd
DET 4 ÅR LANGE FORBUDET MOT KOAGULASJONSFAKTOR VIII LAGET STORE PROBLEMER OG MULIGENS DØD FOR BLØDERE
Blødere mangler Faktor VIII, og noen ganger Faktor IX i koagulasjonskjeden. Derfor har deres blod vanskelig for å koagulere. Ytre sår er ikke så problematisk, men indre blødninger i hofter, vev og muskler kan være alvorlige, spesielt i vitale organer, slik som hjernen. Indre blødninger kan være svært smertefulle, og de kan også føre til døden. Som behandling mot blødninger får blødere tilførsel av Faktor VIII eller IX.
Da jeg var områdetilsynsmann mellom 1972 og 1974, arbeidet min kone og jeg på avdelingskontoret i 1 1/2 måned om vinteren og 3 1/2 måned om sommeren. I 1972 ble jeg bedt om å svare på et brev fra en bløder angående bruken av Kryopresipitat som inneholder Faktor VIII. Jeg husker at jeg svarte at tilførsel av Kryopresipitat ville være i strid med blodets hellighet og var forbudt. Kryopresipitat og Faktor VIII hadde ikke vært drøftet i Vakttårnets litteratur. Men jeg brukte den informasjon som avdelingskontoret hadde. Jeg husker også at noen få år etter at jeg skrev brevet, så forandret medlemmene av det styrende råd syn, og bruk av Kryopresipitat og Faktor VIII ble nå oppfattet som samvittighetsspørsmål. Jeg vet ikke om avdelingskontoret informerte den broren som stilte spørsmålet, om det forandrede synet.
Raymond Franz, som var et medlem av det styrende råd, gir en detaljert beskrivelse av forbudet og opphevelsen av det i boken Crisis of Conscience, sidene 120 og 121. I mange år hadde blødere stilt spørsmål til hovedkontoret om Faktor VIII. Svaret som ble gitt, var at det å tilføre Faktor VIII én gang ikke var galt, for da ble stoffet brukt som medisin. Men å tilføre Faktor VIII to ganger var det samme som å spise stoffet, og det var i strid med forbudet mot å spise blod.
Fire år senere ble dette forandret. Brødre som besvarte brev ved hovedkontoret visste at de tidligere hadde sendt brev til mange om det nevnte standpunkt. Og disse brødre og søstre ville ikke være klar over det nye synet om at bruken av Faktor VIII nå var tillatt, og derfor kunne de få skader eller dø.
Det styrende råd ønsket ikke å publisere vedtaket, siden det gamle synet hadde heller ikke blitt publisert, man hadde bare gitt informasjon til dem som spurte. Publisering ville innebære først å forklare hva som hadde vært feil og som nå var riktig. De som besvarte brev, foretok en grundig gjennomgang av tidligere brev, slik at de kunne informere brevskriverne om det nye synet.
Brødrene følte en bedre samvittighet for dette. Men så ble de klar over at mange hadde fått svar via telefon. Og navn og adresse til disse hadde de ikke, og de kunne ikke bli informert om den nye avgjørelsen.
Vedtaket om oppheving at forbudet mot bruk av Faktor VIII ble truffet den på et møte av det styrende råd den 11.juni 1975. Men det var først tre år senere at vedtaket ble offentliggjort i Vakttårnet for 15. juni 1978. Og ordlyden i offentliggjøringen var uklar, og understreket ikke at dette var en ny forståelse. Den situasjonen som blir beskrevet av Franz, er ikke bare merkelig, men den innebærer «kriminell forsømmelighet». Ved å unnlate å offentliggjøre avgjørelsen ville medlemmene av det styrende råd redde ansikt. Men det kunne føre til døden for blødere når de fulgte et forbud som ikke langer sto ved makt.
Det styrende råds oppførsel var «kriminell forsømmelighet»:
For det første: Medlemmene av det styrende råds oppfatning var at bare det å spise blod var galt, og at det ikke var noe forbud mot å bruke blod. I artikkelen «Willingly and unrepentantly accepting blood» viser jeg at det var to skoler blant Jehovas vitner. Én skole hadde det riktige synet om at all bruk av fremmed blod var forbudt, mens den andre skole mente at bare det å spise blod var forbudt. Forbudet mot Faktor VIII var basert på at dette var det samme som å spise blod.
For det andre: Det synspunkt at tilføring av Faktor VIII én gang var medisin, men tilføring to ganger var det samme som å spise det, er ren nonsens! Men det som er virkelig ille, er at brødere kunne få sterke smerter og til og med dø — ikke på grunnlag av troskap mot Bibelen — men på grunn av det styrende råds idiosynkratiske definisjon av «å spise». Situasjonen var virkelig helt forskrudd, og at intelligente mennesker kunne fatte et slikt vedtak, er rett og slett utrolig.
For det tredje: Vedtaket om å kunne bruke Faktor VIII fra 1975 var en innrømmelse av at det tidligere forbudet var galt. Men medlemmene av det styrende råd ville ikke publisere dette vedtaket, for at deres troverdighet ikke skulle ødelegges.
For det fjerde: Franz sa at offentliggjøringen av vedtaket var «obscurely stated» («uttrykt på en uklar måte»), noe vi ser i Vakttårnet for 1. november 1978, side 23:
Men hva med å ta imot seruminnsprøytninger som brukes for å bekjempe slike sykdommer som difteri, stivkrampe, virushepatitt, hundegalskap, blødersykdom og Rh-uforlikelighet? Det ser ut til at vi her kommer inn på et ’grått område’. Noen kristne mener at å ta imot en liten mengde av et stoff som kommer fra blod, med ovennevnte hensikt, ikke ville være å vise ringeakt for Guds lov; deres samvittighet ville tillate dette. (Jevnfør Lukas 6: 1—5.) Andre ville imidlertid på grunn av sin samvittighet føle seg forpliktet til å nekte å ta imot sera fordi de inneholder blod, selv om det er i svært små mengder. Ut fra dette har vi tatt det standpunkt at dette spørsmålet må avgjøres av hver enkelt på et personlig grunnlag. Vi oppmuntrer alle til å strebe etter å ha en god samvittighet og etter å være lydhøre overfor Guds veiledning som finnes i hans Ord. — Sl. 119: 105.
Blødersykdom er nevnt, men Faktor VIII kan ikke kalles «seruminnsprøytning». Det er derfor ikke klart av sitatet at Faktor VIII er en del av det grå området som er nevnt.
For det femte: Hemofili er en alvorlig lidelse, og i noen situasjoner kan et menneske blø til døden inntreffer uten tilførsel av Faktor VIII. I et slikt tilfelle ville et forbud mot Faktor VIII føre til blodskyld.
Når Franz skriver at én tilførsel av Faktor VIII var tillatt, men to tilførsler er det samme som å spise blod, som er forbudt, så er dette så fullstendig ufornuftig at en kan reise tvil om det Franz skriver virkelig er riktig.
Men i året 1995 var det et oppfriskningskurs for medlemmene av sykehuskontaktutvalgene, og her ble det presentert lignende absurde synspunkter. Det trykte materialet fra kurset sa at det å ta imot røde celler, hvite celler, blodplater og plasma var det samme som å spise blod. Men å ta imot immunglobuliner, koagulasjonsfaktorer (innbefattet Faktor VIII), albumin og andre små fraksjoner var ikke det samme som å spise blod og var samvittighetsspørsmål.[2]
Følgende forbud og handlinger av medlemmene av det styrende råd, som har ført til at mange vitner har dødd, kan oppfattes som «kriminell forsømmelighet» som kan gi blodskyld:
- Forbudet mot forskjellige blodfraksjoner, slik som røde celler, hvite celler, blodplater og plasma.
- Forbudet mot å lagre sitt eget blod.
- Syttiåtte prosent av alle ekslusjonsgrunner er funnet opp av medlemmene av det styrende råd. Når en person blir ekskludert på grunn av ett av disse menneskebudene og vedkommende begår selvmord, kan medlemmene av det styrende råd få blodskyld.
- Det 40 år lange forbudet mot bruk av metadon, og forbudet mot at familie og venner kan støtte en misbruker som ønsker å slutte med sitt misbruk, har resultert i tusener av dødsfall. Dette har ført til blodskyld.
- Det 4 år lange forbudet mot factor VIII kan ha forårsaket døden til noen blødere. Dette kan ha ført til blodskyld.
KONKLUSJON
Drap av et menneske, eller å fjerne et befruktet egg, et embryo eller et foster er mord. Dette er en ond handling som Gud fordømmer. Men i alle tilfeller hvor en person skal bli ekskludert fra menigheten, må vedkommende være gjennomsyret av den onde handlingen for å fortjene å bli ekskludert.
En stor del av denne studien drøfter blodskyld, som er et komplisert spørsmål. Men i strid med synspunktet til medlemmene av det styrende råd så er blodskyld ikke en eksklusjonsgrunn ifølge De hellige skrifter.
Denne studien har vist at uttrykket «samfunnsansvarlighet» er et konstruert uttrykk, som ikke har støtte i Bibelen. På grunn av Jehovas rettferdighet og Jesu gjenløsningsoffer vil ingen bli evig tilintetgjort på grunn av andres synder, som er betydningen av «samfunnsansvarlighet».
Uttrykket «kriminell forsømmelighet» betyr at en person ved sine handlinger direkte eller indirekte forårsaker at noen dør, eller at vedkommende unnlater å treffe bestemte forholdsregler, slik at noen dør.
De fem punktene ovenfor viser hvordan medlemmene av det styrende råd er skyldige i «kriminell forsømmelighet», og derfor har de fått blodskyld.
[1]. Se Bli i Guds kjærlighet sidene 246-249.
[2]. Se artikkelen «Å ta imot blod frivillig uten å angre» i kategorien «Å trekke seg — i strid med Bibelen».
[3]. R. J. Furuli. «The mental health of Jehovah’s Witnesses», Acta Comparanda Subsidia III, sidene 47-73. Wilrijk-Antwerpen, Belgia, 2016.
[4]. Se artikkelen «Methadone and disfellowshipping» i kategorien «Reversed view of disfellowshipping offenses».
[5]. For konkrete data, se artikkelen «De 11 eksklusjonsgrunnene 3 (1) Drukkenskap og bruk av narkotika.»
