DIKTATORENE HAR TRUKKET OPP EN GRENSE — HVORDAN DET STYRENDE RÅD HAR BEGRENSET JEHOVAS VINTERS FRIHET

DET STYRENDE RÅDS DIKTATUR III

Denne artikkelen er en oppfølger til artikkelen «Det styrende råds vei til diktatorisk makt». Artikkelen viser at på C.T. Russels tid var organisasjonen demokratisk, på J. F. Rutherfords og N.H. Knorrs tid var organisasjonen teokratisk, og i det 21. århundre har organisasjonen blitt diktatorisk.

Fra 1971, da det styrende råd ble dannet, fungerte medlemmene i enkelte saker som diktatorer, mens organisasjonen som et hele var teokratisk. Denne artikkelen vil drøfte noen viktige situasjoner hvor vi kan se medlemmenes diktatoriske makt utfolde seg.

Eldsteordningen ble innført i 1972. Maksimet for denne artikkelen finner vi i Watchtower for 1. oktober 1972, side 589 (Vakttårnet for 15. februar 1973, side 79):

I slike situasjoner ville det derfor være galt å forsøke å få noen andre, for eksempel et eldsteråd eller den kristne menighets styrende råd, til å lage en regel eller treffe en avgjørelse som ’trekker opp grensen’. Når Guds Ord ikke trekker opp noen slik grense, har ikke noe menneske rett til å gjøre det, og på den måten føye noe til Ordet.

Dette er det sanne kristne synspunkt. Og dette ble fulgt av Selskapet Vakttårnets ledere i mer enn 30 år fra året 1942, da N. H. Knorr ble president for Selskapet Vakttårnet. Jeg skal nå vise hvordan medlemmene av det styrende råd med fullt overlegg har satt dette kristne maksimet til side og ikke brydd seg om det i det hele tatt.

1972-1975

EN AVGJØRELSE SOM FØRTE TIL STOR SKADE FOR BLØDERE

Hemofili er en tilstand hvor en persons blod ikke koagulerer på vanlig måte. Sår på utsiden av kroppen er vanligvis ikke så farlige, men indre blødning i muskler og hofter, foruten i vitale organer som hjernen, er alvorlig. Indre blødning kan forårsake store smerter og til og med føre til døden. Blødere mangler faktor VIII og noen ganger faktor IX i koagulasjonskjeden, og behandlingen er å tilføre den faktoren som bløderen mangler.

Da jeg var områdetilsynsmann mellom 1972 og 1974, mellom stevnerundene arbeidet min kone og jeg på Betel 1 1/2 måned om vinteren og 3 1/2 måned om sommeren. I 1972 ble jeg bedt om å svare på et brev fra en bror som var bløder, angående bruken av Kryopresipitat, som inneholder faktor VIII. Jeg husker at jeg svarte at å akseptere en injeksjon av Kryopresipitat ville være et brudd på Guds lov om blodets hellighet.

Kryopresititat og faktor VIII hadde ikke blitt omtalt i Vakttårnets litteratur, men mitt svar var basert på den informasjon som avdelingskontoret hadde. Jeg husker også at noen få år etter dette brevet, forandret medlemmene av det styrende råd synet på faktor VIII og IX. Jeg vet ikke om avdelingskontoret gjorde denne broren oppmerksom på forandringen av synspunkt.

Raymond Franz har gitt detaljert informasjon i sin bok Crisis of Conscience, sidene 120, 121, om de avgjørelser som det styrende råd traff angående bruk av faktor VIII og faktor IX:

I mange år hadde blødere sendt spørsmål til hovedkontoret og avdelingskontorene, og de hadde fått det svar at å ta imot en slik blodkomponent én gang kunne bli sett på som akseptabel, fordi det var «medisin». Men å gjøre dette mer enn én gang var det samme som å bruke denne blodkomponenten som “føde”. Derfor ville det være et brudd på Skriftens forbud mot å spise blod.

Noen år senere ble denne bestemmelsen forandret. De som hadde arbeidet med å svare på brev, visste at de hadde sendt brev med motsatt konklusjon til blødere som hadde tatt denne faktoren én gang og som trodde at det å ta faktoren én gang til ville være et brudd på Bibelens lover. De kunne blø så mye at de døde på grunn av dette standpunktet.

Det styrende råd ønsket ikke å publisere denne nye avgjørelsen, fordi den gamle avgjørelsen ikke hadde være presentert i litteraturen, men bare blitt formidlet til dem som spurte om det. Å publisere dette ville først innebære å forklare den gamle avgjørelsen og så fortelle at denne nå var forkastet. Dette var ikke ønskverdig. De som besvarte brev, gjorde en grundig undersøkelse av alle sine kartoteker for å finne navnene på alle dem som hadde stilt spørsmål. Og de sendte så brev til disse for å informere dem om den forandrede avgjørelsen.

Disse brødrene følte seg nå mye bedre. Men så tenkte de på at mange av spørsmålene hadde kommet per telefon, og de hadde ingen mulighet for å finne ut hvem disse blødere var. Om noen hadde dødd i tiden mellom den gamle og den nye avgjørelsen, visste de ikke.

De visste bare at de hadde fulgt instruksene fra sine overordnede, og de hadde vist lojalitet og lydighet mot organisasjonens ledere. Denne nye avgjørelsen ble offisielt truffet i et møte av det styrende råd den 11, juni 1975. Men det var først i 1978, tre år senere, at denne forandringen ble publisert. Det ble uttrykt på en fordekt måte, fordi den merkelig not ble oppført sammen med injeksjoner av serum mot sykdom, selv om hemofili ikke er en sykdom, men en arvelig defekt. Dette finner vi i The Watchtower fra 15. juni 1978. Det ble ikke sagt at dette representerte et forandret synspunkt i forhold til bruken av blodbestanddeler av blødere.

Den situasjon som Franz beskriver, er ikke bare merkelig, men den er helt forkastelig. Den viser at medlemmene av det styrende råd ikke brydde seg om blødernes helse for at de ikke skulle tape ansikt.

Medlemmene av det styrende råd har ingen rett til å treffe avgjørelser om den medisinske behandling av individuelle vitner. Når de gjorde dette, fungerte de som diktatorer.

Jeg har følgende kommentar til denne situasjonen:

For det første: Medlemmene av det styrende råds oppfatning var at det bare var forbudt å spise blod, og ikke at all bruk av blod var forbudt. Jeg viser i artikkelen «Å ta imot blod frivillig og uten å angre» at det har vært to forskjellige skoler blant Jehovas vitners ledere når det gjelder blod. En av skolene hevdet at all bruk av blod var forbudt, mens den andre skolen hevdet at bare å spise blod var forbudt. I forbindelse med faktorene VIII og IX hadde det styrende råd den feilaktige oppfatning at bare det å spise blod var forbudt.

For det andre: Synspunktet var at det å ta imot faktor VIII eller IX én gang, var det samme som å bruke faktoren som medisin. Dette var akseptabelt. Men å ta imot faktoren to ganger var det samme som å bruke den til føde. Det var forbudt. Dette er ren nonsens!

Men det som er virkelig ille, er at blødere kunne få uutholdelige smerter og til og med dø — ikke fordi de var trofaste mot Guds bud i Bibelen — men på grunn av det styrende råds idiosynkratiske definisjon av «å spise». Denne situasjonen er fullstendig forskrudd, og at intelligente mennesker kunne treffe disse avgjørelser, er helt utrolig.

For det tredje: Den forandrede avgjørelsen i 1975, som sa at bruk av Kryopresipitat, factor VIII og factor IX var noe den enkelte måtte avgjøre på grunn av sin samvittighet, var en innrømmelse at det tidligere synspunktet var galt. Men medlemmene av det styrende råd ville ikke publisere denne nye avgjørelsen, for at ikke deres troverdighet skulle bli ødelagt, selv om det at avgjørelsen ikke ble publisert, kunne føre til noens død.

For det fjerde: Franz skrev at den nye avgjørelsen «ble uttrykt på en fordekt måte» i Vakttårnet for 1. november 1978, side 23 — du kan avgjøre det selv:

Men hva med å ta imot seruminnsprøytninger som brukes for å bekjempe slike sykdommer som difteri, stivkrampe, virushepatitt, hundegalskap, blødersykdom og Rh-uforlikelighet? Det ser ut til at vi her kommer inn på et ’grått område’. Noen kristne mener at å ta imot en liten mengde av et stoff som kommer fra blod, med ovennevnte hensikt, ikke ville være å vise ringeakt for Guds lov; deres samvittighet ville tillate dette. (Jevnfør Lukas 6: 1—5.)

Hemofili er nevnt i sitatet. Men som Franz sier, så er hemofili ikke en sykdom, men en arvelig defekt. En person som tidligere har fått vite at å bruke av Faktor VIII er forbudt, vil ikke nødvendigvis oppfatte det som sies om seruminnsprøytninger som en tillatelse til å bruke denne faktoren.

For det femte: Det styrende råds forbud mot faktor VIII og faktor IX ville føre til blodskyld hvis en bløder døde på grunn av det forbudet som det styrende råd hadde laget. At den nye avgjørelsen ikke ble publisert med en gang, for at det styrende råds gode navn og rykte ikke skulle bli tilsmusset, viser en total mangel av kjærlighet til medlemmene av denne gruppen som har en arvelig defekt. At lederne for den sanne kristne organisasjon handlet på denne måten, er helt utrolig.

1973 — 2025

EKSKLUSJON AV PERSONER SOM BRUKER TOBAKK

Bruken av tobakk er en uren vane. Og det viktige spørsmålet er om kristne kan bruke tobakk. I det året J. F. Rutherford døde og N. H. Knorr ble president for Selskapet Vakttårnet, skrev The Watchtowerfor 1. juli 1942, side 205:

Bruken av tobakk er ekstremt skitten, uansett i hvilken form den blir brukt… For å gjøre det klart, så har ikke Selskapet noen makt, autoritet eller ønske om å si at en person som ønsker å bruke tobakk, ikke skal bruke det. Heller ikke kan det si: «Du kan ikke vitne for Riket».

Disse ordene representerer det sanne kristne synspunkt. Det ble pekt på at vanen var skitten. Men avgjørelsen om å bruke tobakk eller ikke ble overlatt til den enkelte. Den fremgangsmåte at lederne for Selskapet Vakttårnet ikke ville blande seg inn i vitnenes personlige forhold, varte i mange år.

I 1961 ble boken Spørsmål angående Rikets tjeneste utgitt. Den sa at regelen var at en som brukte tobakk, ikke kunne bli utnevnt som heltidstjener eller tjenere i menigheten, med ett unntak. Hvis de ikke var noen person i menigheten som kunne brukes, så kunne en mann som brukte tobakk bli utnevnt til assisterende tjener eller menighetstjener. Men da måtte han avholde seg fra å bruk tobakk offentlig.

Gjennom årene har det vært mange artikler om farene ved å bruke tobakk, og i Vakttårnet for 15. august 1970, side 382, leser vi:

Bibelen sier ikke direkte noe om hvilket syn Guds tjenere bør ha på bruken av tobakk… Når vi leser i den, vil vi imidlertid lett forstå at bruken av tobakk, uansett om en røyker, tygger eller snuser den, er en uren vane, en vane som er i strid med Bibelens prinsipper. Det er grunnen til at Jehovas vitner på det sterkeste fraråder bruken av tobakk, og de betrakter enhver kristen som ikke avlegger denne vanen, som åndelig umoden.

Sitatet viser at tobakk ikke er nevnt i Bibelen, men argumentet er at det går imot prinsippene i Bibelen. Jehovas vitner fraråder derfor på det sterkeste bruk av tobakk. Men det var ingen straff forbundet med å bruke tobakk. Men så kom det en artikkel i Vakttårnet for 1. oktober 1973 som sa at de som brukte tobakk, fikk en periode på seks måneder til å slutte. Den som ikke sluttet, ville bli ekskludert. Vi leser på side 452:

²² Hva så med dem som ble døpt mens de fremdeles brukte tobakk eller narkotika, eller som blir behandlet med for eksempel metadon, og som fortsatt bruker slike stoffer? De kan nå få en rimelig tid på seg, for eksempel seks måneder, til å legge av sin vane. Når de gjør det, viser de at de har et oppriktig ønske om å bli i Jehova Guds rene menighet av innvigde tjenere.

²⁴ Hva så hvis noen som allerede er døpt, ikke er villige til å slutte å bruke skadelige og vanedannende stoffer? Da viser de at de i likhet med Esau ikke «verdsetter hellige ting», men at de foretrekker å ha slike vaner framfor å ha det privilegium å tilhøre Jehovas rene folk. De bør derfor fjernes fra menigheten, ettersom de har en oppførsel som ikke sømmer seg for kristne.

Når Vakttårnet for 15. februar 1969 viser at tobakk ikke er nevnt i Bibelen, så viser dette at når Vakttårnet for 1. oktober 1973 sier at personer som bruker tobakk, vil bli ekskludert, så er dette et menneskebud som ikke er nevnt i Bibelen. Allikevel har tusener blitt ekskludert siden 1973, og dette har vært en katastrofe for disse vitner.[1]

Medlemmene av det styrende råd innrømmer at tobakk ikke er nevnt i Bibelen. Når de innførte bruken av tobakk som en eksklusjonsgrunn, så gikk de på akkord med prinsippet «Når Guds Ord ikke trekker opp noen slik grense, har ikke noe menneske rett til å gjøre det, og på den måten føye noe til Ordet». Loven om eksklusjon for bruk av tobakk viser at medlemmene av det styrende råd oppfører seg som diktatorer.

1973 — 2013

FORBUDET MOT METADON

Vitner som har blitt stoffmisbrukere, har ikke planlagt dette. En ungdom kan i et øyeblikks tankeløshet ta imot en pille og senere en til, og så er han hektet. Legers foreskriving av smertestillende midler har økt enormt de siste årene, og det har ført til at mange har blitt stoffmisbrukere.

HJELP TIL EKSKLUDERTE VITNER SOM HAR BLITT STOFFMISBRUKERE

Jehovas vitner gjør sitt ytterste for å følge Bibelens prinsipper. Men spesielt på grunn av den enorme bruk av smertestillende midler, så har også mange vitner blitt stoffmisbrukere uten at de har ønsket det. Hvis prosentdelen av stoffmisbrukere blant vitnene er lik prosentdelen i befolkningen, er det i dag 300 000 misbrukere som er ekskluderte vitner. Hvis vi sier at antallet misbrukere blant vitnene er en tredjedel av antallet i befolkningen, så er det 100 000 ekskluderte vitner som er misbrukere.

Det er ekstremt vanskelig å slutte med stoffmisbruk hvis man går på harde stoffer, slik følgende sitat viser:

Når folk blir avhengig av heroin, så er deres trang til dette stoffet så sterk, at selv om de vet hva konsekvensene vil være av å bruke heroin, så er det umulig for dem å la være å bruke stoffet. Ofte opplever de som kjemper med heroin-avhengighet mange episoder med tilbakefall på veien mot å overvinne avhengigheten.[2]

Det finnes fem former for hjelp som en stoffmisbruker trenger for å slutte med å bruke harde stoffer.

Den avhengige personen må ha et sterkt ønske om å slutte.
Forskjellige fagfolk må være engasjert i avvenningsperioden.
Medisinen metadon er viktig.
Familiemedlemmer må kontinuerlig støtte misbrukeren.
Venner må kontinuerlig støtte misbrukeren.

Fordi det styrende råd krever at ekskluderte personer må være helt isolert, er de to siste punktene forbudt. I 40 år, fra 1973 til 2013, var bruken av metadon forbudt. Dette betyr at medlemmene av det styrende råd har aktivt motarbeidet ekskluderte stoffmisbrukere som har hatt et ønske om å stoppe sitt misbruk. Derfor er de ansvarlige for at mange mennesker, sannsynligvis flere tusen personer, har fått en altfor tidlig død.[3]

Jeg skal nå drøfte forbudet mot metadon.

DET 40 ÅR LANGE FORBUDET MOT Å BRUKE METADON

Behandling av stoffmisbrukere med metadon begynte tidlig i 1960-årene. På det tidspunkt var metadon ikke nevnt i Vakttårnets litteratur. Men Vakttårnet for 1. oktober 1973, side 447, sier:

⁴ Misbruk av narkotika har grepet om seg som en farsott i mange land. Narkotikamisbruk har ingen plass i Guds rene menighet. Men hva med mennesker som under myndighetenes kontroll får bestemte doser av et preparat (for eksempel metadon) som en erstatning for et farligere narkotisk stoff, for eksempel heroin? Slike mennesker sier kanskje at de ikke gjør noe «ulovlig»; at de ikke får de hallusinasjoner som er så karakteristiske ved narkomani; at de er i stand til å fungere uten å ligge samfunnet til byrde. Hva skjer hvis de ønsker å bli anerkjente, døpte medlemmer av Jehovas vitners verdensomspennende menighet? Kan de bli godtatt som dåpskandidater?

⁵ Disse spørsmålene har oppstått i den senere tid og er blitt overveid under bønn. Fra et bibelsk synspunkt er det tydelig at slike mennesker ikke er kvalifisert til å bli døpt, ettersom de fortsatt må regnes for å være henfalne til narkotika.

Dette betyr at personer som brukte metadon, ville bli ekskludert, og ekskluderte som brukte metadon, ville ikke bli gjenopptatt. Denne avgjørelsen varte i mange år. Et brev fra det norske avdelingskontoret til alle eldste av 5. august 2003, opprettholdt dette forbudet:

Spørsmålet er om en slik person [som bruker metadon] kan være tilmeldt tjenesteskolen, være en døpt forkynner, eller kan bli gjenopptatt hvis han er ekskludert eller har trukket seg. Svaret er Nei.

Men det er en uforståelig forskjell som blir uttrykt i dette brevet:

Men hva hvis en person som bruker metadon som et smertestillende middel eller for bedøvelse, som er foreskrevet av en lege? En person som under tilsyn av en lege aksepterer et narkotisk stoff som et smertestillende middel for en medisinsk tilstand, kan ikke sies å ønske å bli beruset…Derfor kan vi se på en slik bruk av metadon på samme måte som en kreftpasient som får morfin for å stille smerter.

Disse ordene til medlemmene av det styrende råd viser deres totale inkompetanse. Hvis metadon kan brukes som smertestillende middel uten at en person blir høy (beruset), så må metadon også kunne brukes som medisin i en avvenningsfase uten at personen blir høy (beruset). Dette bekreftes av norske myndigheter som tillater en person som bruker vedlikeholddoser av metadon å kjøre bil. Men en person som har drukket en flaske øl, har ikke lov å kjøre bil. En artikkel fra The National Institute on Drug Abuse i USA sier at «vedlikeholdsdoser [avmetadon] gir ingen eufori.»[4] Dette viser at medlemmene av det styrende råd traff avgjørelser uten å kjenne sakens fakta.

Medlemmene av det styrende råds mangel på kunnskap og forståelse ser vi også i følgende sitat fra Vakttårnet for 1. oktober 1973, side 449:

¹⁰ Det er ingen grunn til å benekte at det er uhyre vanskelig å slutte å bruke heroin og andre sterke narkotiske stoffer, og at det er svært få som klarer det. Men det faktum at noen har klart det, viser at det lar seg gjøre. Det forhold at mennesker i verden har klart å gjøre det, gir oss enda større grunn til å tro at de som ønsker å bli sanne disipler av Guds Sønn, kan klare det. I stedet for å gå fra trelldom under ett stoff til trelldom under et annet, for eksempel metadon, bør de ta imot utfordringen og stole på at Gud vil hjelpe dem til å bli utfridd av trelldommen.

Her ser vi inkompetansen på tre områder:

For det første: Uttalelsen om at de som ønsker å bli sanne disipler av Guds sønn, vil være i stand til å overvinne stoffavhengigheten, viser en fullstendig mangel på forståelse av hva narkotikamisbruk egentlig er. Slik det første sitatet i denne seksjonen viser, så blir misbrukerens vilje kontrollert sykdommen i hjernen forårsaket av misbruket og av kroppens sug etter narkotika. Et sterkt ønske om å slutte er nødvendig. Men dette har liten verdi uten aktiv støtte fra flere forskjellige hold.

For det andre: Den medisinen som virkelig kan hjelpe stoffmisbrukeren, er metadon, og den var forbudt i 40 år. Hjelp fra familie og venner er fremdeles forbudt.

For det tredje: Ordene «å gå fra trelldom under ett stoff til trelldom under et annet» viser også den totale mangel på kunnskap om virkningen av narkotiske stoffer. Heroin er et sterkt stoff som gjør en person høy (beruset). Men metadon er en medisin som ikke gjør den som tar den høy (beruset). Den har en særlig viktig rolle i prosessen med å slutte med harde stoffer.

Forbudet in brevet fra 2003, som er sitert ovenfor, var gyldig i enda ti år. Men så forandret situasjonen seg. Et brev fra det norske avdelingskontoret til alle eldste, datert 6. februar 2013, sa at brevet fra 2003 for forbød metadon, skulle makuleres. Men det kom ikke noe nytt brev til de eldste som fortalte at det styrende råd hadde opphevd forbudet mot metadon. Opphevingen av forbudet i 2013 betydde at dette forbudet hadde stått ved makt i 40 år.

I 2013 var det ingen forandring i den kjemiske oppbygningen av metadon, eller den måten medisinen ble brukt i behandlingen av stoffmisbrukere. Derfor kan vi si at når det styrende råd nå tillot bruken av metadon, så var det en innrømmelse av at det 40 år lange forbudet hadde vært feil. Hvordan ville det styrende råd presentere sitt nye vedtak? Det var ingen presentasjon i det hele tatt. Og dette var tydeligvis et ledd i tildekkingen av deres behandling av metadon.

Dette betød at verken stoffmisbrukere eller deres familier, som ønsket å hjelpe dem, fikk vite om vedtaket om at metadon nå kunne brukes. For å få vite om det styrende råds nye avgjørelse måtte man skrive eller ringe til avdelingskontoret. Men fordi forbudet hadde vart i 40 år, og Vakttårnet ikke hadde skrevet noe om saken, ville de fleste ikke ha noen grunn til å kontakte avdelingskontoret for å spørre om forbudet fremdeles sto ved makt.

Denne situasjonen ligner svært mye på det som skjedde da det styrende råd, etter å ha forbudt bruken av faktor VIII og IX for blødere, snudde om og tillot denne bruken. Dette ble heller ikke offentliggjort, fordi det styrende råd ikke ville tape ansikt.

Forbudet mot hjelp til stoffmisbrukere som ønsker å slutte å bruke stoff er den største skamplett på omdømmet til diktatorene, medlemmene av det styrende råd.

På grunn av diktatorenes lov som forbyr familie og venner å hjelpe stoffmisbrukere, og det 40 år lange forbudet mot metadon, så har tusener av stoffmisbrukere som har ønsket å slutte med misbruket, fått en alt for tidlig død.

Det hviler en stor byrde av blodskyld på skuldrene til medlemmene av det styrende råd.

[1]. Se artikkelen «The use of tobacco» i kategorien «Gross uncleanness with greediness.»

[2]. https://americanaddictioncenters.org/methadone-addiction/pros-cons.

[3]. En detaljert drøftelse av saken finnes i artikkelen «De 11 eksklusjonsgrunnene 3 (II) Drukkenskap og misbruk av narkotika» i kategorien «De elleve eksklusjonsgrunnene».

[4]. https://nida.nih.gov/publications/research-reports/medications-to-treat-opioid-addiction/how-do-medications-to-treat-opioid-addiction-work.

1974 — 1978

OPPLØSNING AV EKTESKAP I STRID MED JESU ORD

Spørsmål fra leserne i Vakttårnet for 1. September 1971, side 406, drøftet seksuelle spørsmål. Artikkelen siterte ordene «den naturlige bruk av kvinnen» i Romerne 1:27. Artikkelen sa at det syn at hva som helst som foregår mellom en mann og hans kone, er tillatt, er feil. Men artikkelen definerte ikke hva som ikke var tillatt.

Noen eldste som leste dette, må ha vært svært ømfintlige når det gjaldt dette spørsmålet, for de hadde sett etter gale handlinger blant vitner i deres menighet. Raymond Franz refererer til et eksempel på dette. I boken Crisis of Conscience, side 47, leser vi:

Et spørsmål som ikke var blant dem jeg akkurat har nevnt, men som forårsaket mye diskusjon, gjaldt et ektepar i California. Noen hadde sett at i deres soverom var det litteratur som drøftet uvanlige former for sex. (Jeg husker ikke hva vi fikk vite angående hvorfor vitnene hadde adgang til parets soverom.) En undersøkelse og et forhør av de lokale eldste bekreftet at paret hadde seksuell omgang som ikke bare var vanlige samleier. Brev fra de eldste kom til Brooklyn, og det styrende råd ble bedt om å treffe en avgjørelse om hvordan dette paret skulle bli behandlet.

Før denne korrespondansen ble lest for oss denne morgenen, var det ingen av oss, unntatt presidenten, som hadde hatt anledning til å tenke på dette spørsmålet. Men i løpet av noen få timer ble avgjørelsen truffet at dette paret måtte bli ekskludert. Dette ble fra dette tidspunkt den vanlige handlemåten, som ble anvendt på personer som med vilje utførte lignende handlinger.

I sin drøftelse om det styrende råds møter, forteller Franz om at mange ganger visste ikke medlemmene av det styrende råd hva som skulle drøftes før møtet begynte. Når det gjelder de nevnte uvanlig former for seksuell omgang, trakk medlemmene av det styrende råd en avgjørelse uten å ha hatt tid til å undersøke Bibelen og meditere over saken. Som et resultat av denne avgjørelsen inneholdt The Watchtower for 1. desember 1972, side 734, en artikkel som visete at oral og anakl sex var eksklusjonsgrunner:

Vi tror at foruten dem som har blitt indoktrinert med det syn at «i ekteskapet er alt tillatt», så vil de aller fleste mennesker vanligvis se på oral sex, og også anal sex som noe som er motbydelig. Hvis disse former for samleier ikke er «imot naturen», hva er så det?

Det er ikke vår hensikt å forsøke å trekke den nøyaktige linje hvor «naturlig» ender og «unaturlig» begynner. Men vi tror at ved å meditere over bibelske prinsipper, så vil en kristen i det minste være i stand til å forstå hva som er grovt [originalens kursiv] unaturlig. På andre områder vil den kristne samvittighet lede oss, og det inkluderer spørsmål om kjærtegn og «kjærlighetslek» før et samleie…

Det er klart ikke de eldstes eller andre kristnes ansvar å undersøke gifte ektepars private liv. Ikke desto mindre, i fremtidige tilfeller hvor de eldste blir gjort oppmerksom på grov unaturlig oppførsel, slik som oral og anal sex, så skulle de forsøke å korrigere dette før det oppstår større skade, slik de vil gjøre med andre alvorlige overtredelser. Deres tanke er selvsagt å hjelpe dem som har gått seg vill og som er «fanget i Djevelens snare» (2. Timoteus 2:26) Men hvis noen med vilje viser mangel på respekt for Jehova Guds ekteskapelige forordninger (Jehovah God’s marital arrangements), så blir det nødvendig å fjerne dem fra menigheten som farlig «surdeig» som kunne forurense andre.—1. Kor. 5:6, 11-13.

Vi merker oss at det nye synspunktet til medlemmene av det styrende råd angående hvordan seksuell omgang skal foregå og ikke foregå innenfor ekteskapet, blir kalt «Jehova Guds ekteksapelige forordninger». To år etter at det styrende råd traff denne avgjørelsen, traff de en annen avgjørelse. De ga det greske ordet porneia som har betydningen «ulovlig seksuelt samleie», en ny betydning. Det styrende råds avgjørelse var at oral og anal sex og andre perverse handlinger var innbefattet i betydningen av porneia. Dette betydde at disse ting nå ikke bare var eksklusjonsgrunner, men disse handlingene kunne også oppløse ekteskapet.

Vakttårnet for 15. juli 1975, side 336, sier:

Jesus sier ikke noe om hvem det blir drevet «utukt» eller pornei’a med. Det spørsmålet står åpent. At pornei’aogså kan brukes om perverse handlinger i ekteskapet, framgår av at en mann som tvinger sin hustru til å ha unaturlig seksuell omgang med ham, i virkeligheten «prostituerer» henne eller «forderver» henne. Derved gjør han seg skyldig i pornei’a, for det beslektede greske verbet porneu’o betyr «å prostituere, forderve».

Det kan følgelig oppstå situasjoner da den ene ektefellens perverse handlinger overfor den andre utgjør et bibelsk grunnlag for skilsmisse. [1]

Dette nye synet på seksuell omgang skapte enorme problemer. Et stort antall vitner ble ekskludert, oget stort antall ekteskap ble oppløst i strid med Jesu ord. Selskapet Vakttårnet fikk en mengde brev. Og på side 48 i Crisis of Conscience forteller Franz om dette:

Det styrende råds avgjørelse i 1972 førte til et betydelig antall utvalgssaker, etter hvert som eldste fulgte opp rapporter eller bekjennelser om den seksuelle omgang som foregikk. Kvinner opplevde smertefulle ydmykelser i slike saker når de svarte på spørsmål fra de eldste om intime forhold i deres ekteskapelige omgang. Mange ekteskap hvor den ene part ikke var et vitne, gjennomgikk en turbulent periode, når ektefellen nektet konsekvent det som han eller hun så på som en utilbørlig inntrengning i privatlivet på soverommet. Mange ekteskap ble oppløst og endte i skilsmisse.

En enorm mengde brev kom inn i løpet av en periode på fem år, de fleste som reiste tvil om det bibelske grunnlag for å trenge inn i privatlivet til andre på slik en måte, og uttrykte at de ikke kunne se gyldigheten til de trykte argumentene til støtte for avgjørelsen. (Det viktigste bibelske grunnlaget var Romerne kapittel 1, versene 24-27, som drøfter homoseksualitet. Og de som skrev til Selskapet, kunne ikke se at det var riktig å anvende homoseksuelle forhold på det heteroseksuelle forholdet mellom en mann og hans kone.) Andre brev, ofte fra koner, rett og slett uttrykte forvirring og onde følelser over usikkerheten over hva som var riktig i forbindelse med det seksuelle forspill.

Det var et sterkt press på medlemmene av det styrende råd om å forandre deres avgjørelse, og dette skjedde i 1978. Vakttårnet for 15. november 1978, side 23, sier:

Etter en ytterligere, grundig overveielse av saken er vi imidlertid blitt overbevist om at ettersom det ikke foreligger noen klar bibelsk veiledning, er dette et område hvor ektefellene selv må bære ansvaret overfor Gud, og at det ikke kan være de eldstes oppgave å føre kontroll med disse intime forhold i ekteskapet og foreta utstøtelser utelukkende på grunnlag av slike handlinger.

Den viktigste del av dette sitatet, som viser det styrende råds tilbaketog, er ordene «ettersom det ikke foreligger noen klar bibelsk veiledning». Dette er en innrømmelse av at avgjørelsen i 1972 om at oral og annal sex var eksklusjonsgrunn, ikke var basert på Bibelen. Det er også en innrømmelse av at avgjørelsen om at oral og anal sex var innbefattet i ordet porneia (ulovlig seksuelt samleie) og kunne føre til eksklusjon og oppløsning av ekteskapet ra 1974, ikke var basert på Bibelen.

Konsekvensen var at på grunnlag av de ubibelske avgjørelsene til medlemmene av det styrende råd, så ble et stort antall liv ødelagt, og menn, kvinner og barn ble påført store lidelser.

De ubibelske diktatoriske lovene angående porneia (ulovlig seksuelt samleie) innenfor ekteskapet førte til at et stort antall ekteskap ble oppløst i strid med de bibelske lovene om skilsmisse. Et stort antall vitner ble ekskludert på grunn av disse ubibelske lovene, og menn, kvinner og barn ble påført store lidelser.

(1961[2]) 1974 — 2025

NYE LOVER I FORBINDELSE MED VERDSLIG ARBEID

Vakttårnet for 1. april 1952, side 111, sier angående verdslig arbeid:

Når det gjelder andre former for virksomhet eller arbeid, har ikke Selskapet noen spesielle anvisninger å gi. Hvis vi skulle sette opp regler for alle tenkelige situasjoner som har med verdslig arbeid å gjøre, ville vi snart være i gang med å utarbeide et voluminøst, Talmud-aktig verk med vedtekter, i et forsøk på å skille nøyaktig mellom alle de omstendigheter som gjør et bestemt arbeid utilrådelig til en tid og på sin plass til en annen tid…

La derfor enhver innse sitt eget ansvar og handle i overensstemmelse med sin egen samvittighet og ikke kritisere andre eller la seg kritisere av dem, når de forskjellige individers samvittighet gir rom for forskjellige avgjørelser av samme sak.

Poenget her er at Selskapet Vakttårnet ikke ville gi noe råd om verdslig arbeid og andre aktiviteter. Dette ville kreve et voluminøst Talmud-aktig verk med vedtekter. Men hver enkelt måtte avgjøre hvilket arbeid han eller hun ville utføre på grunn av sin samvittighet. Dette standpunkt inkluderte også arbeid i forbindelse med spill om penger og gambling. Vakttårnet for 1. februar 1954, page 94, viste at det å være ansatt i et spilleforetagende er et samvittighetsspørsmål.

Kan kristne være ansatt i et spilleforetagende som er lovlig anerkjent og tillatt? En vil kanskje tenke at han kan gjøre det hvis han selv ikke deltar i pengespill eller tillater sine åndelige brødre å spille ved hans tjenester. En kan være i stand til å gjøre dette for sin samvittighet, mens en annens samvittighet ikke vil tillate det. Hver enkelt må treffe en avgjørelse om han kan gjøre dette med god samvittighet.

Men i året 1961 kom det en forandring. Boken Spørsmål angående Rikets tjeneste, som var skrevet for domsutvalg, sier følgende om spill om penger:

Å selge lodd for lotterier eller å delta i veddemål som innbefatter penger, er en form for utpressing. Bibelen viser at utpressere må bli ekskludert fra menigheten.

I tillegg til gambling, så kunne også et vitne bli eksludert for å lage figurer som kunne oppfattes som avguder, og for arbeid som støttet det militære eller støttet politiske organisasjoner. Fra året 1974 av var det tydelige forsøk fra det styrende råd side på å bestemme hvilke former for arbeid som vitenene kunne ha og hvilke typer arbeid som var forbudt. Dette ser vi i en artikkel i Rikets tjeneste for februar 1974, sidene 5 og 6. Vakttårnet for 1. juli 1973 gjorde bruk av tobakk til en eksklusjonsgrunn, og Rikets tjeneste for februar 1974 viste hvordan personer som var engasjert i virksomhet som hadde med tobakk å gjøre, skulle behandles:

Siden da er det blitt stilt en rekke spørsmål i forbindelse med arbeid som har tilknytning til dyrking, salg og distribusjon av tobakk og tobakksvarer. Det er noen former for arbeid som åpenbart er i strid med de bibelske normer. Slike som lever av spill om penger, som framstiller avguderiske gjenstander, eller som utfører et arbeid som er direkte i strid med fredens veier, som beskrives i Esaias 2: 4, er i lang tid ikke blitt betraktet som godkjente medlemmer av Jehovas vitners menigheter. Når det er tydelig at ens arbeid er i strid med bibelske normer, kan det med rette føre til at en blir fjernet eller utstøtt fra menigheten. Det er Bibelen som fastsetter den norm eller regel som danner grunnlaget for en slik handling.

Vakttårnet har gitt en klar redegjørelse som viser hvilken skadelig virkning tobakken har på kroppen, og stiller den med rette i klasse med skadelige, vanedannende stoffer. Myndighetene i en rekke land er klar over tobakkens skadevirkninger, men de har ennå ikke nedlagt forbud mot bruk eller produksjon av tobakk. Selv om det er lovlig å produsere eller selge med utbytte et produkt som er skadelig for ens neste, er det like fullt galt å gjøre det. La oss illustrere dette: Et land erklærer kanskje at det er lovlig å bruke marihuana (akkurat som noen land har legal prostitusjon), men det er likevel innlysende at en som lever av å produsere eller selge marihuana, ikke er skikket til å være et medlem av Guds menighet.

En eier av en tobakksforretning, en arbeider på en tobakksfabrikk, en selger som selger tobakk, eller en farmer som kan bestemme hva han skal dyrke på farmen sin, og som velger å dyrke tobakk, bør være klar over at han er ansvarlig for det han gjør. Hvordan kan hans kristne samvittighet tillate ham å skade sin neste, når han er i den stilling at han selv kan bestemme hva han skal gjøre? Brødrene bør kunne bedømme hvor alvorlig saken er, og også bedømme hvor stort ansvar den enkelte har i tilknytning til arbeid hvor en urett handlemåte kommer inn i bildet. Det burde ikke være noen tvil om at de som har sin hovedinntekt av å fremme bruken av tobakk på bekostning av sine medmenneskers ve og vel, gjør en alvorlig synd. En slik handlemåte er direkte i strid med det grunnleggende bud om at en skal elske sin neste som seg selv. — Matt. 22: 39.

Etter sitatet ovenfor følger en drøftelse av forskjellige situasjoner, slik som når en bror er partner med en annen som ikke er et vitne, om lisenser for salg av tobakk og flere andre situasjoner.

Vakttårnet for 1. april 1952 sa at Selskapet Vakttårnet ville ikke gi råd om hvilke typer arbeid kristne kunne ha — det måtte være basert på den enkeltes samvittighet. Bladet sa også at slike råd fra Selskapets side ville kreve «et voluminøst Talmud-aktig verk med vedtekter». Rikets tjeneste for februar 1974 har fire sider med instruksjoner om hva slags arbeid kristne kan ha, og dette er et utmerket eksempel på «et voluminøst Talmud-aktig verk med vedtekter».

Den neste fokus på verdslig arbeid med regler laget av det styrende råd finner vi i Rikets tjeneste for februar 1977, sidene 3-6. Under overskriften «De viktige spørsmål» finner vi det følgende:

Det er naturligvis stor forskjell mellom å utføre et arbeid som er til gagn for ens medmennesker i sin alminnelighet, og å utføre et arbeid som direkte fremmer eller støtter en urett praksis. De spørsmål en bør stille seg selv, er: «Er det arbeid eller den virksomhet som blir utført, i seg selv noe som Guds Ord fordømmer? Og selv om det ikke er det, er det da likevel så direkte knyttet til en slik praksis at de som utfører dette arbeidet, i virkeligheten fremmer den urette praksis?» I slike tilfelle kan ikke en kristen med god samvittighet påta seg arbeidet.

Det første spørsmålet er ganske klart. Men de andre to spørsmålene er problematiske, fordi uttrykkene «direkte knyttet til» og «fremmer den urette praksis» er tvetydige og må tolkes. Og medlemmene av det styrende råd tolker disse på en streng måte. Et eksempel på en urett praksis er å være «kasserer i et spilleforetagende». Men sitatet fra Vakttårnet for 1. februar 1954 ovenfor, viser at dette ikke var «en urett praksis» i det året. Men 22 år senere har det styrende råd definert dette som «en urett praksis».

Medlemmene av det styrende råds forandret synspunkt viser at selv om de henviser til Bibelen, så er definisjonen av «en urett praksis» noe som de har funnet på, eller noe som skal bli definert av de eldste. Dette betyr at vitner kan bli ekskludert for handlinger som tidligere ikke ble betraktet som urette. Ikke bare fører medlemmene av det styrende råds forandrede synspunkter til at vitner blir ekskludert, men det samme er tilfelle med synspunktene til medlemmene av et domsutvalg. Det følgende sitat fra Rikets tjeneste for februar 1976, side 6, viser at de eldste har fått makt over liv og død:

Hvis en bror utfører et verdslig arbeid som medfører et tydelig brudd på Guds lov, er det en sak som angår menigheten og de eldste. Hvis arbeidet eller produktet blir fordømt i Bibelen eller er av en slik art at arbeidstageren fremmer en urett handling eller blir medskyldig i den, bør de eldste først prøve å hjelpe denne broren til å innse at hans handlemåte er gal. I tilfelle hvor arbeidet har en tydelig forbindelse med noe galt, skulle det være mulig å gjøre det klart for ham hva Bibelen sier, og få ham til å innse hvorfor det får sin anvendelse på ham. Det kan imidlertid bli nødvendig å ha flere samtaler med ham, kanskje i løpet av noen uker, for å hjelpe ham til å forstå dette og under bønn overveie det han er blitt gjort oppmerksom på. Hvis det blir tydelig fastslått at han ved sitt verdslige arbeid bryter kristne prinsipper, og han likevel insisterer på å fortsette å utføre slikt arbeid, kan han utstøtes av menigheten.

Ikke noe arbeid eller noe produkt blir fordømt i De hellige skrifter. Derfor er den makt de eldste har fått til å ekskludere menighetens medlemmer ikke basert på Bibelen. Det er medlemmene av det styrende råd som falskelig hevder at bestemte typer arbeid og bestemte produkter er forbudt i Bibelen. Et vitne kan bli ekskludert når hans arbeid «bryter kristne prinsipper». Men uttrykket «kristne prinsipper» er de menneskelagde lovene som er laget av det styrende råd.

På et område ga imidlertid artikkelen gode råd. Vi leser fra Rikets tjeneste for februar 1976, side 6:

At en kristen betaler penger til en person eller organisasjon i verden for varer eller tjenester, eller at en kristen mottar penger fra en slik person eller organisasjon, innebærer derfor ikke ifølge Bibelen automatisk at den kristne fremmer eller støtter en urett form for virksomhet som personen eller organisasjonen eventuelt driver. Som vi har sett, kunne kristne kjøpe kjøtt som kom fra hedenske templer. Det var templene som tjente på det. De fikk inn penger, ikke som et direkte bidrag, men indirekte, ved salget av kjøttet.

Problemet er at medlemmene av det styrende råd har ikke fulgt det de selv har skrevet. Raymond Franz refererer i sin bok Crisis of Conscience, side 114, referer til et slikt eksempel:

Tenk på følgende sak som kom opp for drøftelse for en avgjørelse av det styrende råd: Et av Jehovas vitner kjørte en lastebil for Coca-Cola Company, og hans rute førte til en militærleir hvor flere leveringer foregikk. Spørsmålet var: Kunne han gjøre dette samtidig som han hadde et godt forhold til menigheten, eller var dette en eksklusjonsgrunn? (Det viktige var at her var militær eiendom og militært personell involvert)

Igjen må jeg spørre: Hvilke skriftsteder drøfter slike forhold? På hvilken måte kan vi se dette klart — på en måte som viser at det er behov for å resonnere over dette og komme med tolkninger? Det ble ikke henvist til noe skriftsted. Men majoriteten bestemte for at dette arbeidet var ikke akseptabelt, og at mannen måtte finne en annen rute med leveringer for at han skulle bevare et godt forhold til menigheten. Et lignende tilfelle var et vitne som var musiker, og som spilte flere instrumenter i en offisersklubb i en militærleir. Dette ble også bestemt å være uakseptabelt av flertallet av det styrende råd. Skriftene er tause, men menneskelige resonnementer ga svaret.

Kommentarene til Franz er at spørsmålet ikke er nevnt i Bibelen. Allikevel traff medlemmene en avgjørelse som var ugunstige for broren. Vi merker oss at sjåføren ikke engang var betalt av det militære, og hans leveringer på militærbasen var bare noen av mange leveringer.

Vi kan legge til at den ekstreme følsomheten medlemmene av det styrende råd har når det gjelder det militære, ikke er basert på bibelske prinsipper. Fordi Jehovas vitner hevder å være ambassadører overfor verdens nasjoner, så er de nøytrale til det som nasjonene foretar seg. Dette innebærer at de aksepterer enhver nasjons rett til å ha et juridisk system, et politi, og et militært forsvar.

Det som kristne ikke kan akseptere, er at soldater i de væpnede styrker deltar i kriger og dreper mennesker. Både på grunn av dette og fordi de er ambassadører vil de ikke være en del av de væpnede styrker. Men det er ingen bibelske prinsipper som forbyr vitner å arbeide i en fabrikk som fremstiller deler til militære biler eller andre ting som de væpnede styrker trenger. Å bestemme at det å levere Coca Cola til en militærbase er en eksklusjonsgrunn, er direkte absurd! Vi bør også huske på at soldater brukes til mange formål som ikke krever å ta liv, slik som å hjelpe politiet og å hjelpe helsearbeidere med vaksinering.

Franz gir også noen eksempler fra boken Aid to Answering Branch Office Correspondence som er interessante.[3] Under overskriften «Arbeid som ikke i seg selv er ububelsk, men som knytter en til gale handlinger eller gjør en til en som fremmer gale handlinger» finner vi følgende eksempler:

EKSEMPEL: To kvinner arbeider i en militærleir. Den ene arbeider i hjemmet til en familie, og mannen er en militær. Den andre er en rengjøringshjelp som vasker brakkene til soldatene.

Kommentarer: Den første kvinnen konkluderer med at hun kan akseptere dette arbeidet for en familie uten å komme i konflikt med Jesaja 2:4 [som snakker om at smi sine sverd om til ploger og ikke mer lære å føre krig.] Hun resonnerer at på tross av det stedet hvor hun arbeider, og det faktum at families forsørger er militær, så utfører hun en vanlig tjeneste for mennesker i deres hjem, og hun er ikke ansatt i en organisasjon som er i konflikt med Bibelen. (2 Kongebok 5:2, 3; 5:15-19; Filipperne 4:22) Hun fortsetter å være en del av menigheten. Men hvis hun søkte det privilegium å bli pioner, så måtte en vurdering bli gjort hvordan hennes arbeid berører andre og om hun blir sett på som et godt eksempel.

Den andre kvinnen utfører ved sitt daglige arbeid en tjeneste som støtter opp om målsettingen til en organisasjon som har en hensikt som er i strid med Jesaja 2:4. Hun blir betalt av det militære, arbeider i et militært område, og hun utfører til stadighet et arbeid som gjør henne til en del av en organisasjon hvis hensikt er i strid med Jesaja 2:4. Hun er i konflikt med Jesaja 2:4.

Derfor kan vi si at den første kvinnen som arbeider i familien til en militær, kan bevare et godt forhold til menigheten. Den andre, som kanskje arbeider i den samme militærleiren, kan ikke bevare et godt forhold. Som resten av denne publikasjonen til Selskapet gjør klart, så vil alle, som «er i konklikt med Jesaja 2:4», enten bli ekskludert eller vil bli sagt «å ha trukket seg» («disassociated»). Den første kvinnen kan få sin lønn av en offiser, til og med en general, som gir ordre om at soldatene skal delta i kamp. Det er sant at hennes lønn kommer fra ham, men lønnen kommer fra hans lønn som offiser. Allikevel gjør ikke hennes arbeid henne «uren». Den andre kvinnen som rengjør soldatenes brakker, hun får sin lønn fra det militære som en organisasjon og bidrar til det militæres «overordnede mål». Hun blir regnet som en med blodskyld, og hun fortjener å bli kastet ut av menigheten.[4]

Det er en ganske dramatisk påstand å hevde at kvinnen som rengjorde soldatenes brakker, er skyldig i å støtte en militær organisasjon og derfor har blodskyld, mens den kvinnen som arbeidet i hjemmet til en militær, ikke støtter organisasjonen. Ingen av kvinnene har drept noen, og de har helle ringen planer om å gjøre det. Den differensieringen som det styrende råd har gjort her, er kunstig, og den motsier sitatet fra Rikets tjeneste for februar 1976, som jeg gjentar:

At en kristen betaler penger til en person eller organisasjon i verden for varer eller tjenester, eller at en kristen mottar penger fra en slik person eller organisasjon, innebærer derfor ikke ifølge Bibelen automatisk at den kristne fremmer eller støtter en urett form for virksomhet som personen eller organisasjonen eventuelt driver.

Først når en person dreper noen eller bidrar til at noen blir drept, vil personen ha blodskyld. Fordi Jehovas vitner er ambassadører som aksepterer at et land har et militært forsvar, må det være opp til den enkeltes samvittighet å avgjøre om han eller hun vil utføre arbeid for det militære. Dette stemmer helt med det som Vakttårnet for 1952 og 1954 skrev, at Selskapet Vakttårnet ikke vil blande seg inn i hvilket arbeid et vitne tar, siden dette var noe den enkelte måtte velge.

Jeg skal sitere et annet eksempel fra Aid to Answering Branch Office Correspondence:

EKSEMPEL: En bror har en rørleggerbedrift, og har fått en forespørsel i en nødsituasjon om å reparere et ødelagt vannrør i kjelleren til en kirke. En stund senere kontakter kirken en bror som er byggmester for å få lagt et nytt tak på kirken.

Kommentarer: Den første broren trekker den konklusjon at dette er en tjeneste han yter for alle, og derfor tillater hans samvittighet ham å ordne opp i nødsituasjonen. Men han ber kirken om å engasjere andre for alt annet arbeide. Det er sannsynlig at få ville kritisere ham for å hjelpe noen i en nødsituasjon og holde ham ansvarlig.

Den andre broren konkluderer med at selv om han har lagt tak på mange forskjellige bygninger og forretninger, så ville det å gå med på dette i forbindelse med kirken, innebære at han ville gi en betydelig støtte til falsk religions fremgang.

Det ville ikke bare være en hurtig kontakt, slik som en postmann som leverer brev, eller en humanitær handling i en nødsituasjon. Det ville innebære et langvarig arbeid på en bygning som utelukkende ble brukt til å fremme falsk religion — en fremme av Babylon den store. (2 Korinter 6:14-18) En kristen ville ikke gjøre det.

Ordene «En kristen ville ikke gjøre det» betyr at han ville bli ekskludert hvis han utførte den type arbeid som er nevnt. Dette er et umulig resonnement. Ordene fra Rikets tjeneste for februar 1976 kan også bli anvendt på denne situasjonen. En kristen godkjenner ikke og støtter ikke en organisasjon som betaler ham for å utføre et bestemt arbeid.

Jeg kan heller ikke se forskjellen på arbeid i en kirke i en nødsituasjon og planlagt arbeid i den samme kirken. Hvis det å arbeide i en kirkebygning er det samme som å støtte falsk religion, så vil også et arbeid i en nødsituasjon være det samme som å støtte falsk religion.

Hvis det for eksempel er krig og soldatene dreper fiendene, vil en kristen rørlegger reparere et ødelagt vannrør som forårsaker en flom som ødelegger soldatenes ammunisjon fordi det er en nødsituasjon? Hvis en kristen redder ammunisjonen, vil han ha et ansvar for de mennesker som blir drept ved bruk av denne ammunisjonen, og derfor kan ikke en kristen utføre et slikt arbeid selv om det er en nødsituasjon.

Det er på samme måte med en kirkebygning. Hvis et større arbeid er galt, så er også et mindre arbeid galt, selv om det er en nødsituasjon. Men jeg tror de fleste vitner ikke ville føle seg vel hvis de arbeidet i en slik bygning på grunn av det som foregår i bygningen.

Men jeg vil ta et eksempel fra Afganistan, hvor det er millioner som ikke har arbeid og millioner som sulter. En kristen mann med kone og barn er snekker, og han har ikke arbeid og ikke inntekt. En dag får han tilbud om å reparere en del av en moske, og det vil gi ham arbeid i flere uker. Skulle han nekte å utføre arbeidet fordi det er en moske?

Ifølge medlemmene av det styrende råds resonnement er det nødvendig, siden han ellers ville støtte falsk religion. Men min oppfatning er at det styrende råds resonnement er fullstendig galt, akkurat som med fariseerne som «binder sammen tunge byrder og legger dem på folks skuldrer». (Matteus 23:4) Bare når et vitne direkte deltar i falsk tilbedelse, er han en som støtter og fremmer en gal handling, ikke når han reparerer en bygning som er en moske.

Ikke bare har det styrende råd nedlagt forbud mot enkelte arbeider. Men de har laget en ordning slik at de ikke påtar seg ansvaret for at de som tar slike arbeider, blir kastet ut av menigheten. Hvis et vitne gjør rent soldatenes brakker, eller fortsetter å utføre arbeider for en religiøs organisasjon, vil to eldste snakke med dette vitnet og si: «Du har seks måneder til å skifte jobb. Hvis du ikke har skiftet jobb innen seks måneder, vil vi oppfatte deg som en som frivillig har trukket seg fra menigheten fordi han ikke lenger ønsker å være et av Jehovas vitner.» Dette er en manipulering av sannheten. Denne personen er i virkeligheten blitt kastet ut av menigheten, og han vil ikke få lov til å være en del av menigheten om han ønsker det. Men de eldste sier at han har forlatt menigheten av egen fri vilje.

Konklusjonen er at det som Vakttårnet for 1952 og 1954 skrev, er det som er sant. Hvis en kristne driver en virksomhet som tilbyr tjenester til alle mennesker, så er det ingen lov eller noe prinsipp i Bibelen som viser at han ikke kan utføre arbeid for en religiøs organisasjon eller for de væpnede styrker. Bare når en kristen direkte deltar i religiøse handlinger som bryter med den sanne tilbedelse eller deltar i militære handlinger hvor mennesker blir drept, er han skyldig gale handlinger i Guds øyne.

Ingen kristen har rett til å lage regler for andre. Vakttårnet for 1. oktober 1972 skrev:

«Når Guds Ord ikke trekker opp noen slik grense, har ikke noe menneske rett til å gjøre det, og på den måten føye noe til Ordet.»

Ved å lage en mengde regler i forbindelse med hva slags arbeid vitnene kan ha, har medlemmene av det styrende råd med overlegg brutt dette grunnleggende prinsippet. Dette viser at de fungerer som diktatorer.

6. Se artikkelen «Å finne betydningen av greske ord — med fokus på porneia» i kategorien «Eksklusjon» og «De 11 eksklusjonsgrunnene 2: Ulovlig seksuelt samleie (porenia)» i kategorien «De elleve eksklusjonsgrunnene».

[2]. Grunnen til at «1961» står i parentes, er at så langt jeg vet, er det året da Selskapet Vakttårnets standpunkt om ikke å gi råd om verdslig arbeid for første gang ble reversert. Men det var først i året 1974 at regler om verdslig arbeid i stor skala ble publisert, og at det å ikke følge reglene kunne føre til eksklusjon.

[3]. Den nye utgaven av denne boken har tittelen Correspondence Guidelines (2007).

[4]. Dette eksemplet finnes også i den nyere utgaven med tittelen Correspondance Guidelines (2007). Denne boken drøfter 14 forskjellige typer arbeid som det styrende råd har forbudt.

1981 — 2025

DE SOM MELDER SEG UT AV JEHOVAS VITNER, MÅ BLI TOTALT ISOLERT

Inntil året 1981 kunne en person som ønsket å forlate Jehovas vitner, gjøre dette uten at han ble straffet for det. Men så ble dette forandret. Vakttårnet for 15. November 1981, side 18, sier:

¹⁴ En som har vært en sann kristen, fornekter kanskje sannhetens vei og sier at han ikke lenger betrakter seg som et av Jehovas vitner og heller ikke ønsker å være kjent som et Jehovas vitne. Det hender en sjelden gang at dette inntreffer. Vedkommende fornekter sin kristne stilling og trekker seg med vilje tilbake fra menigheten. Apostelen Johannes skrev: «De er utgått fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært det, da ville de blitt hos oss.» 1. Joh. 2: 19.

¹⁵ En person kan også fornekte sin stilling i den kristne menighet ved sine handlinger, for eksempel ved at han slutter seg til en organisasjon hvis formål er i strid med Bibelen, og som følgelig er dømt av Jehova Gud. (Jevnfør Åpenbaringen 19: 17—21; Jesaja 2: 4.) Hvis en som har vært en kristen, velger å slutte seg til dem som Guds mishag hviler over, vil det derfor være på sin plass at menigheten kommer med en kort kunngjøring om at vedkommende har trukket seg tilbake og ikke lenger er et av Jehovas vitner.

¹⁶ Personer som velger ikke å være «av oss» ved at de med overlegg forkaster Jehovas vitners tro og lære bør med rette betraktes og behandles på samme måte som dem som er blitt utstøtt fordi de har handlet galt.

Denne nye policy innebar at det ikke lenger var mulig å melde seg ut av Jehovas vitner. En person som skriftlig eller muntlig uttrykte at han ikke lenger ønsker å være et vitne, ville i realiteten bli ekskludert. Den avgjørelsen som ble publisert i 1981, ble gjentatt i Vakttårnet for 15. september 1986, side 31:

Sikter 2. Johannes 10, hvor det står at en ikke skal ta imot visse personer i sitt hjem og ikke hilse på dem, bare til dem som fremmer falsk lære?

Sammenhengen viser at denne veiledningen ble gitt i forbindelse med de «mange forførere» som er gått ut i verden, «slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod». (2. Johannes 7) Apostelen Johannes forklarte de kristne den gangen hvordan de skulle behandle en som benektet at Jesus hadde levd, eller at han var Kristus og vår Gjenløser. Johannes sa: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt. For den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» (2. Johannes 10, 11) Men andre skriftsteder viser at dette gjaldt andre tilfelle også…

Aid to Bible Understanding viser at ordet «frafall» kommer fra et gresk ord som bokstavelig betyr «’det å stå borte fra’, men det har også betydningen ’det å svikte, det å forlate eller det å gjøre opprør’».a Aid-boken tilføyer: «Noen av de forskjellige årsakene til frafall som apostlene advarte mot, var: mangel på tro (Hebr. 3: 12), mangel på utholdenhet under forfølgelse (Hebr. 10: 32—39), det å forlate rette moralnormer (2. Pet. 2: 15—22), det å gi akt på ’falske ord’ fra falske lærere, og ’villedende inspirerte uttalelser’ (. . . 1. Tim. 4: 1—3[NW]) . . . De som med overlegg forlater den kristne menighet, blir en del av ’Antikrist’. (1. Joh. 2: 18, 19)»

En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen. Ved å forkaste Guds menighet med overlegg og ved å fornekte den kristne vei gjør han seg selv til en frafallen. En lojal kristen ønsker ikke noe fellesskap med en frafallen, selv om de har vært venner. Når noen forkaster menigheten og blir en frafallen, forkaster han også grunnlaget for å stå i et nært forhold til brødrene. Johannes viste tydelig at han selv ikke ville ta imot i sitt hjem en som ’ikke hadde samfunn med Gud’, og som ikke var «av oss».

Dette sitatet viser at det syn medlemmene av det styrende råd har, er at en person som ønsker å forlate Jehovas vitner, er like ond som antikristene som er nevnt i brevene til Johannes.

Sitatet viser også at medlemmene av det styrende råd misbruker Bibelen. Sitatet sier: «Men andre skriftsteder viser at dette gjaldt andre tilfeller [enn anvendelsen på antikristene] også». Slike utsagn er typiske for medlemmene av det styrende råd. Ofte sier de at Bibelen sier dette eller dette, uten at de refererer til noe skriftsted. Grunnen er at Bibelen ikke sier noe om dette, slik de hevder. I denne situasjonen er saken klar:

«En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen [av antikristene].»

Det er ikke Bibelen som seier at de som melder seg ut, passer til beskrivelsen av antikristene, men det er medlemmene av det styrende råd som sier dette.

Medlemmene av det styrende råd bruker ofte ordene: «Bibelen sier» eller «Bibelen sier andre steder» eller «Guds tanker er». Men sannheten er at mange av det styrende råds avgjørelser verken er basert på Guds tanker eller på Bibelen. Men avgjørelsene er basert på tankene til medlemmene av det styrende råd, som de falskelig tilskriver Bibelen og Gud. Dette er en del av deres fiunksjon som diktatorer.

1983 — 2025

ORAL OG ANAL SEX ER IGJEN EKSKLUSJONSGRUNN

Vi skulle trodd at medlemmene av det styrende råd hadde lært noe viktig av de fryktelige konsekvenser deres vedtak hadde om at seksuell omgang innenfor ektekspet kunne være porneia. Men slik var det ikke. I 1983, fem år etter innrømmelsen i 1978 om at de hadde tatt feil om dette, så vedtok diktatorene igjen å blande seg inn i gifte ektefellers seksuelle omgang, slik jeg nå skal vise.

Artikkelen i Vakttårnet for 15. november 1978, side 23, sa at «ettersom det ikke foreligger noen klar bibelsk veiledning», er det bare ektefellene selv som kan avgjøre hvordan deres intime samliv skal være. Og verken de eldste eller det styrende råd har noen rett til å gripe inn i dette. Men medlemmene av det styrende råd brydde seg ikke om sannheten i dette utsagnet. Vakttårnet for 1. august 1983, side 27, var et tilbaketog fra tilbaketoget i 1978, som var et tilbaketog fra «porneia-innenfor-ekteskapet» i 1974. Vi leser:

Hva så med seksuelle handlinger mellom ektepar innenfor ekteskapet? Det er ikke de eldstes oppgave å snuse i gifte kristnes seksualliv. Men det er helt klart at Bibelen kommer inn i deres liv. De som vil ’leve et liv i Ånden’, bør ikke ignorere det Bibelen viser om måten Gud tenker på. Og de gjør vel i å lære å hate alt som er urent i Jehovas øyne, innbefattet det som tydelig er perverse seksuelle handlinger. Ektepar bør handle på en måte som gir dem en ren samvittighet, idet de konsentrerer seg om å legge «Åndens frukt» for dagen.

Vi kan sammenligne sitatene fra 1978 og 1983. Det første sier «ettersom det ikke foreligger noen klar bibelsk veiledning» angående det intime samlivet i ekteskapet, det vil si hvordan seksuell omgang mellom ektefeller skal foregå. Det andre sitatet sier at Bibelen viser «den måten Gud tenker på» når det gjelder seksuell omgang mellom ektefolk. Sannheten er at fordi Bibelen ikke viser «den måten Gud tenker på» når det gjelder seksuell omgang mellom ektefolk, så er det som det styrende råd kaller «den måten Gud tenker på» den måten medlemmene av det styrende råd tenker på når det gjelder seksuell omgang mellom ektefeller.

Hva er så Guds måte å tenke på (= medlemmene av det styrende råds måte å tenke på)? Artikkelen svarer:

Hva så om den ene ektefellen ønsker eller endog forlanger å få den andre ektefellen med på noe som helt innlysende er en pervers seksuell praksis? Det som ovenfor er lagt fram, viser at porneía dreier seg om ulovlig seksuell oppførsel utenfor den ekteskapelige ordning. At en ektefelle ved hjelp av tvang får gjennomført perverse handlinger, for eksempel oral eller anal sex, innenfor ekteskapet, vil derfor ikke utgjøre et bibelsk grunnlag for en skilsmisse som kan sette de to ektefeller fri til å gifte seg på nytt.

Som det alt er pekt på, er det ikke de eldstes oppgave å agere «politi» når det gjelder det intime ekteskapelige samliv til gifte par i menigheten. Men hvis det blir kjent at et medlem av menigheten praktiserer eller åpent agiterer for perverse seksuelle handlinger innenfor ekteskapet, vil vedkommende avgjort ikke være uklanderlig og kan derfor ikke få spesielle privilegier. Han vil for eksempel ikke kunne tjene som eldste, menighetstjener eller pioner. En slik praksis og agitasjon kan til og med føre til at vedkommende blir utstøtt fra menigheten.

Disse ordene uttrykker tilbaketoget fra tilbaketoget i 1978. Som teksten her viser, innbefatter «perverse seksuelle handlinger» oral og anal sex. Ordene «for eksempel» i forbindelse med oral og anal sex, viser at det også kan være andre handlinger som ifølge medlemmene av det styrende råd er perverse handlinger. Dette gir i virkeligheten de eldste myndighet til å avgjøre at også andre handlinger er perverse.

Synspunktet her er at oral og anal sex og andre perverse handlinger ikke kan defineres som porneia, slik synet var mellom 1974 og 1978. Men disse handlingene er eksklusjonshandlinger. Derfor kan vi si at medlemmene av det styrende råd opphevet ordene om at når det gjelder seksuell omgang innenfor ekteskapet, «foreligger (det) ikke noen klar bibelsk veiledning». Medlemmene av det styrende nå hevder at de vet hvordan Gud tenker angående dette. Men i virkeligheten fungerer de som diktatorer og tenker som diktatorer.

1974-1978	Det styrende råd lagde regler for seksuell omgang innenfor ekteskapet.
1978-1983	Det styrende råds regler for seksuell omgang innenfor ekteskapet var opphevet, i mangel på noen klar bibelsk veiledning.
1983-2025	De styrende råd har igjen laget regler for seksuell omgang innenfor ekteskapet.

For å skjule det faktum at medlemmene av det styrende råd er diktatorer som lager lover og regler som ikke er basert på Bibelen, sier de at disse lovene og reglene er «måten Gud tenker på».

Vi har så langt drøftet avgjørelser av det styrende råd som har hatt en fryktelig virkning på livet til mange vitner. I det som følger, skal jeg drøfte avgjørelser i forbindelse med tolkning av Bibelen som kan ha en negative effekt på mange vitners tro og tillit til Jehova.

1988 – 2025

OPPSTANDELSEN — BIBELENS ORD BLIR FORKASTET

I begynnelsen av 1965 hadde Vakttårnet 12 artikler med dyptgående studier av oppstandelsen.[1] Disse artiklene drøftet alle vesentlige sider ved oppstandelsen som finnes i De hebraiske skrifter og i De kristne greske skrifter. Grunnlaget for artiklene var Jesu gjenløsningsoffer. Han kjøpte alle Adams etterkommere med sin død, og hver eneste etterkommer av Adam vil få en personlig mulighet til å akseptere eller forkaste gjenløsingsofferet. De som ikke har fått denne sjansen før sin død, ville få denne sjansen ved en oppstandelse fra de døde. Disse artiklene er utmerkede eksempler på interaktiv læring, fordi de er skrevet på en måte som gjør at leserne kan sjekke konklusjonene med Bibelen.

Jesus snakker om oppstandelsen på den siste dag mange ganger, og han nevner menneskene i Sodoma, Gomorra, Korasin, Betsaida og Kapernaum som mennesker som vil få en oppstandelse. Ifølge disse artiklene fra 1965 vil alle disse mennesker få en oppstandelse, selv om de oppførte seg på en ond måte. Vakttårnet for 15. januar 1987, side 25, sier:

Jesus fortsetter med å refse byene Korasin, Betsaida og Kapernaum, der hvor han utførte de fleste av sine mektige gjerninger. Jesus sier at dersom han hadde utført dem i de fønikiske byene Tyrus og Sidon, ville de ha vendt om og kledd seg i sekk og aske. Jesus fordømmer Kapernaum, som tydeligvis har vært Jesu tilholdssted i den tiden han utførte sin tjeneste, og sier: «På dommens dag skal Sodoma-landet slippe lettere enn du.»

Hva mener Jesus med dette? Han mener tydeligvis at i løpet av dommens dag, når de stolte i Kapernaum blir oppreist, vil det være vanskeligere for dem å innrømme at de har tatt feil, og godta Kristus, enn det vil være for dem fra Sodoma som blir oppreist, å angre ydmykt og lære rettferdighet.

Forklaringen i denne artikkelen er logisk, og den passer helt med hva den bibelske teksten bokstavlig sier. Men i Vakttårnet for 1. juni 1988, side 30, ble følgende spørsmål reist: «Betyr det Jesus sa i Matteus 11: 24, at de som Jehova tilintetgjorde med ild i Sodoma og Gomorra, vil få en oppstandelse? Artikkelen sier:

En ny gransking av Matteus 11: 20—24 har imidlertid reist spørsmål om hvorvidt Jesus der drøftet evig dom og oppstandelse. Poenget hans var å vise hvor avvisende menneskene i Korasin, Betsaida og Kapernaum var, og hvor passende det derfor var at også de ble straffet. Da Jesus sa at Tyrus/Sidon og Sodoma/Gomorra ville «slippe lettere» «på dommens dag», brukte han en hyperbol (en overdrivelse for å understreke et poeng) som han ikke nødvendigvis mente skulle oppfattes mer bokstavelig enn andre anskueliggjørende hyperboler han benyttet seg av. Han sa for eksempel:

Disse kommentarene er i virkeligheten en benektelse av Bibelens fulle inspirasjon. Den grunnleggende måten å behandle Bibelens tekst på, som jeg har lært av Vakttårnets litteratur, er som følger: Vi må ta teksten bokstavelig, hvis ikke sammenhengen klart viser noe annet, og vi kan ikke gjøre noen unntak til det som er skrevet, hvis ikke sammenhengen tydelig viser at det er slike unntak. Dette blir direkte motsagt i sitatet, fordi påstanden er at tekstens mening er akkurat det motsatte av det teksten bokstavelig sier.

Ordene i brunt i sitatene nedenfor viser uten noen tvil at artikkelens konklusjoner er gale — innbyggerne i Ninive, Kapernaum, Sodoma, og den onde generasjon som levde på Jesu tid, vil få en oppstandelse.

Matteus 12:41, 42:

⁴¹Menn fra Nịnive skal stå opp i dommen sammen med denne generasjon og fordømme den; for de angret på grunn av det Jona forkynte, men se, her er mer enn Jona. ⁴²Sydens dronning skal bli oppreist i dommen sammen med denne generasjon og fordømme den; for hun kom fra jordens ender for å høre Salomos visdom, men se, her er mer enn Salomo.

Matteus 11:23, 24:

²³Og du, Kapẹrnaum, skal du kanskje bli opphøyd til himmelen? Ned til Hạdes skal du komme; for hvis de kraftige gjerninger som har funnet sted i deg, hadde funnet sted i Sodọma, ville det ha bestått helt til denne dag. ²⁴Derfor sier jeg dere: Det skal bli mer utholdelig for Sodọmas land på Dommens dag enn for deg.»

Jesus sa at menn fra Ninive og sydens droning ville stå opp sammen med denne generasjon (denne onde og utro generasjon, 12:39). Dette viser at personer som ikke ville akseptere at Jesu mirakuløse gjerninger viste at han var sendt av Gud, inkludert innbyggerne i Korsin og Betsaida, vil få en oppstandelse. Disse personene omtaler Jesus som «onde og utro». Når Vakttårnet sier at Jesus ikke snakket om oppstandelsen, er dette klart uriktig.

Og hva med innbyggerne i Sodoma? Setningen om at Sodoma ville ha bestått til denne dag, kan bare bli forstått på én måte, slik Vakttårnet for 1. mars 1965, side 138, sier:

⁸ Hva skal vi så si om innbyggerne i fortidens Sodoma som sammen med nabobyen Gomorra ikke eksisterte lenger enn til Gud lot det regne ild og svovel ned fra himmelen og således ødela Sodoma og de nærliggende byer? Skal vi trekke den slutning at det på dommens dag overhodet ikke vil være tålelig for Sodoma, og at det derfor på dommens dag heller ikke vil være tålelig for byen Kapernaum som hadde større ansvar, og at derfor hverken innbyggerne i Kapernaum eller i Sodoma vil få noen oppstandelse? Nei! Hvorfor ikke? Fordi Jesus sidestilte Sodoma med Tyrus og Sidon.

⁹ Jesus viste at i likhet med Tyrus og Sidon var Sodoma, enda så fordervet den var, ikke i en slik tilstand at den ikke kunne omvende seg. Det var derfor Jesus sa at hvis de kraftige gjerninger han gjorde i Kapernaum, var blitt gjort i Sodoma, ville den ha «blitt stående» til Jesu tid. Og i den forbindelse sa Jesus at Kapernaum, som i åndelig forstand var blitt opphøyd like til himmelen, skulle bli nedstøtt til hades og ikke til Gehenna. Himmelen står her som et uttrykk for høyde og hades eller sheol står som et uttrykk for dybde, og ved å bruke en slik kontrast mente Jesus at Kapernaum skulle få erfare den dypeste fornedrelse. Trass i at denne byen i høy grad ble begunstiget av Jesus eksisterer hverken den eller Sodoma i dag. Men hvis Sodoma hadde hatt en slik anledning som den Kapernaum hadde, ville det ha vært 10 eller flere rettferdige mennesker i den, og den ville ha fortsatt å eksistere i 1900 år til, like til Jesu tid og enda noen år. Det er derfor håp om at Sodomas døde innbyggere kan bli åndelig helbredet. (1 Mos. 18: 22—32) I Esekiel 16: 46—61 tales det håpefullt om mennesker som kan sammenlignes med innbyggerne i fortidens Sodoma.

Kravet for at Sodoma skulle stå til denne dag, var at det var minst 10 rettferdige der. Jesu ord viser at det var minst 10 rettferdige i Sodoma. Å hevde at disse 10 vil ble evig tilintetgjort, slik Vakttårnet for 1. juni 1988 gjør, er både en forkastelse av Jesu gjenløsningsoffer — at han kjøpte alle Adams etterkommere — og av Guds rettferdighet.[2]

Vakttårnet for mai 2024 uttrykte en liten forandring i synet på oppstandelsen, innbefattet at noen som bodde i Sodoma og Gomorra kanskje vil få en oppstandelse. Men artikkelen aksepterer ikke at alle som bodde i disse to byene skal få en oppstandelse, slik Jesus sa. Jesus sa også at innbyggerne i Korasin, Kapernaum og Betsaida sammen med hele den onde og utro generasjon som levde på Jesu tid, ville få en oppstandelse. Men bladet sier ikke det, og medlemmene av det styrende råd tror ikke dette.

Vakttårnet for 1988 reiser tvil om Bibelens fulle inspirasjon ved å hevde at Jesu ord har den motsatte betydning av det som de bokstavelig betyr. Å begrense antallet av dem som vil få en oppstandelse, er også en devaluering av Jesu gjenløsningsoffer. Her ser vi de dårlige resultater av diktatorenes virksomhet.

[1]. «Tilbe oppstandelsens Gud» (15. mars); «Døden og hades skal gi tilbake de døde», «Annen del» (1. Juni); «De døde vil få en oppstandelse», «Annen del» (15 Juni); «Mennesker som har håp om en oppstandse», «Annen del» (1. juli); «Hvem skal bli oppreist fra de døde?», «Annen del» (15. juli); «Hvem vil få en oppstandelse og hvorfor?», «Vår generasjon nå i det tjuende århundre og oppstandelsen», «De muligheter som en jordisk oppstandelse gir» (1. august). Disse artiklene er basert på et grundig stadium av Bibelens originale tekst, og de representerer analytisk og interaktivt bibelstudium på sitt aller beste.

[2]. En detaljert drøftelse av Guds rettferdighet i forbindelse med gjenløsningsofferet og oppstandelsen finnes i min bok Forsoningen mellom Gud og mennesker.

1996 – 2025

JEHOVAS VITNERS STILLING SOM AMBASSADØRER HAR BLITT FORKASTET

Paulus viser at kristne er ambassadører for Guds rike i 2. Korinter 5:20, og vi leser:

²⁰ Vi er derfor ambassadører i Kristi sted, som om Gud kom med inntrengende anmodninger gjennom oss. Som stedfortredere for Kristus ber vi: «Bli forlikt med Gud.»

Historien viser at de første kristne nektet å være soldater, og de var nøytrale til alle forhold i Romerriket.

HVORDAN STILLINGEN SOM AMBASSADØRER BLE OPPRETTHOLDT OG FORKASTET

På grunn av Paulus’ ord i 2. Korinter 5:20, gjorde unge kristne i vår tid det samme som ambassadører i et fremmed land ville gjøre, de nektet å utføre militærtjeneste. I noen land som Norge og Danmark, ble vitner som nektet militærtjeneste, tilbudt alternativ siviltjeneste. Men igjen gjorde de det som ambassadører ville ha gjort: De nektet også den alternative siviltjenesten.

Det var ikke noe galt med selve siviltjenesten. Men på samme måte som en ambassadør som nekter den nasjon hvor han er ambassadør, å pålegge ham plikttjeneste, så aksepterte heller ikke vitnene at noen nasjon hadde rett til å pålegge dem plikttjeneste — de ville være helt nøytrale til alle ting som nasjonene i verden gjorde.

Boken Gud er sanndru, som ble laget for bibelstudium, ble publisert i 1946. Denne boken har en detaljert redegjørelse for dette spørsmålet. På side 226 leser vi:

Jehovas regjering, som skal bestå for evig, er den mektigste av alle regjeringer, og derfor bør hans sendemenn ha de samme rettigheter og fritagelser som denne verdens sendemenn.

En sendemann for en fremmed makt er etter denne verdens lover fritatt for å betale skatt og vise troskap mot regjeringen i landet hvor han er bosatt. Han er fritatt for alle slags politiske forpliktelser. Den nasjon han oppholder seg i, har ingen myndighet til å vedta bestemmelser som hemmer eller hindrer ham i hans tjeneste som sendemann…

Jehovas vitners tid, kraft og liv er helt og holdent vigd til tjenesten for Gud den allmektige. De har sluttet en pakt eller kontrakt med Gud den allmektige, om trofast å utføre sin gudgivne forkynnergjerning så lange de lever, og aldri holde opp med den. Hvis de svikter denne plikten, og gir seg av med å tjene en annen herre og utføre annet arbeid som staten legger på dem, eller hvis de holder opp med å forkynne fordi de bøyer seg for en egenmektig befaling om å stoppe, så er dette paktsbrudd i Jehovas øyne…

FRITAGELSE

Jehovas vitners forkynnervirksomhet som ordets tjenere gir dem rett til å kreve å bli fritatt for militær opplæring og tjeneste i de væpnede styrker i det land hvor de bor. Da Jehovas vitners tilling berettiger dem til fritagelse, fritar det dem også fra å utføre slikt arbeid for regjeringen som blir krevd av dem som av samvittighetsgrunner nekter militærtjeneste både som stridende og ikke stridende, for Jehovas vitner er ordinerte evangeliets tjenere, og ikke religiøse, politiske eller akademiske pasifister. De krever å få være nøytrale og ha de nøytrales rettigheter på grunn av sin stilling som sendemenn for den allmektige Guds rike. Dette er nøyaktig samme standpunkt som Kristus Jesus og hans apostler tok. (Johannes 18:36) De første kristne, som ble kastet for løvene av Romas egenmektige herskere, tok også det standpunktet…

Det er også en annen grunn til at hver enkelt av den allmektige Guds ordinerte tjenere og Jesu Kristi etterfølgere krever fritagelse for militær opplæring og tjeneste, og det er: Han er i Jesu Kristi hær, og gjør tjeneste som soldat under ledelse av Jehovas hærfører, Kristus Jesus. (2. Timoteus 2:3, 4) En Kristi Jesu soldats våpen er ikke kjødelige, og derfor blir han ikke bemyndiget av sin hærfører til å ta del i denne verdens kjødelige kriger. (2. Korinter 10:3, 4; Efeserne 6:11-18) Når han har latt seg verve i Kristi Jesu hær, kan han heller ikke forlate Jehovas styrker for å påta seg plikter som soldat i denne verdens hærer. Om han gjør det, blir han skyldig i desersjon, og må lide den straffen som den allmektige Gud har fastsatt for desertører.

De følgende punkter blir uttrykt i sitatet:

Jehovas vitner er ambassadører for Guds rike, og derfor er de nøytrale til nasjonenes anliggender.
Fordi de er ambassadører, nekter de å utføre militærtjeneste eller andre former for plikttjeneste som alternativ for militærtjeneste.
Ethvert vitne er en del av Jesu hær. Å bruke tid til plikttjeneste ville være det samme som å desertere Jesu hær.

Jeg studerte boken Gud er sanndru da jeg ble et vitne i 1961. Og alle interesserte personer som ble vitner på den tiden, studerte denne boken. Dette betyr at vitnene visste at de var ambassadører for Guds rike, og at de skulle være nøytrale til alle ting nasjonene foretok seg. Dette fortsatte i 50 år etter andre verdenskrig. Resultatet var at tusener av unge vitner som nektet militærtjeneste og alternativ tjeneste, ble dømt til fengselsstraffer på 16 måneder eller flere år. Men i 1996 ble det foretatt en snuoperasjon som innebar at Jehovas vitner ikke lenger var nøytrale til denne verdens anliggender.

Vakttårnet for 1. mai 1996, side 16, sier:

¹⁶ Det er noen land hvor Ordets tjenere ikke blir fritatt, men hvor myndighetene likevel innrømmer enkeltpersoner rett til å nekte å utføre militærtjeneste. I mange av disse landene er det innført ordninger som gjør at slike samvittighetsfulle mennesker ikke blir tvunget til å utføre militærtjeneste. Noen steder krever myndighetene at man utfører en sivil tjeneste som blir betraktet som en ikke-militær avtjening av verneplikten, og som gjerne går ut på at man utfører nyttig samfunnsarbeid. Kan en innviet kristen gå med på å utføre slik tjeneste? Også i dette spørsmålet må en innviet, døpt kristen treffe en personlig avgjørelse på grunnlag av sin samvittighet, som er oppøvd ved studium av Bibelen.

Denne nye avgjørelsen er et klart kompromiss, fordi Jehovas vitner fra nå av ikke med rette kan hevde at de er ambassadører for Guds rike. Selskapet Vakttårnet hevder fremdeles at vitnene er ambassadører. Men på bakgrunn av det som er drøftet ovenfor, har denne påstanden en hul klang og er fullstendig ugrunnet.

Jeg skal nå vise at den avgjørelse som forkastet vitnenes stilling som ambassadører, var et resultat av en lang prosess innenfor det styrende råd, og at den endelige avgjørelsen var et kompromiss som ikke var basert på Bibelen.

UTVIKLINGEN I DET STYRENDE RÅD SOM FØRTE TIL OPPHEVELSEN AV STILLINGEN SOM AMBASSADØRER

Raymond Franz har en lang drøftelse om militærtjeneste og alternativ siviltjeneste i sin bok Crisis of Conscience. Han forteller at i november 1978 kom det et brev fra Belgia som reiste tvil om den måten den alternative siviltjenesten ble praktisert på. På side 125 forteller Franz om reaksjonen til medlemmene av det styrende råd:

Dette førte til spørsmålet om alternativ tjeneste, et spørsmål som ble behandlet av det styrende råd i flere langvarige og intense diskusjoner — første gang 28 januar 1978, så 1. mars, og igjen 26. september, 11. oktober, 18. oktober og 15. november. En undersøkelse ble gjort over hele verden, og brev ble mottatt fra 90 avdelingskontorer.

Som dokumentene viser, vare det mange komiteer ved avdelingskontorene, inkludert flere fra de store land, som viste at de mannlige vitner som var berørt, verken forstå logikken i dette eller at organisasjonens bestemmelser var basert på Bibelen. I flere tilfeller stilte komiteene ved avdelingskontorene spørsmål om fremgangsmåten var riktig, og de presenterte grunner fra Bibelen som viste at dette måtte være et spørsmål som samvittighetene måtte avgjøre.

Den situasjonen som Franz beskriver, er merkelig, særlig fordi den informasjon som finnes i boken Gud er sanndru er krystallklar: Fordi Jehovas vitner er ambassadører for Guds rike, er de nøytrale til alt det nasjonene foretar seg. Som ambassadører aksepterer de ikke at noen nasjon pålegger dem plikttjeneste. Franz var en av dem som sterkest argumenterte for en forandring, og på grunn av dette, er det merkelig at han selv ikke forsto hva spørsmålet egentlig gjaldt. På side 124 i Crisis of Conscience skriver han:

Vakttårnets offisielle policy, som ble utviklet i de tidlige 1940-årene under andre verdenskrig, var at hvis et av Jehovas vitner aksepterte alternativ tjeneste, så hadde han inngått kompromiss og hadde brutt sin ustraffelighet overfor Gud.

Tanken bak dette var at fordi tjenesten var en erstatning og derfor tok plassen til det som den erstattet, og (slik var resonnementet)sto det for den samme ting. Siden tjenesten ble tilbudt i stedet for militærtjeneste, og siden militærtjeneste innebar (i det minste potensielt) å utøse blod, så ville enhver som aksepterte erstatningen få «blodskyld»

Denne merkelige oppfatningen utviklet seg før det styrende råd ble en realitet, og den var tydeligvis bestemt av Fred Franz og Nathan Knorr i den perioden da de traff alle viktige beslutninger. Hvis man ikke fulgt dette, ville man automatisk bli sett på som en som hadde «trukket seg», og som ville be behandlet som en ekskludert.

Dette er en helt gal beskrivelse av situasjonen. Alternativ siviltjeneste har aldri blitt oppfattet som «det samme» som militærtjeneste, slik at denne tjenesten kunne føre til blodskyld hvis den ble akseptert. Men som jeg allerede har understreket, så aksepterte ikke vitnene at noen stat hadde rett til å pålegge dem plikttjeneste, enten militærtjeneste eller siviltjeneste, fordi de var ambassadører. Det var derfor deres ambassadørstatus som fikk dem til å nekte siviltjeneste.

På side 135 skriver Franz:

Jeg hadde allerede personlig presentert en liste til det styrende råd på 14 sider med historiske, bibelske og leksikalske beviser som pekte i samme retning [mot en forandring av policyen].”

Dette viser igjen hans mangel på forsåelse av hva saken egentlig gjaldt. Historiske, bibelske og leksikalske data kan ikke brukes for å belyse spørsmålet om kristne kan aksepte alternativ siviltjeneste. Det er bare én ting som kan gjøre det, nemlig ordene til Paulus i 2. Korinter 5:20 om at de kristne er ambassadører for Guds rike. Hvis dette skriftstedet blir akseptert i sin bokstavelige betydning, er det ikke noe rom for å akseptere alternativ siviltjeneste.

I fotnote 12 på side 124 skriver Franz: «Så sent som 1. november 1990 ble det antydet at denne [siviltjeneste] ble omtalt som et alternativ som er et kompromiss.» Hans mangel på forståelse av selve saken fikk ham til å misforstå det som Vakttårnet for 1. november 1990 sier. Romerne kapittel 13 blir drøftet, inkludert det å betale skatt (vers 7). Jesu ord i Matteus 22:21: «Betal tilbake til keiseren de ting som keisernes er» blir sitert. Så sier bladet på side 12:

Når myndighetene pålegger kristne å være med på visse samfunnsvirksomheter, vil de kristne med rette føye seg etter pålegget så sant de virksomhetene det gjelder, ikke er kompromisshandlinger som kommer i stedet for en ubibelsk tjeneste, eller så sant de ikke på andre måter innebærer en krenkelse av bibelske prinsipper, for eksempel det som vi finner i Jesaja 2: 4.

Poenget her er at akkurat som myndighetene har rett til å pålegge kristne å betale skatter, så har de også rett til å pålegge kristne «samfunnsvirksomheter», som kan bli oppfattet som det samme som å betale skatt. Men å akseptere «samfunnsvirksomhet» (siviltjeneste) som en plikttjeneste i stedet for militærtjeneste, vil innebære at man inngår kompromiss. Det som er viktig å merke seg, er at det memorandum på 14 sider som Franz ga medlemmene av det styrende råd, ledet dem i en gal retning, for det som saken virkelig gjaldt, ble tildekket og ikke nevnt i det hele tatt.

La oss se nærmere på drøftelsene i det styrende råd angående siviltjeneste. I Crisis of Conscience, side 135, leser vi:

Ved møtet den 11 oktober 1978 var 13 medlemmer til stede. Ni stemte for en forandring av den daværende policy, slik at avgjørelsen om å akseptere eller avvise den alternative siviltjenesten var basert på ens samvittighet. Men fire stemte ikke for dette. Hva var resultatet? Siden det da var 16 medlemmer av det styrende råd (selv om ikke alle var til stede ) så var ikke to tredjedjedeler av de 16. Så det ble ingen forandring.

Den 18. oktober ble saken drøftet, men det ble ingen avstemning. Den 15. november var alle 16 medlemmer til stede, og 11 stemte for en forandring av policyen, slik at vitner som på grunn av sin samvittighet kunne akseptere en slik tjeneste, ikke automatisk ville bli sett på som om de ikke var trofaste mot Gud og ville bli kastet ut av menigheten. Dette var to tredjedels flertall. Ble det en forandring? Nei. For etter en kort pause, så kunngjorde Lloyd Barry, som var medlem av det styrende råd, at han hadde forandret oppfatning og ville stemme for å fortsette den nåværende policyen. Dette ødela to tredjedels flertall. En senere avstemning ble foretatt hvor 15 medlemmer var til stede. Det var ni som ville ha en forandring, fem var imot og én avsto fra å stemme.

På seks møter hadde det styrende råd drøftet spørsmålet. Og når avstemninger ble foretatt, var det alltid en majoritet for a forandre den nåværende policyen. Så var det en avstemning hvor to tredjedels flertall varte mindre enn én time, og policyen ble ikke forandret. Resultatet var at det fremdeles ble ventet at mannlige vitner skulle risikere fengselsstraff heller enn å akseptere alternativ tjeneste — selv om, slik brevene fra undersøkelsen viste — de kunne på grunn av sin samvittighet akseptere dette som var antagelig i Guds øyne.

Så utrolig som det kan se ut, dette var den policy som var vedtatt, og de fleste medlemmene av det styrende råd så ut til å akseptere dette som noe de ikke skulle bekymre seg for. De fulgte jo bare de regler som var gjeldende. Et år senere, den 15. september 1979 ble det foretatt en ny avstemning. Halvparten var for og halvparten var imot.

Det ser ut for meg som om Franz, som så sterkt var for en forandring, ledet de andre medlemmene i en gal retning fordi han selv ikke forsto hva saken gjaldt. At så mange stemte for en forandring, viser, slik jeg ser det, mangelen på forståelse og balanse hos disse medlemmene av det styrende råd. Ordene til Paulus i 2. Korinter 5:20, og den grundige drøftelsen av disse ordene i boken Gud er sanndru skulle ha hindret alle disse diskusjonene.

Franz kritiserer Lloyd Barry for hans standpunkt. Men det memorandum som Barry presenterte, harmonerer fullt ut med ordene i 2. Korinter 5:20. I sin bok In Search for Christian Freedom, side 263, siterer Franz dette memorandumet, som var skrevet av Barry:

De som grundig har studert spørsmålet på grunnlag av Bibelen og som har erfaring, er ikke i tvil om at vi må opprettholde vårt policy om ikke «å inngå kompromiss» — hvis noen står fram og stiller et slikt spørsmål. En forandring av det styrende råds policy vil være forvirrende for disse landene og brødrene, hvor de har kjempet så lenge for deres kompromissløse standpunkt…

Når det gjelder dette, så er det ikke et spørsmål om skattlegging, eller arbeid, etc, men om KOMPROMISS. Vi er enige om at vi ikke skal bruke våpen for det militære. Derfor burde vi også være enige om at hvis det militære eller en annen etat ber oss om å gjøre noe som er et alternativ, så må vi ikke akseptere alternativet. Dette må være vår måte å handle på. Hvis vi så blir stilt for retten, og dommeren dømmer oss, så er det hans ansvar. Vi aksepterer dommen. Vi har ikke inngått kompromiss. Vi har bevart vår integritet; så enkelt er dette. — Job 27:5

Hvorvidt Barry i diskusjonen om hans memorandum nevnte 2. Korinter 5:20, vet vi ikke. Men det han skrev, harmonerer helt med dette skriftstedet og med det som Gud er sanndru skriver. Dette viser at Barry, i kontrast til Franz, forsto hva spørsmålet dreide seg om. Synet på alternativ siviltjeneste ble ikke forandret i 1977 og 1978, og Franz’ konklusjon angående dette finner vi i Crisis of Conscience, sidene 135 og 136:

I enda 16 år var denne policyen gjeldende, inntil Vakttårnet for 1. mai 1996 plutselig kom med utsagnet om at å akseptere alternativ siviltjeneste nå var et samvittighetsspørsmål. I løpet av disse 16 årene var det tusener av vitner, først og fremst unge menn, som tilbrakte tid i fengsel, fordi de nektet å utføre forskjellige former for samfunnstjeneste som et alternativ til militærtjeneste.

Så sent som 1988 kom det en rapport fra Amnesty International som uttrykte at i Frankrike var det «mer enn 500 samvittighetsnektere for militærtjeneste som ble satt i fengsel i løpet av året». I det samme året var det i Italia «omkring 1 000 samvittighetsnektere, de fleste var Jehovas vitner, som ble fengslet i 10 militærfengsler for å nekte å utføre siviltjeneste som et alternativ for militærtjeneste.

Dette er bare en del av bildet. Hvis det ene medlemmet av det styrende råd ikke hadde forandret sin stemme i 1978, ville ingen av disse menn ha blitt satt i fengsel — for rapportene fra avdelingskontorene beviser at det ikke var de personlige individuelle samvittigheter til disse unge menn som var årsaken til fengslingen. Men det var et krav om å følge de avgjørelser som organisasjonen hadde pålagt dem.

Denne regelforandringen er uten tvil velkommen. Men det faktum at det tok 50 år for organisasjonen til slutt å fjerne seg selv fra dette området med personlig samvittighet, har virkelig stor betydning. Man kan ikke unnlate å tenke på de tusener av tapte år som mannlige vitner kollektivt sett tapte, når det gjelder friheten til å være sammen med familie og venner, eller å bidra til ens egen velferd eller velferden til sine slektninger, eller å utøve andre aktiviteter som ikke er mulig innenfor fengselsveggene. Dette representerer en et uhørt tap av verdifulle år av den enkle grunn at det var unødvendig, siden det var et resultat av et ubibelsk standpunkt, som ble tvunget gjennom av organisasjonens autoritet.

Franz lovpriste denne forandringen i 1996, og han uttrykte beklagelse over at det tok 50 år å forandre oppfatning. Men den virkelige sannhet er akkurat det motsatte. Det tok 50 år å komme frem til et kompromiss som førte til at stillingen som ambassadører for Guds rike ble forkastet. Dette er en av de avgjørelser som rettferdiggjør at vi kaller medlemmene av det styrende råd for diktatorer, siden alle medlemmer må følge de av deres lover som gjelder til enhver tid.

I 1978 kalte Lloyd Barry den alternative siviltjeneste som medlemmene av det styrende råd godkjente i 1996, for «et kompromiss». Dette er en riktig beskrivelse, siden kompromisset førte til at Jehovas vitners stilling som ambassadører for Guds rike ble opphevet.

(1989) 2000 – 2025

FORBUD MOT LAGRING AV ENS EGET BLOD FOR Å FØRE DET TILBAKE VED EN OPERASJON

Vakttårnet for 1. mars 1989, side 30, og Bli i Guds kjærlighet sier at å lagre ens eget blod for å føre det tilbake ved en senere operasjon er forbudt. Denne saken ble drøftet I Vakttårnet for 15. Oktober 2000, side 31:

Det hender at en lege oppfordrer en pasient til å deponere en del av sitt eget blod noen uker før en operasjon (preoperativ autolog blodgivning), slik at legen kan gi pasienten hans eget lagrede blod hvis behovet oppstår. Men det å samle opp, lagre og overføre blod på denne måten er direkte i strid med det som sies i 3. Mosebok og 5. Mosebok. Blod skal ikke lagres; det skal helles ut — billedlig talt gis tilbake til Gud. Det er sant at Moseloven ikke gjelder i dag. Men Jehovas vitner har respekt for de prinsippene Gud innarbeidet i denne loven, og de er fast bestemt på å ’avholde seg fra blod’. Vi gir derfor ikke blod, og vi lagrer heller ikke vårt eget blod med tanke på en senere blodoverføring — i tråd med prinsippet om at blodet skal ’helles ut’. En slik framgangsmåte er i strid med Guds lov.

Andre behandlingsmetoder og tester som har med en persons eget blod å gjøre, er ikke like tydelig i strid med Guds uttrykte prinsipper. Mange kristne har for eksempel gått med på at noe av deres eget blod blir tappet for at det skal bli testet eller analysert og deretter bli kastet. Det kan også forekomme at leger anbefaler andre og mer innviklede framgangsmåter som har med en persons eget blod å gjøre.

Under visse kirurgiske inngrep kan for eksempel noe blod bli ført ut av kroppen i en prosess som kalles hemodilusjon. Det blodet pasienten har igjen, blir fortynnet. Senere blir blodet i det utvendige kretsløpet ført tilbake til pasienten, slik at blodverdien blir mer normal. Blod som renner ut av et sår, kan på lignende måte bli samlet opp og filtrert, slik at de røde blodcellene kan bli ført tilbake til pasienten. Dette kalles blodoppsamling. I en noe annerledes prosess kan blod bli ført inn i en maskin som midlertidig overtar en funksjon som normalt utføres av kroppsorganer (for eksempel hjertet, lungene eller nyrene). Blodet i maskinen blir deretter ført tilbake til pasienten. I andre tilfeller blir blod ført til en separator (sentrifuge), slik at skadelige eller ødelagte deler av det kan fjernes. Målet kan også være å skille ut noe av en blodbestanddel og bruke det et annet sted i kroppen. Videre blir det utført tester der noe blod blir tappet for at det skal bli tilsatt en markør eller bli blandet med et legemiddel, og deretter blir det ført tilbake til pasienten.

Detaljene kan variere, og det vil utvilsomt bli utviklet nye framgangsmåter, behandlingsmetoder og tester. Det er ikke vår oppgave å analysere hver eneste variasjon og treffe en avgjørelse. En kristen må selv avgjøre hvordan hans eget blod skal behandles i løpet av en operasjon, en medisinsk test eller en kur. Han bør på forhånd skaffe seg informasjon fra legen eller teknikeren om hva som kan komme til å bli gjort med blodet hans under prosessens gang. Deretter må han treffe en avgjørelse i samsvar med sin samvittighet. (Se rammen.)

SPØRSMÅL DU KAN STILLE DEG

Hvis noe av blodet mitt blir ført ut av kroppen og blodstrømmen kanskje til og med blir midlertidig avbrutt, kan jeg da med god samvittighet betrakte dette blodet som noe som fremdeles er en del av meg, slik at det ikke er nødvendig å «helle det ut på jorden»?

Får jeg problemer med min samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, hvis noe av blodet mitt under diagnostisering eller medisinsk behandling blir tappet, bearbeidet og ført tilbake til kroppen igjen?

Vi merker oss at grunnen som blir oppgitt for ikke å lagre sitt eget blod er forskjellige fra grunnen som blir oppgitt for ikke å ta imot fullblod, røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og plasma. De nevnte blodkomponentene er forbudt fordi det å føre dem inn i kroppen er det samme som å spise dem, er argumentet — et argument som er fullstendig galt. Argumentet for at å lagre sitt eget blod er forbudt, er basert på det budet i Moseloven om at blod må bli helt ut på marken, at blodet ikke må bli brukt i noen som helst hensikt.

Situasjonen er imidlertid at blodet som skulle helles ut på marken, var blodet av en skapning som var død. Dette var et tegn på respekt for livgiveren. Når blodet ble helt ut, ble skapningens liv symbolsk talt gitt tilbake til Gud. Men hvis en person lagrer sitt eget blod med tanke på en fremtidig operasjon, er ikke personen død, og derfor skulle ikke hans liv gå tilbake til Gud. Vi bør også tenke på at blodet som blir transfundert inn i hans årer, er ikke blodet av en annen person, men hans eget blod.

En artikkel i Vakttårnet for 15. mars 1980, side 31, drøftet transplantasjoner, og om det å ta imot et transplant fra en annen skapning var det samme som å spise transplantatet, slik at man var en kannibal. Artikkelen sa:

Det blir også hevdet at transplantasjoner av organer er noe annet enn kannibalisme, ettersom «donoren» ikke er blitt drept eller brukt som føde.

På lignende måte er det blodet av en død skapning som ikke skal bli lagret. Fordi en person som lagrer sitt eget blod, ikke er død, så kan ikke forbudet mot å lagre en død skapnings blod brukes som et forbud mot å lagre en levende skapnings blod. Det finnes ingen lov i Bibelen som viser at å lagre ens eget blod er i strid med Guds vilje. Dette er en lov som diktatorene har funnet på.

Vi kan derfor konkludere med at avgjørelsen — eller rettere sagt ordren — fra det styrende råd mot å lagre ens eget blod ikke har noe bibelsk grunnlag. Vi må også huske at Moseloven er opphevet. Lagring av ens eget blod er et samvittighetsspørsmål som den enkelte må avgjøre.

Blodet fra døde skapninger må ikke bli lagret ifølge Moseloven, men det skulle bli helt ut på marken. Forbudet mot å gjøre dette kan ikke bli brukt for å vise at det er forbudt å lagre sitt eget blod med tanke på en fremtidig operasjon, fordi forbudet bare gjelder døde skapninger. Forbudet er også en del av Moseloven, som er opphevet.

For å understreke det riktige i konklusjonen skal jeg sammenligne situasjonen med lagring av blod på grunn av andre fremgangsmåter som er nevnt i Vakttårnet for 15. oktober 2000. Tenk over følgende eksempler:

Når en liten mengde blod blir tatt ut av en åre for å merke den eller for å blande den med en medisin, kan blodet bli lagret i flere minutter før det blir ført tilbake til pasienten.
Når blodet flyter ut i et sår, blir samlet opp og renset, og de røde blodcellene blir ført tilbake til pasienten, kan de røde blodcellene bli lagret in 30 minutter, i en time eller mer.
Når blod blir tatt for å teste det og analysere det, kan blodet bli lagret i flere dager før det blir analysert ved et laboratorium. Etterpå bli blodet destruert.
Når blod blir tatt i den hensikt å føre det tilbake ved en senere operasjon, kan blodet bli lagret i én eller to uker eller lengere.

I alle disse tilfeller blir blod tatt fra pasienten og senere gitt tilbake til ham eller destruert. Forskjellen mellom de fire eksemplene er tiden, det vil si hvor lenge blodet blir lagret. Det gir ikke mening å hevde at blod som blir tatt og lagret i for eksempel tre dager før det blir analysert i et laboratorium, er et samvittighetsspørsmål, mens lagring av ens eget blod i én eller to uker før det blir ført tilbake til pasienten, er forbudt.

I dag er det mange alternativer til blodoverføring, og det hender nesten aldri at et vitne dør fordi han eller hun nekter blodoverføring. Men forbudet mot å lagre ens eget blod kan få alvorlige konsekvenser. En grunn til at en lege ber en person om å lagre sitt blod, er at det er snakk om en stor operasjon. Jeg har blitt fortalt av leger at enkelte operasjoner er så store at hvis alt det syke vevet skal fjernes, vil blodtapet bli så stort at tilførsel av blod er nødvendig.

Dette betyr at hvis et vitne nekter å lagre sitt eget blod og operasjon er stor, vil vedkommende få en dårligere behandling enn personer som har lagret sitt blod eller som aksepterer blodoverføring. Hvis det er fare for et stort blodtap, tør ikke kirurgen fjerne alt det syke vevet. Hvis det syke vevet for eksempel er kreft, kan vev som ikke blir fjernet, begynne å gro, og pasientens liv vil bli forkortet. Livet til et stort antall Jehovas vitner har blitt forkortet på grunn av forbudet mot å lagre sitt eget blod.

Diktatorene, medlemmene av det styrende råd, er ansvarlig for at mange vitners liv har blitt for kortet på grunn av deres ubibelske forbud mot å lagre deres eget blod.

DET TJUEFØRSTE ÅRHUNDRE

I 1980- og 1990-årene var det en maktkamp innad i det styrende råd mellom Lloyd Barry og Theodore Jaracz. Barry var en balansert person mens Jaracz var en hardliner som ønsket å lage lover og regler for alle ting. I 1999 døde Barry plutselig, og til sin død i 2010 var Jaracz den ubetridte lederen i det styrende råd, og han hadde det siste ordet når nye medlemmer av det styrende råd skulle velges. Under hans lederskap ble organisasjonen mer militant og legalistisk.[1]

TRETTISJU NYE EKSKLUSJONSGRUNNER BLIR INNFØRT

På grunn av organisasjonens vekt på lover og regler kom det en økning i eksklusjonsgrunner. Etter Barrys død ble det en fordobling av eksklusjonsgrunner. I 1991 ble boken «Gi akt på dere selv og på hele hjorden» publisert. Og jeg teller 20 eksklusjonsgrunner i denne boken. I 2019 ble boken «Vær hyrder for Guds hjord» publisert, og i denne boken teller jeg 46 eksklusjonsgrunner. To andre eksklusjonsgrunner finnes andre steder.

Inkludert i eksklusjonsgrunnene er fire situasjoner hvor en person kan «trekke seg» fra menigheten. Men «å trekke seg» er en eufemisme for eksklusjon. Boken «Vær hyrder for Guds hjord» ble publisert i 2010, og den har de samme eksklusjonsgrunnene som boken fra 2019 med samme navn, med to unntak. Det viser at de 35 nye eksklusjonsgrunnene ble laget mens Jaracz var leder for det styrende råd.

KORSTOGET MOT HØYERE UTDANNELSE

I tillegg til de nye eksklusjonsgrunnene ble det også innført mange nye lover og regler. Barry var universitetsutdannet, og han hadde et balansert syn på høyere utdannelse. Dette kan vi se av to artikler han skrev i 1992 om høyere utdannelse. Jaracz hadde bare folkeskolen, og han hadde et negativt syn på høyere utdannelse og på personer som hadde høyere utdannelse.

I 2005, mens Jaracz var leder av det styrende råd, ble det satt i gang en kampanje mot høyere utdannelse, og denne kampanjen varer fremdeles. Dette har vært en katastrofe for tusener av unge brødre og søstre, som har blitt presset til ikke å ta høyere utdannelse.[2]

NYE OG FEILAKTIGE FORSTÅELSER AV BIBELSKE TEKSTER HAR BLITT INTRODUSERT

I det 21. Århundre har medlemmene av det styrende råds fokus vært mot dem selv, og de hevder at de er «den tro og kloke slave». De har også hevdet at de er klokere og mer innsiktsfulle enn de tidligere medlemmene av det styrende råd. Vakttårnet for 15. mars 2015, side 10, sier:

Som man kunne ha forventet, har Jehova opp gjennom årene hjulpet «den tro og kloke slave» til å bli stadig mer klok og innsiktsfull.

På grunn av dette hevder de nåværende medlemmene av det styrende råd at de forstår mange ting som tidligere ikke har blitt forstått, og de har presentert et stort antall av hva de kaller «klargjorte trosspørsmål». I løpet av de 120 årene mellom 1870 og 1989 ble 107 «klargjorte trosspøsmål» presentert, ifølge Online Watchtower Index. Men i de 31 årene mellom 1990 og 2020 ble 94 «klargjorte trosspørsmål» presenteret. I løpet av de åtte årene fra 2013 til 2020 har medlemmene av det styrende råd vært særlig aktive, for jeg teller 46 «klargjorte trosspørsmål» i disse åtte årene.

Jeg har delt inn de «klargjorte trosspøsmål» i tre grupper:

Trivielle spørsmål: 22
Viktige spørsmål: 15
Profetier: 57

Medlemmene av det styrende råd bruker alle disse «klargjorte trosspørsmål» som bevis på at den hellige ånd har hjulpet dem til å forstå ting som tidligere ikke ble forstått. Men i virkeligheten består gruppene av viktige spørsmål og profetier av feilaktige oppfatninger i stedet av «klargjorte trosspørsmål». En detaljert drøftelse av disse «klargjorte trosspørsmål» finnes i artikkelen «Analysis of evidence used to show that the Governing Body is ‘the faithful and discreet slave’» i kategorien «The governing body.» Her skal jeg gi et eksempel som viser at et «klargjort trosspørsmål» er fullstendig feil. Fordi medlemmene av det styrende råd ikke kan hebraisk, har de fortolket en profeti i Daniels bok på en fullstendig feilaktig måte.

EKSKURS

EN FEILAKTIG FORTOLKNING AV PROFETIEN I DANIEL 11:25, 26

Dette eksemplet viser at medlemmene av det styrende råds ord om at de er «mer kloke og insiktfulle» enn de tidligere medlemmene av det styrende råd, er feilaktig. Det er klart at fordi ingen av dem forstår hebraisk, arameisk eller gresk, så er de ikke i stand til å gi en riktig fortolkning av Bibelens tekst.

Det «klargjorte trosspørsmålet» som innbefatter Daniel 11:25, 26 viser at deres mangel på forståelse av hebraisk har fått dem til å gjøre en total blunder.

Daniel 11:25, 26 sier:

²⁵ Og han skal oppvekke sin kraft og sitt hjerte mot Sydens konge med en stor militær styrke; og Sydens konge på sin side skal hisse seg opp til krigen med en overmåte stor og mektig militær styrke. Og han skal ikke holde stand, for de skal legge planer mot ham.²⁶Og de som spiser hans fine mat, de skal forårsake hans sammenbrudd.

Vakttårnet for mai 2020 drøfter profetier i Daniels bok. Men dessverre finnes det flere feil i denne artikkelen. Og jeg skal drøfte en av de mest alvorlige feilene som finnes på side 13:

10 Daniel forutsier hva som deretter skulle skje med Det tyske keiserriket og dets militære styrke. Profetien sierom kongen i nord: «Han skal ikke holde stand.» Hvorfor ikke? «For det blir lagt onde planer mot ham. De som spiser hans fine mat, skal knuse ham.» (Dan 11:25b, 26a) På Daniels tid innbefattet de som spiste kongens fine mat, embetsmenn «i kongens tjeneste». (Dan1:5) Hvem er det profetien sikter til her? Den sikter til høytstående embetsmenn i Det tyske keiserriket – deriblant keiserens generaler og militærrådgivere – som med tiden bidro til keiserrikets fall. 1 Profetien forutsa ikke bare keiserrikets fall, men nevnte også hv som ville bli utfallet av krigen mot kongen i sør. Profetien sier om kongen i nord: «Hæren hans skal bli feid bort, og mange skal bli drept.» (Dan 11:26b) Dette ble oppfylt under den første verdenskrig – den tyske hæren ble «feid bort», og ‘mange ble drept’. Dette var den dødeligste krigen i menneskenes historie fram til da.

Vers 26 taler om kongen i nord, som bli anvendt på Det tyske keiserriket under første verdenskrig. Sitatet sier at oppfyllelsen av 11:26 er at «den tyske hæren ble ‘feid bort’» —den tyske hæren ble beseiret i den første verdenskrig.

Problemet er imidlertid at den hebraiske teksten i 11:26 sier akkurat det motsatte av hva medlemmene av det styrende råd hevder at den sier. Konklusjonen til medlemmene av det styrende råd som står i artikkelen, er basert på en gal oversettelse av vers 26.

Her følger en bokstavelig oversettelse av Daniel 11:26 (over) og teksten i NV18 (under):

De som spiser hans deilige mat, vil få ham til å falle. Og hans hær skal oversvømme, og mange vil falle ned drept.

De som spiser hans fine mat, skal knuse ham. Hæren hans skal bli feid bort, og mange skal bli drept.

Den viktige forskjellen på de to oversettelsene gjelder skjebnen til hæren til kongen i nord. Min oversettelse viser at denne hæren skal seire — den «skal skylle over», mens NV18 viser at denne hæren skal bli beseiret.

Hvorfor sier jeg at NV18s oversettelse er feilaktig? Det er fordi det hebraiske verbet shatap («oversvømme, skylle over») er Qal imperfektum 3. person entall hankjønn. Verbene i Qal er aktive og ikke passive, og dette er kjernen i saken. Å oversette dette aktive hebraiske verbet med norsk passiv er udiskutabelt feil! Jeg skal illustrere dette.

En setning kan bli analysert på to måter, enten grammatisk som verbal, subjekt, objekt og adverbial, eller semantisk, som agens (den som handler) og patiens (den som handlingen går ut over). Jeg skal anvende dette på de to følgende setninger:

Napoleon ble beseiret av den Britisk-ledede koalisjonen ved Waterloo.

Napoleon beseiret den Britisk-ledede koalisjonen ved Waterloo.

I den aktive setning (under) er beseiret verbal, «Napoleon» er subjekt og «den Britisk-ledede koalisjonen» er objekt. Subjektet er agens og objektet er patiens.

I setningen (over) er det passive uttrykket ble beseiret verbal og Napoleon er subjekt. Det er ikke noe objekt i setningen. Men den Britisk-ledede koalisjonen er adverbial. Adverbialet er agens og subjektet er patiens.

Vi kan ikke oversette er aktiv setning med en setning som er passiv, fordi agens og patiens skifter deres posisjoner i aktive og passive setninger.

I NV18s gjengivelse av Daniel 11:26 blir det handlet overfor kongen i nord (som antas å være Det tyske keiserriket) og han blir beseiret. I min oversettelse er det kongen i nord (agens, som antas å være Det tyske keiserriket) som handler overfor noen (patiens) som ikke er identifisert, og denne patiens som ikke er identifisert, blir beseiret.

Men hvorfor er det flere bibeloversettelser som har en passiv gjengivelse i 11:26 lik NV18, hvis denne oversettelsen er uriktig? Jeg kjenner ikke tankegangen til de forskjellige oversettelseskomiteer. Men mange av disse tror at Daniels bok ikke inneholder virkelig profetier, men at det er historie som later som at den er profetier. Oppfatningen er at en stor del av Daniel kapittel 11 beskriver historien til den syriske kongen Antiokos IV Epifanes. Ifølge dette synet referer Daniel 11:26 til den egyptiske kongen Ptolemaios VI Filometor. Hans hær ble beseiret, og for at dette skal stemme med «profetien» eller historien, må man bruke et passivt verb, selv om dette grammatisk er feilaktig.[3]

Medlemmene av det styrende råd, som ledet oversettelsen av NWT13 og NV18, trodde at Daniels bok inneholder virkelige profetier. Det nevnte liberale synet kunne derfor ikke være grunnen til deres feilaktive bruk av passiv. Hvorvidt det styrende råd valgte den passive gjengivelsen for at den skulle passe med deres nye fortolkning av 11:26, vet vi ikke. Men uansett er denne oversettelsen feilaktig.

Medlemmene av det styrende råd har gjort sin feil enda større ved å anvende kongen i nord på Det tyske keiserriket i første verdenskrig. Hvis denne anvendelsen er riktig, så er Daniel 11:26 en falsk profeti. For den hebraiske teksten av verset viser i så fall at Det var det tyske keiserriket som gikk seirende ut av første verdenskrig.

———————

Et antall bibeloversettelser på norsk og engelsk bruker et passivt verb for å oversette det aktive hebraiske verbet shatap («å oversvømme, skylle over»). Men de følgende åtte engelske bibeloversettelsene bruker et aktivt verb:

King James Version

26 Yea, they that feed of the portion of his meat shall destroy him, and his army shall overflow: and many shall fall down slain.

American Standard Version

26 Yea, they that eat of his dainties shall destroy him, and his army shall overflow; and many shall fall down slain.

Hebrew Names Version

26 Yes, they who eat of his dainties shall destroy him, and his army shall overflow; and many shall fall down slain.

Orthodox Jewish Bible

26 Yea, they that eat of the portion of his meat shall destroy him, and his army shall overflow, and many shall fall down slain.

Third Millennium Bible

26 Yea, those who feed from the portion of his meat shall destroy him, and his army shall overflow; and many shall fall down slain.

The Webster Bible

26 Yes, they that feed of the portion of his provisions shall destroy him, and his army shall overflow: and many shall fall down slain.

World English Bible

26 Yes, they who eat of his dainties shall destroy him, and his army shall overflow; and many shall fall down slain.

Young’s Literal Translation

26 and those eating his portion of food destroy him, and his force overfloweth, and fallen have many wounded.

Verket Commentary of the Old Testment in Ten Volumes av C.F Keil og F. Delitzsch inneholder oversettelser med grammatiske og syntaktiske kommentarer til alle bøkene i De hebraiske skrifter. Bind 9, side 453, behandler Daniel 11:26. Teksten refererer til en commentator og sier:

Hitzig tolker uriktig yistop [imperfetum av shatap, «å oversvømme» som «flykter avgårde» («rushes away»); det vil si, flykter avgårde på en uorganisert måte. Men shatap kan ikke ha denne betydningen.

Den riktige oversettelsen som Keil og Delitzsch gir, er:

His army shall overflow. (Hans hær skal oversvømme/skylle over).

TROEN PÅ BIBELENS FULLE INSPIRASJON HAR BLITT FORKASTET

Da jeg forkynte det gode budskap om Riket fra dør til dør, traff jeg noen ganger en person som sa at han trodde at hele Bibelen var inspirert av Gud. Noen ganger spurte jeg da om han trodde at Adam var det første mennesket og at han var skapt for omkring 6 000 år siden, slik Lukas 3:23-38 viser. Når vedkommende sa Nei, konkluderte jeg med at vedkommende ikke trodde at hele Bibelen var inspirert av Gud.

Hvis du spør et medlem av det styrende råd om han tror at hele Bibelen er inspirert av Gud, vil han helt sikkert si Ja. Hvis du så spør: Tror du at Salomos høysang er et profetisk drama som er en profeti med forbilder på konkrete personer? vil han nok si Nei. Da vil jeg konkludere med at han ikke tror at hele Bibelen er inspirert av Gud, for han vil oppfatte den nevnte boken og mange andre beretninger i De hebraiske skrifter bare som fyllmateriale uten noen mening for oss i dag. Dette synspunktet ble uttrykt i Vakttårnet for 15. juni 2015, og det blir også klart uttrykt i boken Den rene tilbedelsen av Jehova — endelig gjenopprettet! (2018).[4]

MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD HAR GITT SEG SELV DIKTATORISK MAKT

Siden 1971, da det styrende råd ble dannet, har medlemmene hatt fullstendig makt over læren. Alt det de skriver, kommer fra Gud, og alle må tro det som de har skrevet, selv om de ikke forstår det. I året 2013 ble deres stilling som de som var utnevnt av Gud til å tolke Bibelen, utvidet. Det var fordi Vakttårnet for 15. juli 2013, side 22, sa at det var disse menn, og ikke alle salvede kristne, som var den tro og kloke slave.

Men deres maktbase var enda ikke fullstendig. Vakttårnet for 15. februar 2009, side 26, sier:

⁹ Jesus Kristus har dessuten satt den tro og kloke slave «over alt det han eier» – alle Rikets interesser på jorden. (Matt 24: 47) Dette innbefatter Jehovas vitners hovedkontor og alle avdelingskontorene i forskjellige land og i tillegg stevnehaller og Rikets saler verden over. Det innbefatter også arbeidet med å forkynne om Riket og å gjøre disipler. Ville noen sette en han ikke stolte på, til å ta vare på og bruke hans verdifulle ting?

I året 2013 hadde medlemmene av det styrende råd enda ikke fått makten over «alle rikets interesser på jorden». Hva som enda manglet var menighetenes eiendommer og penger. Som jeg viser under overskriften «The new view of soliciting money» i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition, sidene 141-151, så ser det ut som om medlemmene av det styrende råd allerede i 2009 hadde lagt planer om at de gradvis skulle overta eiendomsretten over Rikets saler. Da dette målet ble nådd, introduserte de også et system hvor alle pengene i hver menighet, unntatt penger til å dekke menighetens utgifter i tre måneder, skulle bli sendt til avdelingskontoret.

Dette betyr at fra da av hadde medlemmene av det styrende råd ubegrenset makt over læren, over eiendommene, og over pengene til menighetene. Men det er ganske ironisk at nå, når medlemmene av det styrende råd hadde fått makten over «alle Rikets interesser på jorden», så kom de med en ny tolkning av disse ordene. Disse ordene ble nå anvendt på hva de salvede ville få ved sin himmelske oppstandelse. Men Rikets saler og menighetenes penger var også innbefattet i «alle disse interesser».

KONKLUSJON

Vakttårnet for 15. Februar 1973, side 78, uttrykte de ordene som er denne studiens maksime.

I slike situasjoner ville det derfor være galt å forsøke å få noen andre, for eksempel et eldsteråd eller den kristne menighets styrende råd, til å lage en regel eller treffe en avgjørelse som ’trekker opp grensen’. Når Guds Ord ikke trekker opp noen slik grense, har ikke noe menneske rett til å gjøre det, og på den måten føye noe til Ordet.

Dette er det sanne kristne synspunktet. Bare Bibelen er den autoritet som Guds folk kan stole på. Mennesker har ingen rett til å legge lover og regler til det som Bibelen sier. Denne studien har vist at medlemmene av det styrende råd at har definitivt gått imot det som dette sitatet sier. Og i det 21. århundre har de gitt seg selv ubegrenset makt, slik at de fungerer som diktatorer.

[1]. Se artikkelen «Maktkampen i det styrende råd i 1980- og 1990-årene» i kategorien «Det styrende råd».

[2]. Se kapittel 4 med tittelen «The extreme view of higher education» i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition.

[3]. En drøftelse av hvordan New International Version har manipulert teksten i Daniel 11:26 finnes i min bok When Was the Book of Daniel Written? A Philological, Linguistic, and Historical Approach, sidene 214-216.

[4]. Det nye synet som innebærer en fornektelse av Bibelens fulle inspirasjon, beskrives i kapittel 7 med temaet «The Governing Body’s new view of the Bible» i min bok My Beloved Religion — And The Governing Body, third edition.

DIKTATORENE HAR TRUKKET OPP EN GRENSE — HVORDAN DET STYRENDE RÅD HAR BEGRENSET JEHOVAS VINTERS FRIHET

DET STYRENDE RÅDS DIKTATUR III

1972-1975

EN AVGJØRELSE SOM FØRTE TIL STOR SKADE FOR BLØDERE

1973 — 2025

EKSKLUSJON AV PERSONER SOM BRUKER TOBAKK

1973 — 2013

FORBUDET MOT METADON

HJELP TIL EKSKLUDERTE VITNER SOM HAR BLITT STOFFMISBRUKERE

DET 40 ÅR LANGE FORBUDET MOT Å BRUKE METADON

1974 — 1978

OPPLØSNING AV EKTESKAP I STRID MED JESU ORD

(1961[2]) 1974 — 2025

NYE LOVER I FORBINDELSE MED VERDSLIG ARBEID

1981 — 2025

DE SOM MELDER SEG UT AV JEHOVAS VITNER, MÅ BLI TOTALT ISOLERT

1983 — 2025

ORAL OG ANAL SEX ER IGJEN EKSKLUSJONSGRUNN

1988 – 2025

OPPSTANDELSEN — BIBELENS ORD BLIR FORKASTET

1996 – 2025

JEHOVAS VITNERS STILLING SOM AMBASSADØRER HAR BLITT FORKASTET

HVORDAN STILLINGEN SOM AMBASSADØRER BLE OPPRETTHOLDT OG FORKASTET

UTVIKLINGEN I DET STYRENDE RÅD SOM FØRTE TIL OPPHEVELSEN AV STILLINGEN SOM AMBASSADØRER

(1989) 2000 – 2025

FORBUD MOT LAGRING AV ENS EGET BLOD FOR Å FØRE DET TILBAKE VED EN OPERASJON

DET TJUEFØRSTE ÅRHUNDRE

TRETTISJU NYE EKSKLUSJONSGRUNNER BLIR INNFØRT

KORSTOGET MOT HØYERE UTDANNELSE

NYE OG FEILAKTIGE FORSTÅELSER AV BIBELSKE TEKSTER HAR BLITT INTRODUSERT

EKSKURS

EN FEILAKTIG FORTOLKNING AV PROFETIEN I DANIEL 11:25, 26

TROEN PÅ BIBELENS FULLE INSPIRASJON HAR BLITT FORKASTET

MEDLEMMENE AV DET STYRENDE RÅD HAR GITT SEG SELV DIKTATORISK MAKT

KONKLUSJON

Previous PostKOMMENTARER TIL LAGMANNSRETTENS DOM I SAKEN JEHOVAS VITNER MOT STATEN

Next PostMIN FORKLARING I LAGMANNSRETTEN 7. FEBRUAR 2025

Author Rolf Furuli

Leave a Reply Cancel Reply

Website Statistics