Det har vært to skoler blant Jehovas vitner når det gjelder bruk av blod. En skole hevdet at bare det å spise blod var forbudt, og den andre skolen hevdet at all bruk av blod fra andre skapninger var forbudt.
Det bibelske syn er at andre skapningers «blod» (hebraisk dam og gresk haima), som refererer til den røde væsken i årene til dyr og mennesker, ikke kan bli brukt i noen hensikt, inkludert transfusjoner.
Medlemmene av det styrende råd har overprøvd samvittigheten til individuelle vitner og laget bindende lover angående blod som ikke er basert på Bibelen.
Forbudet mot å lagre sitt eget blod og mot å ta imot røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma er funnet opp av medlemmene av det styrende råd og har ikke grunnlag i Bibelen.
Dette betyr av hver kristen må, på grunnlag av sin samvittighet, avgjøre om han eller hun vil lagre sitt blod før en operasjon og ta imot røde blodceller, hvite blodceller, blodplater eller plasma.
SYNET PÅ BLOD BLANT JEHOVAS VITNER
Hvordan kan forbudet mot å bruke blod bli anvendt i modern tid? Vi kan bruke forbudet mot tyveri (kleptō) som et eksempel. En uforbederlig tyv vil ble ekskludert fra den kristne menighet ifølge 1. Korinter 6:10. Hva var tyveri i det første århundre evt.? Det var å ta noe som tilhørte en annen. Dette er også hvordan vi definerer tyveri i vår tid. Men andre ting kan også bli inkludert, for eksempel å stjele penger eller informasjon fra noen via Internett. De siste punktene beskriver metoder som ikke var kjent i det første århundre. Men ingen vil benekte at disse handlingene også er innbefattet i det greske ordet kleptō.
Fordi blod er Guds spesielle eiendom, er det hellig, og derfor kan det ikke bli brukt i noen hensikt.
En hvilken som helst bruk av blod fra andre skapninger i vår tid, inkludert store eller små kvanta, er et brudd på Guds lov.
På samme måte som når det gjelder tyveri, så inkluderer «en hvilken som helst bruk» alle bruksmåter som ikke var kjent i det første århundre evt., men som erkjent i dag.
Det er ingen ting i Apostlenes gjerninger 15:20, 29 som viser at forbudet bare gjelder å spise blod, det vil si å bruke blod som næring. Fordi sammenhengen ikke nevner noe unntak, må forbudet gjelde en hvilken somhelst bruk av blod fra andre skapninger. |
I Vakttårnets litteratur finner vi to skoler. Den ene skolen understreker at forbudet gjelder det å spise blod, mens den andre skolen understreker at forbudet gjelder en hvilken som helst bruk av blod fra andre skapninger. Det er viktig å forstå bakgrunnen for disse to forskjellige synspunktene.
IKKE «Å SPISE BLOD» ELLER IKKE «Å BRUKE BLOD» — DE TO SKOLENE BLANT JEHOVAS VITNER
De fleste medlemmer av kristne religioner spiser blod og bruker blod i medisinsk hensikt. Men Jehovas vitner bruker ikke blod, og i denne seksjonen skal jeg vise grunnen til dette. Men det er et faktum at blant Jehovas vitner har det vært to skoler i forbindelse med spørsmålet om blod.
UTVIKLINGEN AV SYNET PÅ BLOD
I 1920-årene begynte man å bruke vaksiner mot forskjellige sykdommer. Bladet Den Gylne Tidsalder, som ble utgitt av Selskapet Vakttårnet, inneholdt mange artikler med advarsler mot vaksiner, og én grunn for dette var at vaksinene inneholdt blod. I løpet av andre verdenskrig fikk soldater blodoverføringer i stor målestokk, og etter krigen ble blodoverføringer tilgjengelig for andre mennesker.
Noen har hevdet at et uvitenskapelig syn på vaksiner ble overført til blodoverføringer, og at dette var grunnen til at blodoverføringer var forbudt blant vitnene etter krigen. Dette er uriktig, for i tillegg til at vaksiner ofte gjorde mer skade enn gagn, så inneholdt vaksinene også blod, siden metodene for å adskille det potente fraksjonene fra blodet enda ikke var utviklet. Derfor var Jehovas vitners advarsel mot blodoverføring den samme som advarselen mot vaksiner, nemlig blodets hellighet, at bruken av blod var forbudt ifølge Bibelen.
Jeg skal nå vise til Vakttårnets litteratur og dens drøftelse av forskjellige sider ved bruken av blod. Bladet Awake! for 22. september 1949 drøftet bruken av blod. Ordene i Apostlenes gjerninger 15:6-29 hvor blod er nevnt, ble drøftet. Artikkelen henviser også til Apostlenes gjerninger 21:25, som viser at avgjørelsen til apostlene og de eldste i året 49 sto ved makt mange år senere. Artikkelen sier:
Kristne har til denne dag latt denne avgjørelsen influere dem når det gjelder spørsmålet om blodoverføring. De ser ikke på blodoverføringer som akseptable ofre som blir gjort for andres liv.
Bladet Awake! for 8. August 1950, side 25, drøftet blodoverføringer og skrev:
Som forsvar for den moderne praksis å gi blodoverføringer, er det noen som hevder at å motta blod på denne måten [gjennom årene] ikke er det samme som å spise det, siden det ikke kommer inn gjennom munnen osv. Men det faktum at blodet blir brukt på en annen måte rettferdiggjør ikke at det blir brukt…Å gi blod som næring (feeding) inn i en åre er helt lik intravenøs næring (feeding) i form av vann blandet med dekstrose, som blir gitt. Det faktum at det ikke kommer inn i fordøyelsessystemet, er ved siden av saken. Det grunnleggende er at det å overføre livet (the lifestream) fra en person til en annen, er det som Jehova har forbudt i sitt ord.
Den eneste bruk av blod som er i samsvar med Skriften, er å bruke det som et offer for synder.
Med henvisning til Apostlenes gjerninger viste bladet Awake! fra 1949 at blodoverføringer var i strid med Guds ord uten å gi noen detaljer. Bladet Awake! fra 1950 uttrykte det syn at å ta en blodoverføring var det samme som å spise blod, noe som antyder at Apostlenes gjerninger 15:29 referer til å spise og drikke blod.
Men vi merker oss også at det å bruke blod er forbudt. Og her har vi det første hint om de to skolene, en som legger vekt at forbudet gjelder ikke å spise blod og den andre som legger vekt på at det gjelder ikke å bruke blod. Men Awake! viser at både å spise og å bruke er i strid med Guds ord.
The Watchtower for 1. februar 1950, side 79 sier:
Enten det gjelder å spise eller å drikke eller å få en transfusjon av blod, så er det i alle tilfeller å overføre blod fra en organisme, dyr eller mennesker, til en annen organisme. Og denne grunnleggende overføring av blod er det Guds ord fordømmer og forbyr sitt innvigde folk. At en blodoverføring ikke slukker noens tørst eller stiller noens sult, er ved siden av saken. At blod blir overført er et faktum som ikke kan benektes.
Det som er fokus i dette sitatet, er verken å spise eller å bruke blod, men å overføre blod som representerer livet, fra en organisme til en annen. Dette er en helt korrekt fremstilling.
Brosjyren Jehovas vitner og spørsmålet om blod (1977), side 18, sier:
47 Legg for eksempel merke til at de kristne fikk befaling om å ’avholde seg fra . . . blod’. (Apostlenes gjerninger 15: 29) Det er ikke noe i denne uttalelsen som viser at en kan skille mellom det å føre blod inn i munnen og det å føre blod inn i blodkarene. Og er det i prinsippet noen forskjell?
På lignende måte er det tydelig at befalingen til de kristne om å ’avholde seg fra blod’ innbefatter det å føre blod inn i kroppen, enten det inntas gjennom munnen, eller det føres direkte inn i blodårene.[1]
Det syn at en blodoverføring er det samme som å spise blod blir uttrykt i sitatet. Men fokus er på ordene «avholde seg fra…blod». Uansett hvordan blodet blir ført inn i kroppen, så er det klart at vedkommende ikke avholder seg fra blod. Argumentet kunne antyde at Apostlenes gjerninger 15:29 ikke bare gjelder å drikke eller å spise blod.
Et produkt som i vår moderne verden kan inneholde blod, er gjødsel. Kan kristne bruke et slikt produkt som inneholder blod? Drøftelsen av dette spørsmålet viser at det ikke bare er å spise og drikke blod som er forbudt i Bibelen. Men å bruke blod i en hvilken som helst hensikt er også forbudt. Vakttårnet for 15. mai 1964, side 240, sier:
Hvordan forholder det seg så med gjødning som inneholder blod? En som ønsker å vise respekt for Guds lov angående blod, vil ikke bruke den. Ifølge Moseloven skulle en riktignok la blodet fra et dyr som ble felt, renne ut på jorden og dekke det til med jord. (3 Mos. 17: 13, 14) Hensikten var imidlertid at blodet ikke skulle tjene et nyttig formål når det ble fjernet på denne måten. Det ble ikke utøst på jorden i den hensikt at det skulle tjene som gjødning. Det vil følgelig ikke være riktig av en kristen bonde i vår tid å spre blod utover sine åkrer for å gjøre jorden fruktbar, og det vil heller ikke være riktig å bruke en gjødning som inneholder blod. Å bruke blod på denne måten ville være ensbetydende med å forsøke å oppnå økonomisk utbytte ved hjelp av noe Gud har forbeholdt seg selv. Det ville være å handle i strid med Guds Ord.
Vakttårnet for 15. mai 1982, sidene 30, 31, drøfter også spørsmålet om gjødsel som inneholder blod, og vi leser:
Etter at loven var blitt avskaffet, sa han til de kristne at de måtte «holde seg borte . . . fra blod». Jehovas vitner spiser derfor ikke blod og tar ikke imot blodoverføring. De godkjenner heller ikke forskjellige former for kommersiell bruk av blod. — Apostlenes gjerninger 15: 19, 20, 28, 29…
La oss for eksempel ta bruken av blod som gjødningsmiddel. Når en israelittisk jeger lot et dyrs blod renne ut på bakken, var det ikke for å gi jorden gjødning. Han gjorde det av respekt for blodets hellighet. Vil så en kristen som har en lignende forståelse av blodets betydning, med vilje samle inn blodet fra dyr som er blitt slaktet, for å bruke det som gjødning? Neppe, for en slik kommersiell bruk av blodet ville ikke vitne om dyp respekt for det faktum at blodet representerer livet.
Både Vakttårnet for 1964 og for 1982 viser at blod ikke må brukes i noen som helst hensikt. Men det må renne ut på marken når et dyr blir slaktet. Artikkelen fra 1982 har også et interessant argument angående Apostlenes gjerninger 15:29, at å avholde seg fra blod både innebærer ikke å spise blod, ikke å ta det inn i årene, og ikke å bruke det i noen hensikt.
Boken Bli i Guds kjærlighet (2018), side 92, sier:
10 Jehovas vitner forstår at det å ‘holde seg borte fra blod’ innebærer mer enn å la være å spise eller drikke blod. Det betyr at man ikke tar imot blodoverføring, ikke gir blod og ikke lagrer sitt eget blod med tanke på en senere blodoverføring. Det betyr også at man ikke tar imot transfusjoner av en av blodets fire hovedbestanddeler: røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma.
Dette sitatet er særlig viktig fordi kommentarene til Apostlenes gjerninger 15:29 viser at «å avholde seg fra blod» både inkluderer ikke å spise blod og ikke å bruke det i andre hensikter.
Tabell 1.1 Forskjellige argumenter angående blod
1 | Awake! 1949 | Å spise blod er forbudt. En blodoverføring er det samme som å spise blod. |
2 | Awake! 1950 | Blod kan ikke brukes til noe annet enn som et offer på alteret. |
3 | The Watchtower 1950 | Å overføre blod fra en organisme til en annen er forbudt. En blodoverføring gjør dette. |
4 | Jehovas vitner og spørsmålet om blod(1977) | Blodoverføring er galt, fordi det er det samme som å spise blod. Å spise blod er forbudt. |
5 | Vakttårnet (1964 og 1982) | En hvilken som helst bruk av blod, inkludert å bruke det i gjødsel, er i strid med Guds ord. |
6 | Bli i Guds kjærlighet (2018) | Ordene i Apostlenes gjerninger 15:29 om å avholde seg fra blod inkluderer både å spise blod og å bruke blod. |
SYKEHUSKONTAKTUTVALGET OG DE TO SKOLENE
De største og mest spesialiserte sykehus ligger i Oslo, og pasienter med alvorlige sykdommer fra hele landet blir sendt til disse sykehusene. Min kone og jeg slo oss ned i Oslo i 1975, og jeg ble presiderende tilsynsmann i Majorstua menighet, sentralt i Oslo. Jeg hadde være områdetilsynsmann for hele landet, og jeg var instruktør for 30 to-ukers kurs for alle eldste i landet i 1974 og 1975.
Eldste fra hele landet kjente meg på grunn av dette, og når det oppsto en vanskelig medisinsk situasjon ble jeg ofte kontaktet og bedt om å hjelpe. På grunn av dette hadde jeg samlet mange medisinske artikler om blodløs kirurgi, og i mange tilfeller hjalp jeg syke vitner å finne en kirurg i Oslo som ville operere dem uten å bruke blod.
I 1990 ble det innført en ny ordning i Skandinavia, hvor jeg kunne bli brukt på en mer systematisk og akademisk måte. Denne ordningen var sykehuskontaktutvalgene, og jeg tilhørte Oslo sykehuskontaktutvalg (OSK). Før jeg sier mer om spørsmålet om blod i forbindelse med OSK, vil jeg si noe om arbeidet med å hjelpe våre brødre og søstre.
ARBEIDET I SYKEHUSKONTAKTUTVALGET
Arbeidet i OSK var svært givende. I løpet av det første året var det en annen bror og jeg som samarbeidet nært. En pioner brukte 70 timer i måneden i forkynnelsen, og i det første året brukte vi flere timer hver måned i OSK enn en pioner brukte for å hjelpe syke brødre og søstre.
Vi hadde mange problemer de første årene. Justisdepartementet hadde sendt et brev til sykehusene som påpekte at hvis leger lovte å operere Jehovas vitner uten å bruke blod, så kunne de bli rettsforfulgt. På grunn av dette brevet nektet legene ved de fleste sykehusene å behandle Jehovas vitner. Unntaket var en meget erfaren kirurgisk professor ved et sykehus som spesialiserte seg på behandling av kreft. Etter noen få år innså legene at medlemmene av OSK kunne være til hjelp, og vi fikk et godt samarbeid med de fleste av dem.
Vårt arbeid var proaktivt, og vi kontaktet forskjellige avdelinger ved sykehusene for å holde foredrag om blodløs behandling. Forskjellige medlemmer av OSK holdt disse foredragene. Men i de ti årene frem til 2010 var det jeg som holdt nesten alle foredragene. Vi var tre brødre som samarbeidet. De to andre oppsøkte avdelingene og avtalte foredrag, jeg holdt foredraget, og alle tre besvarte legenes spørsmål etterpå.
I de tidlige 1990-årene hadde vi ikke mobiltelefoner. Men jeg hadde en personsøker i lommen. Når den pep, stoppet jeg mitt arbeid med engang og kjørte hjem. Min kone sto i gangen med nye klær og et smørbrød i hånden. Jeg skiftet klær, tok smørbrødet og kjørte til sykehuset. Noen ganger ringte telefonen midt på natten, og jeg måtte reise til et sykehus for å hjelpe en syk bror eller søster.
Dette arbeidet var svært givende. I det første året var det en ung bror som fikk høyspent strøm gjennom seg. Han ble svært syk, og vi brukte mye tid på å hjelpe familien og de legene som behandlet ham mens han lå på sykehuset. Den unge broren døde. Men hans far, som ikke var et vitne, ble så imponert over den hjelp familien hadde fått, at han selv ble et vitne det samme året.
Den beste belønning vi kunne få for vårt harde arbeid, var når vi kom til et sykehus og så de takknemlige øynene til familien til den syke, og vi forestilte oss hva som kunne gå gjennom deres sinn: «Jehovas organisasjon har sendt brødre for å hjelpe oss!»
I løpet av mine 27 år i OSK vet jeg bare om ett vitne som tok imot en blodoverføring. Og jeg vet bare om to brødre som døde, men som sannsynligvis kunne ha vært reddet, hvis de hadde fått tilgang til blodprodukter. I mange tilfeller var vi med å redde liv ved at vi ga behandlende leger medisinske artikler som behandlet den aktuelle situasjonen og navn på leger i utlandet som hadde behandlet lignende situasjoner. I noen tilfeller ringte de norske legene til de utenlandske legene.
Som medlemmer av OSK var vi glade over å vite at gjennom vårt arbeid var vi med å redde livet til syke brødre og søstre.
BETYDNINGEN AV ORDENE I APOSTLENES GJERNINGER 15:29
I 1990 kom det tre brødre fra Brooklyn til Arboga i Sverige for å lære eldste fra Norge, Sverige, Danmark og Finland forskjellige sider ved sykehuskontaktutvalgets virksomhet. Det var en time hver dag da vi eldste kunne stille spørsmål. Av disse spørsmålene skjønte jeg at det var mange av brødrene som hadde studert og tenkt grundig gjennom det Bibelen sier om blod.
Jeg stilte et spørsmål om Apostlenes gjerninger 15:29. Gjaldt ordene om å avholde seg fra blod bare å spise blod eller gjaldt ordene enhver bruk av blod? Jeg fikk ikke noe klart svar, og grunnen var sannsynligvis at det var to skoler i organisasjonen som hadde forskjellig oppfatning av betydningen av disse ordene.
For meg var dette spørsmålet svært viktig. Det synet som ofte var blitt presentert, var at ordene om å avholde seg fra blod bare gjaldt å spise blod. Blodoverføring var det samme som å spise blod, og derfor kunne vi ikke akseptere blodoverføring.
Hvis dette var riktig, ville vi risikere våre liv på grunn av en definisjon av ordene «å spise». Dette var det umulig for meg å akseptere.
Jeg spurte en av lærerne privat, og han var enig med meg i at det synet at ordene i Apostlenes gjerninger 15:29 bare gjaldt å spise blod, klart var feil.
Etter dette seminaret sendte jeg et brev til Selskapet Vakttårnet i Brooklyn og spurte om betydningen av Apostlenes gjerninger 15:29. Det svaret jeg fikk, var ikke klart. Jeg sendte et nytt brev og pekte på at svaret var uklart. Det svaret jeg nå fikk, var heller ikke klart.
Jeg sendte så et brev til Daniel Sydlik, som var medlem av det styrende råd, og jeg skrev at jeg følte meg latt i stikken ved de uklare svarene. Det svaret jeg nå fikk, var tilfredstillende. Brevet sa at noen brødre mente at forbudet mot blod bare gjaldt å spise blod, mens andre mente at det gjaldt enhver bruk av blod. Dette var synet til de to skolene. Brevet ga et godt svar og sa at forbudet mot blod gjaldt enhver bruk av blod fra andre skapninger.
Jeg ville aldri ha akseptert det syn at vi ikke skulle ta blodoverføring fordi det var det samme som å spise blod! Jeg hadde alltid vært lojal mot mine medeldste og mot det styrende råd. Men jeg er en bibelstudent og ikke en papegøye. Jeg er villig til å risikere mitt liv for Guds lover i Bibelen, men ikke for en tvilsom definisjon som er laget av mennesker. Og dette så ut til å være tilfellet i forbindelse med spørsmålet om blod.
Jeg hadde også merket meg at Jakob 3:17 viser at det som er rent, har en høyere prioritet enn fred. Jeg ville ha uttrykt sterke innvendinger hvis spise-argumentet hadde vært det virkelige grunnlaget for at vi nekter å ta imot en blodoverføring.
ANVENDELSEN AV DET SYN AT ENHVER BRUK AV BLOD ER FORBUDT
[1]. The Watchtower ONLINE LIBRARY med publikasjoner fra 1945 til 1985 har innføringen «betraktet som å spise blod». Her er det 11 henvisninger til Vakttårnets litteratur.
I 3. Mosebok 17:10 leser vi at å spise «et hvilket som helst slags blod» er forbudt. Det hebraiske ordet her er kol, som referer til en helhet, til noe som er universelt både når det gjelder type og mengde. Ordet inkluderer et hvilket som helst slags blod og hvilken som helst mengde, stor eller liten.
Apostlenes gjerninger 15:29 sier at kristne «skal avholde seg fra blod». Når vi ikke aksepterer et unntak til et utsagn i Bibelen hvis sammenhengen ikke sier at det er et unntak, da er betydningen av de to skriftstedene klar: Vi må avholde oss fra ethvert slag i en hvilke som helst form og fra enhver mengde, stor eller liten av blod.
I betraktning av denne konklusjonen er det viktig å stille spørsmålet: «Hva er blod (hebraisk dam og gresk haima)?» Leksikonet Aid To Bible Understanding (1969), side 243, publisert av Selskapet Vakttårnet, sier:
Den væsken som sirkulerer i det viktige sirkulasjonssystemet i dyr, som gir næring og oksygen til alle deler av kroppen, og som tar med seg avfallsprodukter som skal bli skilt ut. (Webster’s New International Dictionary, 2d ed., Unabridged) Blodet gir bade næring til kroppen og renser den. Den kjemiske oppbygning av blodet er så kompleks at det er mange sider ved blodet som for vitenskapsfolk enda er ukjent.
Dette er en definisjon av ordet «blod», og ingen kan bestride at denne definisjonen er korrekt. Dette betyr at forbudet i Bibelen mot blod utelukkende refererer til den røde væsken som sirkulerer i årene til mennesker og dyr.
Det bibelske forbud mot enhver form for blod, store eller små kvanta, inkluderer bare den røde væsken i årene til dyr og mennesker. Ordet innbefatter ikke fraksjoner som er skilt ut fra blod, slik som røde blodceller, hvite blodceller, blodplater eller plasma. |
Siden andre verdenskrig har vitenskapsfolk utviklet metoder for å skille ut forskjellige fraksjoner av blodet, og medlemmene av det styrende råd hevder at disse fraksjonene er inkludert i forbudet mot blod. Deres synspunkt er at å ta imot disse fraksjonene er det samme som å spise dem, og å spise blod er forbudt. Dette er et syn som ikke har støtte i Bibelen.
FORBUDET MOT FAKTOR VIII OG IX FOR BLØDERE
Hemofili eller blødersykdom er en tilstand hvor blodet ikke levrer seg på normal måte. Sår på huden er vanligvis ikke så farlige, men blødning i vitale organer, slik som hjernen, kan være alvorlig. Indre blødning kan være svært smertefull og kan til og med føre til døden. Blødere mangler særlig Faktor VIII i koagulasjonskjeden, og noen ganger Faktor IX. Behandlingen ved blødning er å tilføre pasienten den Faktor som han eller hun mangler.
Da jeg var områdetilsynsmann mellom 1972 og 1974, arbeidet min kone og jeg ved avdelingskontoret 1 1/2 måned om vinteren og 3 1/2 måned om sommeren mellom rundene med stevner. I 1972 ble jeg bedt om å svare på et brev fra en bløder med spørsmål om bruken a Kryopresipitat, som inneholder Faktor VIII. Jeg husker at jeg svarte at infusjon av Kryopresipitat ville være et brudd på Guds lov om blodets hellighet. Kryopresipitat og Faktor VIII hadde ikke blitt drøftet i Vakttårnets litteratur. Men jeg svarte på grunnlag av den informasjon som avdelingskontoret hadde.
På den tiden kjente jeg ikke til den virkelige grunnen til forbudet mot Faktor VIII, en grunn som er fullstendig meningsløs. Det styrende råd ble dannet i 1971, og medlemmenes synspunkt var at én infusjon av Faktor VIII kunne bli sett på som bruk av medisin og var ikke forbudt. Men to infusjoner av Faktor VIII var det samme som å spise den, og det var forbudt. Dette synspunktet er absurd, både fordi Faktor VIII er en koagulasjonsfaktor som ikke har noe som helst å gjøre med å tilføre kroppen næring, og fordi skjelningen mellom én infusjon og to infusjoner ikke har noe logisk grunnlag.
I året 1975 forandret medlemmene av det styrende råd mening, og de bestemte at infusjoner av Faktor VIII ikke lenger var forbudt, men måtte avgjøres av den enkeltes samvittighet. For ikke å tape ansikt ble ikke denne avgjørelsen publisert først tre år senere, i året 1978, i en artikkel i Vakttårnet. Men ordlyden var så uklar at det var vanskelig å vite hva avgjørelsen til medlemmene av det styrende råd var.
Det virkelige problemet med denne situasjonen var at i fire eller sju år kunne ikke blødere, som stolte på medlemmene av det styrende råd, ta imot Faktor VIII eller IX. Dette førte til sterke smerter for dem som fikk indre blødninger, og det kunne føre til døden for andre.
DET KUNSTIGE SKILLET MELLOM «DE STØRRE BLODFRAKSJONER» OG «DE MINDRE BLODFRAKSJONER»
Som jeg allerede har nevnt, var det et seminar i Arboga i Sverige i 1990, hvor eldste i sykehuskontaktutvalgene fikk undervisning i hvordan de kunne hjelpe syke brødre og søstre. Sju år senere var det et oppfriskningskurs for medlemmene av sykehuskontaktutvalgene, og noen av argumentene som ble presentert på dette kurset, var like absurde som synspunktene i forbindelse med Faktor VIII og IX.
Jeg siterer fra avdelingen: «Å resonnere på grunnlag av bibelske prinsipper og fremgangsmåter»:
- 1. Prinsipp: Blodet representerer livet hos en skapning. Det er galt å spise det og å opprettholde ditt liv ved hjelp av blodet og livet til en annen person, enten det gjelder blod fra mennesker eller fra dyr. «Dere skal ikke spise blodet av noe som helst slags kjød, for sjelen i all slags kjød er dets blod. Enhver som spiser det, skal avskjæres.» (3. Mosebok 17:14)
- a) Anvendelse: Det er galt å akseptere en transfusjon av fullblood eller av en av de større blodkomponentene (slik som røde blodceller, hvite blodceller, blodplater eller plasma). Dette er det samme som å spise blod. (w90 6.1, s. 30, 31; w89 3.1, s. 30, 31; w 78 11.1, s. 23; bq 17, 18)
- b) Anvendelse: Å ta imot immunoglobuliner, konagulasjonsfaktorer, albumin og andre små fraksjoner i den hensikt å helbrede sykdom og ikke i den hensikt å tilføre kroppen næring er et samvittighetsspørsmål. (w94 10.1, s. 31; w90 6.1, s. 30, 31; w 78 11.1, s. 23; g 82 11.8, s. 23; g 82 11.8, s. 25)
- Prinsipp: Blod som har blitt ført ut av kroppen må ikke igjen bli returnert til kroppen for å tilføre den næring. Blod som har gått ut, må, som et symbol på livet, bli «helt ut». Det blir gitt tilbake til livgiveren, Jehova. (3. Mosebok 17:13; 5. Mosebok 12:15, 16)
- a) Anvendelse: Samling av blod før en operasjon, lagring av blodet, og senere å føre det tilbake til pasientens eget blod, kan ikke aksepteres. (w89 3.1, p. 30, 31; w78 11.1, s. 22; g82 11.8, s. 25)
Den første absurditet: Påstanden om at det ikke er bruken av blod som er gal. men hensikten med bruken. Hvis blod blir brukt som mat for å ernære kroppen, så er det forbudt. Men hvis blod blir brukt som medisin, iden hensikt å helbrede sykdom, så er denne bruk ikke forbudt.
Den andre absurditet: Avgjørelsen til et vitne når det gjelder hvilke fraksjoner han eller hun vil akseptere i en livstruende situasjon, er basert på hvordan medlemmene av det styrende råd definerer ordet «å spise». Å opprettholde livet til et vitne i en livstruende situasjon vil være basert på en menneskelig definisjon av et ord og ikke på Guds lov!
Den tredje absurditet: Den idiosynkratiske måten medlemmene av det styrende råd definerer ordene «å spise» og «å tilføre kroppen næring». Definisjonen i sitatet er at fullblod, røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma er forbudt, for å ta imot en av disse er det samme som å spise blod. Men infusjon av immunglobuliner, koagulasjonsfaktorer, albumin og andre små fraksjoner er ikke forbudt, fordi det ikke er det samme som å spise blod.
La oss se på de nevnte blodkomponentene fra det synspunkt å spise og tilføre kroppen føde. Blodplater utgjør bare 1 % av blodvolumet. Deres funksjon er å binde seg til ødelagte blodårer og stoppe blødning. Disse cellene har ingen ting å gjøre med å gi kroppen næring. Hvite blodceller utgjør også 1 % av blodvolumet, og de tilhører immunsystemet. Deres funksjon er å kjempe mot smittsomme sykdommer og virus og bakterier som kommer inn i kroppen.
I motsetning til disse er albumin proteiner som utgjør 2 % av blodvolumet. De binder seg til forskjellige molekyler i blodet og frakter disse omkring. Deres hovedoppgave er å regulere bevegelsen av molekyler gjennom kapillærårenes vegger. Disse proteinene har en funksjon som er forbundet med metabolisme og å gi næring til kroppen.
Absurditeten i hele sitatet ovenfor er at infusjon av blodplater og hvite celler defineres som å spise, på tross av det faktum at de ikke har noe å gjøre med å tilføre kroppen næring.
Men infusjon av albumin blir ikke definert som å spise, på tross av at disse proteiner utgjør 2 % av blodvolumet, og at disse har en funksjon i forbindelse med å tilføre kroppen næring. |
Sitatene fra oppfriskningskurset er så fullstendig ufornuftige at noen kan spørre om jeg har sitert dem korrekt. Mitt svar er at jeg deltok i oppfriskningskurset, og jeg har de trykte dokumentene fra kurset i mitt bibliotek. Så jeg granterer at sitatene er korrekte.
Rikets Tjeneste for november 2006 har en tabell som viser fraksjoner som er akseptable og uakseptable for kristne:
Tabell 1.2 Blodfraksjoner som blir tillat og som ikke blir tillatt av det styrende råd
UAKSEPTABELT FOR KRISTNE | DIN PERSONLIGE AVGJØRELSE | |
FULLBLOD | FRAKSJONER | Valg du må treffe |
PLASMA | ALBUMIN — OPPTIL 4 % AV PLASMA
Et protein som blir utvunnet av plasma. Noen typer albumin finnes også i planter, i slike næringsmidler som melk og egg og i morsmelk. Albumin fra blod blir noen ganger brukt i volumekspandere for å behandle sjokk og alvorlige brannskader. Disse preparatene kan inneholde opptil 25 % albumin. Ørsmå mengder blir brukt i framstillingen av mange andre legemidler, deriblant visse typer erytropoietin (EPO). (De typene EPO som blir brukt i Europa, inneholder ikke albumin.) |
____ Jeg godtar albumin
eller ____ Jeg avviser albumin |
IMMUNGLOBULINER — OPPTIL 3 % AV PLASMA
Proteinfraksjoner som kan bli brukt i enkelte legemidler som bekjemper virus og sykdommer, for eksempel difteri, stivkrampe, virushepatitt og rabies. De kan også bli brukt for å forebygge enkelte medisinske tilstander som er livstruende for et foster, og for å nøytralisere virkningene av slange- eller edderkoppgift. |
____ Jeg godtar immunglobuliner
eller ____ Jeg avviser immunglobuliner |
|
KOAGULASJONSFAKTORER — MINDRE ENN 1 % AV PLASMA
Det finnes forskjellige typer proteiner som hjelper blodet til å koagulere for å stanse blødning. Noen gis til pasienter som har lett for å blø. De blir også brukt i medisinsk lim for å lukke sår og stanse blødning etter operasjoner. Én kombinasjon av koagulasjonsfaktorer er kjent som kryopresipitat. Merk:Det finnes nå enkelte koagulasjonsfaktorer som ikke er utvunnet av blod. |
____ Jeg godtar koagulasjonsfaktorer som er utvunnet av blod
eller ____ Jeg avviser koagulasjonsfaktorer som er utvunnet av blod |
|
RØDE BLODCELLER | HEMOGLOBIN — 33 % AV RØDE BLODCELLER
Et protein som transporterer oksygen rundt omkring i kroppen og karbondioksid til lungene. Produkter som lages av hemoglobin fra mennesker eller dyr, kan bli brukt til å behandle pasienter med akutt anemi eller omfattende blodtap. |
____ Jeg godtar hemoglobin
eller ____ Jeg avviser hemoglobin |
HEMIN — MINDRE ENN 2 % AV RØDE BLODCELLER
En enzymhemmer utvunnet av hemoglobin som blir brukt for å behandle en gruppe sjeldne genetiske blodsykdommer (kjent som porfyri) som påvirker fordøyelsessystemet, nervesystemet og sirkulasjonssystemet. |
____ Jeg godtar hemin
eller ____ Jeg avviser hemin |
|
HVITE BLODCELLER | INTERFERONER — EN ØRLITEN FRAKSJON AV HVITE BLODCELLER
Proteiner som bekjemper visse virusinfeksjoner og kreftsykdommer. De fleste interferoner er ikke utvunnet av blod. Noen lages av fraksjoner av hvite blodceller hos mennesker. |
____ Jeg godtar interferoner som er utvunnet av blod
eller ____ Jeg avviser interferoner som er utvunnet av blod |
BLODPLATER | For tiden utvinnes det ingen fraksjoner fra blodplater med tanke på direkte bruk i medisinsk behandling. |
Tabell 1.2 viser at ifølge medlemmene av det styrende råd er det en personlig avgjørelse om man vil ta imot albumin, immunglobuliner, koagulasjonsfaktorer, hemoglobin, hemin og interferoner. Men fullblod, røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma er uakseptable for kristne. Oppfriskningskurset skjelner mellom «de større komponenter» som ikke er akseptable for kristne og «de små fraksjoner» som er akseptable. Men blodplater og hvite blodceller, som er blant «de større komponentene» utgjør hver bare 1 % hver av blodvolumet, mens albumin utgjør 2 % av blodvolumet og hemoglobin utgjør 15 % av blodvolumet, og disse blir kalt «de mindre fraksjoner» som er tillatt.
Vi kan også reise tvil om klassifiseringen av plasma som noe som er uakseptabelt for kristne. Denne strågule væsken utgjør 55 % av blodvolumet. Den inneholder 92 % vann, 4 % albumin, 3 % immunglobuliner og 1 % koagulasjonsfaktorer. Det er sant at plasma bidrar til å tilføre kroppen næring. Men hvis vi fjerner vannet, kunne dette vannet bli infusert i årene til en kristen. Og hvis hver av fragmentene i plasma ble utskilt, kunne hver av disse bli infusert ifølge medlemmene av det styrende råd. Det er ingen fornuft i det faktum at hver av fraksjonene i plasma er akseptable for infusjon, men alle fraksjonene tilsammen oppløst i vannet er ikke akseptable.
Uansett fra hvilken vinkel vi ser på sitatene fra oppfriskningskurset, så er innholdet fullstendig absurd.
Språklig sett kan haima bare referere til den røde væsken i årene til mennesker og dyr. Ordet kan ikke referere til noen av blodets komponenter som er skilt ut, for eksempel til vannet i plasma eller til hvite blodceller eller til blodplater. Det er rett og slett ikke noe forbud mot plasma, røde blodceller, hvite blodceller eller blodplater i Bibelen. Og derfor er det ingen bibelsk grunn til at kristne ikke skulle ta imot disse komponentene hvis behovet oppstår.
Men det kan være en medisinsk grunn for ikke å ta imot disse blodkomponentene. Grunnen er at hver av disse blodkomponentene kan overføre smitte fra en person til en annen. Og selv om en blodkomponent ikke overfører smitte, kan fremmede blodkomponenter påvirke immunsystemet på en negativ måte.
Jeg vil legge til at det er en viss logikk i den distinksjon som det styrende råd har gjort mellom de forskjellige blodkomponenter. Røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma regnes som hovedkomponentene i blod. Og derfor kan noen mene at disse komponentene er innbefattet i det hebraiske ordet dam og det greske ordet haima. Derfor mener de at disse komponentene er innbefattet i for budet mot blod.
Dette er imidlertid ikke skrevet i De kristne greske skrifter, og derfor må den enkelte følge sin samvittighet. Det som er galt, er at medlemmene av det styrende råd har laget bindene lover om at disse komponentene er forbudt.
Bibelens forbud mot blod gjelder bare den røde væsken i årene til mennesker og dyr. Det finnes ikke noe forbud mot en blodkomponenter som er blitt adskilt fra blodet. |
Å LAGRE SITT EGET BLOD FOR SENERE Å FØRE DET TILBAKE
Både oppfriskningskurset for medlemmene av sykehuskontaktutvalgene og boken Bli i Guds Kjærlighet viser at det å lagre ens eget blod med tanke på en kommende operasjon er forbudt. I Vakttårnet for 15. oktober 2000, side 31, leser vi:
Hvordan ser Jehovas vitner på medisinske behandlingsmetoder som innebærer bruk av ens eget blod, i betraktning av det Bibelen sier om den rette bruk av blod?
Det hender at en lege oppfordrer en pasient til å deponere en del av sitt eget blod noen uker før en operasjon (preoperativ autolog blodgivning), slik at legen kan gi pasienten hans eget lagrede blod hvis behovet oppstår. Men det å samle opp, lagre og overføre blod på denne måten er direkte i strid med det som sies i 3. Mosebok og 5. Mosebok. Blod skal ikke lagres; det skal helles ut — billedlig talt gis tilbake til Gud. Det er sant at Moseloven ikke gjelder i dag. Men Jehovas vitner har respekt for de prinsippene Gud innarbeidet i denne loven, og de er fast bestemt på å ’avholde seg fra blod’. Vi gir derfor ikke blod, og vi lagrer heller ikke vårt eget blod med tanke på en senere blodoverføring — i tråd med prinsippet om at blodet skal ’helles ut’. En slik framgangsmåte er i strid med Guds lov.
Andre behandlingsmetoder og tester som har med en persons eget blod å gjøre, er ikke like tydelig i strid med Guds uttrykte prinsipper. Mange kristne har for eksempel gått med på at noe av deres eget blod blir tappet for at det skal bli testet eller analysert og deretter bli kastet. Det kan også forekomme at leger anbefaler andre og mer innviklede framgangsmåter som har med en persons eget blod å gjøre.
Under visse kirurgiske inngrep kan for eksempel noe blod bli ført ut av kroppen i en prosess som kalles hemodilusjon. Det blodet pasienten har igjen, blir fortynnet. Senere blir blodet i det utvendige kretsløpet ført tilbake til pasienten, slik at blodverdien blir mer normal. Blod som renner ut av et sår, kan på lignende måte bli samlet opp og filtrert, slik at de røde blodcellene kan bli ført tilbake til pasienten. Dette kalles blodoppsamling. I en noe annerledes prosess kan blod bli ført inn i en maskin som midlertidig overtar en funksjon som normalt utføres av kroppsorganer (for eksempel hjertet, lungene eller nyrene). Blodet i maskinen blir deretter ført tilbake til pasienten. I andre tilfeller blir blod ført til en separator (sentrifuge), slik at skadelige eller ødelagte deler av det kan fjernes. Målet kan også være å skille ut noe av en blodbestanddel og bruke det et annet sted i kroppen. Videre blir det utført tester der noe blod blir tappet for at det skal bli tilsatt en markør eller bli blandet med et legemiddel, og deretter blir det ført tilbake til pasienten.
Detaljene kan variere, og det vil utvilsomt bli utviklet nye framgangsmåter, behandlingsmetoder og tester. Det er ikke vår oppgave å analysere hver eneste variasjon og treffe en avgjørelse. En kristen må selv avgjøre hvordan hans eget blod skal behandles i løpet av en operasjon, en medisinsk test eller en kur. Han bør på forhånd skaffe seg informasjon fra legen eller teknikeren om hva som kan komme til å bli gjort med blodet hans under prosessens gang. Deretter må han treffe en avgjørelse i samsvar med sin samvittighet. (Se rammen.)
SPØRSMÅL DU KAN STILLE DEG
Hvis noe av blodet mitt blir ført ut av kroppen og blodstrømmen kanskje til og med blir midlertidig avbrutt, kan jeg da med god samvittighet betrakte dette blodet som noe som fremdeles er en del av meg, slik at det ikke er nødvendig å «helle det ut på jorden»?
Får jeg problemer med min samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, hvis noe av blodet mitt under diagnostisering eller medisinsk behandling blir tappet, bearbeidet og ført tilbake til kroppen igjen?
Vi bør merke oss at grunnen for ikke å lagre sitt eget blod er annerledes enn grunnen for ikke å ta imot fullblod, røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma. Disse blodkomponentene er forbudt fordi det å ta imot dem er det samme som å spise dem, noe som er forbudt, er argumentet fra oppfriskningskurset. Men forbudet mot å lagre sitt eget blod er basert på det budet i Moseloven om at blodet av en død skapning skulle renne ut på marken, det vil si at blodet til en død skapning ikke måtte ikke bli brukt til noe som helst.
Vi merker oss imidlertid at blodet skulle renne ut på marken når skapningen var død. Dette var et symbol på at skapningens liv gikk tilbake til livgiveren, Jehova Gud. Men hvis en person lagrer sitt eget blod, er vedkommende ikke død, slik at hans liv skal bli gitt tilbake til Gud. Dessuten er det blodet som senere blir ført inn i årene til denne personen, ikke blodet fra en annen skapning, men personens eget blod.
En artikkel i The Watchtower for 15. mars 1980, side 31, drøftet hvorvidt det å ta imot et organ fra en annen person var det samme som kannibalisme, og vi leser:
Det kan også bli argumentert med at organtransplantasjon ikke er det samme som kannibalisme, siden donoren ikke er drept for å skaffe mat.
På samme måte er det ikke blodet av en død person som skal bli lagret, men blodet til en levende person. Fordi personen som lagrer blodet, er levende, kan ikke loven om ikke å lagre blodet til en død skapning brukes for å forby lagring av blodet. Dessuten er loven om ikke å lagre blodet av en død skapning en del av Moseloven som er opphevet. Det finnes ingen lov i Bibelen mot å lagre sitt eget blod.
Vi må derfor konkludere med at avgjørelsen — eller rettere ordren — om ikke å lagre sitt eget blod ikke har noe bibelsk grunnlag. Hvorvidt en kristen vil lagre sitt blod, er noe som han eller hun må avgjøre på grunnlag av sin samvittighet; dette er den enkeltes rett.
Blod fra døde skapinger kan ikke bli lagret, men må helles ut på marken. Budet om å gjøre dette kan ikke bli brukt for å vise at det er forbudt å lagre sitt blod for en senere operasjon fordi:
1) Dette blodet bare referer til døde skapninger. 2) Dette er en del av Moseloven, og denne loven er opphevet. |
For å understreke konklusjonen vil jeg sammenligne lagring av sitt eget blod med andre akseptable fremgangsmåter som er nevnt i Vakttårnets litteratur:
- Når blod blir tatt fra en persons årer for å blande det med en medisin, for deretter å føre det tilbake til kroppen, kan det gå flere minutter før det blir ført tilbake.
- Når blodet flyter ned i et sår og det blir samlet opp, filtrert, og så blir de røde blodcellene ført tilbake til personen, så kan de røde cellene bli lagret i en time eller mer.
- Når blod blir tatt for testing og analyse, kan det bli lagret i flere dager når det blir sendt til et laboratorium. Etter dette blir blodet kastet.
- Når blod blir tatt fra en pasient med tanke på å føre det tilbake under en operasjon, kan blodet bli lagret i én eller to uker eller mer.
I disse tilfellene blir blod tatt fra en person og senere ført tilbake til personen eller kastet. Den grunnleggende forskjellen på disse eksemplene er tiden, hvor lenge blodet blir lagret. Det er ingen fornuft i den oppfatning at blod som blir lagret i tre dager for en laboratorieundersøkelse, er et samvittighetsspørsmål. Men blod som blir lagret i én eller to uker og så blir ført tilbake til personen, er forbudt.
Jeg vil også nevne at hvis en pasient nekter å lagre sitt eget blod, kan det forkorte hans liv, siden kirurgen da ikke tør fjerne all de syke områdene uten bruk av blod. Se artikkelen «De 11 eksklusjonsgrunene 11 (II) Drap (SFASŌ)».
DE ENKELTE VITNENES SAMVITTIGHET BLIR OVERPRØVD AV SAMVITTIGHETENE TIL MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD
Avgjørelsen til det styrende råd om at det er forbudt å lagre sitt eget blod før en operasjon er et typisk eksempel på at medlemmene av det styrende råd setter sin samvittighet over de enkelte vitners samvittighet. Når det gjelder spørsmål som er knyttet til blod, så er det flere lignende eksempler.
Arbeidet til et vitne som er sykepleier, er å ta vare på pasientene og gi dem de medisiner som er foreskrevet av legene. I noen tilfeller blir en sykepleier bedt om å utføre en blodtransfusjon. Hvorvidt sykepleieren vil gjøre dette, er basert på hennes samvittighet. Å gi en blodoverføring er en liten del av hennes arbeid, og derfor kan sykepleieren som er et vitne, gjøre det som legen ber om.[1] Et brev af 15. juni 2018 til alle sykehuskontaktutvalg forandret denne situasjonen. Vi leser:
Vi vil gjerne informere dere om en oppdatering med hensyn til om en kristen kan gi en blodoverføring, hvis han bliver bedt om det av en overordnet. Den tidligere holdningen var at det ville være et spørsmål om ens personlige samvittighet, om man ville adlyde en slik ordre. Men etter nøye å ha gjennomgått saken har det styrende råd besluttet, at det å gi en slik blodoverføring er så nært forbundet med en ubibelsk praksis, and man uten tvil blir medskyldig i en urett handling. Derfor vil det ikke være passende for en kristen å foreta en blodoverføring under noen omstendigheter.– 1.Mosebok 9:4; Apostlenes gjerninger 15:28, 29. [2]
Dette brevet viser at medlemmene av det styrende råd tror ar de har myndighet til å diktere vitnene når de finner det formålstjenlig og overprøve deres samvittighet. Men dette er et direkte angrep på den kristne frihet som Paulus nevner i Galaterne 5:1. Ingen eldste har en slik myndighet!
Den medisinske vitenskap endrer seg stadig, og nye metoder blir tatt i bruk for å behandle de som er syke. Noen av disse metodene inkluderer beinmarg hvor blod blir dannet, forskjellige organer og blod. Gjennom årene har mange brev om nye metoder og nye fremgangsmåter blitt sendt til sykehuskontaktutvalgene fra det styrende råd. Noen har sagt at denne metoden kan brukes av kristne hvis deres samvittighet tillater det. Andre brev har sagt at andre metoder ikke kan benyttes av kristne. I løpet av en periode på fem år vil jeg anslå at mer enn 20 slike brev har blitt sendt til sykehuskontaktutvalgene.
Hensikten med brevene er at medlemmene av sykehuskontaktutvalgene kan gi råd til syke vitner om hvilke metoder som er antagelige og hvilke som er brudd på bibelske prinsipper. Det er selvfølgelig godt at en avdeling ved hovedkvarteret i USA med kunnskapsrike brødre og søstre kan bistå sykehuskontaktutvalgene i forskjellige situasjoner. Det er også godt at det blir gitt informasjon og beskrivelser av nye metoder og fremgangsmåter.
Men det er ikke godt at medlemmene av det styrende råd treffer avgjørelser som er bindene for alle vitner. Jeg har nevnt to eksempler på slike ting, at ens eget blod ikke kan bli lagret og at en sykepleier ikke kan gi blodoverføringer. Men det finnes også mange andre situasjoner hvor samvittigheten til den enkelte blir ignorert og satt til side.
[1]. Flere sykepleiere har fortalt meg at de ikke har noen samvittighetsproblemer med å gi en blodoverføring, fordi det er en del av deres arbeid, og blodoverføringen er ikke bestemt av dem. Men sykepleiere eller leger som er vitner, vil ikke foreskrive en blodoverføring. Vi bør også huske at en jøde ikke kunne spise kjøtt som ikke var avblodet. Men han kunne selge kjøttet til en person fra nasjonene.
HAR MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD BLODSKYLD FOR DERES LOVER ANGÅENDE BLOD?
En person som dreper en annen, eller som forårsaker at en annens død på grunn av kriminell forsømmelighet har blodskyld.
I artikkelen “Criminal negligence and bloodguilt — The Governing Body is held to account” argumenterer jeg med at medlemmene av det styrende råd har blodskyld i forbindelse med eksluderte stoffmisbrukere. For å kunne slutte med misbruket, trenger en misbruker metadon eller en lignende medisin, og han trenger også støtte fra familie og venner. Bruken av metadon var forbudt i 40 år, og støtte fra familie og venner har vært forbudt i mer enn 50 år. I løpet av denne tiden har mist 18 000 misbrukere, som har vært Jehovas vitner, dødd, og mange av disse kunne ha vært reddet fra døden hvis den støtte de trengte, hadde vært tilgjengelig. Medlemmene av det styrende råd har derfor blodskyld in forbindelse med deres kriminelle forsømmelighet å nekte støtte til stoffmisbrukere som har ønsket å slutte med sitt misbruk.
Kan de lover som medlemmene av det styrende råd har laget i forbindelse med bruk av blod bli sett på som kriminell forsømmelighet? Og har de blodskyld? Situasjonen er ikke så klar som i tilfellet med stoffmisbrukere, hvor manges død uten tvil direkte kan føres tilbake til det styrende råds handlinger. For å påvise kriminell forsømmelighet må vi vise at det er en direkte forbindelse mellom handlingene til medlemmene av det styrende råd og en eller flere personers død.
Forbudet mot Faktor VIII for blødere varte i fire år mellom 1972 og 1975, og informasjonen om at forbudet ble opphevet ble først gitt i 1978. Hvis én eller flere blødere døde i denne perioden av mangel på Faktor VIII, så vil medlemmene av det styrende råd ha blodskyld. Men vi vet ikke om noen blødere døde.
Men forbudet mot å lagre ens eget blod før en operasjon kan oppfattes som kriminell forsømmelighet. Jeg har vist at dette forbudet ikke er basert på Bibelen. Tenk over følgende situasjon: Et vitne kan ha en stor kreftsvulst med forgreninger, og kirurgen vet at hvis han skal fjerne alle forgreningene, vil blodtapet bli så stort at pasienten vil dø. På grunn av dette ber kirurgen pasienten som nekter å ta imot blod, om å lagre litt av sitt eget blod før operasjonen. Men vitnet nekter å gjøre dette. I løpet av operasjonen fjerner kirurgen kreftsvulsten, men alle forgreningene kan han ikke fjerne uten bruk av blod. Etter operasjonen begynner disse forgreningene å utvikle seg og spre seg. Og til slutt utvikler pasient uhelbredelig kreft og dør
Min erfaring som medlem av sykehuskontaktutvalget i Oslo i 27 år har vist meg at denne situasjonen er ganske vanlig. Personer med store svulster som nekter blod fra andre eller nekter å lagre sitt eget blod, får ofte en dårligere behandling enn de som aksepterer blod. Vi vet at forbudet mot å lagre ens eget blod før en operasjon i mange tilfeller reduserer livslengden til syke vitner. Derfor kan medlemmene av det styrende råd bli beskylt for kriminell forsømmelighet, og de har blodskyld.
Forbudet mot bruk av den røde væsken i årene til dyr og mennesker er basert på Bibelen. Men hva kan vi si når det gjelder forbudet mot røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma? Kan forbudet mot å bruke disse oppfattes som kriminell forsømmelighet? Det er helt klart at forbudet mot disse fraksjonene er et menneskebud som ikke er basert på Bibelen. Derfor er forbudet feilaktig, og hver kristen må avgjøre om han eller hun vil akseptere disse fraksjonene eller ikke.
Men på grunn av mulig smitte via disse fraksjonene og en mulig svekkelse av immunsystemet hvis en får én av disse fraksjonene, så er det helt klart at det er mange flere mennesker som dør fordi de får en av disse fraksjoner eller de som dør fordi de ikke får en slik overføring. Som jeg allerede har nevnt, vet jeg om bare to vitner som døde mellom 1990 og 2010, og hvis liv sannsynligvis kunne ha vært reddet hvis de hadde fått en av disse fraksjonene. Selv om forbudet mot disse fraksjonene er uriktig, så har det reddet flere liv enn det har tatt. Derfor vil jeg ikke klassifisere forbudet mot disse fraksjoner som kriminell forsømmelighet som fører til blodskyld.
BLODOVERFØRING SOM FØRER TIL EKSKLUSJON ELLER TIL «FRIVILLIG UTMELDING» AV MENIGHETEN
Etter andre verdenskrig har blodoverføringer funnet sted i stor målestokk. Men jeg har vist at Jehovas vitner nesten aldri har akseptert en blodoverføring. Men hvis et vitne skulle gjøre det, hva ville menigheten gjøre? [1]
[1]. Eldsteboken bruker uttrykket «å trekke seg» når det gjelder dem som tar imot en blodoverføring uten å angre. Det finnes ikke noe substantiv som tilsvarer og er identisk med ordene «å trekke seg». Derfor bruker jeg «frivillig utmelding» for å tilsvare uttrykket «å trekke seg». Uttrykket «frivillig utmelding» tilsvarer det engelsk uttrykket «disassociation.»
Å TA IMOT BLOD FØRER TIL EKSKLUSJON
I 15 år fram til 1961 ble det ikke dannet et domsutvalg hvis noen tok imot en blodoverføring. Boken Jehovas vitner Forkynnere av Guds Rike, side 183, sier:
I samsvar med denne forståelsen har det siden 1961 vært slik at personer som har ignorert Guds krav, tatt imot blodoverføring og ikke angret, er blitt utstøtt fra Jehovas vitners menigheter.
Grunnen for eksklusjonen finner vi i Vakttårnet for 15. mars 1961, side 143:
I betraktning av hvor alvorlig det er å føre blod inn i den menneskelige organisme ved en blodoverføring, vil da en innvigd, døpt kristen som bryter Bibelens påbud vedrørende dette ved å ta blodoverføring, utsette seg for å bli utstøtt fra den kristne menighet?
Guds inspirerte Ord svarer ja.
15: 23—29) Det apostoliske brev, som var skrevet under ledelse av Guds hellige ånd, sa således til alle de troende kristne at blod og det som var drept uten at blodet var blitt tappet ut, var blant de nødvendige ting de måtte avholde seg fra.
Under den lov som Gud hadde gitt Israels folk gjennom mellommannen, profeten Moses, skulle de jøder eller de omskårne proselytter som brøt Guds forbud mot å spise og drikke dyreblod, utryddes av hans utvalgte folk. Ifølge det apostoliske brev som ble nedskrevet på møtet i Jerusalem, var den kristne menighet forpliktet til å gjøre noe tilsvarende med dem som spiste eller drakk dyreblod.
Det er ingen henvisning til en bibelsk tekst som sier at å ta imot blod er en eksklusjonsgrunn. Det er henvist til ordene i Apostlenes gjerninger 15:28, 29 og «nødvendige ting» er fremhevet. Det er også en henvisning til Moseloven. En person i Israel som spiste blod, ble fjernet fra sitt folk ved å bli drept. Og på lignende måte må personer som misbruker blod, bli ekskludert fra menigheten, er argumentet. Hvis denne analogien skulle passe, måtte hver handling i Israel som førte til døden, føre til eksklusjon i dag. Men dette er ikke noe som medlemmene av det styrende råd mener. Og når de gjelder ordene «disse nødvendige ting», så kan ikke disse ordene rettferdiggjøre eksklusjon.
Å AKSEPTERE BLOD FØRER TIL «FRIVILLIG UTMELDING» AV MENIGHETEN (DISASSOCIATION)
Å ekskludere personer som tok imot blod fortsatte i mer enn 20 år. Eldsteoken «Gi akt på dere selv og på hele hjorden» (1991) inkluderer «å unnlate avholde seg fra blod» som eksklusjonsgrunn, og en udatert liste over eksklusjonsgrunner fra siste del av 1990-årene fører også opp blodoverføring som eksklusjonsgrunn. Men en lignende liste fra 2005 fører opp «å unnlate å avholde seg fra blod» som grunnlag for «frivillig utmelding» (disassociation). Eldsteboken «Vær hyrder for Guds hjord» (2019) 18.3 (3), sier:
Å ta imot blod frivillig og uten å angre: Hvis en person frivillig har tatt imot en blodoverføring, kanskje fordi han ble utsatt for sterkt press, skal utvalget (ikke et domsutvalg) få fram sakens fakta og vurdere hans holdning. Hvis han angrer, bør utvalget gi åndelig hjelp i samsvar med veiledningen i Galaterne 6:1 og Judas 22, 23. Ettersom han er åndelig svak, vil han en tid framover ikke være kvalifisert til å ha spesielle privilegier. I noen tilfeller kan det også være nødvendig a ta fra ham andre privilegier, som det å kommentere på møtene og ha elevoppdrag på midtukemøtet. Avhengig av omstendighetene kan det være at utvalget også må sørge for at følgende opplysning blir gitt til menigheten på et midtukemøte: «De eldste har behandlet en sak som har med [personens navn] å gjøre. Dere vil sikkert bli glade for å høre at åndelige hyrder gjør det de kan for å gi hjelp.» Hvis de eldste i utvalget på den annen side kommer til at han ikke angrer, skal de gi en opplysning til menigheten fordi dette betyr at han har trukket seg.
Punkt 18:1 sier:
Mens eksklusjon er et tiltak som blir truffet av et domsutvalg mot en overtreder som ikke angrer, er det å trekke seg et skritt som blir tatt av et døpt medlem av menigheten som ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner.
Den første og siste del av det første sitatet er særlig interessant, fordi de motsier ordene i det siste sitatet. Det er ikke personen selv som bestemmer seg for å trekke seg fra menigheten («frivillig utmelding») fordi «han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner». Men det er de eldste som av gjør at han ikke angrer, og på grunn av dette blir han kastet ut av menigheten under påskudd av at han frivillig har forlatt menigheten.
Jeg illustrerer situasjonen på følgende måte: En søster blir sendt til sykehuset for å føde et barn. Barnet blir født, men hun får store blødninger. Legene klarer ikke å stoppe blødningene, og mannen blir bedt om å tillate blodoverføring. Men han nekter. Dette skjer flere ganger. Så tar en lege med mannen inn på konens rom. Hun er bevisstløs og svært blek. Legen viser mannen alle håndklærne som er gjennomtrukket av blod, og han sier: «Hvis din kone ikke får blod i løpet avkort tid, vil hun dø. I denne situasjonen gir mannen sin tillatelse til blodoverføring, og hun får flere poser med blod.
Etter denne fryktelige opplevelsen blir mannen bedt om å møte foran et utvalg av eldste. Deres mål er å finne ut hva som er mannes holdning, og de spør om han angrer sin handling. Han svarer: «Jeg er klar over at jeg har brutt Jehovas lov ved å gi tillatelse til at min kone fikk blodoverføringer. Men det er umulig for meg å beklage min handling og angre den. Den synd jeg gjorde, reddet min kones liv. Og for å være helt ærlig: Hvis jeg kunne gjøre det om igjen, ville jeg gjøre akkurat det samme. Brødre, jeg vet at jeg ikke skulle se det slik, men jeg ville lyve hvis jeg sa at jeg angret. Jeg ønsker fremdeles å være et av Jehovas vitner, og jeg håper Jehova vil forstå hvorfor jeg brøt hans lov.»
Hva vi nå skje? På det første midtukemøtet vil det bli gitt en opplysning om at mannen ikke lenger er et av Jehovas vitner. Dette eksemplet viser hvor selvmotsigende det er å hevde at denne broren har trukket seg fra menigheten («frivillig utmelding») fordi han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. Å hevde at han frivillig har trukket seg eller meldt seg ut, er en løyn. Selve begrepet «å ha trukket seg» (disassociation) er en usannhet. Ved å bruke en slik formulering, behøver ikke de eldste si at de har kastet ham ut av menigheten, fordi han reddet sin kones liv ved å bryte Guds lov.
Jeg vil understreke poenget med at de eldste kaster personer ut av menigheten mot deres vilje ved å bruke et annet eksempel: En bror sier til de eldste: «Jeg er enig i at vi må avholde oss fra blod, det vil si, den røde væsken i årene på dyr og mennesker. Jeg er også enig i at hvorvidt vi skal akseptere små fraksjoner av blod, er et samvittighetsspørsmål. Men hvilke fraksjoner vi kan motta og ikke motta er ikke nevnt i Bibelen. Bare små kvanta av blodplater og hvite blodceller finnes i blodet. Derfor må det også være et samvittighetsspørsmål om vi vil akseptere disse fraksjoner. Jeg var på sykehus i forrige uke, og med god samvittighet tok jeg imot blodplater, som jeg trengte for å redde livet.
Hva vil hende? Bibelen forbyr ikke blodplater eller noen annen blodfraksjon. Men medlemmene av det styrende råd har forbudt røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma. Denne broren har tatt imot blodplater, og han angrer ikke. Derfor vil han bli kastet ut av menigheten under den falske påstanden at han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner.
FORANDRINGEN FRA EKSKLUSJON TIL «FRIVILLIG UTMELDING» (DISASSOCIATION)
I det 20.århundre ble personer som tok imot en blodoverføring, ekskludert. Men i det 21. århundre har synspunktet vært at slike personer frivillig har meldt seg ut av menigheten. Hva er grunnen til denne forandringen. Tydeligvis for å redde ansikt og for å unngå rettsforfølgelse har man forandret formuleringene.
La oss igjen tenke den broren som reddet sin kones liv ved å tillate hennes blodoverføring. Hvis han ble ekskludert for denne handlingen, ville han bli ekskludert for å ha reddet sin kones liv. Hvis dette skulle bli offentlig kjent, ville det stille Jehovas vitner i et dårlig lys. Men hvis de eldste kan si at han frivillig meldte seg ut etter at han reddet sin kones liv, vil man unngå kritikk. Dessuten kan en person som har blitt kastet ut av menigheten fordi han reddet sin kones liv, anlegge sak og kreve erstatning. Men dette kan menigheten unngå når han selv har forlatt menigheten frivillig.
Men det er slik at for å redde ansikt, for ikke å bli stilt i et dårliglys, og for ikke å bli rettsforfulgt, så har det styrende råd brukt et selvmotsigende språk. I de fleste tilfeller når en bror akseptere en blodfraksjon, har han ikke noe ønske om å forlate menigheten. Og som sitatet fra Eldsteboken viser, så er det de eldste som avgjør om broren «frivillig» har meldt seg ut. Dette viser utvetydig at det ikke er broren selv som har bestemt sin «frivillige utmelding», og når Eldsteboken sier at broren har meldt seg ut fordi han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner, så er dette rett og slett ikke sant. Sannheten er at broren har blitt kastet ut av menigheten uten at han har ønsket det.
Vi har derfor følgende fornuftstridige faktum:
Frivillig <—> å bli kastet ut av menigheten
Konklusjonen er at forandringen fra «eksklusjon» til «frivillig utmelding» (disassociation) ikke har noen mening, siden disse to uttrykkene viser til akkurat det samme. Hensikten med den såkalte «frivillige utmelding» er akkurat den samme som med eksklusjon, og de «frivillig utmeldte» behandles på akkurat samme måte som de ekskluderte — de blir skydd og fullstendig isolert. Dette bekreftes av Eldsteboken «Gi akt på dere selv og på hele hjorten» (1991), side 103:
De som trekker seg tilbake, bør betraktes og behandles på samme måte som dem som er blitt utstøtt (w86 15.9. s 30, 31)
Til denne dag er de som har trukket seg, blitt behandlet på samme måte som de som har blitt ekskludert.
KONKLUSJON
Blod er Guds spesielle eiendom, og den eneste lovlige bruk av blod er som et offer på alteret. Å bruke blod av andre mennesker eller dyr i noen som helst hensikt, inkludert å spise det, er i strid med De hebraiske skrifter og De kristne greske skrifter.
Alle Jehovas vitner har ikke hatt dette synspunktet. Det har vært to skoler blant vitnene, én skole som har lagt vekt på at å spise blod er forbudt, og den andre skolen som har lagt vekt på at både å spise og å bruke blodet til noe som helst er forbudt. Den skolen som har lagt vekt på forbudet mot å spise blod, har vært dominerende i Vakttårnets litteratur.
Denne studien har vist at en hvilken som helst bruk av blod fra andre skapninger, også små kvanta, er forbudt i Guds ord. Men forbudet gjelder utelukkende den røde væsken i årene til dyr og mennesker, og det inkluderer ikke store eller små blodfraksjoner som er skilt ut fra blodet.
Inntil 1961 ville ikke menigheten straffe noen som hadde tatt imot en blodoverføring. Fra 1961 og i løpet av det 20. århudre ville et medlem av menigheten som tok imot blod uten å angre, bli ekskludert. I det 21. århundre har synspunktet vært at en person som tar imot blod uten å angre, frivillig har meldt seg ut av menigheten fordi han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner
Dette er bare en kosmetisk forandring, for virkeligheten er at en slik person blir kastet ut av menigheten under påskudd av at han frivillig har meldt seg ut. Begrepet «frivillig utmelding» eller «å trekke seg» (disassociation) er funnet opp av medlemmene av det styrende råd og har ikke noe grunnlag i Bibelen. Eksklusjon og «frivillig utmelding» er akkurat det samme. Hensikten er den samme, og begge grupper blir skydd og fullstendig isolert. Den eneste forskjellen er ordbruken.
TILLEGG
ORGANTRANSPLANTASJONER
En av overskriftene i denne studien er: «De enkelte vitners samvittighet blir overprøvd av samvittighetene til medlemmene av det styrende råd». Spørsmålet som drøftes i studien, gjelder blod. Men det er også et spørsmål som indirekte har med blod å gjøre, hvor vitnenes samvittighet også har blitt overprøvd. Det er spørsmålet om organtransplantasjoner.
Vakttårnet for 1. April 1968, side 165, skrev:
Finnes det noen bibelske innvendinger mot å donere sitt legeme til medisinsk forskning eller mot å få overført organer fra andre mennesker? — W. L., USA.
Gud ga menneskene lov til å ta livet av dyr og spise dyrekjøtt, men han ga dem ikke lov til å spise blod. Betydde dette at menneskene også fikk lov til å spise menneskekjøtt, å oppholde sitt liv ved å spise et annet menneskes legeme eller deler av det mens det ennå var levende, eller når det var dødt? Nei. Å gjøre det ville være kannibalisme, noe alle siviliserte mennesker avskyr.
Et sykt eller defekt organ blir vanligvis legt ved at pasienten tar til seg næring. Kroppen bruker den føde han tar til seg, til å hele organet, idet dets celler blir skiftet ut. Når leger trekker den slutning at denne normale prosess ikke lenger finner sted, og foreslår at organet fjernes og erstattes med et organ fra et annet menneske, foreslår de i virkeligheten en snarvei. De som underkaster seg en slik operasjon, lever derfor av kjøtt fra et annet menneske. Det er det samme som kannibalisme. Da Jehova Gud ga menneskene lov til å spise dyrekjøtt, fikk de imidlertid ikke lov til å føre menneskekjøtt inn i sitt legeme, hverken ved å spise menneskekjøtt eller ved å få overført hele organer eller legemsdeler fra andre mennesker og således forsøke å forlenge sitt liv.
Problemet med dette sitatet er at Vakttårnet treffer en avgjørelse for vitnene som ikke er basert på et bibelsk grunnlag. En eller flere av dem som tilhørte den skolen som la vekt på at forbudet mot blod gjaldt å spise blod, hadde sannsynligvis skrevet denne artikkelen. Jeg trekker denne konklusjon fordi argumentet er at en transplantasjon er det samme som å spise andre menneskers kjøtt, noe som gjør en til en kannibal.
Forbudet mot transplantasjoner varte i 13 år. Vakttårnet for 1. august 1980, side 30, skrev:
Skal menigheten foreta seg noe hvis en døpt kristen går med på å få transplantert vev eller et organ fra et annet menneske, for eksempel en hornhinne eller en nyre?
Når Jehovas vitner blir stilt overfor spørsmålet om de skal få transplantert vev eller ben fra et annet menneske, er dette noe de selv må avgjøre ut fra sin samvittighet. Enkelte kristne sidestiller det å få transplantert vev eller et organ fra et annet menneske med kannibalisme. De hevder kanskje at hensikten med transplantasjonen er å la vev fra ett menneske bli en del av et annet menneskes kropp for å holde ham i live. De kan ikke se at dette prinsipielt er noe annet enn å spise kjøtt. De baserer sitt syn på det faktum at Gud ikke gav menneskene noen spesiell tillatelse til å spise kjøtt av andre mennesker da han tillot dem å spise kjøtt av dyr som det livsoppholdende blodet var blitt tappet ut av. De kan også ha i tankene det syn mennesker i bibelsk tid hadde på det å opprettholde livet ved å spise menneskekjøtt…
Andre oppriktige kristne i vår tid kan hevde at Bibelen ikke kommer med noe definitivt forbud mot transplantasjoner av menneskelige organer. De kan resonnere som så at organet i enkelte tilfelle ikke kan betraktes som en blivende del av mottagerens kropp. Det sies at cellene i kroppen fornyer seg omkring hvert sjuende år, og det vil også være tilfelle med de organer som er blitt transplantert. Det blir også hevdet at transplantasjoner av organer er noe annet enn kannibalisme, ettersom «donoren» ikke er blitt drept eller brukt som føde.
Avgjørelsen i Vakttårnet for 1968 overprøvde samvittighetene til de enkelte vitner. Men artikkelen i 1980 viste med rette at hvert enkelt vitne måtte på grunn av sin samvittighet avgjøre om han eller hun ville ta imot et organ fra et annet menneske eller ikke. Derfor var ikke samvittigheten til vitnene lenger overprøvd.
Vi må imidlertid kunne si at å bringe inn i situasjonen begrepet «kannibalisme» var ganske ekstremt og unødvendig. Jeg er sikker på at det ikke ville være noen vitner som ville forbinde transplantasjoner med kannibalisme hvis ikke Vakttårnet for 1968 hadde nevnt dette.
Bladet Awake! for 22. juni 1982, side 26, stiller spørsmålet om transplantasjoner i det riktige lys:
Vitnene føler ikke at Bibelen direkte har kommentarer om transplantasjoner. Derfor må spørsmål angående hornhinner, nyrer og andre organtransplantater avgjøres av det enkelte vitne.
Dette er en fornuftig kommentar, fordi bladet peker på at Bibelen ikke sier noe om transplantasjoner, og derfor blir ansvaret lagt der hvor det hører hjemme: Ethvert vitne må treffe en personlig avgjørelse om organtransplantasjoner uten å bli influert eller presset av de eldste eller av det styrende råd. Dette skulle selvfølgelig ha vært veiledningen hele tiden.
Problemet med forbudet fra 1968 er hvilken innvirkning det hadde på de forskjellige vitnenes helse. Det er ingen tvil om at transplantasjonen av et hjerte eller et nyre kunne ha forlenget livet til noen vitner. Trofaste vitner hadde ikke denne muligheten i 13 år på grunn den idiosynkratiske bruk av ordene «å spise» og «kannibalisme».
De nåværende medlemmene av det styrende råd har tydeligvis ikke lært noe som helst av den feilen som ble gjort i året 1968. Det styrende råds forbud mot lagring av ens eget blod og flere andre medisinske prosedyrer, representerer alvorlige feilslutninger. Dette er også tilfellet med en mengde andre lover og bud som har ødelagt livet til tusener av Jehovas vitner.