«VI VAR FRA FORSTANDEN» — «JEG SVARER SOM EN GAL MANN»

For seksti år siden leste jeg en artikkel i bladet Våkn Opp! (22. mars 1964) som jeg fremdeles husker godt. Artikkelen drøftet ikke en av de viktige grunnsannhetene i Bibelen, og heller ikke ga den meg argumenter som jeg kunne bruke i mitt forkynnerarbeid. Men artikkelen hjalp meg til å forstå betydningen av å ha gode lærere for å forstå Bibelen, og mitt eget behov for å foreta dype bibelstudier for å dra full nytte av det mine lærere underviste meg i.

 En av metodene jeg lærte, var å finne alle vers hvor det samme greske, hebraiske, eller arameiske ordet forekommer, og så sammenligne sammenhengene i disse versene. Dette kunne også bli utvidet til å sammenligne sammenhenger hvor synonymer forekommer. Dette er den grunnleggende metoden jeg fremdeles bruker i alle mine bibelstudier. Jeg er meget takknemlig til mine lærere som, gjennom Vakttårnets litteratur, lærte meg disse studiemetodene in 1950- og 1960-årene.

DE TRE GRUPPENE I MENIGHETEN I KORINT  

Første gang Paulus kom med en uttalelse som ligner ordene i overskriften, var i 2. Korinter 5:12, 13:

¹² anbefaler ikke igjen oss selv overfor dere, men vi gir dere en anledning til å rose (kaukhēma) dere av oss, for at dere kan ha et svar til dem som roser (kaukhaomai) seg av det ytre og ikke av hjertet. ¹³ For hvis vi var fra forstanden (eksistēmi), så var det for Gud; hvis vi er sunne i sinnet, så er det for dere.

Disse to versene er gode eksempler på at vi ikke kan forstå Bibelen av oss selv, men at vi trenger gode lærere. Den som leser disse versene, kan ikke forstå deres betydning, for han kan ikke uten videre sette dem inn i sin rette sammenheng, som er situasjonen i menigheten i Korint. Hva betyr det «å være fra forstanden» for Gud, og å være «sunne i sinnet» for dere? Og hva er forholdet mellom disse to utsagn og ordene om å anbefale og å rose dere selv? Hvorfor skulle det være nødvendig for kristne å rose seg selv?

Det er en spenning i disse versene mellom «oss selv» og «dem», som gir oss et lite hint om at bakgrunnen for det Paulus skrev, var en spesiell situasjon. Forbindelsen mellom de to pronomenene er «å rose seg» (kaukhēma). Og det «å rose seg» er for bundet med to forskjellige ting, med «det ytre» og «av hjertet». Denne kontrasten viser at det var spenning mellom to grupper i menigheten i Korint, en spenning som medlemmene i menigheten visste om, men som moderne lesere ikke umiddelbart vil forstå. Vi må derfor finne den situasjonen i menigheten som er bakgrunnen for det Paulus sier om å rose seg.

Jeg siterer 2. Korinter 10:8-18, hvor tre forskjellige grupper er nevnt. Jeg har merket pronomenene som referer til Paulus og hans medarbeidere, med blått, de som referer til Paulus’ fiender, med brunt, og de som referer til medlemmene av menigheten i Korint, med rødt.

⁸ For selv om jeg skulle rose meg (kaukhaomai) litt for mye av den myndighet som Herren har gitt oss til å bygge dere opp og ikke til å bryte dere ned, ville jeg ikke bli gjort til skamme, ⁹ for at det ikke skal se ut som om jeg vil skremme dere med brevene mine.

¹⁰ De sier jo: «Brevene hans er vektige og kraftfulle, men hans personlige nærvær er svakt og hans tale ikke verd å akte på.» ¹¹ La et slikt menneske ta dette i betraktning: at som vi er i ord gjennom brev når vi er fraværende, slik skal vi også være i handling når vi er nærværende.

¹² For vi våger ikke å regne oss blant eller sammenligne oss med noen av dem som anbefaler seg selv. Når de måler seg med seg selv og sammenligner seg med seg selv, har de virkelig ingen forstand.

¹³ Vi for vår del vil ikke rose oss (kaukhaomai) ut over våre anviste grenser, men i samsvar med grensen for det distrikt som Gud har tildelt oss etter mål, idet han har latt det nå endog så langt som til dere. ¹⁴ Vi strekker oss virkelig ikke for langt, som om vi ikke hadde nådd fram til dere, for vi var de første som kom endog så langt som til dere og forkynte det gode budskap om KRISTUS.

¹⁵ Nei, vi roser oss ikke ut over våre anviste grenser, av en annens strev, men vi har det håp at vi, etter hvert som DERES tro vokser, skal bli gjort store blant dere med hensyn til vårt distrikt. Da vil vi bre oss enda mer,¹⁶ for å forkynne det gode budskap for landene bortenfor dere, så vi ikke skal rose oss i en annens distrikt, hvor tingene allerede er forberedt. ¹⁷ «Men den som roser seg (kaukhaomai), la ham rose seg (kaukhaomai) i Jehova.» ¹⁸ For det er ikke den som anbefaler seg selv, som er godkjent, men den som Jehova anbefaler.

Pronomenene i blått refererer til Paulus og hans medarbeidere. Pronomenene i rødt referer til medlemmene av menigheten i Korint som Paulus skrev brevet til. Det var ingen spenning mellom disse to gruppene. Men mellom den tredje gruppen, hvis pronomener er skrevet i brunt, og Paulus, var det spenning. Så langt i vår lesing av 2. Korinter har vi ikke identifisert medlemmene av den tredje gruppen.

Det som er klart, er at den tredje gruppen var Paulus’ fiender, og Paulus utdyper kontrasten. Ifølge 10:8 skryter Paulus av «den myndighet som Herren har gitt oss». Denne autoriteten ifølge 10:13-14 var det distrikt som Gud hadde gitt dem for å forkynne det gode budskap om riket.

Paulus beskriver den tredje gruppen i 10:12. Og han peker på at medlemmene av denne gruppen ikke kunne henviste til noen autoritet som hadde gitt dem støtte. Men «de måler seg med seg selv og sammenligner seg med seg selv». Med andre ord, sin autoritet hadde de gitt seg selv. Så viser Paulus i 10:18 at den som har fått sin autoritet fra Jehova, er den som er godkjent, og ikke den som har gitt myndighet til seg selv.

Etter at Paulus i mange vers har referert til den tredje gruppen med pronomener,  kommer han med en klar identifikasjon i 11:4.6, 12-15:

⁴ For det er slik at hvis noen kommer og forkynner en annen Jesus enn den vi har forkynt, eller dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet godt budskap enn det dere har tatt imot, så tåler dere ham med letthet. ⁵ Jeg mener nemlig at jeg ikke i noe som helst har vist meg å stå tilbake for DERES overmåte fine (hyperlian) apostler («superapostler», NV18) ⁶ Men selv om jeg er ulærd i tale, er jeg det så visst ikke i kunnskap; nei, på enhver måte har vi gjort den kjent for dere i alle ting.

¹² Men det jeg gjør, vil jeg fortsatt gjøre, for at jeg kan gjøre ende på påskuddet til dem som ønsker et påskudd så de kan bli funnet likestilt med oss i den stilling som de roser seg av. ¹³ For slike mennesker er falske apostler, svikefulle arbeidere, som gjør seg om til Kristi apostler. ¹⁴ Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv gjør seg stadig om til en lysets engel. ¹⁵ Det er derfor ikke noe stort om også hans tjenere stadig gjør seg om til rettferdighets tjenere. Men deres ende skal være i samsvar med deres gjerninger.

Paulus identifiserer medlemmene av den tredje gruppen sarkastisk som «superapostler». Adverbet hyperlian har betydningen «i den høyeste grad, i superlativ grad, den prominente». (Mounce) Paulus bruker adverbet på en nedsettende måte, fordi disse personene skrøt av at de var apostler for Jesus på samme nivå som de 12 apostler og Paulus.

«SUPERAPOSTLENES» HANDLINGER OG SYNSPUNKTER

I sitt første brev til korinterne ber Paulus om at den mannen som levde sammen med sin fars kone, måtte bli ekskludert. Menigheten gjorde dette, og når mannen sluttet å leve sammen med sin kone, ble han gjenopptatt i menigheten. Dette var Paulus enig i.

Når Paulus sammenligner «superapostlene» med Satan og peker på at deres handlinger representerer alvorlige synder, så er det tydelig at disse personene fortjente å bli ekskludert. Hvorfor sier ikke Paulus til menigheten at disse måtte bli ekskludert? Vi kjenner ikke så mange detaljer fra denne situasjonen. Men det som er mest sannsynlig, er at «superapostlene» hadde tilegnet seg en så høy stilling i menigheten at det ikke var noen som hadde makt til å ekskludere dem.  Ifølge 2. Korinter 11:22 var «superapostlene» jøder. Og de kan ha brukt slektskapet med Abraham som et argument for at de skulle ha en opphøyd stilling.

La oss se på handlingene og synspunktene til «superapostlene», som en bakgrunn for at Paulus skryter av ting. Jeg siterer noen passasjer og setter opp hovedpunktene i Tabell 1.1:

2. Korinter 10:10

¹⁰ De sier jo: «Brevene hans er vektige og kraftfulle, men hans personlige nærvær er svakt og hans tale ikke verd å akte på (eksoutheneō)».

2. Korinter 10:12

¹² For vi våger ikke å regne oss blant eller sammenligne oss med noen av dem som anbefaler seg selv. Når de måler seg med seg selv og sammenligner seg med seg selv, har de virkelig ingen forstand.

2. Korinter 11:3

³ Men jeg er redd for at liksom slangen forledet Eva ved sin list, skal DERES sinn på en eller annen måte bli fordervet og vendt bort fra den oppriktighet og den renhet som KRISTUS har krav på.

2. Korinter 11:4

⁴ For det er slik at hvis noen kommer og forkynner en annen Jesus enn den vi har forkynt, eller dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet godt budskap enn det dere har tatt imot, så tåler dere ham med letthet.

2 Corinthians 11:12, 13

¹² Now what I am doing I will still do, that I may cut off the pretext from those who are wanting a pretext for being found equal to us in the office of which they boast.
¹³ Men det jeg gjør, vil jeg fortsatt gjøre, for at jeg kan gjøre ende på påskuddet til dem som ønsker et påskudd så de kan bli funnet likestilt med oss i den stilling som de roser seg av.

Tabell 1.1 Handlingene og synspunktene til «superapostlene»

10:10	De kritiserte Paulus og sa at hans nærvær var svakt og hans tale hadde liten verdi.
10:12	De anbefalte seg selv, og de hadde opphøyet seg selv.
11:3	De forledet sinnene til medlemmene av menigheten.
11:4	De forkynte en annen Jesus enn den Paulus forkynte.
11:4	De forkynte et annet godt budskap enn det Paulus forkynte.
11:12	De hevdet å være apostler for Jesus Kristus.

I betraktning av de ukristne handlinger og synspunkter som er nevnt i Tabell 1.1, kan det ikke være noen tvil om at «superapostlene» var onde mennesker som fremstilte seg som apostler for Jesus Kristus og som tjenere for Gud. Deres personligheter var av et slag at de fortjente å bli ekskludert fra menigheten.

SKRYTINGEN TIL PAULUS SETT I DEN KRISTNE SAMMENHENG

La oss se på bakgrunnen for at Paulus «var fra forstanden», at han oppførte seg skrytende og at han var «som en gal mann».

PAULUS’ «ANBEFALINGSBREV»

Hvilken stilling hadde Paulus blant menighetene? Vi leser i 2. Korinter 1:1 (over) og 8:23 (under):

¹ Paulus, en Kristi Jesu apostel (apostolos) ved Guds vilje, og Timọteus, vår bror, til den Guds menighet som er i Korint, sammen med alle de hellige som er i hele Akaia.

²³ Men hvis det er noe spørsmål angående Titus, så er han en som har fellesskap med meg, og en medarbeider for DERES interesser; eller angående våre brødre, så er de menigheters apostler (apostolos) og en Kristi ære.

Substantivet apostolos har betydningen «en budbringer eller agent, en som har et oppdrag, en utsending». (Mounce) Paulus var en spesiell utsending for Jesus Kristus. Men han ble ikke regnet blant de 12 apostlene. Det var også andre som kunne kalles «apostler», for de var utsendinger fra forskjellige menigheter, slik vi ser i 8:23.

Hvordan kunne medlemmene av menigheten i Korint vite at Paulus var en spesiell utsending for Jesus Kristus, at han var en apostel? Vi finner svaret i 2. Korinter 3:1-3:

¹ Begynner vi igjen å anbefale oss selv? Eller trenger vi kanskje, i likhet med enkelte, anbefalingsbrev til dere eller fra dere?  ² Dere er selv vårt brev, som er innskrevet i våre hjerter og er kjent og blir lest av alle mennesker.  ³ For det blir vist at dere er et Kristi brev, skrevet av oss som tjenere, innskrevet, ikke med blekk, men med en levende Guds ånd, ikke på steintavler, men på kjøttavler, på hjerter.

Paulus hadde forkynt det gode budskap om Riket i Korint, og mange hadde blitt kristne på grunn av denne forkynnelsen. De var «anbefalingsbrev», «Kristi brev», som beviste at Paulus og hans medarbeidere var tjenere for Jesus Kristus. Men «superapostlene» aksepterte ikke dette.

PAULUS’ KRITIKK AV «SUPERAPOSTLENE»

«Superapostlene» hadde opphøyd seg selv til apostler på samme nivå som Paulus. Ved å kritisere ham og gjøre ham liten, forsøkte de å få en høyere posisjon enn ham. Vi leser i 10:10:

De sier jo: «Brevene hans er vektige og kraftfulle, men hans personlige nærvær er svakt og hans tale ikke verd å akte på (eksoutheneō).»

Det greske verbet eksoutheneō har betydningen «å forakte noen eller noe på grunnlag av at det er verdiløst». Den måten Paulus talte til korinterne på, ser vi i 10:1:

¹ Men jeg selv, Paulus, ber dere inntrengende ved KRISTI mildhet og vennlighet, jeg som riktignok i det ytre er uanselig blant dere, mens jeg er modig overfor dere når jeg er fraværende.

Ingen kunne kritisere Paulus for at han manglet kunnskap (11:6), men «superapostlene» kunne ha tolket den milde måten Paulus talte til korinterne på, som noe som var verdiløst. Hva er så betydningen av kritikken om at hans «nærvær var svakt»? Dette kan vi muligens se i 11:7:

⁷ Eller begikk jeg en synd ved å ydmyke meg for at dere skulle bli opphøyd, ettersom jeg uten at det kostet noe, med glede forkynte Guds gode budskap for dere?

Hva mente Paulus med ordene «uten at det kostet noe»? Ifølge Apostlenes gjerninger 18:1-3 arbeidet Paulus som teltmaker da han var i Korint, og derfor underholdt ham seg selv. Dette kan ha blitt oppfattet som en svakhet av «superapostlene»

GRUNNEN TIL AT PAULUS MÅTTE SKRYTE

Det problemet som opptok Paulus, var at «superapostlene» hadde overbevist mange i menigheten til å støtte dem mot Paulus. Dette ser vi i 12:11-13:

¹¹ Jeg er blitt ufornuftig (afrōn). Dere tvang (anagkazō) meg til det, for jeg burde ha blitt anbefalt av dere. Jeg har jo ikke i noe som helst vist meg å stå tilbake for DERES overmåte fine apostler («superapostler», NV18), selv om jeg ingenting er. ¹² En apostels tegn ble virkelig gjort blant dere med all utholdenhet og med tegn og varsler og kraftige gjerninger.  ¹³For i hvilken henseende er det at dere ble lavere stilt enn de andre menighetene, bortsett fra at jeg selv ikke ble en byrde for dere? Tilgi meg i godhet denne urett.

Det greske adjektivet afrōn har betydningen «uten visdom, hensynsløs, enkel, ufornuftig», (Mounce) Grunnen til at Paulus hadde blitt «ufornuftig» var at «dere tvang meg til det». Paulus skulle ha blitt anbefalt og godkjent av menigheten på grunn av det gode arbeid han hadde gjort, og på grunn av «tegn, varsler og kraftige gjerninger». Men i tiden før han skrev sitt andre brev, godkjente de ham ikke, noe som viste at de stilte seg sammen med «superapostlene». Dette ser vi også i 11:16-20:

¹⁶ Jeg sier igjen: La ingen mene at jeg er ufornuftig (afrōn). Men hvis dere virkelig gjør det, så ta imot meg som om jeg var ufornuftig (afrōn), for at også jeg kan rose (kaukhaomai) meg litt. ¹⁷ Det jeg sier, sier jeg ikke etter Herrens eksempel, men som i ufornuft (afrosynē), med den skråsikkerhet som er særegen for selvros (kaukhēsis). ¹⁸ Ettersom mange roser (kaukhaomai) seg etter kjødet, vil også jeg rose (kaukhaomai) meg. ¹⁹ For dere tåler med glede de ufornuftige (afrōn), ettersom dere er fornuftige. ²⁰ Ja, dere tåler enhver som gjør dere til slaver, enhver som fortærer det dere har, enhver som tar det dere har, enhver som opphøyer seg over dere, enhver som slår dere i ansiktet.

I vers 16 sier Paulus at han ikke er ufornuftig (afrōn). Men leserne ville oppfatte ham som ufornuftig, fordi han ikke talte «etter Herrens eksempel» (vers 17), men han talte «etter kjødet», på samme måte som mennesker i verden ville rose seg, på samme måte som «superapostlene» roste seg.

Så viser han at medlemmer av menigheten hadde stilt seg på «superapostlenes» side (vers 17). Resultatet var de hadde blitt gjort til slaver, de var blitt fortært og det de hadde, var tatt av «superapostlene», som hadde opphøyd seg over dem og slått dem i ansiktet (vers 20).

Alt dette viste at Paulus var tvunget til å skryte og å si «ufornuftige ting».

INNHOLDET I PAULUS’ SKRYTING

Vi har sett at Paulus var tvunget til å skryte, fordi mange hadde stilt seg på «superapostlenes» side og ikke godkjent Paulus som en Jesu Kristi apostel. Paulus kommenterer dette i 10:2

² Ja, jeg ber om at jeg, når jeg er nærværende, ikke må gå modig fram med den tillit hvormed jeg har tenkt å treffe modige tiltak mot noen som vurderer oss som om vi vandret etter det vi er i kjødet.

«Superapostlene» beskrev Paulus som en kjødelig og ikke som en åndelig person. Derfor måtte Paulus «gå modig fram» mot «superapostlene». Han beskriver dette i 11:12-15:

¹² Men det jeg gjør, vil jeg fortsatt gjøre, for at jeg kan gjøre ende på påskuddet til dem som ønsker et påskudd så de kan bli funnet likestilt med oss i den stilling som de roser seg av. ¹³ For slike mennesker er falske apostler, svikefulle arbeidere, som gjør seg om til Kristi apostler. ¹⁴ Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv gjør seg stadig om til en lysets engel. ¹⁵ Det er derfor ikke noe stort om også hans tjenere stadig gjør seg om til rettferdighets tjenere. Men deres ende skal være i samsvar med deres gjerninger.

«Superapostlene» skrøt for å vise at de var Kristi apostler. Men som nevnt ovenfor, var de Satans tjenere. De følgende stedene viser de ting Paulus skrøt av:

3:1-3

¹ Begynner vi igjen å anbefale oss selv? Eller trenger vi kanskje, i likhet med enkelte, anbefalingsbrev til dere eller fra dere?  ² Dere er selv vårt brev, som er innskrevet i våre hjerter og er kjent og blir lest av alle mennesker ³ det blir vist at dere er et Kristi brev, skrevet av oss som tjenere, innskrevet, ikke med blekk, men med en levende Guds ånd, ikke på steintavler, men på kjøttavler, på hjerter.

11:5-7

⁵ Jeg mener nemlig at jeg ikke i noe som helst har vist meg å stå tilbake for DERES overmåte fine apostler(«superapostler», NV18). ⁶ Men selv om jeg er ulærd i tale, er jeg det så visst ikke i kunnskap; nei, på enhver måte har vi gjort den kjent for dere i alle ting. ⁷ Eller begikk jeg en synd ved å ydmyke meg for at dere skulle bli

11:21-28

²¹ Jeg sier dette til vår vanære, som om vår stilling hadde vært svak. Men hvis noen annen opptrer modig i noe — jeg taler i ufornuft — opptrer også jeg modig i det. ²² Er de hebreere? Det er jeg også. Er de israelitter? Det er jeg også. Er de Abrahams ætt? Det er jeg også. ²³ Er de Kristi tjenere? Jeg svarer som en gal mann: Jeg er det på en mer fremtredende måte — har strevd mer, har vært mer i fengsler, er blitt slått til overmål, har ofte vært døden nær. ²⁴ Av jøder har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær, ²⁵ tre ganger er jeg blitt slått med stokker, én gang er jeg blitt steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, et døgn har jeg tilbrakt i dypet; ²⁶ ofte på reiser, i farer fra elver, i farer fra landeveisrøvere, i farer fra mitt eget folk, i farer fra nasjonene, i farer i byen, i farer i ødemarken, i farer på havet, i farer blant falske brødre, ²⁷ i strev og slit, ofte i søvnløse netter, i sult og tørst, mange ganger i avholdenhet fra mat, i kulde og nakenhet. ²⁸ I tillegg til disse ytre tingene kommer det som velter inn over meg fra dag til dag — bekymringen for alle menighetene.

11:30-33

³⁰ Hvis det er nødvendig å rose seg, vil jeg rose meg av de ting som har med min svakhet å gjøre. ³¹ Herren Jesu Gud og Far, ja han som skal lovprises for evig, vet at jeg ikke lyver. ³² I Damaskus voktet stattholderen under kong Arẹtas damaskenernes by for å gripe meg, ³³ men gjennom et vindu i muren ble jeg senket ned i en flettet kurv og slapp ut av hans hender.

12:1-4

¹ Jeg må rose meg. Det er ikke gagnlig; men jeg skal gå over til overnaturlige syner og åpenbaringer fra Herren. ² Jeg kjenner et menneske i forening med Kristus som for fjorten år siden — om det var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke; Gud vet det — ble bortrykket som sådan til den tredje himmel. ³ Ja, jeg kjenner et slikt menneske — om det var i legemet eller skilt fra legemet, vet jeg ikke, Gud vet det —⁴ at han ble bortrykket til paradiset og hørte usigelige ord som det ikke er tillatt for et menneske å tale.

12:7-9

⁷ Derfor, for at jeg ikke skulle føle meg altfor opphøyd, ble det gitt meg en torn i kjødet, en Satans engel, som stadig skulle slå meg, for at jeg ikke skulle føle meg altfor opphøyd. ⁸ I den forbindelse bønnfalt jeg Herren tre ganger om at den måtte vike fra meg; ⁹ og likevel sa han virkelig til meg: «Min ufortjente godhet er nok for deg; for min kraft blir fullkommengjort i svakhet.» Med den største glede vil jeg derfor heller rose meg hva mine svakheter angår, for at KRISTI kraft kan forbli over meg som et telt. 

12:12:

¹² En apostels tegn ble virkelig gjort blant dere med all utholdenhet og med tegn og varsler og kraftige gjerninger.

Tabell 1.2 De ting Paulus skryter av

3:1	Paulus gjorde disipler i Korint.
11:5	Paulus hadde stor kunnskap.
11:5	Paulus var ikke mindre enn «superapostlene» i noen ting.
11:21-28	Paulus opplevde mange former for forfølgelse.
11:30-33	Paulus skryter av sin svakhet. I Damaskus flyktet han fra kongen.
12:1	Paulus skrøt av sine overnaturlig syner, noe som viser at Jehova støttet ham.
12:7-9	Paulus hadde en torn i kjødet. Derfor skrøt han av sin svakhet, for Guds ufortjente godhet var nok.
12:12	Paulus’ bevis på at han var en apostel, var tegn, varsler og kraftige gjerninger.

Verbet parafroneō i 11:23 (grønn tekst) har betydingen «å tenke og resonnere på en fullstendig irrasjonell måte» (Louw og Nida) De to ekspertene foreslår at oversettelsen av parafroneō i 1. Korinter 11:23 skal være “I am speaking like an insane person.” («Jeg taler som en gal person»). Drøftelsen ovenfor viser hvorfor Paulus taler som en gal mann. Han måtte konfrontere «superapostlene» og vise overfor dem som hadde stilt seg på deres side, at de var Satans tjenere.

Jeg skal nå vende tilbake til 5:12, 13, som jeg presenterte som et problem ved begynnelsen av denne studien:

¹² anbefaler ikke igjen oss selv overfor dere, men vi gir dere en anledning til å rose (kaukhēma) dere av oss, for at dere kan ha et svar til dem som roser (kaukhaomai) seg av det ytre og ikke av hjertet. ¹³ For hvis vi var fra forstanden (eksistēmi), så var det for Gud; hvis vi er sunne i sinnet, så er det for dere.

På bakgrunn av det jeg har drøftet, kan vi forstå vers 12. «Superapostlene» skrøt av det som var på utsiden og ikke av hjertet. På grunn av dette måtte Paulus skryte for å imøtegå «superapostlene». Men hva er betydningen av vers 13? Jeg siterer kommentaren i artikkelen «Sett deg inn i bibelskribentens resonnement» i Våkn Opp! for 22. mars 1964, side 22:

Hva var så betydningen av Paulus’ tidligere uttalelse i kapittel 5, versene 12 og 13: «For om vi er fra oss selv, da er det for Gud, og om vi er ved sans og samling, da er det for eder»? Var Paulus fra seg selv? Det har antagelig sett slik ut på grunn av hans skryting. Men han måtte skryte «for Gud» Hvorfor det? Jo, han gjorde det for å forhindre at korintierne falt fra Gud på grunn av sin urette tenkemåte, og for å gjenvinne dem for Gud. Men dette har kanskje ikke virket så oppbyggende på brødrene som et annet slags brev fra Paulus ville ha gjort, et brev hvor han utelukkende ga svar på deres bibelske spørsmål. Det ville med andre ord ha vært til større gagn for dem om han ikke hadde måttet bruke sine ord til denne nødvendige skryting, men i stedet kunne ha vigd hele brevet til andre saker. Hvis de hadde latt ham skrive utelukkende som en som var «ved sans og samling», ville de ha hatt større gagn av det. (kursiv i originalen)

Disse kommentarene er riktige og poengterte. Hele artikkelen er et godt eksempel på dypt interaktivt bibelstudium som blir gjort på en enkel måte. Desverre forekommer slike dyptgående studieartikler ikke lenger i Vakttårnets litteratur.