Skip to main content

Å TREKKE SEG PÅ GRUNN AV NØYTRALITETSBRUDD

Medlemmene av det styrende råd har brutt deres kristne nøytralitet ved å akseptere at nasjonalstater har rett til pålegge kristne tvungen siviltjeneste i stedet for militærtjeneste.

De har lagt unødige begrensninger på vitnene ved å nekte dem å yte de samme tjenester til militære og til militære forlegninger som de yter til alle slags mennesker.

For å bruke Jesu ord: De avsiler myggen, men sluker kamelen. De har forbudt det som riktig og tillatt det som er galt.

 

Fordi Jehovas vitner støtter Guds rike, kan de ikke støtte politiske bevegelser i denne verden. Men hva skjer hvis Jehovas vitner støtter politiske kandidater eller politiske eller militære organisasjoner? Boken «Vær hyrder for Guds hjord» (2019) 18.3 (4) sier:

Å følge en kurs som er i strid med kristen nøytralitet: (Jes 2:4; Joh 15:17–19; lvs s. 60–63, 244) Hvis en person slutter seg til en ikke-nøytral organisasjon, betyr det at han har trukket seg. Hvis han utfører et arbeid som tydelig gjør ham medskyldig i ikke-nøytral virksomhet, skal han vanligvis få seks måneder på seg til å forandre på det. Hvis han ikke gjør det, betyr det at han har trukket seg. – Se lvs s. 204–206.

Ordene som beskriver nøytralitetsbruddet, er nøye gjennomtenkt, slik at de ikke bryter lovene i noe land. Henvisningen til Jesaja 2:4 betyr at kristne ikke kan være soldater i en hær eller støtte en slik hær. Boken Bli i Guds kjærlighet, side 71, viser at å stemme i et politisk valg og delta i krig er brudd på kristen nøytralitet. Disse handlingene er helt klare. Men uttrykket «ikke-nøytral aktivitet» er uklart og trenger en drøftelse.

FRA KRISTEN FRIHET TIL DIKTATORISKE LOVER

Ifølge vedtektene til The Watchtower Bible and Tract Society skulle selskapet ta ledelsen i den verdensomfattende forkynnelsen av det gode budskap om riket. Det skulle ikke styre Jehovas vitners personlige liv. Dette ser vi i publikasjonene fra 1940- 1950- og 1960-årene, hvor det blir understreket at Selskapet Vakttårnet ikke vil treffe avgjørelser i forbindelse med vitnenes verdslige arbeid og andre personlige forhold.

PERSONLIGE AVGJØRELSER BASERT PÅ BIBELEN

Den rettledning som Selskapet Vakttårnet ga, var at hvert enkelt vitne måtte treffe avgjørelser på grunnlag av sin samvittighet. Jeg gir noen få eksempler:

  • Hvorvidt man skulle bruke tobakk eller ikke er en personlig avgjørelse. (The Watchtower of July 1, 1942, side 205):

Det er klart at Selskapet ikke har makt eller myndighet eller noe ønske om å si til en person som ønsker å bruke tobakk, at han ikke skal gjøre det. Heller ikke kan Selskapet si «Du får ikke lov til å vitne om riket».

  • Verdslig arbeid og forskjellige aktiviteter er spørsmål som må avgjøres av den enkeltes samvittighet (Vakttårnet for 1. april 1952, side 111)

Hvilken stilling bør den kristne innta til arbeid i krigsindustri, til å fungere som meddommer i en rettssak, til å selge julekort eller juletrær osv.? — Basert på mange innsendte spørsmål.

Selskapet Vakttårnet er organisert i den hensikt å forkynne det gode budskap om Riket over hele den bebodde jord, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og det oppmuntrer og hjelper alle til å kunne ta del i dette arbeidet ved å gi gratis veiledning med hensyn til de mest virkningsfulle måter å gå fram på. Når det gjelder andre former for virksomhet eller arbeid, har ikke Selskapet noen spesielle anvisninger å gi. Hvis vi skulle sette opp regler for alle tenkelige situasjoner som har med verdslig arbeid å gjøre, ville vi snart være i gang med å utarbeide et voluminøst, Talmud-aktig verk med vedtekter, i et forsøk på å skille nøyaktig mellom alle de omstendigheter som gjør et bestemt arbeid utilrådelig til en tid og på sin plass til en annen tid. Herren har ikke lagt et slikt ansvar på Selskapet. Hver enkelt er ansvarlig for å treffe avgjørelsen i sitt eget tilfelle.

  • Gambling er et samvittighetsspørsmål. (Vakttårnet for 1. juni 1954, side 175)

Kan en kristen være ansatt i et spilleforetagende som er lovlig anerkjent og tillatt? Han synes kanskje at han kan det hvis han avholder seg fra å spille selv og fra å la sine åndelige brødre spille med hans hjelp. Én kan være i stand til å gjøre dette med god samvittighet, mens en annen ikke ville kunne gjøre det med god samvittighet. Enhver må personlig avgjøre hvorvidt han kan gjøre det for sin samvittighets skyld.

  • Alltid å bruke vår samvittighet (Vakttårnet for 15. februar 1973, side 79):

10 Jehova Gud venter at vi bruker vår intelligens, kunnskap, forstand og dømmekraft, og at vi samvittighetsfullt gjør det vår tro sier oss. Gud sier ikke at vi i slike tilfelle skal følge et annet menneskes samvittighet. Vi må hver for oss treffe en avgjørelse i samsvar med vår samvittighet, som er formet i samsvar med Guds Ord. Vi må også ta konsekvensene av våre avgjørelser; vi kan ikke vente at noen andre skal treffe avgjørelsene og bære dette ansvaret for oss.

11I slike situasjoner ville det derfor være galt å forsøke å få noen andre, for eksempel et eldsteråd eller den kristne menighets styrende råd, til å lage en regel eller treffe en avgjørelse som ’trekker opp grensen’. Når Guds Ord ikke trekker opp noen slik grense, har ikke noe menneske rett til å gjøre det, og på den måten føye noe til Ordet. Gud har i sin visdom latt oss få vise hva vi er i «hjertets skjulte menneske», og de avgjørelser vi treffer i slike personlige spørsmål, kan vise dette. Det forekommer naturligvis at vi begår en feil uten å ha et urett motiv, men Gud, som ransaker våre hjerter, kan se dette.

Alle de siterte eksemplene viser Selskapet Vakttårnets respekt for Bibelen og for det enkelte vitnets samvittighet.

DET STYRENDE RÅD OG DE ELDSTE OVERPRØVER VITNENES SAMVITTIGHET

I 40 år etter andre verdenskrig ble den kristne frihet vernet om. Dette ble understreket av de følgende setninger i et av sitatene ovenfor fra 1972:

Når Guds Ord ikke trekker opp noen slik grense, har ikke noe menneske rett til å gjøre det, og på den måten føye noe til Ordet.

I 1971 ble det styrende råd opprettet, og etter en kort stund forandret situasjonen seg. Medlemmene av det styrende råd trodde at de hadde rett til å treffe avgjørelser og lage lover som alle vitner måtte følge. Dette ser vi for eksempel i artikkelen «Bevar en god samvittighet overfor Gud og mennesker i ditt verdslige arbeid» i Rikets Tjeneste for februar 1977. Artikkelen nevner ikke ikke-nøytralt arbeid spesielt. Men de prinsipper og regler som den fremsetter, kan også bli anvendt på ikke-nøytralt arbeid.

De spørsmål en bør stille seg selv, er: «Er det arbeid eller den virksomhet som blir utført, i seg selv noe som Guds Ord fordømmer? Og selv om det ikke er det, er det da likevel så direkte knyttet til en slik praksis at de som utfører dette arbeidet, i virkeligheten fremmer den urette praksis?» I slike tilfelle kan ikke en kristen med god samvittighet påta seg arbeidet. (kursiv i originalen)

Spørsmålene er viktige, og konklusjonen om at en kristen må avvise arbeid «som fremmer… eller er direkte knyttet til en urett  praksis», er fornuftig. Artikkelen peker på at hva slags arbeid en kristen skal ha, er en personlig avgjørelse basert på vedkommendes samvittighet. Men hva vil skje hvis en kristens samvittighet tillater ham å ha et bestemt arbeid, men de eldste bestemmer at hans arbeid er urett, og de derfor setter hans samvittighet til side? På side 6 leser vi:

Menighetens ansvar

Hvis en bror utfører et verdslig arbeid som medfører et tydelig brudd på Guds lov, er det en sak som angår menigheten og de eldste. Hvis arbeidet eller produktet blir fordømt i Bibelen eller er av en slik art at arbeidstageren fremmer en urett handling eller blir medskyldig i den, bør de eldste først prøve å hjelpe denne broren til å innse at hans handlemåte er gal. I tilfelle hvor arbeidet har en tydelig forbindelse med noe galt, skulle det være mulig å gjøre det klart for ham hva Bibelen sier, og få ham til å innse hvorfor det får sin anvendelse på ham. Det kan imidlertid bli nødvendig å ha flere samtaler med ham, kanskje i løpet av noen uker, for å hjelpe ham til å forstå dette og under bønn overveie det han er blitt gjort oppmerksom på. Hvis det blir tydelig fastslått at han ved sitt verdslige arbeid bryter kristne prinsipper, og han likevel insisterer på å fortsette å utføre slikt arbeid, kan han utstøtes av menigheten.

Sitatet henviser til arbeid som er «direkte knyttet til…eller fremmer den urette praksis». Spørsmålet blir derfor: Hvordan kan vi vite at dette er tilfellet? Hvem er det som avgjør det? Artikkelen viser at det er de eldste i menigheten som avgjør dette, og de vil hjelpe broren til å forstå at deres avgjørelse er riktig. Hvis broren ikke forstår og mener at hans arbeid er urett — slik de eldste ser det — vil han bli ekskludert.

I vårt land snakker vi om «rettsikkerhet» og «en rettferdig prosess». Det betyr at en person som er beskyldt for noe, må få sin sak belyst av kompetente personer, som tar personens rettigheter etter loven i betraktning. Med andre ord, må en som er beskyldt for noe, må få anledning til å forsvare seg, og en rettsinnstans må detaljert følge loven.

I den kristne menighet skulle lovene og prinsippene i Bibelen bli fulgt på samme måte som landets lover blir fulgt i en rettsak. Men det viktige spørsmålet er: Følger de eldste Bibelens lover og prinsipper, slik at vi kan snakke om «rettsikkerhet» og «en rettferdig prosess» for medlemmene av menighetene? Svaret er et bestemt nei! Det ser vi i sitatene ovenfor.

Når de eldste treffer avgjørelser i situasjoner som er nevnt ovenfor, har de enkelte vitner ingen «rettsikkerhet», fordi vitnenes samvittighet ikke blir tatt i betraktning. Og et vitne har ingen mulighet til å forsvare seg.

De eldste er både anklagere, «forsvarere» og dommere.

EKSEMPLER PÅ KRAV FRA MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD

I sitatet fra Rikets Tjeneste for 1976 er det et viktig skille mellom ordene som er kursivert.

HANDLINGER SOM I SEG SELV BLIR FORDØMT I GUDS ORD  

Det viktige punktet her er arbeid som «i seg selv» er noe som Guds ord fordømmer. Dette vil for eksempel innbefatte det å kjempe i en krig og drepe mennesker — drap er en bibelsk eksklusjonsgrunn. Det ville også inkludere en situasjon hvor en person uttrykte at han var villig til å drepe mennesker hvis han fikk ordre om å gjøre det. Dette innebærer at det å være innrullert som soldat, kan bli sagt å være arbeid som «i seg selv» er noe som Guds ord fordømmer.

DIREKTE KNYTTET TIL ELLER FREMMER EN URETT PRAKSIS

Det er en stor avstand mellom en handling som «i seg selv» er fordømt av Guds ord og handlinger som er «direkte knyttet til» eller «fremmer» en urett praksis. En person som ikke er innrullert som soldat, men som bringer ammunisjon til dem som fyrer av kanonene i en krig, er «direkte knyttet» til en gal handling. Det samme vil en person være som arbeider med å innrullere soldater. Men hvordan kan de eldste identifisere handlinger som viser at noen er direkte knyttet til eller fremmer en gal handling? Medlemmene av det styrende råd har gitt veiledning til de eldste som er svært farlig.

DET STYRENDE RÅDS DEFINISJON AV DEM SOM ER DIREKTE KNYTTET TIL OG FREMMER GALE HANDLINGER

For å illustrere situasjonen skal jeg henvise til to avgjørelser truffet av det styrende råd, som blir nevnt av Raymond Franz, som var et medlem av det styrende råd, i sin bok Crisis of Conscience, side 114:

Tenk på følgende sak som ble brakt fram for det styrende råd til drøftelse og avgjørelse. Et vitne kjørte en bil for Coca Cola-selskapet, og han hadde flere leveringer til en militærleir. Spørsmålet var om han kunne gjøre dette samtidig som han ble anerkjent av menigheten, eller var dette en eksklusjonsgrunn? Det viktige var at dette skjedde på militært område og militært personell var innblandet.

Igjen var spørsmålet hvilke tekster som drøfter et slikt spørsmål på en måte som er klar og tydelig, som ikke trenger detaljerte drøftelser og tolkninger? Det ble ikke henvist til noen skriftsteder. Men allikevel vedtok majoriteten av rådet at mennen måtte få seg en annen rute hvis han skulle bli anerkjent av menigheten. En lignende sak gjaldt en musiker som spilte to instrumenter i offiserklubben i en militærleir. Majoriteten vedtok at dette også var uakseptabelt. Skriftene tier, men de menneskelige vurderinger ga svaret.

Disse eksemplene viser hvor ekstreme medlemmene av det styrende råd er. Å kreve at en bror som blant mange andre kunder leverte Coca Cola til en militærleir, måtte skifte jobb, er langt fra vanlige Jehovas vitners rettsfølelse, og vi må spørre om hvordan inteligente mennesker kunne treffe en slik avgjørelse.

Boken Correspondence Guidelines hjelper avdelingskontorene til å besvare brev med spørsmål. Den inneholder 14 eksempler på arbeid som er forbudt ifølge det styrende råd. Nedenfor følger to eksempler fra sidene 45 og 46 på arbeid i en militærleir:

Arbeid som ikke i seg selv strider mot Skriftene, men som direkte knytter en til en gal handling eller fremmer en urett praksis.

Eksempel: To døpte kvinner arbeider i en militærleir. Den ene arbeider for en familie i deres hjem. Den andre arbeider med å gjøre ren brakkene.

Kommentarer: Den første trekker den slutning at hun kan arbeide for familien uten å komme i konflikt med Jesaja 2:4. Hun resonnerer slik at på tross av det sted hun arbeider og det faktum at forsørgeren av familien utfører arbeid som er i strid med Jesaja 2:4, så utfører hun en vanlig tjeneste for en familie i deres hjem, og hun er ikke ansatt av en organisasjon som gjør ting som strider mot Skriftene. (2 Kongebok 5:2, 3, 15-19; Filipperne 4:22) Hun kan fortsette å være en del av menigheten, men hvis hun søker det privilegium å bli pioner, så må det bli vurdert om hvordan hennes arbeid virker på andre, og om hun blir sett på som et godt eksempel.

Den andre kvinnen utfører ved sitt arbeid en tjeneste som er nødvendig for at en organisasjon som er i strid med Jesaja 2:4, skal nå sine mål.  I tillegg får hun lønn av denne organisasjonen, arbeider på dens område, og utfører til stadighet et arbeid som støtter denne organisasjonen og dens mål. Hun kommer i konflikt med Jesaja 2:4. Hvis hun ikke gjør en forandring med hensyn til sitt arbeid, vil hun bli sett på som en som har trukket seg.

EKSEMPEL: En bror får vite at en liten del av de produkter han lager til flyselskaper, nå blir brukt i strid med Jesaja 2:4.

Kommentarer: Hvis bare en liten del av det han produserer nå blir brukt i en ikke-nøytral hensikt, så er en forandring av hans arbeid blir ikke påkrevd, selv om hans samvittighet kan motivere ham til å søke arbeid som ikke krever noe som er galt. Han kan fortsette å ha spesielle privilegier i menigheten. Men hvis han går med på en økende grad av ikke-nøytralt arbeid, selv om det meste av det han produserer ikke vil brukes på en gal måte, vil han ikke være kvalifisert for spesielle privilegier  (wE64 11/15 703)

Men hvis det han produserer i strid med Jesaja 2:4 øker til det punkt da det var tydelig at han med sitt intellekt og evner bidrar vesentlig til ikke-nøytrale aktiviteter, så kan han ikke være en del av den nøytrale menighet hvis han ikke forandrer sitt arbeid. (wE67 6/15 369) Vurderinger i forbindelse med slike situasjoner går ikke etter en prosent-skala, som om halvparten eller mer av det ikke-nøytrale arbeidet ville kreve en forandring, mens under halvparten ikke ville kreve noen forandring. Enhver skulle bli oppmuntret til å treffe avgjørelser i sitt liv som ikke viser at han ønsker å komme så nær til grensen for det som ikke er akseptabelt som mulig.

I det første eksemplet er det som er galt, helt klart for de eldste. Den andre situasjonen er mindre klar. Spørsmålet er hvor mye av en brors ikke-militære arbeid som støtter det militære. Jeg bruker følgende eksempel:

En bror arbeider i en fabrikk som lager forskjellige motordeler. Disse blir solgt til bilprodusenter, båtprodusenter og til andre. Fabrikken har også en kontrakt med forsvaret om å levere deler til militære biler. Selv om leveringene til forsvaret bare utgjør en del av produksjonen, bestemmer de eldste at broren er direkte knyttet til og fremmer en urett praksis. De drøfter situasjonen med ham, og han får følgende ultimatum: «Du har seks måneder til å finne en ny jobb. Hvis du etter seks måneder fortsetter i din gamle jobb, vil det være bevis på at du frivillig har trukket deg fra menigheten fordi du ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner.»

I denne saken har ikke broren noen «rettsikkerhet», fordi hans samvittighet har blitt overprøvd.

De eldste er både anklagere, «forsvarere» og dommere.

La oss se nærmere på de fire eksemplene ovenfor hvor medlemmene av det styrende råd har truffet avgjørelser. Søsteren som arbeidet for en militær familie i en militærleir fikk lov til å fortsette å ha sitt arbeid og å fortsette å være en del av menigheten. Men broren som leverte Coca Colar til militærleiren, han som spilte i offiserklubben og  søsteren som rengjorde brakkene, måtte forandre sitt arbeid, hvis de ikke skulle bli betraktet som noen som hadde trukket seg fra menigheten.

Dette betyr også at personer som er i samme situasjon, må skifte jobb for å bli døpt som et av Jehovas vitner.

DET STYRENDE RÅDS AVGJØRELSER STRIDER IMOT TEKSTER I BIBELEN  

Avgjørelsene som er nevnt ovenfor, strider imot tekster i Bibelen som omtaler den romerske offiseren Kornelius og Sergius Paulus, prokonsulen på Kypros. Jeg siterer fra Vakttårnet for 1. September 1986, side 19 (over) og Innsikt i De hellige skrifter, bind 2, side 816 (under):

11 Noen spør kanskje: ’Hva med Kornelius, som var offiser, og Sergius Paulus, som var guvernør på Kypros og ble støttet av hæren? De var jo knyttet til militæret.’ Det er riktig at de var det da de tok imot det kristne budskap. Men Bibelen sier ikke noe om hva Kornelius og andre gjorde etter at de var blitt omvendt. Sergius Paulus, som var en forstandig mann og ble «helt overveldet av Herrens lære», ville uten tvil snart granske sin verdslige stilling i lys av sin nye tro og treffe en riktig avgjørelse. Kornelius gjorde sikkert det samme. (Apostlenes gjerninger 10: 1, 2, 44—48; 13: 7, 12) Det står ikke noe om at disiplene fortalte dem hva de måtte gjøre. Det kunne de selv finne ut av på grunnlag av sitt studium av Guds Ord. — Jesaja 2: 2—4; Mika 4: 3.

12 De kristne i dag bør heller ikke fortelle andre hvilket standpunkt de må innta i spørsmål som har med kristen nøytralitet å gjøre. Hver og en må treffe sin egen samvittighetsfulle avgjørelse i samsvar med sin forståelse av Bibelens prinsipper. — Galaterne 6: 4, 5.

Den øverste lokale administrator i en provins som var underlagt det romerske senat…

Det var prokonsulens oppgave å lede provinsens sivile administrasjon, treffe rettslige avgjørelser og opprettholde lov og orden. Hans myndighet i provinsen var uinnskrenket, men han var ansvarlig overfor det romerske senat med hensyn til hvordan han ivaretok sin oppgave. Inndrivingen av skatt var underlagt en kvestor. Prokonsulen gikk ikke i militære klær, og han bar heller ikke sverd.

Kornelius var en offiser som hadde kommandoen over 100 soldater. Mens han tjente som offiser, så Jehova hans gode hjerte, og han ledet Peter til å forkynne for ham. Kornelius og hans familie og venner ble døpt med hellig ånd og ble døpt i vann mens han fremdeles var offiser i den romerske hær. I dag ville Kornelius være nødt til å skifte jobb hvis han skulle bli døpt. Men Gud krevde ikke det. Ifølge Apostlenes gjerninger 13:7, 12 ble Sergius Paulus kristen, og han ble tydeligvis døpt i vann. Men Gud krevde ikke at han skulle si fra seg sin politiske stilling før han ble en kristen. Hva disse to gjorde etter at de ble kristne, vet vi ikke.

La oss nå anvende de situasjoner som medlemmene av det styrende råd ser på som kompromisser, på situasjonen med Kornelius. Denne romerske offiseren, utvilsomt sammen med noen soldater, ble døpt. Romerske offiserer og soldater bodde i en castra, som var en militærleir som ofte hadde brakker. La oss tenke oss at det var en kristen søster i Cesarea som arbeidet med å rengjøre huset til Kornelius og brakkene i castra. Ville de eldste si til denne søsteren at hun måtte skifte jobb innen seks måneder, eller så hadde hun fornektet sin kristne tro? Eller en bror som regelmessig leverte frukt til soldatene i castra, ville han ha brutt sin nøytralitet? I dag ville de som gjorde lignende ting, bli kastet ut av menigheten.

Men det er tydelig at fordi Kornelius var godkjent av Gud mens han var romersk offiser, så ville en kristen søster som arbeidet for ham, også være godkjent av Gud. Vi bør også huske på at Vakttårnet for 1. april 1952, side 111, som er sitert i begynnelsen, sa at den enkelte kristne måtte på grunnlag av sin samvittighet avgjøre om han skulle arbeide for det militære eller ikke. Bladet sa at Selskapet Vakttårnet ikke hadde det ansvar å treffe avgjørelser angående hva slags arbeid kristne skal ha.

Tabell 1.1 Bestemmelser om rett og galt arbeid

1951 «Herren har ikke lagt et slikt ansvar på Selskapet. Hver enkelt er ansvarlig for å treffe avgjørelsen i sitt eget tilfelle.» 
21. århundre Herren har lagt et slikt ansvar på Selskapet. Hver enkelt er ikke ansvarlig for å treffe avgjørelsen i sitt eget tilfelle.

De nevnte situasjonene lærer oss noe som er viktig. Paulus appellerte til keiseren ifølge Apostlenes gjerninger 25:11, 12. Dette viser at han aksepterte det juridiske systemet i Romerriket. På reisen til Roma ble Paulus bevoktet av en offiser og soldater, (Apostlenes gjerninger 27:1) og da han kom til Roma, ble han bevoktet av soldater. (Apostlenes gjerninger 28:16) Hadde Paulus brutt sin nøytralitet ved å appellere til en situasjon hvor soldater spilte en stor rolle? Absolutt ikke! Men det viser at offiserer og soldater i Romerriket hadde andre roller enn bare å forsvare landet hvis det ble angrepet.

Det som ligger bak alle situasjoner når kristne ifølge det styrende råd bryter sin nøytralitet, er at de tilbyr de samme tjenester til soldater som de tilbyr til alle andre mennesker. En må være en ekstremist for å hevde at slike tjenester innebærer et kompromiss mot den kristne tro og et brudd på en persons nøytralitet

Det er godt om du enda en gang sammenligner de lovene som det styrende råd har laget, med de råd som Selskapet Vakttårnet ga angående arbeid i 1940-, 1950- og 1960-årene. som er drøftet i begynnelsen av denne studien.

Bare når soldater bryter Guds lov ved å drepe mennesker i krig, og en kristen direkte støtter disse soldater, har den kristne inngått kompromiss med sin tro. Han støtter ikke de militære styrker hvis han yter de samme tjenester i en militærleir som han yter til alle mennesker.

MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD HAR FRASKREVET SEG SIN STILLING SOM AMBASSADØRER

I mange land ble mannlige vitner etter andre verdenskrig idømt fengselsstraffer på 18 måneder eller mer fordi de ikke ville inngå kompromiss med sin stilling som ambassadører for Guds rike. I året 1996 skjedde det at medlemmene av det styrende råd på vegne av alle Jehovas vitner fraskrev seg sin stilling som ambassadører for Guds rike. Hvis denne handlingen var riktig. viste det at all den lidelse som vitnene hadde opplevd etter andre verdenskrig, hadde vært forgjeves.

Først vil jeg si litt om militærtjeneste fra Bibelens synspunkt. The Watchtower for 15. Desember 1957 drøftet militærtjeneste, og på side 756 leser vi:

På grunn av Jehovas visdom avstår De hellige skrifter fra å gi dirkete råd. Hans Skrifter uttrykker bare teokratiske prinsipper som skulle lede kristne…til å bevare sin integritet overfor Gud. Foruten å forklare hva de sanne kristne prinsipper i Guds ord er, så er det ingen kristne enkeltpersoner eller grupper av kristne som har det guddommelige mandat eller ansvar å instruere andre kristne direkte om hva de skal gjøre i forbindelse med dette spørsmålet. Enhver må treffe sin egen avgjørelse om hva han skal gjøre. [min kursiv]

Det første poenget er at det ikke er noen passasje i Bibelen som sier at kristne ikke kan utføre militærtjeneste. Derfor er det ingen som har rett til å gi råd til andre angående dette. Det andre poenget er at Bibelen har prinsipper som kan lede kristne til å treffe en god avgjørelse i forbindelse med å gjøre militærtjeneste. Hva er disse prinsippene? Vakttårnet for 1. mars 1951, side 74, belyser dette spørsmålet:

17 Jehovas vitner er evangeliets tjenere og forkynnere, og derfor har de ikke oppgitt sin nøytralitet som militærnektere av samvittighetsgrunner og gått over til å ta del i å gi militær støtte til den ene eller andre siden i en verdslig kamp. Jesus forutsa deres nøytralitet og deres forkynnervirksomhet i denne stridbare tiden. Da han profeterte: «Folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike,» sa han ikke at hans sanne etterfølgere skulle ta del i slike væpnede opprør. Han forutsa derimot at de skulle bli dårlig behandlet og bli «hatet av alle folkeslag», ikke bare av de fiendtlige, men av alle…

18 Apostelen Paulus skrev til disse kristne vitner: «Han overga forlikelsens budskap til oss. Vi er derfor sendemenn i Kristi sted, som om Gud bønnfalt gjennom oss. I Kristi sted ber vi: ’Bli forlikt med Gud.’» (2 Kor. 5: 19, 20, NW) Som «sendemenn i Kristi sted» nekter Jehovas vitner av samvittighetsgrunner å gjøre tjeneste i nasjonenes militærvesen og i alt som har med det å gjøre.

19 Sendemenn er fritatt for militærtjeneste i det landet deres regjering sender dem til, særlig hvis det er en fiendtligsinnet nasjon. Husk at i de tidene Bibelen beretter om, ble det ikke sendt sendemenn til vennligsinnede nasjoner, men til nasjoner en var i krig med eller som truet med krig. Guds sendemenn i Kristi sted blir ikke sendt til vennligsinnede nasjoner, men til fiendtligsinnede. Alle nasjoner i denne Satans verden er fiendtligsinnede overfor Gud. Det budskap disse sendemenn har fått å framholde, er: «Bli forlikt med Gud.» Dette viser at nasjonene ikke er vennligsinnede. Kan det da være en bibelsk handlemåte av disse sendemenn å gjøre tjeneste i disse nasjoners militære styrker eller samtykke i å gjøre det når det blir forlangt av landets lov? Å gå ut av hans tjeneres rekker og holde opp å forkynne ville bety å kjempe imot Gud, som sendte sine sendemenn forat de skulle be nasjonene å bli forlikt med Gud, og ikke kjempe mot ham. Jehovas vitner er Guds sendemenn til alle nasjoner, med det samme budskap til alle. Følgelig har de ikke latt seg innrullere i noen nasjons kampstyrker. De holder seg strengt nøytrale overfor disse nasjonene i deres dødbringende kamper. De er trofaste overfor den guddommelige regjering som har sendt dem ut som sendemenn, selv om denne nøytralitet og deres forkynnelse av Riket fører til at de blir «hatet av alle folkeslag». De har ikke kjempet for de systemer som ikke er forlikt med Gud og som han vil ødelegge i Harmageddon. Derfor nekter de av samvittighetsgrunner å gjøre militærtjeneste!

Kristne skulle oppføre seg som ambassadører overfor alle verdens nasjoner. Når vitnene i Norge etter andre verdenskrig nektet å utføre militærtjeneste, fikk de anledning til å utføre siviltjeneste i stedet. Når de nektet å utføre den alternative siviltjenesten, ble de satt i fengsel.

Hvorfor nektet de unge vitnene den alternative sivile tjenesten? Jeg bruker følgende illustrasjon: Hvis en mann får en bot fordi politiet mener at han har brutt loven, og mannen betaler boten, så innrømmer han at han har brutt loven. Hvis han ikke er enig i at han er skyldig, vil han nekte å betale boten. Han blir da stilt for retten, og han blir dømt til å betale boten. Han har to muligheter: Han kan betale boten han er dømt til å betale, eller han kan nekte å betale. Hvis han nekter, blir han satt i fengsel, eller mynighetene trekker en liten del av hans månedlige lønn inntil boten er betalt. Å betale boten under disse omstendigheter er ikke en innrømmelse av at han har brutt loven. Han innrømmer bare at han er maktesløs overfor rettens dom.

På samme måte var det med de unge vitnene. De nektet å gjøre siviltjeneste som et alternativ for militærtjeneste, fordi de var ambassadører for Guds rike. Når de ble dømt til å utføre siviltjenesten under fengselsstyrets administrasjon, innrømte de bare at de var maktesløse overfor rettens dom. Synspunktene til de unge vitnene i Norge i forbindelse med deres nektelse av siviljeneste var basert på Vakttårnet for 1. mars 1951 og boken Gud er sanndru (1946).

GRUNNLAGET FOR Å VÆRE AMBASSADØRER FOR GUDS RIKE

På grunn av ordene i 2. Korinter 5:20 gjorde unge vitner som var innkalt til militærtjeneste, det samme som ambassadører for et fremmed land ville ha gjort: De nektet å utføre militærtjeneste. I noen land, slik som Norge og Danmark, ble vitnene som nektet militærtjeneste, bedt om å utføre siviltjeneste i stedet. Men igjen gjorde de det samme som en ambassadør ville ha gjort: De nektet å utføre alterntiv siviltjeneste.

Det var ikke noe galt med siviltjenesten i seg selv. Men poenget var, at på samme måte som en ambassadør som ikke aksepterer at en nasjon pålegger ham plikttjeneste, så aksepterte ikke vitnene at noen nasjon hadde rett til å pålegge dem plikttjeneste — de ville være nøytrale til alle denne verdens anliggender.

Boken Gud er sanndru, som er skrevet for bibelstudium, ble publisert i 1946. Denne boken hadde en detaljert redegjørelse for dette spørsmålet. Vi leser på sidene 226:

Jehovas regjering, som skal bestå for evig, er den mektigste av alle regjeringer, og derfor bør hans sendemenn ha de samme rettigheter og fritagelser som denne verdens sendemenn.

En sendemann for en fremmed makt er etter denne verdens lover fritatt for å betale skatt og vise troskap mot regjeringen i landet hvor han er bosatt. Han er fritatt for alle slags politiske forpliktelser. Den nasjon han oppholder seg i, har ingen myndighet til å vedta bestemmelser som hemmer eller hindrer ham i hans tjeneste som sendemann

Jehovas vitners tid, kraft og liv er helt og holdent vigd til tjenesten for Gud den allmektige. De har sluttet en pakt eller kontrakt med Gud den allmektige, om trofast å utføre sin gudgivne forkynnergjerning så lenge de lever, og aldri holde opp med den. Hvis de svikter denne plikten, og gir seg av med å tjene en annen herre og utføre annet arbeid som staten legger på dem, eller hvis de holder opp med å forkynne fordi de bøyer seg for engenmektig befaling om å stoppe, så er dette paktsbrudd i Jehovas øyne…

FRITAGELSE

Jehovas vitners forkynnervirksomhet som ordets tjenere gir dem rett til å kreve å bli fritatt for militær opplæring og tjeneste i de væpnede styrker i det land hvor de bor. Da Jehovas vitners tilling berettiger dem til fritagelse, fritar det dem også fra å utføre slikt arbeid for regjeringen som blir krevd av dem som av samvittighetsgrunner nekter militærtjeneste både som stridende og ikke stridende, for Jehovas vitner er ordinerte evangeliets tjenere, og ikke religiøse, politiske eller akademiske pasifister. De krever å få være nøytrale og ha de nøytrales rettigheter på grunn av sin stilling som sendemenn for den allmektige Guds rike. Dette er nøyaktig samme standpunkt som Kristus Jesus og hans apostler tok. (Johannes 18:36) De første kristne, som ble kastet for løvene av Romas egenmektige herskere, tok også det standpunktet…

Det er også en annen grunn til at hver enkelt av den allmektige Guds ordinerte tjenere og Jesu Kristi etterfølgere krever fritagelse for militær opplæring og tjeneste, og det er: Han er i Jesu Kristi hær, og gjør tjeneste som soldat under ledelse av Jehovas hærfører, Kristus Jesus. (2. Timoteus 2:3, 4) En Kristi Jesu soldats våpen er ikke kjødelige, og derfor blir han ikke bemyndiget av sin hærfører til å ta del i denne verdens kjødelige kriger. (2. Korinter 10:3, 4; Efeserne 6:11-18) Når han har latt seg verve i Kristi Jesu hær, kan han heller ikke forlate Jehovas styrker for å påta seg plikter som soldat i denne verdens hærer. Om han gjør det, blir han skyldig i desersjon, og må lide den straffen som den allmektige Gud har fastsatt for desertører.

De følgende punkter blir uttrykt i sitatet:

  • Jehovas vitner er ambassadører for Guds rike, og derfor er de nøytrale til nasjonenes anliggender.
  • Fordi de er ambassadører, nekter de å utføre militærtjeneste eller andre former for plikttjeneste som alternativ for militærtjeneste.
  • Ethvert vitne er en del av Jesu hær. Å bruke tid til plikttjeneste ville være det samme som å desertere Jesu hær.

Jeg studerte boken Gud er sanndru da jeg ble et vitne i 1961. Og alle interesserte personer som ble vitner på den tiden, studerte denne boken.  Dette betyr at vitnene visste at de var ambassadører for Guds rike, og at de skulle være nøytrale til alle ting nasjonene foretok seg. Dette fortsatte i 50 år etter andre verdenskrig. Resultatet var at tusener av unge vitner som nektet militærtjeneste og alternativ tjeneste, ble dømt til fengselsstraffer på 18 måneder eller flere år. Men i 1996 ble det foretatt en snuoperasjon som innebar at Jehovas vitner ikke lenger var nøytrale til denne verdens anliggender.

Den nye stillingen var et klart kompromiss, fordi Jehovas vitner nå ikke rettmessig kunne hevde at de var ambassadører for Guds rike. Selskapet Vakttårnet hevder fremdeles at vitnene er ambassadører for Guds rike, men på bakgrunn av det som er drøftet, ser vi at dette er en påstand er uten noe bibelsk grunnlag.

Å FRASKRIVE SEG STILLINGEN SOM AMBASSADØRER FOR GUDS RIKE

Jehovas vitner hevder at de er ambassadører For Guds rike, og de ønsker å oppføre seg som ambassadører i et fremmed land. Hvis en ambassadør ble ilagt plikttjeneste på 18 måneder i Norges militære styrker, vil ambassadøren nekte å utføre denne tjenesten. Hvis myndighetene krevde at han som et alternativ til den militære tjenesten skulle utføre 18 måneder med siviltjeneste, ville han også nekte. Han ville ikke nekte siviltjenesten fordi de var noe galt med selve tjenesten. Men han ville nekte fordi han var ambassadør, og myndighetene hadde ingen rett til å pålegge ham plikttjeneste.

Etter andre verdenskrig inntok Jehovas vitner et lignende standpunkt. De nektet militærtjeneste og alternativ sivil plikttjeneste fordi de var ambassadører. Norske myndigheter forsto Jehovas vitners stilling, og de laget en lov spesielt for Jehovas vitner og for andre som inntok et lignende standpunkt.

Når unge vitner nektet militærtjeneste og siviltjeneste, ble de stilt for retten. Retten brukte den nevnte loven og dømte vitnene til «tvungen siviltjeneste under fengselstyrets administrasjon». Det var en gård på  Dillingøy ved Moss i den sørøstre del av landet. Her ble de unge vitnene plassert, og de måtte gjøre gårdsarbeid og skogsarbeid. Fordi retten hadde dømt dem til tvungen siviltjeneste i 18 måneder, ville ikke det at de aksepterte dommen, vise at de aksepterte statens rett til å pålegge dem plikttjeneste. Det enkelte vitnet aksepterte bare at han var maktesløs overfor rettens dom.

De unge vitnene i Nederland hadde det samme problemet som vitnene i Norge. For å prøve å gjøre situasjonen lettere var det tre brødre fra avdelingskontoret som hadde et møte med myndighetene. En rapport om dette møtet finnes i Våkn Opp! for 22. mars 1975, sidene 14 og 15:

Den 26. mars 1971 kom tre representanter for Jehovas vitner sammen med en gruppe som representerte forsvars- og justisdepartementet. Samtalen varte i to og en halv time.

Et av de første punktene som departementenes representanter trakk fram, var dette: «Det er helt klart at dere ikke ønsker å utføre militærtjeneste, og det trenger ikke noen ytterligere forklaring. Men hvilke innvendinger har dere mot alternativ, sivil tjeneste?»

Vitnene forklarte at de ikke har noe imot sivil tjeneste som sådan, men at dette er et spørsmål om streng nøytralitet. Jehovas vitner vil derfor ikke kunne godta noe arbeid som bare er en erstatning for militærtjeneste.

Andre spørsmål bidro til at emnet ble ytterligere utdypet. «Når en mann nekter militærtjeneste,» sa regjeringens representanter, «går han over fra de militære myndigheters til de sivile myndigheters jurisdiksjon, og fra da av har han ikke noe med det militære å gjøre. Hvorfor har dere da så store innvendinger mot å utføre sivil tjeneste?»

De kristne kan ikke gå med på å utføre den slags arbeid, for Guds lov sier: «I er dyrt kjøpt; bli ikke menneskers treller!» (1 Kor. 7:23) De kristne kan derfor ikke utføre sivil tjeneste som en erstatning for militærtjeneste. Hvis de gjorde det, ville de bli en del av verden i stedet for å holde seg atskilt fra den i samsvar med Jesu befaling. — Joh. 15: 19; 17: 14—16.

Argumentene til de nederlandske vitnene ligner på argumentene til de norske vitnene, men de ble presentert fra en annen synsvinkel. I Norge ble det lagt vekt på at vitnene var ambassadører, og at myndighetene derfor ikke hadde lov til å pålegge dem plikttjeneste. Å akseptere siviltjeneste i stedet for militærtjeneste ville derfor være et kompromiss.

De nederlandske vitnene la vekt på at å akseptere alternativ siviltjeneste ville være et kompromiss  i forbindelse med vitnenes nøytralitet, og de ville bli en del av verden. Hovedpoenget med begge presentasjoner var at å akseptere siviltjeneste som et alternativ for militærtjeneste ville være et kompromiss når det gjelder den kristne nøytralitet.

I strid med de nevnte presentasjoner, presenterte Vakttårnet for 1. mai 1996 et helt nytt synspunkt på siviltjeneste som et alternativ til militærtjeneste. Spørsmålet til paragraf 16 på side 19 er: «Hva slags ikke-militær tjeneste krever keiseren i noen land at man skal utføre hvis man nekter å utføre militærtjeneste? Følgende svar blir gitt:

16 Det er noen land hvor Ordets tjenere ikke blir fritatt, men hvor myndighetene likevel innrømmer enkeltpersoner rett til å nekte å utføre militærtjeneste. I mange av disse landene er det innført ordninger som gjør at slike samvittighetsfulle mennesker ikke blir tvunget til å utføre militærtjeneste. Noen steder krever myndighetene at man utfører en sivil tjeneste som blir betraktet som en ikke-militær avtjening av verneplikten, og som gjerne går ut på at man utfører nyttig samfunnsarbeid. Kan en innviet kristen gå med på å utføre slik tjeneste? Også i dette spørsmålet må en innviet, døpt kristen treffe en personlig avgjørelse på grunnlag av sin samvittighet, som er oppøvd ved studium av Bibelen.

  1. Inneholder Bibelen noen presedens for sivil tjeneste?

17 Det ser ut til at det ble praktisert pliktarbeid i bibelsk tid. En historiebok sier: «I tillegg til de skatter og avgifter som ble avkrevd Judeas innbyggere, ble det utført pliktarbeid [ulønnet arbeid som myndighetene påla en å utføre]. Dette var en hevdvunnen ordning i Østen, og de hellenske og de romerske myndigheter opprettholdt den. . . . Også Det nye testamente nevner eksempler på pliktarbeid i Judea, noe som viser hvor utbredt det var. I samsvar med denne skikken tvang soldatene Simon fra Kyrene til å bære Jesu kors [torturpæl] (Matteus 5: 41; 27: 32; Markus 15: 21; Lukas 23: 26).»

  1. Hva slags ikke-militært, ikke-religiøst samfunnsarbeid er Jehovas vitner ofte med på å utføre?

18Også i vår tid er det noen land hvor statlige eller lokale myndigheter pålegger innbyggerne å delta i forskjellige former for samfunnstjeneste. Det kan være at det er et bestemt arbeid som skal utføres, for eksempel brønngraving eller veibygging, men det kan også dreie seg om arbeid som skal utføres regelmessig, for eksempel ukentlig vedlikehold av veier, skoler eller sykehus. Jehovas vitner har ofte gått med på å utføre den slags sivil tjeneste når den har vært samfunnsnyttig, og når den ikke har hatt noen tilknytning til falsk religion eller på andre måter har vært i konflikt med deres samvittighet. (1. Peter 2: 13—15) Dette har vanligvis ført til at det er blitt avlagt et godt vitnesbyrd, og noen ganger har det stoppet munnen på slike som kommer med falske anklager om at Jehovas vitner er statsfiendtlige. — Jevnfør Matteus 10: 18.

  1. Hvordan bør en kristen gripe saken an hvis keiseren krever at han avtjener sivil tjenesteplikt i løpet av en bestemt tidsperiode?

19Hva om myndighetene krever at en kristen i en bestemt tidsperiode utfører sivil tjeneste som et ledd i vernepliktsordningen, under sivil administrasjon? Også her må en kristen treffe en personlig avgjørelse, på grunnlag av en opplyst samvittighet. «Vi skal jo alle stå for Guds dommersete.» (Romerne 14: 10) En kristen som står overfor et krav som keiseren stiller, må i oppriktighet og alvor sette seg inn i saken og meditere over den.a Det kan også være klokt å drøfte saken med modne kristne i menigheten. Deretter må det treffes en personlig avgjørelse. — Ordspråkene 2: 1—5; Filipperne 4: 5.

  1. Hvilke spørsmål og hvilke bibelske prinsipper hjelper en kristen til å vurdere hvorvidt han kan avtjene sivil tjenesteplikt?

20Mens en kristen setter seg inn i saken, vil han ta en rekke bibelske prinsipper med i vurderingen. Paulus sa at vi må «adlyde regjeringer og myndigheter som herskere, . . . være rede til enhver god gjerning, . . . være rimelige og vise all mildhet overfor alle mennesker». (Titus 3:1, 2) Samtidig vil en kristen gjøre vel i å vurdere selve det sivile arbeidet som er foreslått. Vil det innebære at han ikke kan bevare sin kristne nøytralitet? (Mika 4: 3, 5; Johannes 17: 16) Vil det innebære at han får med falsk religion å gjøre? (Åpenbaringen 18: 4, 20, 21) Vil det medføre at han i urimelig grad blir avskåret fra å oppfylle sine kristne forpliktelser? (Matteus 24: 14; Hebreerne 10: 24, 25) Vil han på den annen side kunne gjøre framskritt åndelig sett, ja, kanskje til og med delta i heltidstjenesten, mens han avtjener tjenesteplikten? — Hebreerne 6: 11, 12.

  1. Hvordan skal menigheten betrakte en bror, uansett hvilken avgjørelse han treffer i spørsmålet om sivil tjenesteplikt?

21Hva om en kristens ærlige og oppriktige svar på slike spørsmål leder ham til den konklusjon at det å avtjene den sivile tjenesteplikten er en «god gjerning» som han kan utføre, i lydighet mot myndighetene? Da er dette hans avgjørelse innfor Jehova. Utnevnte eldste og andre må fullt ut respektere hans samvittighet og fortsatt betrakte ham som en kristen som står i et godt forhold til menigheten. Men hvis en annen kristen føler at han ikke kan utføre en slik sivil tjeneste, må også hans samvittighet bli respektert. Også han står i et godt forhold til menigheten og bør få kjærlig støtte. — 1. Korinter 10: 29; 2. Korinter 1: 24; 1. Peter 3: 16.

22 Som kristne vil vi fortsette å gi «ære til ham som gjør krav på ære». (Romerne 13: 7) Vi vil gjerne bidra til at det er god orden, og vi ønsker å legge vinn på å være fredelige, lovlydige borgere. (Salme 34: 15) Vi kan til og med be bønner til Gud «angående konger og alle dem som er i høye stillinger», når disse skal treffe avgjørelser som har betydning for vår kristne virksomhet og vårt liv som kristne. Vi håper at det at vi betaler tilbake til keiseren de ting som keiserens er, fører til at vi kan «fortsette å føre et stille og rolig liv med fullstendig gudhengivenhet og alvor». (1. Timoteus 2: 1, 2) Framfor alt vil vi fortsette å forkynne det gode budskap om Riket som menneskehetens eneste håp, så vi samvittighetsfullt betaler tilbake til Gud de ting som Guds er.

Hvis vi sammenligner artikkelen fra 1996 med de andre artiklene som er sitert ovenfor, hvilken konklusjon kan vi trekke? Ved første øyekast kunne vi trekke den slutning at artikkelen samsvarer godt med artikkelen fra 15. desember 1957, at Bibelen bare har prinsipper og ikke lover som gjelder militærtjeneste, slik at hver person må treffe en avgjørelse angående hva han skal gjøre. Men det ville være en gal slutning.

Faktum er at artikkelen fra 1996 snur situasjonen med Jehovas vitner som ambassadører og ikke som en del av verden opp ned. Og det blir ikke gitt noen bibelsk grunn for dette. Grunnen er rett og slett at medlemmene av det styrende råd har forandret mening. Det viktige spørsmålet er derfor. Er vitnene forpliktet til å følge det styrende råds avgjørelser, når de forandrer mening til det motsatte på grunnlag av deres eget subjektive synspunkt uten å gi noen bibelsk begrunnelse? Svaret må være et klart nei!

La oss se på følgende detaljer:

 For det første: Stillingen som ambassadører, slik det blir uttrykt i Vakttårnet for 1. mars 1951 og i Gud er sanndru har blitt forlatt. Når en person nekter militærtjeneste, men aksepterer alternativ siviltjeneste, handler vedkommende ikke lenger som en ambassadør. For ingen ambassadør vil akseptere plikttjeneste i noen som helst form.

For det andre: Å akseptere siviltjeneste som en erstatning for militærtjeneste, ville gjøre en til slaver av mennesker og en del av denne verden, slik Våkn Opp! for 22. mars 1975 skrev. Dette var selve grunnlaget for a unge Jehovas vitner nektet siviltjeneste, slik det ble understreket for myndighetene i Nederland og gjengitt i Våkn Opp! Artikkelen i Vakttårnet i 1996 var en direkte motsigelse av artikkelen i Våkn Opp! i 1975. Medlemmene av det nåværende styrende råd sier i virkeligheten: «Dere er ikke slaver av mennesker, og dere er ikke en del av verden. Men dere er ambassadører for Jesus Kristus, selv om dere aksepterer siviltjeneste.» Dette er ikke sant![1]

De to passasjer i Bibelen som blir brukt for å rettferdiggjøre det nye synspunktet, har ingen ting med saken å gjøre.

For det første: Prinsippet som nevnes er at «Vi betaler tilbake til keiseren de ting som keiserens er». Men vi må huske på at Matteus 22:21 også sier at vi må betalte tilbake til Gud det som er Guds. Synet blant Jehovas vitner fram til 1996 var at å akseptere siviltjeneste, var det samme som å betale tilbake til keiseren det som er Guds. Men i det året forandret altså medlemmene av det styrende råd mening til akkurat det motsatte.

For det andre: Ifølge Titus 3:1 sier Paulus: «Fortsett å minne dem om å underordne seg og adlyde regjeringer og myndigheter som herskere». Men Apostlenes gjerninger 5:29 sier at «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker». Å bruke Matteus 22:21 og Titus 3:1 som argumenter for det forandrede syn på alternativ siviltjeneste er fullstendig ufornuftig.

Det styrende råd legger vekt på inneholdet i siviltjenesten og ikke på om myndighetene har rett til å pålegge kristne ambassadører plikttjeneste. Dette viser at enten skjønner ikke medlemmene av det styrende råd poengene, eller så prøver de å legge et dekke over det som er den virkelige situasjonen.

De kristne greske skrifter viser at de kristne er ambassadører for Guds rike. Medlemmene av det styrende råd har avskrevet denne stillingen ved å akseptere sivil plikttjeneste i stedet for militærtjeneste.

Jeg har nå drøftet alternativ siviltjeneste for dem som nekter militærtjeneste. Men artikkelen fra 1996 drøfter også forskjellige former for samfunnstjeneste som myndighetene kan kreve, for eksempel å grave brønner og å bygge veier. Artikkelen sier at i slike situasjoner må den enkelte på grunnlag av sin samvittighet avgjøre om han vil delta eller ikke. Dette er et godt tråd.

Men hvilke prinsipper kan bli vurdert med tanke på en slik avgjørelse? Jeg vil bruke et grunnleggende prinsipp som har blitt avvist av det styrende råd, nemlig de kristnes stilling som ambassadører for Guds rike. Spørsmålet må være: Vil en ambassadør akseptere en slik tjeneste? Hvis ikke, kan ikke kristne akseptere tjenesten.

Å lage en regel for alle situasjoner vil selvsagt være umulig. Og i noen situasjoner vil ikke spørsmålet om ambassadørstatus være relevant. En norsk borger vil betale skatt til staten og til kommunen. Men det vil ikke en ambassadør. Hvis den aktuelle situasjonen er sammenlignbar med det å betale skatter, noe som er et bibelsk krav (Romerne 13:6), så kan denne tjenesten være akseptabel for en kristen.

En kristen kan for eksempel bo i en afrikansk landsby uten vei. Byens høvding bestemmer at det skal bygges en vei og at innbyggerne må delta i arbeidet. Hvis innbyggerne ikke deltar, må de betale for at andre skal foreta byggingen. I en annen landsby bestemmer høvdingen at det skal graves en brønn, og at alle unge menn må delta i arbeidet. Under slike omstendigheter er det ikke en tilsidesettelse av stillingen som ambassadører, og man blir ikke en del av verden. Men å akseptere tvungen siviltjeneste i stedet for militærtjeneste er et kompromiss, fordi man avskriver stillingen som ambassadører.

Å akseptere siviltjeneste som alternativ for militærtjeneste er det samme som å avskrive stillingen som ambassadører for Guds rike. Ingen ambassadør i et fremmed land vil akseptere at en fremmed stat kan pålegge ham plikttjeneste.

UTVIKLINGEN INNENFOR DET STYRENDE RÅD SOM FØRTE TIL AVSKRIVNINGEN AV STILLINGEN SOM AMBASSADØR

Raymond Franz, som var medlem av det styrende råd, har en lang drøftelse av militærtjeneste og siviltjeneste i sin bok Crisis of Conscience. Han forteller at i November 1978 kom det et brev fra Belgia som reiste tvil om det å nekte alternativ siviltjeneste. På side 125 forteller Franz om reaksjonen til medlemmene av det styrende råd på dette brevet:

Dette førte til at spørsmålet om alternativ tjeneste ble gjenstand for et antall lange og intense drøftelser; først 28. januar 1978, så 1. mars, og igjen 26. september, 11. oktober, 18. oktober og 15. november. En verdensomfattende undersøkelse ble foretatt, og det kom brev fra 90 avdelingskontorer.

Som dokumentene viser, var det mange utvalg ved avdelingskontorene, inkludert flere fra store land, som viste at mannlige vitner som var berørt, verken forsto logikken i eller det bibelske grunnlag for det organisasjonen sto for. I flere tilfeller var det utvalgene ved avdelingskontorene selv som reiste tvil om fremgangsmåten var riktig, og som ga bibelske grunner for at dette skulle være et spørsmål som den enkeltes samvittighet skulle avgjøre.

Hele den situasjon som Franz beskriver, fremstår som merkelig, særlig fordi den informasjon som blir gitt i boken Gud er sanndru (1946), er helt klar: Fordi Jehovas vitner er ambassadører for Guds rike, er de nøytrale til alle de ting nasjonene gjør. Som ambassadører aksepterer de ikke at noen nasjon kan pålegge dem noen form for plikttjeneste. Franz var en av dem som sterkest argumenterte for en forandring, og av den grunn er det merkelig at han ikke forsto selve det spørsmål som saken dreide seg om. På side 124 i Crisis of Conscience skriver han:

Det offisielle standpunkt som Watch Tower Society hadde, og som ble utviklet i 1940-årene under andre verdenskrig, var at hvis et av Jehovas vitner aksepterte en slik alternativ tjeneste, hadde han brutt sin integritet overfor Gud. Resonneringen bak dette var at fordi denne tjeneste var en «erstatning», og derfor tok plassen til det som det erstattet (slike var tydeligvis resonnementet), så var det akkurat samme ting. Siden det ble tilbudt i stedet for militærtjeneste, og siden militærtjeneste innbefattet (i det minste potensielt) at blod ble utgytt, så ville enhver som aksepterte erstatningen få «blodskyld».  Denne merkelige læren ble utviklet før det styrende råd ble en realitet, og var tydeligvis basert på avgjørelsen til Fred Franz og Nathan Knorr i en tid da de sto bak alle viktige avgjørelser. Å unnlate å følge denne avgjørelsen ville innebære at mann automatisk ble sett på som «utmeldt» og ble behandlet som om man var ekskludert.

Jeg har aldri hørt eller sett ordet «blodskyld» i forbindelse med altternativ plikttjeneste, slik Franz hevder. Og han har ikke forstått det hovedpunktet at ambassadører ikke aksepterer plikttjeneste. På side 135 skriver han: «Jeg hadde allerede personlig presentert for rådet 14 sider med historisk, bibelsk og leksikalsk bevismateriale som pekte i samme retning [mot å forandre den nåværende læren].» Dette viser igjen en total mangel på forståelse av hva saken gjelder. Det finnes ikke noe historisk eller leksikalsk bevismateriale som kan belyse saken. Det er utelukkende ord fra De hellige skrifter som teller. Dette er ordene i 2. Korinter 5:20 at enhver kristen er en ambassadør for Guds rike. Hvis dette skriftstedet blir tatt bokstavelig, finnes det ikke rom for alternativ siviltjeneste i stedet for militærtjeneste.

I en fotnote på side 124 skriver Franz: «Så sent som i The Watchtower for 1. november 1990, ble dette [at siviltjeneste står for det samme som militærtjeneste] henvist til som ‘et alternativ som er et kompromiss’ for en tjeneste som strider mot Bibelen.» Men hans mangel på forståelse av hva saken egentlig dreier seg om, fikk ham til å misforstå det som dette bladet skrev. Bladet drøfter Romerne kapittel 13, innbefattet det å betale skatt (vers 7). Jesu ord om å betale tilbake til keiseren det som tilhører keiseren blir sitert, og så sier bladet på side 12:

Når myndighetene pålegger kristne å være med på visse samfunnsvirksomheter, vil de kristne med rette føye seg etter pålegget så sant de virksomhetene det gjelder, ikke er kompromisshandlinger som kommer i stedet for en ubibelsk tjeneste, eller så sant de ikke på andre måter innebærer en krenkelse av bibelske prinsipper, for eksempel det som vi finner i Jesaja 2: 4.

Poenget her er at myndighetene har rett til å kreve skatt fra innbyggerne, og de har også rett til å pålegge «samfunnsvirksomhet» når dette kan oppfattes som en skatt. Men «samfunnsvirksomhet» som en plikttjeneste for tvungen militærtjeneste ville innebære et kompromiss når det gjelder Guds ords krav. Det er viktig at vi merker oss her at Franz’s memorandum på 14 sider ville lede medlemmene av det styrende råd i en gal retning, fordi den virkelige problemstillingen ikke ble presentert.

La oss nå se på beskrivelsene av det styrende råds drøftelser når det gjaldt siviltjeneste. I Crisis of Conscience, side 135, leser vi:

På møtet den 11. oktober 1978 var 13 medlemmer til stede, og ni av disse stemte for en forandring av den tradisjonelle fremgangsmåten, slik at aksept av den alternative tjenesten eller ikke, skulle avgjøres av den enkeltes samvittighet. Fire stemte imot. Hva ble så resultatet? Siden det var 16 medlemmer rådet (selv om ikke alle var til stede), og siden ni ikke utgjorde to tredjedeler, ble det ingen forandring.

Den 18. oktober ble saken igjen drøftet. Men det var ingen avstemning. Den 15. november var alle 16 medlemmer til stede, og 11 stemte for en forandring av ordningen, slik at et vitne som følte at han kunne akseptere en slik tjeneste, ikke automatisk ville bli sett på som en som ikke var trofast mot Gud og hadde trukket seg fra menigheten. Dette var to tredjedels majoritet. Ble det en forandring? Nei, for etter en kort pause, sa Lloyd Barry, som var medlem av det styrende råd, som hadde stemt med majoriteten for en forandring, at han hadde forandret mening og ville stemme for at den nåværende ordning fortsatte. Dette ødela majoriteten på to tredjedeler. En ny avstemming som ble foretatt med 15 medlemmer til stede, viste at ni var for en forandring, fem var imot, og én avsto fra å stemme.

Saken var blitt drøftet ved seks møter av det styrende råd, og hver gang hadde flertallet av medlemmene av det styrende råd vært for en forandring av den nåværende ordningen. Den ene avstemningen med to tredjedels flertall varte mindre enn en time, og ordningen fortsatte. Som et resultat av dette måtte menn fremdeles risikere fengsel i stedet for å akseptere den alternative tjenesten — selv om, slik brevene fra undersøkelsen viste, så kunne de samvittighetsfullt ha akseptert denne tjenesten som noe som Gud godkjente.

Så utrolig som de kan se ut som, at dette standpunkt ble tatt, så godtok de fleste medlemmer av rådet dette som noe som ikke var noe de skulle bekymre seg for. De fulgte bare den ordning som eksisterte. Ett år senere, den 15. september 1979, var det en annen avstemning som var delt på midten; halvparten var for og halvparten var imot.

Det ser ut for meg som at Franz var så sterkt for en forandring, at han ledet medlemmene av det styrende råd i en gal retning, fordi han ikke forsto hva saken egentlig dreide seg om. At så mange støttet en forandring, viser i mine øyne disse medlemmers fullstendige mangel på balanse og forståelse. Ordene i 2. Korinter 5:20 og alle kommentarene til disse ordene i boken Gud er sanndru skulle ha hindret alle disse drøftelsene. Franz kritiserer Barry for hans standpunkt. Men det memorandum som Barry presenterte, som Franz kritiserte, støtter i virkeligheten fullt ut 2. Korinter 5:20. I sin bok In Search for Christian Freedom, sidene 263 og 264, siterer Franz det memorandum som ble skrevet av Barry:

Når det gjelder dette, er spørsmålet ikke skatt, ansettelse etc., men et KOMPROMISS. Vi er enige om at vi ikke skal ta til våpen for det militære. Derfor skulle vi også være enige om at hvis det militære eller en annen instans ber oss om å gjøre noe som er en erstatning, skulle vi ikke akseptere dette alternativet. Det er det vi gjør. Hvis vi så blir stilt for retten, og en dommer dømmer oss, så er det hans ansvar. Vi aksepterer dommen. Vi har ikke inngått kompromiss. Vi er de som bevarer vår integritet. Så enkel er saken. (Job 27:5)

Hvorvidt Barry i drøftelsen av sitt memorandum, nevnte 2. Korinter 5:20, vet vi ikke. Men det han skrev, er helt i samsvar med ordene i dette verset og med ordene i Gud er sanndru. Dette viser at Barry, i kontrast til det som var tilfellet med Franz, forsto hva saken gjaldt. Synet på alternativ plikttjeneste ble ikke forandret i 1977 og 1978, og den konklusjon som Franz trekker av dette, finner vi i boken Crisis of Conscience, sidene 135 og 136:

Enda i 16 år fortsatte denne ordningen, inntil Vakttårnet for 1. mai 1996, som brått bestemte at å akseptere alternativ tjeneste var nå et samvittighetsspørsmål. I løpet av disse 16 årene hadde tusener av Jehovas vitner, hovedsakelig unge menn, tilbrakt tiden i fengsel for å nekte å utføre forskjellige former for samfunnstjeneste som et alternativ for militærtjeneste. Så sent som 1988, uttrykte en rapport fra Amnesty International at i Frankrike «var det mer enn 500 samvittighetsnektere av militærtjeneste, flertallet av dem var Jehovas vitner, som ble fengslet i løpet av året. I det samme året var det i Italia «omkring 1000 samvittighetsnektere, de fleste var Jehovas vitner, som ble fengslet i 10 militærfengsler for å nekte å utføre militærtjeneste eller alternativ sivil tjeneste.

Dette er bare et ufullstendig bilde. Hvis ett medlem av det styrende råd ikke hadde forandret sin stemme i 1978, ville ingen av disse menn ha blitt satt i fengsel — for rapportene fra utvalgene ved avdelingskontorene gir klare beviser for at det var ikke disse ungemennenes egne, personlige samvittigheter som førte til deres fengsling. Det var tvangen om å følge en fremgangsmåte som ble krevd av organisasjonen som førte til fengslingen.

At ordningen nå har blitt forandret er uten tvil velkommen. Men det faktum at det tok omkring 50 år for organisasjonen til slutt å ta avstand fra denne situasjonen med den enkeltes samvittighet, har virkelig betydning.  En kan bare tenke på de tusener av år som kollektivt sett er tapt for mannlige vitner i løpet av det halve århundret, når det gjelder deres frihet til å være sammen med venner og familie, eller bidra til deres egen økonomi, eller økonomien til deres slektninger, eller å dyrke andre gode aktiviteter som ikke er mulig innenfor fengslets vegger. Dette representerer et enormt sløseri av verdifulle år, av den enkle grunn at dette var unødvendig, siden det var bygd på et ikke-bibelsk grunnlag, som ble tvunget gjennom av organisasjonens autoritet.

Franz hilste forandringen i 1996 velkommen, og han uttrykte beklagelse for at det tok 50 år å forandre ordningen. Men sannheten er akkurat det motsatte av det han skriver. Det tok 50 år å komme fram til det konpromiss hvor stillingen som ambassadører for Guds rike ble forlatt. Den tiden som tusenvis av mannlige vitner tilbrakte i fengsel, var ikke sløseri av tid fra Guds synspunkt. Det var et uttrykk for den sterke tro disse unge menn hadde og deres lojalitet mot Guds rike.

I 1978 kalte Lloyd Barry det å akseptere tvungen siviltjeneste som ble tillatt av det styrende råd i 1996, for et KOMPROMISS. Dette var en riktig karakteristikk av den situasjon at Jehovas vitners stilling som ambassadører nå var avskrevet en gang for alle.

[1]. Jeg har vist hvordan det forandrede syn på siviltjeneste som alternativ for militærtjeneste innebærer at stillingen som ambassadører har blitt avskrevet. Men boken Bli i Guds kjærlighet (2017), side 61, sier: «Ambassadører representerer sin regjering i et annet land, og derfor engasjerer de seg ikke i politikken i det landet de er i. De salvede, som har håp om å regjere sammen med Kristus i himmelen, er i en lignende situasjon. Paulus skrev til salvede kristne: «Vi er … ambassadører på vegne av Kristus.» (2. Korinter 5:20) De salvede er representanter for Guds regjering. De engasjerer seg ikke i denne verdens politiske spørsmål. (Filipperne 3:20)» Men dette synspunktet blir ikke anvendt på siviltjeneste som alternativ til militærtjeneste. Medlemmene av det styrende råd sier én ting og gjøre noe helt annet.

DET STYRENDE RÅD LEGGER VEKT PÅ DE GALE VERDIER

Når det gjaldt fariseernes handlinger, sa Jesus at de avsilte myggen og slukte kamelen. (Matteus 23:34) Når de drakk vin, fjernet de den lille myggen som var seremoniell uren, men de slukte kamelen, som også var seremoniell uren og som var hundre ganger større enn myggen.

Dette er en god illustrasjon på medlemmene av det styrende råds handlinger når det gjelder deres kompromiss i forbindelse med de kristnes nøytralitet. Kompromisset er at de aksepterer tvungen plikttjeneste. Men å gjøre godt for alle slags mennesker er ikke noe kompromiss. Jeg siterer Galaterne 6:10 (over) og Matteus 5:43-48 (under):

6 Ja, la oss da, så lenge vi har en tid som er gunstig til det, gjøre det som er godt, mot alle, men særlig mot dem som er beslektet med oss i troen.

 43 Dere har hørt at det er blitt sagt: ’Du skal elske din neste og hate din fiende.’ 44 Men jeg sier dere: Fortsett å elske DERES fiender og å be for dem som forfølger dere;  45 så dere kan vise at dere er sønner av DERESFar, som er i himlene, for han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. 46 For hvis dere elsker dem som elsker dere, hvilken lønn har dere da? Gjør ikke også skatteoppkreverne det samme? 47 Og hvis dere bare hilser på DERES brødre, gjør dere vel da noe usedvanlig? Gjør ikke også folk av nasjonene det samme? 48 Dere skal derfor være fullkomne, slik som DERES himmelske Far er fullkommen.

Jesus gjorde godt mot alle. Han hadde sosial omgang med alle slags mennesker, med prostituerte og med andre syndere. Når han gjorde noe godt mot en person, betydde ikke det at han anerkjente alle handlinger som denne personen gjorde. Det er meningsløst å hevde at en søster som gjør rengjøringsarbeid i en militærleir, eller en bror som regelmessig leverer grønnsaker til en militærleir, inngår kompromiss når det gjelder deres kristne nøytralitet. Dette er akkurat det samme som å avsile myggen. Men når medlemmene av det styrende råd derimot aksepterer siviltjeneste i stedet for militærtjeneste, så sluker de kamelen, fordi de har inngått kompromiss og har avskrevet deres stilling som ambassadører.

De fleste handlinger som medlemmene av det styrende råd har klassifisert som brudd på den kristne nøytralitet, er fullt ut i samsvar med prinsippene i De kristne greske skrifter. Men medlemmene av det styrende råds aksept av alternativ plikttjeneste er i strid med prinsippene i De kristne greske skrifter.

Rolf Furuli

Author Rolf Furuli

More posts by Rolf Furuli

Leave a Reply