Blod av andre skapninger skal ikke brukes til noe som helst, inkludert blodoverføring. Når en skapning dør, skal blodet gå tilbake til jorden av respekt for Jehova som livgiver. Det hebraiske ordet dam og det greske ordet haima betyr «blod», og disse ordene referer bare til den røde væsken som sirkulerer i årene til dyr og mennesker.
Disse to ordene refererer ikke til blodfraksjoner som er adskilt fra blodet. Dette betyr at hvorvidt en tjener for Jehova skal akseptere røde celler, hvite celler, blodplater, plasma, albumin, immunglobuliner, koagulasjonsfaktorer eller andre små fraksjoner, er en avgjørelse som hver enkelt kristen må ta på grunnlag av sin samvittighet.
INNLEDNING
Å ta imot blod frivillig uten å angre blir sett på av medlemmene av det styrende råd som en handling som viser at vedkommende frivillig har forlatt menigheten, fordi han ikke lenger ønsker å være et at Jehovas vitner.
Det er imidlertid slik at bare når et medlem skriver et brev og sier at han ikke lenger ønsker å være en av Jehovas vitner, at man med rette kan si at vedkommende har forlatt Jehovas vitner ev egen fri vilje. Men etter at brevet er sendt, vil et utvalg av tre eldste treffe en avgjørelse, og da vil vedkommende bli kastet ut av menigheten. Han vil da bli sett på som en person som har blitt ekskludert fra menigheten. Derfor er det slik at selv når et medlem skriver et brev om at han ikke lenger ønsker å tilhøre menigheten, så blir hans frie vilje undertrykt.
I forbindelse med at et vitne tar imot blod, blir hans frie vilje i enda større grad undertrykt. Det er ikke denne broren som har besluttet å forlate menigheten, men en tredjepart, nemlig de eldste som har bestemt at hans handling viser at han frivillig har forlatt menigheten. Men i de fleste tilfeller er det ikke sant at vedkommende frivillig har forlatt menigheten. Situasjonen er at broren er uenig med de eldste, og de kaster ham ut under det påskudd av at han av egen fri vilje har trukket seg fra menigheten, fordi han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner.
Jeg skal nå i noen studier vise at begrepet «å trekke seg» er funnet opp av medlemmene av det styrende råd uten noe grunnlag i Bibelen, og at det «å trekke seg» er nøyaktig det samme som å bli ekskludert.
HVORDAN BLOD BLIR OPPFATTET I BIBELEN
Det grunnleggende prinsippet i denne studien er: Jeg tar teksten i Bibelen bokstavelig, hvis ikke sammenhengen viser noe annet. Jeg vil ikke akseptere noe unntak fra en av Guds lover hvis ikke sammenhengen tydelig viser at det er et unntak. Jeg vil heller ikke akseptere en forklaring av Bibelens tekst som ikke direkte finnes i teksten selv.
Et eksempel som illustrerer betydningen de tre punktene, særlig det siste, er kommentarene til 2 Johannes 10 i Vakttårnet for 15. september 1986, side 31. Bladet viser at de personer som kristne ikke skulle ønske velkommen og invitere inn i sine hjem, var antikristene, som var personer som benektet at «Jesus Kristus var kommet i kjødet». Men bladet sier om dem som hadde forlatt menigheten:
De som med overlegg forlater den kristne menighet, blir en del av ’Antikrist’. (1. Joh. 2: 18, 19)… En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen.
Dette er et klart misbuk av De hellige skrifter, fordi ordene til Johannes gjelder en helt annen gruppe enn de som har forlatt menigheten.[1]
LOVENE OM BLOD I DE HEBRAISKE SKRIFTER
Bibelen viser at blod er hellig, og at det ikke skulle bli brukt til noe som helst, unntatt som et offer på alteret, slik Moseloven viser. Men den lov som Moses ga med alle sine offer av dyr, ble opphevet. Og Jesu fullkomne legeme og blod, som de jødiske ofrene var et forbilde på, har blitt ofret en gang for alle. (Hebreerne 7:27) Det er derfor ikke lenger noen lovlig bruk av blod.
Før den verdensomfattende flommen spiste ikke menneskene dyr. Men etter flommen kom det en forandring. Og vi leser i 1. Mosebok 9:3-6:
3 Hvert dyr som beveger seg og lever, kan tjene til føde for dere. Liksom jeg gav dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette. 4 Men kjøtt med dets sjel — dets blod — skal dere ikke spise. 5 Og dessuten: Blodet av DERES sjeler skal jeg kreve tilbake. Av hver levende skapnings hånd skal jeg kreve det tilbake; og av menneskets hånd, av hånden til enhver som er hans bror, skal jeg kreve menneskets sjel tilbake. 6 Den som utgyter menneskeblod, ved mennesker vil hans eget blod bli utgytt, for Gud dannet mennesket i sitt bilde.
Av disse ordene forstår vi:
- At blodet representerer livet (sjelen) til alle skapninger.
- Blod må ikke bli spist.
- Blod må ikke bli utgytt ved at noen blir drept.
Tråden gjennom disse tre punktene er at blodet har en verdi, og denne verdien krever Gud tilbake av en person som misbruker blod. Gud har skapt alt som lever, innbefattet deres blod, som representerer deres liv. Hos ham er livets kilde, slik vi leser i Salme 36:9. Derfor har Gud rett til å bestemme hvordan livet og blodet skal brukes.
Guds lov til Israel inneholdt mange lover i forbindelse med blod. Vi leser i 3. Mosebok 17:11, 13:
11 For kjødets sjel er i blodet, og jeg har selv gitt dere det på alteret for å gjøre soning for DERES sjeler, for det er blodet som gjør soning ved sjelen i det.
13 Når det gjelder en hvilken som helst mann av Israels sønner eller en fastboende utlending som bor som utlending midt iblant dere, og som under jakt fanger et vilt dyr eller en fugl som kan spises, så skal han la blodet renne ut og dekke det til med støv.
Disse versene viser at den eneste lovlige bruk av blod var som offer på alteret. Når et dyr ble slaktet, skulle man la blodet rene ut før kjøttet ble spist. Ved å la blodet renne ned på bakken og så dekket det med støv, viste man symbolsk sett at livet gikk tilbake til Gud, som var livets giver. Ordet «hellig» referer til noe som er rent, noe som eksklusivt er satt til side til et bestemt formål. De siterte versene viser at blodet er hellig.
LOVEN OM BLOD I DE KRISTNE GRESKE SKRIFTER
Den kristne menighet ble grunnlagt på pinsedagen i år 33 evt. På den tiden var Moseloven, inkludert lovene om blod, blitt opphevet. I år 49 oppsto spørsmålet om hvorvidt folk av nasjonene som ble kristne, skulle omskjæres. Dette spørsmålet ble drøftet av apostlene og de eldste på et møte i Jerusalem. Under ledelse av den hellige ånd ble følgende vedtak fattet, ifølge Apostlenes gjerninger 15:28, 29:
28 For den hellige ånd og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde på dere, bortsett fra disse nødvendige ting: 29 at dere fortsetter å avholde dere fra ting som er ofret til avguder, og fra blod og fra det som er kvalt, og fra utukt. Hvis dere omhyggelig holder dere borte fra disse ting, vil det gå dere godt. Måtte dere være ved god helse!»
De fleste steder hvor blod blir nevnt, er det et forbud mot å spise blod. Men sitatene fra 3.Mosevbok 17:11, 13 viser også at å bruke blod i en hvilken som helst hensikt, var ulovlig. Når et dyr ble slaktet, rant blodet ut på bakken og ble dekket med støv. På denne bakgrunn kan vi stille spørsmålet. Er ordene i vers 29 et forbud mot å spise blod, eller gjelder ordene enhver bruk av blod?
BETYDNINGEN AV «Å AVHOLDE SEG FRA»
Jeg vil begynne med det greske ordet apekhō («å avholde seg fra»). Er avholdet relativt eller absolutt? Ifølge BAGD[2] så betyr mediumformen av apekhō med objektet i genitiv «å holde seg vekk fra, og ikke ha noe å gjøre med». Fordi verbets greske form er presens medium infinitiv, er gjengivelsen i NV96 «fortsetter å avholde dere fra» helt korrekt.
Tabell 1.1 viser fire eksempler av apekhō i medium med objektet i genitiv. Det kan ikke være tvil om at betydningen av disse eksemplene er å holde seg fullstendig borte fra de ting som objektene uttrykker. Det samme må være tilfellet med mediumformen apekhō med objekter i genitiv i Apostlenes gjerninger 15:29:
Tabell 1.1 Eksempler på apekhō med betydningen «avholde seg fra»
| 1. Tessaloniker 4:3 | For dette er hva Gud vil, DERES helligelse, at dere avholder dere (apekhō) fra utukt. |
| 1. Tessaloniker 5:22 | Avhold dere fra (apekhō) enhver form for ondskap. |
| 1. Timoteus 4:3 | idet de forbyr folk å gifte seg og påbyr dem å avholde seg fra (apekhō) visse sorter mat. |
| 1. Peter 2:11 | Dere elskede, jeg formaner dere som utlendinger og midlertidige innbyggere til å fortsette å avholde dere fra (apekhō) de kjødelige begjær. |
Tabellen viser at bruken av apekhō er absolutt. Kristne skulle ikke ha noe som helst å gjøre med objektene til verbet apekhō.
HVA SOM ER INKLUDERT I ORDENE «TING SOM ER OFRET TIL AVGUDER»
Det er fire objekter som er forbudt ifølge Apostlenes gjerninger 15:28, 29, og jeg skal nå drøfte hva som ligger i ordene «ting som er ofret til avguder». Det greske ordet vi må vurdere, er eidōlothytōn, og jeg siterer Louw og Nida:
εἰδωλόθυτον (eidōlothytōn) er semantisk kompleks, og bokstavelig er betydningen: «det som har blitt ofret til avguder». Det er ingen del av ordet som har betydningen «kjøtt», men stammen antyder at «ofret» er kjøtt.
Vi merker oss at ordet eidōlothytōn semantisk sett ikke refererer til ofre av kjøtt, og gjengivelsen «det som har blitt ofret til avguder» er en god bokstavelig gjengivelse.
Sitatet sier at ordet antyder at referansen er til kjøtt som er ofret. Grunnen til dette er nok at ordene til Paulus om avgudsoffer i 1. Korinter kapittel 8 referer til dyr og deres kjøtt. Me det er ingen språklig grunn til å si at «avgudsoffer» (eidōlothytōn) i Apostlenes gjerninger 15:28 bare referer til kjøtt.
Som de to følgende sitater viser, så ble forskjellig mat, planter og blomster, foruten drikkofre ofret til avgudene:
Et ritual (eller religiøs seremoni) består av rekker av handlinger og ord (riter) som ble gjort eller uttalt som en del av religiøs tilbedelse. De gamle grekere og romere utførte mange ritualer når de dyrket sin religion. Noen ritualer, som resitasjon og bønner var enkle. Andre, slik som dyreoffer var mer omstendelige. Ofre, som var de viktigste tingene i oldtidens religiøse ritualer, var ofre til gudene. Selv om ofrene vanligvis var dyr, så var det andre ofre av kokt mat, planter, keramikk, til og med en stein eller en blomst.[3]
I løpet av det andre året økte forfølgelsen av oss svært mye. På den tiden da Urbanus ble guvernør i provinsen, ble keiserlige forskrifter utstedt for ham, som befalte at alle mennesker skulle frembære ofre én gang i forskjellige byer og frembære drikkofre for avgudene.[4]
Mange bibeloversettelser og kommentarer bruker ord som «å spise kjøtt som er ofret til avgudene» for å gjengi ordet eidōlolythōn. Men det er ikke noe språklig grunnlag for dette. Gjengivelsen «det som har blitt ofret til avguder» er en korrekt gjengivelse, og det er et forbud mot avgudsofre som består av kjøtt, planter, mat, drikkofre, og andre ting som ikke kunne bli spist.
Jeg har vist at ordet apekhō («å avholde seg fra») betyr «ikke å ha noe som helst å gjøre med». Sitatene viser at forskjellige ritualer og riter ble brukt i forbindelse med ofringer til avgudene i Romerriket og Grekenland. Derfor må ordene om å avholde seg fra det som er ofret til avguder, innbefatte ikke å delta i ritualene og ritene, og ikke bare at en ikke skulle ofre noe til avgudene.
Konklusjonen er at ordene «ikke å spise kjøtt ofret til avguder» ikke har noe språklig grunnlag. Hvis vi følger prinsippet om å ta Bibelens tekst bokstavelig, og ikke akseptere noe unntak hvis ikke sammenhengen klart viser at det er et unntak, så er konklusjonen at en hvilken som helst kontakt med eller deltagelse i en offerseremoni for en avgud, er forbudt.
HVA SOM ER INKLUDERT I ORDENE «Å AVHOLDE SEG FRA BLOD»
At forbudet er ikke å spise blod, blir understreket i mange bibelkommentarer. Som jeg har vist ovenfor, er forbudet mot blod i de fleste tilfeller ikke å spise blod. Men jeg har også vist at blodet er hellig, og at enhver bruk av blod fra andre skapninger er uriktig. Fordi apostlene og de eldste i Jerusalem var jøder, kjente de Moseloven. Og derfor ville deres bruk av verbet apekhō («å ikke ha noes om helst å gjøre med» blod innbefatte «ikke å spise» og «ikke å bruke».
Det var andre måter å bruke blod på i oldtiden i tillegg til å å spise og drikke det, og disse ting måtte også være innbefattet i forbudet «ikke å ha noe som helst å gjøre med». Nedenfor følger noen eksempler på bruken av blod i oldtiden:
Hvis mannens panne blir angrepet, og mannens demon skriker, men ikke forlater mannen gjennom forbinding eller besvergelse (det er hvis alle midler feiler), da skal dere slakte en fanget Kurkū-fugl og presse ut dens blod og ta… dens fett og skinn og brenne det opp. Så skal dere blande sedertre med blod og gjenta besvergelsen «en ond finger av en mann» tre ganger.[5]
I oldtidens Egypt ble blod brukt i salver og forbindinger:
Men flere frastøtende ingredienser ble ofte foreskrevet: Gresshoppeblod, døde mus, søle og muggent brød ble alle brukt i salver og forbindinger. Og kvinner ble ofte gitt spytt fra en hest for å helbrede en svekket kjønnsdrift.[6]
I oldtidens Egypt ble blod også brukt som medisin:
Øyeproblemer ble behandlet med en dose blod av flaggermus, fordi tanken var at det at flaggermusen kunne se om natten, ble overført til pasienten.[7]
Det var også andre medisiner for synsproblemer.
En blanding av fett fra en okse og blod fra en flaggermus…blod fra et esel, og hjernen til en firfoting.[8]
I Roma omkring år 100 evt. ble blod brukt i kosmetikk:
I Roma la folk hvetemel og smør på sine kviser, og de brukte fett fra en sau og blod for å polere sine fingernegler.[9]
Blod fra mennesker og dyr ble også brukt i forbindelse med magiske besvergelser i Egypt og Grekenland.[10]
Vi kan trekke følgende konklusjon: De hebraiske skrifter viser at enhver bruk av blod av andre skapninger, unntatt som et offer på Jehovas alter, var forbudt. Sitatene ovenfor viser at blod ble brukt på mange forskjellige måter i oldtidens verden. Det ble brukt som mat, som offer til avguder, i forbindelse med magiske ritualer, i salver og bandasjer, og i medisin og kosmetikk. De fleste av disse bruksmåter blir ikke nevnt i Bibelen. Men fordi en hvilken som helst bruk av blod av andre skapninger er forbudt, må alle disse bruksmåter være forbudt fra Guds synspunkt.[11]
| Enhver bruk av blod fra mennesker og dyr i tillegg til bruk av blod som mat var forbudt i De hebraiske skrifter. Enhver bruk av blod fra andre skapninger er forbudt i De kristne greske skrifter ifølge Apostlenes gjerninger 15:29. |
ER FRAKSJONER AV BLOD INKLUDERT I FORBUDET MOT BLOD?
I forbindelse med tilbedelsen av Gud er det viktig å sjeldne mellom handlinger og materielle ting.
Jeg bruker følgende illustrasjon: Soldatene til keiser Nero arresterte en kristen familie med far, mor og et barn. Familien ble ført til et alter hvor det brant en ild. Ved siden av ilden var det et kar med røkelse, og faren ble bedt om å helle røkelse på ilden, noe som innebar et offer til keiserens skytsånd. Hvis han nektet, ville hele familien bli drept.
Hva er det som var avgudsdyrkelse i denne situasjonen? Det var handlingen å helle røkelse på ilden, og det var ingen ting galt med røkelsen og ilden. Familien har brukt ild ved forskjellige anledninger, og de kan til og med ha helt røkelse på ilden ved en anledning da noe ble feiret. Men dette var ikke avgudsdyrkelse.
Ville situasjonen være annerledes hvis faren helte blod på ilden i stedet for røkelse? Nei. Det ville ikke være noe galt med blodet. Og avgudsdyrkelsen ville være handlingen å helle blod på ilden.
Paul skjelner mellom handling og materielle ting i sin drøftelse av avgudsofre i 1. Korinter. Det var templer i Korint hvor kjøtt og andre ting ble ofret til avgudene. Det var også restauranter i templene hvor deler av de dyr som hadde vært ofret til avgudene, ble servert til gjestene. Andre deler at dette kjøttet ble solgt på markedet i byen.
Kunne kristne spise dette kjøttet i restaurantene eller kjøpe det på markedet? Paulus besvarer dette spørsmålet i 1. Korinter 10:25:
25 Fortsett å spise alt som blir solgt på et kjøttorg, uten å stille spørsmål for DERES samvittighets skyld.
Selv om en del av dyret hadde ligget på avgudsalteret, så var det ikke noe galt med det overflødige kjøttet, fordi dette ikke lenger var et avgudsoffer. Men hva er betydningen av ordene «uten å stille spørsmål for deres samvittighets skyld»?
I forbindelse med dyrene som ble slaktet, ble store stykker kjøtt plassert på alteret. Og en del av dette kjøttet ble brent opp som et offer til avguden. Det kunne være at én kristen ville skjelne mellom stykker av kjøtt som hadde vært plassert på alteret, men nå ble solgt på markedet, og deler av dyrene som nå ble solgt, men som ikke hadde vært plassert på alteret. Hans samvittighet ville hindre ham i å spise kjøtt som en gang hadde vært plassert på alteret. Ordene til Paulus viser at det ikke var nødvendig å spørre om hva som tidligere hadde skjedd med kjøttet. Når kjøtt ble servert i en restaurant eller solgt på markedet, var det ikke lenger avgudsoffer.
Det viktige poenget her er at det var ikke noe galt med kjøttet. Det var handlingen å ta del i en offerseremoni hvor kjøtt ble ofret til avguden som var galt. Hvordan kan disse eksemplene hjelpe oss til å forstå forbudet mot blod bedre? Poenget er at det ikke er noe galt med væsken blod. Det er handlinger som er forbundet med blod som er forbudt.
Det vi ser i loven til alle mennesker etter den store flommen (1. Mosebok 9:4-6) og i loven til Israel (3. Mosebok kapittel 17), er at alle skapningers blod representerer livet som Jehova Gud har gitt dem. For å vise vår anerkjennelse av at Jehova er livgiveren, må vi ikke bruke blodet til andre skapninger til noen ting. Når en skapning dør, skal blodet gå tilbake til jorden, noe som er et symbol på at livet går tilbake til Jehova Gud.
Ingen kan benekte at det hebraiske ordet dam og det greske ordet haima refererer til den røde væsken i årene til dyr og mennesker. Det er handlingen å la blodet bli utøst som er viktig og ikke væsken blod i seg selv. Vi kan derfor si at å spørre om en fraksjon av blod er innbefattet i forbudet mot bruk av blod, er like nytteløst som det var for en kristen i det første århundre å spørre om hvorvidt kjøttet som ble solgt på torget hadde ligget på avgudsalteret. Det er et ikke-spørsmål, fordi Bibelen ikke drøfter fraksjoner av blod!
Det er den handlingen å bruke væsken blod (haima) av en skapning til noe annet enn å la væsken gå tilbake til jorden, som er et brudd på forbudet i Apostlenes gjerninger 15:29. I samsvar med ordene til Paulus i 1. Korinter vil vi la blodet av andre skapninger gå tilbake til jorden uten at vi vil bruke det til noe. Og vi har ikke behov for å «stille spørsmål for vår samvittighets skyld» om hvorvidt bestemte fraksjoner som er utvunnet av blod, er innbefattet i forbudet mot blod.
| Det er handlingen å bruke den røde væsken blod i stedet for å la den gå tilbake til jorden som er et brudd på forbudet i Apostlenes gjerninger 15:29. Blodet i seg selv og dets fraksjoner har ingen betydning i denne sammenheng noe mer enn røkelsen og ilden på Nero salter. |
I neste seksjon vil jeg se på denne situasjonen fra en annen vinkel.
[1]. Artikler som drøfter spørsmålet, er: «Resigning from Jehovah’s Witnesses leads to shunning» i kategorien«Disassociation not based on the Bible» og «The members of the Governing Body are twisting God’s thoughts» i kategorien «The Governing Body».
Etter 1985 har 2 Johannes 10 mange ganger blitt brukt i Vakttårnet for å vise at man ikke skulle hilse på ekskluderte og de som hadde trukket seg. Men Vakttårnet for august 2024 innrømte at dette verset ikke refererte til de ekskluderte og de som hadde trukket seg og skulle derfor ikke bli anvendt på disse.
[2]. A Greek-English Lexicon of the New Testament and other Early Christian Literature. W.F. Arndt and E.W. Gingrich, 1957.
[3]. https://erenow.net/ancient/ancient-greece-and-rome-an-encyclopedia-for-students-4-volume-set/390.php.
[4]. Church History, Eusebius Pamphilus. https://biblehub.com/library/pamphilius/church_history/chapter_iii_in_the_course.htm
[5]. https://journals.sagepub.com/doi/pdf/10.1177/003591571400701610.
[6]. https://schoolhistory.co.uk/ancient/ancient-egypt/ancient-egyptian-medicine/.
[7]. https://www.ancient.eu/Egyptian_Medicine/.
[8]. https://www.bt.dk/historie/tyrefedt-flagermuseblod-og-firbenslort-blod-var-medicin-i-oldtidens-egypten.
[9]. https://cosmeticsinfo.org/Ancient-history-cosmetics
[10]. https://theconversation.com/ancient-spells-and-charms-for-the-hapless-in-love-130567.
[11]. Jeg fikk akkurat et spørsmål fra en leser av den engelske artikkelen: Hvis enhver bruk av blod er forbudt, betyr det at blodprøver er forbudt? Forbudet mot blod i De hebraiske skrifter gjelder døde skapninger. Forbudet i Apostlenes gjerninger 15:29 er gitt til «dere», og det innebærer å avholde seg fra blodet av andre skapninger. Det betyr at hvorvidt noen vil buke sitt eget blod til en blodprøve eller å lagre sitt blod før en operasjon, er et spørsmål som den enkeltes samvittighet må avgjøre.
SAKEN ER IKKE STOFFET BLOD, MEN HANDLINGEN SOM VISER RESPEKT FOR JEHOVA SOM LIVGIVER
Jeg begynner med å sitere 2 Korinter 3:6 (Bibel 2024):
6 han som også gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende.
Paulus stiller opp kontrasten mellom den gamle pakt som ikke kunne gi liv, og den nye pakt, som kan gi liv. Kan vi anvende prinsippet: «bokstaven slår ihjel, men ånden gjør levende» på situasjonen med spørsmålet om blod? Jeg skal gi et ekstremt eksempel på bruk av bokstaven:
Jeg var sjømann og kom tilbake til Norge for å utdanne meg til maskinist. Jeg hadde en positiv oppfatning av Bibelen, men jeg leste aldri i den. Sommeren 1961 ble jeg kontaktet av Jehovas vitner, og den boken som jeg fikk, utgjorde en aha-opplevelse for meg. Jeg bestemte meg for å tjene Jehova, og jeg planla å begynne som heltidsforkynner (pioner). Fire måneder etter at jeg leste boken, ble jeg døpt privat, og dagen etter mønstret jeg på en tankbåt for en fem måneders tur for å hente hvalolje fra et hvalkokeri som befant seg nær Sydpolen. Hensikten var å tjene penger for pionertjenesten.
Seks måneder etter min dåp begynte min partner og jeg som pionerer i en liten by uten noen menighet. Og nå begynte den situasjonen som jeg har kalt ekstrem. Fire år tidligere hadde jeg vært på hvalfangst. På grunn av dette deltok jeg i et møte med to representanter for avdelingskontoret, som ville finne ut om hval som ble skutt, ble avblodet.
De største blåhvalene kan bli 27 meter lange og veie 150 tonn. Vår ekspedisjon fanget 1 400 store og mindre hvaler. Hvalene blir skutt med harpuner som veier 75 kg, og de lager hull i hvalens kropp. Disse hullene blir tettet, og trykkluft blir pumpet inn i hvalen, for at den ikke skal synke før den blir transportert til kokeriet. Dette betyr at hvalen ikke ble avblodet.
Olje fra hvaler ble på den tiden brukt i mange produkter, og bekymringen til brødrene ved avdelingskontoret var at vitnene spiste disse produktene. Etter vårt møte publiserte avdelingskontoret informasjon om hvaloje i Rikets Tjeneste.
Resultatet var at vitnene i Norge sluttet å bruke margarin, som inneholdt hvalolje. Mange andre produkter inneholdt også hvalolje, og vi brukte heller ikke disse produktene. Min pionerpartner og jeg undersøkt hva brød var laget av, og vi fant ut at de inneholdt et fettstoff med navnet Bakin. Vi tok kontakt med produsenten av Bakin, og vi fikk vite at det inneholdt hvalolje. Derfor sluttet vi å kjøpe brød, og vi spiste bare knekkebrød.
På det internasjonale stevnet i Stockholm i 1963 tok avdelingstjeneren dette spørsmålet opp med Albert Schroeder fra det styrende råd, og han anbefalte å tone ned hele saken. Et brev ble sendt til alle menigheter hvor ordene til Paulus i 1. Korinter 10:25 ble sitert:
25 Fortsett å spise alt som blir solgt på et kjøttorg, uten å stille spørsmål for DERES samvittighets skyld.
Ordene ble anvendt på produkter som kunne kjøpes, og den ekstreme oppmerksomheten mot hvalolje ble forandret.
Hvordan skal vi se på denne situasjonen? Det er ingen tvil om at vitnene som sluttet å kjøpe brød, margarin og andre produkter, viste stor nidkjærhet for å anerkjenne Jehova som livgiver. Men var det nødvendig? Svaret er nei. Brødrene ved avdelingskontoret gikk mye lenger for å følge bokstaven enn det som var nødvendig for å anerkjenne Jehova som livgiver.
Å vise respekt for Jehova som livgiver betyr at vi følger de lover han har gitt oss i De kristne greske skrifter, slik vi forstår disse lover.
Jeg skal illustrere situasjonen med bønn til Jehova, og jeg siterer Apostlenes gjerninger 9:40 (over), Romerne 14:11 (i midten) og Jona 2:1, 2 (under):
40 Men Peter sendte alle ut og falt på kne og bad, og idet han vendte seg mot legemet, sa han: «Tabịta, stå opp!»
11 for det står skrevet: «’Så sant jeg lever,’ sier Jehova, ’for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal åpent anerkjenne Gud.’»
1 Da bad Jona til Jehova sin Gud fra fiskens indre 2 og sa:
Da Peter ba til Jehova etter at Tabita døde, falt han på sine knær. Av respekt for Jehova hendte det ofte at folk som ba til ham, falt på sine knær. I den profetien som Paulus siterer, betyr ordene «for meg skal hvert kne bøye seg» at alle levende vil tilbe Jehova. Men Jehova hørte også bønnen til Jona som ikke lunne falle på sine knær.
Hva er bokstaven og ånden i denne situasjonen? Når det gjelder Peter, så ville han demonstrere sin avhengighet av Jehova. Og andre kristne gjorde det samme når de ba, innbefattet Paulus (Efeserne 3:5) Men Jona var altså i buken på fisken.
Bokstaven er at vi trenger å ha en ærbødig posisjon når vi ber til Jehova, mens ånden er at vi har et hjerte som respekterer Jehova, og at vi viser vår respekt ved de ordene vi sier når vi ber til ham og ved vår tjeneste for ham.
Vi kan også illustrere spørsmålet om bokstaven versus ånden av det faktum at når et dyr blir avblodet, er det fremdeles mye blod igjen i dyrets kropp. Hvis vi kjøper et stykke kjøtt, og vi legger det på et fat over natten, vil det være litt blod i bunnen av fatet neste dag. Guds tjenere vil selvsagt helle ut dette blodet. Men når vi steker et stykke kjøtt og serverer det til middag, er det fremdeles mye blod i kjøttet som Guds tjenere spiser.
Jeg har sett at noen vitner som er nidkjære for Jehova, har lagt kjøttet i vann over natten for å fjerne så mye blod som mulig fra kjøttet. Dette er en måte å følge bokstaven ved at de gjør sitt ytterste for å avholde seg fra blod. Jeg har også sett vitner som har stekt kjøtt, og når stekoljen i pannen har fått en rødlig farge, så har de fjernet oljen og brukt ny olje. Dette er også å følge bokstaven.
Hva vil det så si å følge ånden? Kravet i Israel og blant kristne var å stikke dyret som ble slaktet, slik at endel av blodet rant ut og gikk tilbake til jorden. Det var fremdeles mye blod i det døde dyrets kjøtt som ble spist. Men å spise dette kjøttet som inneholdt blod, var ikke noe brudd på Guds lov. Å følge ånden var selve handlingen å fjerne blod fra dyret, for dette var en symbolsk handling som viste at dyrets liv gikk tilbake til Jehova, livgiveren. At det fremdeles var mye blod igjen i kjøttet som ble spist, var irrelevant. For det var ikke blodet i seg selv som var viktig, men handlingen å avblode dyret som viste respekt for Jehova som livgiver.
Hva er kravet i dag, og hvordan kan vi følge ånden? Apostlenes gjerninger 15:29 sier at vi «må avholde oss fra blod (haima)», og haima er den røde væsken i årene til dyr og mennesker. Kristne har lov til å spise kjøtt fra dyr som er avblodet, selv om kjøttet inneholder mye blod. Noen kristne følger bokstaven og gjør mer enn det som er krevd, ved at de legger kjøttet i vann over natten eller fjerner noe av stekoljen når kjøttet blir stekt. Dette er deres samvittighet. De ønsker å tjene Jehova, og han godkjenner det de gjør. Andre kristne steker kjøtt som inneholder noe blod og spiser det. Dette er deres samvittighet. De ønsker å tjene Jehova, og han godkjenner det de gjør.
Å få blod fra andre mennesker som en infusjon i medisinsk hensikt er klart et brudd på loven om at vi må avholde oss fra blod. Som nevnt, referer det greske ordet haima bare til den røde væsken i årene på mennesker og dyr. Og kristne må avholde seg fra all bruk av denne væsken.
Noen kristne går lenger en budet om at vi må avholde oss fra den røde væsken haima. Medisinske lærebøker definerer «blod» som den røde væsken som bærer med seg oksygen. Noen lærebøker sier også at hovedkomponentene av blod er røde celler, hvite celler, og blodplater. Noen følger bokstaven fordi dette regnes som hovedbestanddeler, og de nekter å ta imot både fullblod (haima) og røde celler, hvite celler, og blodplater. Dette er deres samvittighet. De ønsker å tjene Jehova, og han godkjenner det de gjør.
Andre kristne følger ånden, fordi avhold fra haima er symbolet på at man anerkjenner Jehova som livgiver. Disse kristne aksepterer røde celler, hvite celler og blodplater. Dette er deres samvittighet. De ønsker å tjene Jehova, og han godkjenner det de gjør.
Å vise respekt for Jehova som livgiver er ikke forbundet med bokstaven, men med ånden. Det betyr ikke at vi må unngå alle blodbestanddeler, noe som er umulig — dette er bokstaven. Men det betyr å foreta den handling å avholde seg fra den røde væsken til andre skapninger — dette er ånden. Det er ikke stoffet blod som har betydning, men handlingen å avholde seg fra det.
Situasjonen i Norge i årene 1962 og 1963 var at enhver bror og søster ble oppmuntret til å gjøre undersøkelser for å unngå den miste bestanddel av blod. Dette var en ekstrem situasjon. Når medlemmene av det styrende råd skjelner mellom forskjellige fraksjoner av blod og bestemmer hvilke fraksjoner som er forbudt og hvilke som ikke er forbudt, og hvilke medisinske fremgangsmåter for er forbudt og hvilke som ikke er forbudt, så er dette også en ekstrem situasjon.
Guds ord sier ingen ting om blodfraksjoner og om medisinske fremgangsmåter. Derfor er det hver enkelt kristen som på grunnlag av sin samvittighet må bestemme om han eller hun vil akseptere en blodfraksjon eller en medisinsk behandling. Avgjørelsene som medlemmene av det styrende råd har truffet, strider klart imot det Paulus sier i 2. Korinter 1:24:
24 Ikke slik at vi er herrer over DERES tro, men vi er medarbeidere på DERES glede, for det er ved DERES tro at dere står.
Enhver kristen står på grunn av sin egen tro. Og det det er på grunnlag av sin tro og samvittighet at enhver kristen treffer avgjørelser i sitt liv, inkludert avgjørelser om å akseptere en blodfraksjon eller ikke. Men medlemmene av det styrende råd har truffet avgjørelsene om blodfraksjoner og medisinsk behandling på vegne av det enkelte vitnet ved å lage lover om dette. På denne måten har medlemmene av det styrende råd blitt herrer over troen til de enkelte Jehovas vitner.
| Når en tjener for Jehova er overbevist om at Bibelen er den eneste autoritet, og han eller hun avholder seg fra blodoverføring og bruk av andre skapningers blod, da har han eller hun fulgt ånden i Guds lov om blod.
Hvis en kristens tro og samvittighet tillater overføring av en blodfraksjon, så er det ingen som har rett til å stille spørsmål om denne avgjørelsen. Alle Guds tjenere har rett til å treffe sine egne avgjørelser. |
