Det er ingen forskjell på det «å trekke seg» og å bli ekskludert. I begge tilfeller blir et vitne kastet ut av menigheten, fordi han eller hun har overtrådt en lov som er funnet opp av medlemmene av det styrende råd.
Påstanden om at et vitne som har tatt imot blod uten å angre, eller som, ifølge det styrende råds lover har brutt sin nøytralitet, har trukket seg fra menigheten fordi han eller hun ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner, er direkte løyn.
BEGREPET «EKSKLUSJON»
Første gang Vakttårnet nevner eksklusjon fra den kristne menighet ifølge Watchtower Index, er i The Watchtower for 15. september 1946, side 266. Men det blir ikke gitt noen detaljer. Eksklusjon er også nevnt i The Watchtower for 1. april 1949, side 240. Men første gang noen detaljer blir nevnt, er i The Watchtower for 15. april 1951. En umoralsk person blir nevnt, og vi leser:
Men Guds ord befaler eksklusjon av en slik umoralsk person som et uttrykk for Hans dom mot denne personen.
De første artiklene som detaljert drøfter eksklusjon, er artiklene «Hold organisasjonen ren» og «Det berettigede å utstøte» i Vakttårnet for 1. juli 1952. På side 195 leser vi:
3 Når det forholder seg slik at denne menighet som Gud utvikler eller frambringer, er grunnlagt på kjærlighet, så kan vi undre oss over at noen i det hele tatt skulle ønske å snakke om å utstøte eller drive mennesker ut av denne menigheten. Det er klart det må være en grunn for det. Og grunnen for utstøtelse er den at det kommer enkelte inn i denne Guds menighet som ikke elsker Kristus.
Den måten ekskluderte skal bli behandlet på, blir drøftet på sidene 200 og 201:
10 I 1 Korintierne 5: 11 (NW) sa Paulus til den kristne menighet: «Men nå skriver jeg til dere at dere bør slutte å ha omgang med en som blir kalt en bror og som er utuktig eller pengegrisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske.» Man skulle ikke ha noe slags fellesskap med mennesker som var utstøtt av menigheten. Hvorfor ikke? Fordi denne Guds menighet må fortsette å være ren, ubesmittet og bevart for den rene tilbedelse av den Høyeste. Når en utstøtelse blir foretatt, blir følgelig vedkommende virkelig fjernet. Da er han satt utenfor. Og hele menigheten, alle de som har innvigd sitt liv til Gud, burde da følge den anbefaling eller resolusjon som tjenerne har gitt. De må støtte dem.
14 Møter som er åpne for offentligheten, kan han imidlertid være til stede ved, så lenge han oppfører seg korrekt og ordentlig. Hvis en slik person kommer til et offentlig møte, la oss si til et offentlig foredrag i et offentlig lokale eller i en Rikets sal eller i en park, eller til et Vakttårn-studium eller et tjenestemøte, da er det offentlig, dørene står åpne og han kan komme inn. Hvis han kommer inn på møtet og setter seg, har vi ingenting å bemerke så lenge han oppfører seg ordentlig og passer sine egne saker. De som er kjent med forholdet i menigheten, skulle aldri si «goddag» eller «adjø» til ham. Han er ikke velkommen iblant oss, vi unngår ham. Hvis han er på Vakttårn-studiet og løfter opp hånden, vil ordstyreren aldri anerkjenne ham eller la ham få svare. Han er ikke en av oss. Han er ikke et anerkjent medlem i Guds menighet. De som er underrettet og kjenner vedkommende, bør absolutt unngå ham og ikke snakke til ham i det hele tatt. Han har ikke noen slags tjenesteprivilegier i menigheten. Han kan gå fram til bokbordet og skaffe seg litteratur til den vanlige pris for offentligheten, men kretsen skulle aldri gi ham bøker eller blad til kretspris, for han er ikke en av oss. Det vi gjør for offentligheten, for dem som tilhører Djevelens organisasjon, det kan vi også gjøre for ham.
Sitatene viser at det å sky ekskluderte og å fullstendig isolere dem begynte på våren i året 1952. Verken i 1952 eller senere har det vært en grundig analyse av ett eller flere skriftsteder som kunne bevise at det å sky ekskluderte og fullstendig isolere dem direkte er basert på Guds ord
BEGREPET «Å TREKKE SEG»
Begrepet «å trekke seg» («disassociation») ble funnet opp av det styrende råd i forbindelse med spørsmål om brudd på den kristne nøytralitet.
DEN OPPRINNELIGE BEHANDLING AV EN BROR SOM BRØT SIN NØYTRALITET
Da jeg begynte som kretstilsynsmann in 1965, fikk jeg boken Spørsmål angående Rikets Tjeneste (1961), som var skrevet som en hjelp til domsutvalg. På side 61 leser vi:
Hvis en innvigd kristen aksepterer en politisk stilling eller stemmer på politiske kandidater, kan han da fortsette å være medlem av menigheten?
Det er innlysende at en ikke kan tjene to herrer, og en person som blir stemt inn til en politisk stilling, har valgt å gå på verdens veier, og han kan ikke bli sett på som en som tilhører menigheten. (Matteus 6:24) Menigheten bør bli informert om at hans forkynnerkort har blitt fjernet fra kartoteket over aktive forkynnere.
En person som frivillig stemmer på en politiker, tar også del i verdens anliggender, og han skiller seg derved fra den nye verdens samfunn. Hans kort skal bli fjernet fra kartoteket over aktive forkynnere. Hvis han angrer sin handlemåte og viser at han forstår hva som er den riktige kristne oppfatning av verdens anliggender, kan han skrive et brev hvor han sier at han igjen ønsker å bli sett på som en forkynner.
Det viktige poenget i sitatet er at hvis en person tar et politisk standpunkt, så er det et kompromiss når det gjelder hans lojalitet mot Guds regjering, hans himmelske rike. Dette betyr at en person som bryter sin nøytralitet ikke samtidig kan være et av Jehovas vitner.
Vitnene forkynner det gode budskap, og hver måned rapporterer de sin forkynnelse. Denne rapporten blir skrevet på et kort med forkynnerens navn, som ligger i menighetens kartotek. Ved å ta imot rapporten og oppbevare forkynnerens kort, så godkjenner menigheten denne personen som et vitne og som en representant for menigheten når det gjelder forkynnelse for andre.
Hvis et medlem av menigheten skulle stemme ved et politisk valg, så hadde han ifølge Jehovas vitners regler brutt sin nøytralitet. Visemenighetstjeneren ville da nekte å ta imot rapporter om forkynnertjenesten fra denne personen, og forkynnerens opptegnelseskort ville bli fjernet fra menighetens kartotek.
Vi bør merke oss at:
- Det ville ikke være et utvalg av tjenere som bestemte at broren ikke lenger var medlem av menigheten.
- Broren ville ikke bli ekskludert.
- Synspunktet var ikke at broren hadde trukket seg fra menigheten fordi han ikke lenger ønsket å være et av Jehovas vitner.
- Det var ikke noe råd til menigheten om at vedkommende skulle bli skydd og fullstendig isolert.
Situasjonen var svært enkel. Denne personen var ikke lenger anerkjent som et medlem av menigheten. Hvis han forandret synspunkt, måtte han be om igjen å bli anerkjent som medlem.
INNFØRINGEN AV BEGREPET «Å TREKKE SEG» («DISASSOCIATION»)
Paulus skriver i 1. Korinter 5:13: «Fjern den onde mannen fra DERES midte.» På grunnlag av disse ordene ble uttrykket «utstøtelse» brukt. Senere ble det forandret til «eksklusjon», og i dag er uttrykket «har blitt fjernet fra menigheten». Dette betyr at disse tre uttrykk er basert på Bibelen, men uttrykket «å trekke seg» er ikke basert på Bibelen. Første gang dette uttrykket ble brukt, var i The Watchtower for 15. februar 1972, som ble trykt i Vakttårnet for 15. juni 1974. Jeg siterer fra side 287:
Det at Jehova lar den enkelte følge den kurs han vil, er faktisk en del av prøven på vedkommendes ulastelighet. Vi har alle en fri vilje. Hvis en person følger en handlemåte som medfører at han bryter sin kristne nøytralitet, fornekter han Gud som sin Herre og forlater Gud og hans menighet. Han lever absolutt ikke et innvigd liv. Det er ikke menigheten som utstøter ham. Det er han selv som trekker seg tilbake. En gang ble han frelst fra «denne vanartede slekt», men nå foretrekker han å gå tilbake til den og følge dens handlemåte.
Han mener kanskje at han kan gå og komme som han selv vil. Men det kan han ikke, for menigheten kan ikke med åpne armer ta imot en som har fornektet Guds herredømme over ham som Guds tjener. Hvilken plass kan Gud ha for ham i det «legeme» som menigheten utgjør? (1 Kor. 12: 24, 25) Hvis menigheten ga ham en godkjent stilling i sin midte, ville det derfor være ensbetydende med at den så gjennom fingrene med hans ulydighet og var delaktig i hans synder. — Jevnfør 2 Korintierne 6: 14; 1 Timoteus 5: 22.
The Watchtower for 15. januar, 1981, side 31, (1. September 1982, side 30) sier at uttrykket «å trekke seg» («disassociation») anvendes særlig i to situasjoner:
- «For det første kan en person treffe den avgjørelse at han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner, selv om det er nokså uvanlig.»
- «Den andre situasjonen har å gjøre med en person som fornekter sin stilling i den kristne menighet ved å slutte seg til en verdslig organisasjon hvis formål er i strid med den veiledning som for eksempel blir gitt i Jesaja 2: 4.»
To andre handlinger har senere blitt lagt til det «å trekke seg», og vi leser i eldsteboken «Vær Hyrder for Guds Hjord» 18.3:
- Å gi uttrykk for sin faste beslutning om at man ikke lenger vil betraktes som et Jehovas vitne.
- Å slutte seg til en annen religiøs organisasjon og gi uttrykk for at man vil fortsette å holde seg til den.
- Å ta imot blod frivillig og uten å angre.
- Å følge en kurs som er i strid med kristen nøytralitet.
Hvordan skal menigheten se på og behandle personer som har trukket seg? Vakttårnet for 15. september 1985, side 31, sier:
Aid to Bible Understanding viser at ordet «frafall» kommer fra et gresk ord som bokstavelig betyr «’det å stå borte fra’, men det har også betydningen ’det å svikte, det å forlate eller det å gjøre opprør’». Aid-boken tilføyer: «Noen av de forskjellige årsakene til frafall som apostlene advarte mot, var: mangel på tro (Hebr. 3: 12), mangel på utholdenhet under forfølgelse (Hebr. 10: 32—39), det å forlate rette moralnormer (2. Pet. 2: 15—22), det å gi akt på ’falske ord’ fra falske lærere, og ’villedende inspirerte uttalelser’ (. . . 1. Tim. 4: 1—3[NW]) . . . De som med overlegg forlater den kristne menighet, blir en del av ’Antikrist’. (1. Joh. 2: 18, 19)»
En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen. Ved å forkaste Guds menighet med overlegg og ved å fornekte den kristne vei gjør han seg selv til en frafallen. En lojal kristen ønsker ikke noe fellesskap med en frafallen, selv om de har vært venner. Når noen forkaster menigheten og blir en frafallen, forkaster han også grunnlaget for å stå i et nært forhold til brødrene. Johannes viste tydelig at han selv ikke ville ta imot i sitt hjem en som ’ikke hadde samfunn med Gud’, og som ikke var «av oss».
Ordene om at de som har trukket seg, er en del av antikrist, som var de største fiendene til de kristne, viser et meget negativt syn på de som har trukket seg. Boken for eldste «Gi akt på dere selv og på hele hjorden» (1991), side 103, sier.
De som trekker seg tilbake, bør betraktes og behandles på samme måte som dem som har blitt utstøtt (w86 15.9.s. 30, 31)
Dette viser at det ikke er noen forskjell mellom de som har blitt ekskludert og de som har trukket seg.,
DEN KOSMETISKE FORSKJELLEN MELLOM DE EKSKLUDERTE OG DE SOM HAR TRUKKET SEG
I forbindelse med uttrykket «å trekke seg» blir leserne ført bak lyset av medlemmene av det styrende råd. Den forklaring som de gir av forskjellen mellom «å bli ekskludert» og «å trekke seg» er usann. Eldsteboken «Vær hyrder for Guds hjord» (2019) 18.1, sier:
Mens eksklusjon er et tiltak som blir truffet av et domsutvalg mot en overtreder som ikke angrer, er det å trekke seg et skritt som blir tatt av et døpt medlem av menigheten som ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. (1. Joh 2:19; od s. 142–143) I saker som dreier seg om å trekke seg, skal eldsterådet utnevne et utvalg (ikke et domsutvalg) på tre eldste som skal vurdere sakens fakta.
Jeg skal bruke tre kriterier for å vise at «å bli ekskludert» er akkurat det samme som «å trekke seg»:
- Forlater broren menigheten, fordi han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner?
- Blir broren presset til å forlate menigheten?
- Vil han få lov til å være i menigheten hvis han ønsker det?
De tre spørsmålene er ganske like. Men hver av dem belyser én side av saken. To av de situasjoner hvor medlemmene av det styrende råd sier at en bror har trukket seg, er frivillig å ta imot blod uten å angre og å bryte kristen nøytralitet. Jeg skal bruke disse som eksempler.
Å TA IMOT EN BLODOVERFØRING I EN KRITISK SITUASJON
Jeg vet at en situasjon som er ganske lik den jeg nå beskriver, har hendt:
En søster kommer på sykehus for å føde et barn. Barnet blir født, og hun får store blødninger. Legene klarer ikke å stoppe blødningen, og de ber ektemannen om tillatelse til å gi hans kone blodoverføring. Men han nekter. Dette skjer flere ganger. Så tar legene ektemannen med inn på konens rom. Hun er bevisstløs og svært blek. Legen viser ektemannen alle håndklærne som er gjennomtrukket av blod, og han sier at hvis ikke konen raskt får en blodoverføring, så vil hun dø. I denne situasjonen gir ektemannen sin tillatelse, og hans kone får flere poser med blod.
Etter denne traumatiske hendelsen blir broren innkalt til et møte med et utvalg av eldste. Deres oppgave er å finne hva som er brorens holdning, og de spør om han angrer sin handling. Broren svarer: «Jeg er klar over at jeg har brutt en av Jehovas lover ved å gi tillatelse til at min kone fikk blodoverføringer. Men det er umulig for meg å beklage min handling og angre det jeg gjorde. Min handling reddet livet til min kone, og hvis jeg sier at jeg angrer, sier jeg i virkeligheten at jeg angrer at jeg reddet min kones liv. For å være helt ærlig vil jeg si at hvis jeg var i samme situasjon, ville jeg ha gjort det samme igjen for å redde livet til min kone. Brødre, jeg vet at jeg ikke skulle føle det slik, men jeg ville lyve hvis jeg sa at jeg ikke gjorde det. Jeg ønsker fremdeles å være et av Jehovas vitner, og jeg håper at Jehova forstår hvorfor jeg handlet som jeg gjorde.»
La oss nå vurdere denne situasjonen. Hyrdeboken 18.1 sier at «eldsterådet [skal] utnevne et utvalg (ikke et domsutvalg) på tre eldste som skal vurdere sakens fakta». Men er det noen forskjell på et slikt utvalg og et domsutvalg som skal vurdere eksklusjon? Absolutt ikke!
Et domsutvalg blir dannet når en bror eller søster har begått en synd som medlemmene av det styrende råd sier er en eksklusjonsgrunn. Hensikten med utvalget er å hjelpe synderen, og om mulig å finne ut om han angrer sin synd. Hvis utvalget finner at han angrer, vil ha få lov til å fortsette å være i menigheten. Hvis utvalget ikke finner at det er anger, vil han bli kastet ut av menigheten, han vil bli ekskludert.
Hensikten med et utvalg som ikke er et domsutvalg, er akkurat den samme. De snakker med broren for å finne ut om han angrer at han ga tillatelse til at hans kone fikk blodoverføringen. Og de treffer sin avgjørelse på akkurat samme måte som domsutvalget. Hvis de finner at broren angrer, vil han få lov å fortsette å være i menigheten. Hvis de ikke finner at han angrer, vil de treffe den avgjørelsen at han har trukket seg fra menigheten, fordi han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. Men dette er ren svada, for deres ord betyr ikke det utvalget sier at de betyr. Broren blir i virkeligheten kastet ut av menigheten.
La oss igjen se på eksemplet. Broren ga tillatelse til at hans kone fikk blod i en kritisk situasjon når han trodde hun ville dø hvis hun ikke fikk blod. Han forsvarte sin handling og pekte på at han ikke kunne angre denne handlingen. Og han ba de eldste vise forståelse, slik at han kunne fortsette å være i menigheten sammen med sin kone. Men det styrende råds lov er klar. Når de eldste ikke kan finne anger, må de konkludere med at han frivillig har forlatt menigheten.
La oss stille de tre nevnte spørsmålene:
Forlot han menigheten av fri vilje fordi han ikke lenger ønsket å være et av Jehovas vitner? Nei!
Ble han presset til å forlate menigheten? Ja!
Kunne han ha fortstatt å bli i menigheten hvis han ønsket det? Nei!
Noe som viser hvor absurd påstanden er om at denne broren og mange i samme situasjon frivillig har forlatt menigheten, er det faktum at i det 20. århundre ble man ekskludert hvis man frivillig tok en blodoverføring uten å angre. Men i det 21. århundre har dette skiftet navn til «frivillig å ha forlatt menigheten».
Fordi handlingen er den samme, men den har fått to forskjellige navn, så er det ingen forskjell på «eksklusjon» og det «å trekke seg».
HVA SOM ER BRUDD PÅ NØYTRALITETEN, BLIR BESTEMT AV DE ELDSTE
I 1940- og 1950-årene var det mange artikler i Vakttårnet som understreket at Selskapet Vakttårnet ikke ville gi råd om hva slags verdslig arbeid vitnene skulle ha. Dette var en avgjørelse som hver enkelt måtte treffe på grunn av sin samvittighet.
Medlemmene av det styrende råd forandret dette i midten av 1970-årene. Jeg skal nå vurdere spørsmålet om hva slags arbeid som er et brudd på den kristne nøytralitet basert på artikkelen «Bevar en god samvittighet overfor Gud og mennesker i ditt verdslige arbeid» i Rikets Tjeneste for februar 1977. Artikkelen drøfter ikke arbeid som er ikke-nøytralt direkte, men dette er underforstått. Prinsippene som blir drøftet, kan også anvendes på ikke-nøytralt arbeid. Jeg siterer fra side 3:
Det er naturligvis stor forskjell mellom å utføre et arbeid som er til gagn for ens medmennesker i sin alminnelighet, og å utføre et arbeid som direkte fremmer eller støtter en urett praksis. De spørsmål en bør stille seg selv, er: «Er det arbeid eller den virksomhet som blir utført, i seg selv noe som Guds Ord fordømmer? Og selv om det ikke er det, er det da likevel så direkte knyttet til en slik praksis at de som utfører dette arbeidet, i virkeligheten fremmer den urette praksis?» I slike tilfelle kan ikke en kristen med god samvittighet påta seg arbeidet. (kursiv i originalen)
Spørsmålene er viktige, og konklusjonen om at hvis ens arbeid «fremmer den urette praksis», så bør en skifte arbeid, er selvsagt fornuftige. Artikkelen peker på at hva slags arbeid en skal ha, er et personlig valg basert på ens samvittighet. Men dette blir motsagt i artikkelen. For hva vil skje hvis en brors samvittighet tillater ham å ha et bestemt arbeid, men de eldste i menigheten bestemmer at dette arbeidet er galt, og de eldste dermed setter til side brorens samvittighet? På side 6 leser vi:
Menighetens ansvar
Hvis en bror utfører et verdslig arbeid som medfører et tydelig brudd på Guds lov, er det en sak som angår menigheten og de eldste. Hvis arbeidet eller produktet blir fordømt i Bibelen eller er av en slik art at arbeidstageren fremmer en urett handling eller blir medskyldig i den, bør de eldste først prøve å hjelpe denne broren til å innse at hans handlemåte er gal. I tilfelle hvor arbeidet har en tydelig forbindelse med noe galt, skulle det være mulig å gjøre det klart for ham hva Bibelen sier, og få ham til å innse hvorfor det får sin anvendelse på ham. Det kan imidlertid bli nødvendig å ha flere samtaler med ham, kanskje i løpet av noen uker, for å hjelpe ham til å forstå dette og under bønn overveie det han er blitt gjort oppmerksom på. Hvis det blir tydelig fastslått at han ved sitt verdslige arbeid bryter kristne prinsipper, og han likevel insisterer på å fortsette å utføre slikt arbeid, kan han utstøtes av menigheten.
Sitatet henviser til arbeid som er «direkte knyttet til» en gal praksis og «som medfører et tydelig brudd på Guds lov» Et naturlig spørsmål vil da være: Hvordan kan vi vite at et arbeid er et tydelig brudd på Guds lov? Hvem er det som av gjør det? Artikkelen viser at det er de eldste i menigheten som avgjør dette, og de vil hjelpe broren til å bli enig i deres tolkning av situasjonen. Hvis broren ikke vil akseptere at hans arbeid representerer et tydelig brudd på Guds lov, vil han ble ekskludert. Dette viser at en person som i 1977 var skyldig i ikke-nøytralt arbeid, ville bli ekskludert fra menigheten — det sies ikke noe om at han hadde «trukket seg» fra menigheten.
Artikkelen viser ikke hva slags arbeid som er innbefattet i «et tydelig brudd på Guds lov». Men fordi ikke-nøytralt arbeid oppfattes som brudd på Guds lov, må det også være innbefattet i det som er «et tydelig brudd på Guds lov»
Et vitne som i 1976 var opptatt med ikke-nøytralt arbeid og som nektet å forandre sitt arbeid, ville bli ekskludert. Han ville ikke bli sett på som en som frivillig hadde trukket seg fra menigheten. |
Jeg skal nå anvende prinsippene og konklusjonene i artikkelen på ikke-nøytralt arbeid som er nevnt i Hyrdeboken 18.3 (4):
Hvis han utfører et arbeid som tydelig gjør ham medskyldig i ikke-nøytral virksomhet, skal han vanligvis fåseks måneder på seg til å forandre på det. Hvis han ikke gjør det, betyr det at han har trukket seg. – Se lvs s. 204–206.
Hva slags arbeid gjør en person «medskyldig i ikke-nøytral virksomhet»? Ordene er valgt med omhu for å unngå å nevne spesielle slags arbeid som kan gjøre at man får problemer med myndighetene. Men boken Bli i Guds kjærlighet (2017) sidene 60-63, viser at ikke-nøytral virksomhet refererer til aktiviteter som støtter politiske eller militære organisasjoner.
Vi kan tenke oss følgende eksempel: En bror arbeider i en fabrikk som produserer forskjellige deler til motorer. Disse blir solgt til bilprodusenter, båtprodusenter og produsenter av andre produkter. Fabrikken har også kontrakt med forsvaret om å levere deler til motorene i forsvarets biler. Selv om leveringene til forsvaret bare utgjør en del av leveringene, bestemmer de eldste at broren er skyldig i «ikke-nøytral virksomhet». De drøfter situasjonen med ham, og han får et ultimatum: «Du har seks måneder på å skifte jobb. Hvis du etter den tiden fortsetter i samme jobb, er det beviser på at du har trukket deg tilbake fra menigheten fordi du ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner.»
La oss stoppe et øyeblikk og se hva som egentlig har skjedd her. Hva vil for eksempel skje hvis broren sier: «Jeg er ikke enig i at min jobb representerer ikke-nøytral virksomhet.» Produksjonen av deler til motorene til militære biler er ikke en vesentlig del av produksjonen. Jeg støtter derfor ikke forsvaret mer enn en bror som arbeider i et supermarked og som selger tobakk og blodpudding til kundene. Jeg vil fortsette å ha min jobb, og jeg vil fortsette å være en del av menigheten.
Etter seks måneder vil ikke broren forlate menigheten frivillig, men han vil bli kastet ut av menigheten under påskudd av at han har trukket seg fra menigheten, fordi han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. Under ingen omstendigheter vil broren få lov til å fortsette å være en del av menigheten når de eldste har bestemt at hans arbeid gjør ham til en medskyldig i ikke-nøytralt arbeid.
La oss igjen stille de tre spørsmålene:
Forlot han menigheten av fri vilje fordi han ikke lenger ønsket å være et av Jehovas vitner? Nei!
Ble han presset til å forlate menigheten? Ja!
Kunne han ha fortstatt å bli i menigheten hvis han ønsket det? Nei!
Det kan ikke være noen tvil om at broren ble kastet ut av menigheten mot sin vilje.
Boken «Gi akt på dere selv og på hele hjorden» (1991), side 141, viser at et vitne som i 1991 var opptatt med ikke-nøytralt arbeid og nektet å forandre jobb ikke ville bli ekskludert. Men han ville bli sett på som en som frivillig hadde trukket seg fra den kristne menighet.
Vi har følgende oksymoron: Frivillig <—>å bli kastet ut av menigheten |
DE SOM ER EKSKLUDERT, OG DE SOM HAR TRUKKET SEG, BLIR BEHANDLET PÅ SAMME MÅTE
Jeg skal nå vise at det ikke er noen forskjell på å bli ekskludert og på «å trekke seg» når det gjelder substans. Forskjellen er bare at samme handling har fått to forskjellige navn. Boken «Vær hyrder for Guds hjord» 18.1, sier:
Mens eksklusjon er et tiltak som blir truffet av et domsutvalg mot en overtreder som ikke angrer, er det åtrekke seg et skritt som blir tatt av et døpt medlem av menigheten som ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. (1. Joh 2:19; od s. 142–143)
Det som sitatet sier, er bare riktig hvis, og bare hvis er person skriver et brev og sier at han vil trekke seg fordi han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner. Men det sitatet sier, er ikke riktig i de to situasjonene som jeg har drøftet, hvor de eldste har bestemt at en bror er skyldig i ikke-nøytralt arbeid og hvor en bror tar imot blod uten å angre det. Formuleringen om at hvis en bror ikke har forandret jobb innen seks måneder, så har han frivillig trukket seg fra menigheten, fordi han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner, illustrerer selvmotsigelsen. Den virkelige situasjonen er at han vil bli kastet ut av menigheten.
Forskjellen mellom det å bli ekskludert og det «å trekke seg» er bare kosmetisk. Den forskjellen som Hyrdeboken beskriver, er rett og slett usann!
Det er absolutt ingen forskjell mellom «et domsutvalg» på tre eldste og et utvalg av tre eldste, som ikke kalles for «et domsutvalg», når avgjørelsene gjelder akkurat de samme ting — en bror eller søster blir kastet ut av menigneten for deretter å bli skydd og fullstendig isolert. Hvis et domsutvalg på tre eldste kaster en bror ut av menigheten, heter det «eksklusjon», men hvis et utvalg, som ikke kalles et domsutvalg, kaster en bror ut av menigheten, heter det at han «har trukket seg». Derfor kan vi si det «å trekke seg» fra alle synsvinkler er akkurat det samme som å bli ekskludert, på tross av at det finnes to navn.
Helt siden året 1981 har Vakttårnet vist at de som «har trukket seg», skal behandles på samme måte som de som har blitt ekskludert. Jeg bringer fire sitater, fra Vakttårnet for 15. november 1981, side 23 (over), Vakttårnet for 15. april 1988, side 27 (øvre midten), «Gi akt på dere selv og på hele hjorden» (1991), side 103 (nedre midten), og Organisert for å gjøre Jehovas vilje (2005), side 154 (nederst)
16 Personer som velger ikke å være «av oss» ved at de med overlegg forkaster Jehovas vitners tro og lære bør med rette betraktes og behandles på samme måte som dem som er blitt utstøtt fordi de har handlet galt.
10 Vi kan være like sikker på at Guds ordning med å forby kristne å omgås personer som er blitt utstøtt på grunn av at de har syndet og ikke angret, er forstandig og til beskyttelse for oss. «Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød.» (1. Korinter 5: 7) Ved også å unngå personer som med fullt overlegg har trukket seg tilbake, blir de kristne beskyttet mot mulige kritiske og uforståelige oppfatninger og mot frafalnes synspunkter.
Desom trekker seg tilbake, bør betraktes og behandles på samme måte som dem som er blitt utstøtt.
3 Hvis en Kristen velger å slutte seg til dem som ikke er godkjent av Gud, blir det git ten kort opplysning til menigheten. Den lyder: «[Personens navn] er ikke lenger et av Jehovas vitner». Han blir behandlet på samme måte som en som er ekskludert.
Når en person som har trukket seg, både blir sett på og behandlet som en som har blitt ekskludert, så er det ingen forskjell mellom de to begrepene. Tabell 1.1 viser at det ikke er noen forskjell:
Tabell 1.1 En sammenligning mellom en som er ekskludert og en som «har trukket seg»
Ekskluderte personer | Personer som har trukket seg | |
1 | Et utvalg av tre eldste vil treffe avgjørelsen. | Et utvalg av tre eldste vil treffe avgjørelsen. |
2 | Personen får ikke lov til å bli i menigheten om han ønsker det. | Personen får ikke lov til å bli i menigheten om han ønsker det. |
3 | Personen vil bli skydd. | Personen vil bli skydd. |
4 | Anger er nødvendig for å bli gjenopptatt. | Anger er nødvendig for å bli gjenopptatt. |
5 | En skreven søknad er nødvendig for å bli gjenopptatt. | En skreven søknad er nødvendig for å bli gjenopptatt. |
Det finnes ingen data som kan reise tvil om opplysningene i Tabell 1.1. Eksklusjon og det «å trekke seg» er i ett og alt like — den eneste forskjellen er navnet.
KONKLUSJON
Hvorfor fant medlemmene av det styrende råd opp uttrykket «å trekke seg» i året 1972, og hvorfor har det gjort så store anstrengelser for å skjule det faktum at det å bli ekskludert og det «å trekke seg» er akkurat det samme? Det er nok to grunner for dette:
- Å unngå kritikk for handlinger som folk ser på som anstøtelige.
- Å unngå rettsforfølgelse.
Bare tenk på eksemplet med ektemannen som ga tillatelse til å gi konen blod for å redde hennes liv. Hvis det ble kjent at ektemannen ble ekskludert fordi han hadde reddet sin kones liv, ville det føre til et ramaskrik. Hvis mannen ble ekskludert, kunne han også anlegge sak mot menigheten og kreve erstatning. Når de eldste sier at han frivillig forlot menigheten, fordi han ikke lenger ønsket å være et av Jehovas vitner, er alle problemer løst.
Det er en lignende situasjon i forbindelse med brudd på nøytraliteten. Hvis et vitne blir ekskludert fordi han har et arbeid for forsvaret eller han har stemt ved et valg, kan myndighetene i forskjellige land anlegge sak mot Jehovas vitner for å ha brutt landets lover. Men når broren frivillig forlater menigheten, er alle problemer løst.