KOMMENTARER TIL LAGMANNSRETTENS DOM I SAKEN JEHOVAS VITNER MOT STATEN

FRI UTMELDING

Hvis et barn eller en voksen melder seg ut av Jehovas vitner, vil vedkommende bli skydd og totalt isolert av alle vitner, innbefattet nær familie, unntatt de som bor i samme husstand.

På grunn av trusselen om denne totale isolasjonen konkluderte tingretten med at det er nesten umulig for et barn å melde seg ut, og det er også vanskelig å melde seg ut for voksne. Derfor har ikke Jehovas vitner fri utmelding.

Lagmannsretten konkluderte med at det eneste trossamfunnsloven krever, er at utmelding skal være skriftlig. Jehovas vitner oppfyller dette, og derfor har de fri utmelding. At det er alvorlige konsekvenser forbundet med å melde seg ut, ugyldiggjør ikke konklusjonen om fri utmelding.

PSYKISK VOLD MOT BARN

Når barn og voksne bryter Jehovas vitners lover om moral, gjennomgår de et forhør hvor det blir stilt mange intime spørsmål. Når de blir ekskludert, blir de skydd og totalt isolert av familie og venner, og av alle Jehovas vitner, unntatt de som bor i samme husstand.

Jeg tror at de fleste vanlige menneskers rettsfølelse får dem til å være enig med tingretten om at når utmelding fører til total isolasjon, har ikke Jehovas vitner fri utmelding. Og videre, når det er nesten umulig for mindreårige å skifte religion på grunn av trusselen om total isolasjon — så dette er psykisk vold mot barn, og det krenker deres rettigheter.

 

Jeg skal først kommentere det faktagrunnlaget som lagmannsretten bruker. Deretter skal jeg gå mer detaljert inn på detaljene i lagmannsrettens dom, og tilslutt sammenligne den med tingrettens dom. Først et par definisjoner:

Sosial distansering: At familie og venner unngår all kontakt med vedkommende med unntak av «nødvendige» familieforhold.

Normbrudd: At en person bryter en av de lover som Jehovas vitners ledere har laget.

Retten definerer statens påstand på følgende måte:

Statstilskudd og registrering er nektet med grunnlag i at Jehovas vitner alvorlig krenker andres rettigheter og friheter, jf. trossamfunnsloven § 6, jf. §§ 2 og 4. Staten hevder at Jehovas vitner hindrer retten til fri utmelding, og utsetter døpte barn for psykisk vold og negativ sosial kontroll. Dette anføres å være virkninger av en religiøst motivert praksis som går ut på at ingen i menighetene skal ha kontakt med tidligere medlemmer som er ekskludert (utstøtt) eller som har trukket seg. Etter statens syn krenkes barns rettigheter også ved en annen praksis som gjelder for udøpte mindreårige som har status som forkynnere. Dersom de begår en alvorlig synd, kan de som udøpte ikke bli utstøtt, men de risikerer utestengning og sosial isolasjon fra fellesskapet i menigheten – fordi ordningen er at man skal være forsiktige med å omgås barnet. (s. 2)

FEILAKTIG FAKTAGRUNNLAG SOM LAGMANNSRETTEN HAR BRUKT

Når det gjelder det faktagrunnlag som lagmannsretten har brukt, leser vi:

Lagmannsretten har derfor i hovedsak basert sin vurdering av om hva som er Jehovas vitners praksis om sosial distansering på hva som kan utledes av Jehovas vitners skrifter, og har ikke funnet det nødvendig å redegjøre i detalj for de enkelte vitneforklaringer. (s. 13)

Lagmannsretten har i de fleste tilfeller gitt en god oversikt over hva som er Jehovas vitners praksis. Svakheten ved ikke å gi vitneforklaringene større vekt er at viktige opplysninger går tapt. Jehovas vitner har en omfattende litteratur, og dommernes lesning av denne litteraturen har naturlig nok vært selektiv. Særlig på tre viktige områder har retten ikke forstått hva Jehovas vitners praksis er.

MEDLEMMENES MANGEL PÅ KJENNSKAP TIL STRAFFEMETODER

Retten understreker at den måten ekskluderte og utmeldte behandles på, kan være sterkt belastende på dem som opplever dette. Men en vesentlig grunn for at dette ikke innebærer brudd på lov om trossamfunn og andre lover, er at vitnene vet hva de går til, når de melder seg inn. Vi leser:

Lagmannsretten legger til grunn, ut fra bevisførselen, at slike konsekvenser ved utmelding for   noen er så negative at enkelte medlemmer av den grunn velger ikke å melde seg ut.

Lagmannsretten mener likevel at disse konsekvensene ikke innebærer et tilstrekkelig utilbørlig press som innebærer en krenkelse av medlemmets rett til fri utmeldelse etter EMK artikkel 9 nr. 1 eller øvrige menneskerettighetsforpliktelser eller Grunnloven. Lagmannsretten legger her blant annet vekt på at de sosiale konsekvensene av å melde seg ut – som utvilsomt kan være svært vanskelige for mange – fremgår av Jehovas vitners regler og er noe som medlemmene er kjent med; både de som melder seg ut og de gjenværende medlemmene. Det er således ingen ny og ukjent «sanksjon» som iverksettes når man melder seg ut. (s. 22)

Her vil jeg helt kategorisk si at det som står i gul skrift, ikke er sant. Jeg har vært eldste i 56 år, og jeg har hatt ledende stillinger og kjenner organisasjonen fra innsiden. Jeg kan derfor si at dette er helt uriktig, noe jeg viser i det som følger.

Jeg ga følgende forklaring i retten:

GG: Hvordan lærer personer som er med i Jehovas vitner om eksklusjonsprosessen?

RF: Jeg har lest et par artikler som sier at de som blir ekskludert, vet hva de går til. Så de kan ikke klage på det. Det er rett og slett ikke sant. Når en person blir interessert, vil et vitne studere Bibelen med ham ved hjelp av en studiebok. Og her, studieboken sier ingen ting om eksklusjon. Jeg er helt sikker på at den som leder studiet, aldri vil si noe om eksklusjon. For det er negativt, og han vil påpeke det som er positivt i Bibelen.

For å bli et Jehovas vitne, så er det to skritt. Når vedkommende tror at dette er sannheten, så vil han i bønn til Jehova innvie seg. Han vil si at at «Jeg innvier meg til deg, og jeg vil tjene deg i all evighet». Og så etter dette, så vil vedkommende snakke med en eldste om at han ønsker å bli døpt og symbolisere sin innvielse. Han vil da gå gjennom en del spørsmål, og her er det ikke snakk om eksklusjon i det hele tatt. I Organisasjonsboken, som man får, står det om eksklusjon. Men man er vanligvis så konsentrert om spørsmålene at man ikke leser dette.

Jeg vil si at 99 prosent av dem av gruppen interesserte som innvier seg, aldri har hørt om eksklusjon. Og 98 prosent av dem som døper seg av denne gruppen, har aldri hørt om eksklusjon. Men selvfølgelig vil man høre om det i menigheten, for det skjer jo av og til. Da hører man om eksklusjon.

Jeg vil legge til at i den boken vitnene bruker for å studere Bibelen med interesserte som man treffer, Hva kan Bibelen lære oss?, er verken eksklusjon eller behandlingen av dem som melder seg ut, nevnt. Det er heller ingen ting om dette i de 33 spørsmål man må svare på før man blir døpt. Det er også logisk at den som studerer med den interesserte, ikke sier: «Hvis du begår en alvorlig synd, vil du bli skydd og fullstendig isolert. Det samme skjer hvis du melder deg ut.»

Det er derfor ikke slik at når man går inn — studerer Bibelen og blir døpt — at man blir gjort oppmerksom på Jehovas vitners lover, og vet hva som skjer hvis man går ut. Retten har derfor lagt et feilaktig faktum til grunn for å konkludere med at behandlingen av ekskluderte og utmeldte ikke innebærer at Jehovas vitner ikke har fri utmelding.

Barn som vokser opp i vitne-familier derimot, har god kjennskap til hva eksklusjon fører til. Men de fleste av disse har nok ikke kjennskap til at de som melder seg ut, blir behandlet som ekskluderte. Det er slik, fordi utmelding er noe som sjelden skjer og som det ikke snakkes om.

RETTENS VURDERING AV DE ELDSTES BEHANDLING AV BARN SOM BRYTER NORMENE, ER BASERT PÅ ET FEILAKTIG GRUNNLAG 

Retten har vurdert om behandlingen av barn som bryter normer, representerer «psykisk vold» og er «i strid med barns rettigheter». Retten er klar over at barn blir utspurt av flere eldste, noe som i seg selv er en belastning for et barn. Men her har retten godtatt Jehovas vitners forklaring, som nedtoner alvoret i dette.

Videre legger lagmannsretten til grunn at samtalen med de eldste vil være så skånsom og lite detaljert som mulig, slik reglene forutsetter.

Det er klart at utspørringen skal være «så skånsom og lite detaljert som mulig». Men dette er relative begreper. Problemet her er at i praksis vil utspørringen måtte bli svært detaljert med intime spørsmål. Dette har flere av statens vitner fortalt om. Hvorfor spørsmålene må være så detaljerte, kan vi se av følgende sitat fra Vakttårnet for 15. juli 2006. side 29:

«Sett at et forlovet par en rekke ganger har kjælt intenst med hverandre på en måte som tenner lidenskapene. De eldste kan vurdere det slik at selv om dette paret ikke har hatt den frekke holdning som kjennetegner løsaktig oppførsel, har deres oppførsel likevel vært forbundet med en viss grad av griskhet. Det kan derfor være at de eldste vil nedsette et domsutvalg fordi det er snakk om grov urenhet.»

Her nevnes et forlovet par som eksempel. Men den samme vurdering blir gjort av alle, innbefattet barn. Hvis de eldste skal finne ut om den mindreårige «en rekke ganger har kjælt intenst» med en av det annet kjønn, er det behov for mange spørsmål. Har han «den frekke holdning som kjennetegner løsaktig oppførsel»? Begrepet «løsaktig oppførsel» er uklart. Så for å finne ut hva som virkelig fant sted, må man stille mange intime spørsmål. Hva sikter «grov» til i begrepet «grov urenhet»? Og hvordan legger man «en viss grad av griskhet» for dagen? Det er klart at for å finne ut hva personen er skyldig i, er det nødvendig med et forhør om intime ting. At barn reagerer svært negativt på et slikt forhør, ble uttrykt av flere av statens vitner.

Hvis et barn blir utsatt for et forhør med mange intime spørsmål av tre menn, og så blir ekskludert og fullstendig isolert fra hele sin familie og sine venner, da tror jeg de fleste vanlige menneskers rettsfølelse vil si at dette er «psykisk vold».

VED IKKE Å LEGGE VEKT PÅ VITNEFORKLARINGER HAR DOMMERNE IKKE FULLT UT FORSTÅTT HVA DET INNEBÆRER FOR EN PERSON Å BLI EKSKLUDERT

Man kan ikke lese seg til en forståelse av strengheten i eksklusjonsprosessen og hvordan en person opplever eksklusjon og fullstendig isolasjon. Dommerne har satt seg grundig inn i Eldsteboken og Organisasjonsboken, som er viktige dokumenter. Og på denne bakgrunn har de fått en god oversikt hovedtrekkene om hvordan de eldste handler. Men de mangler kunnskap om detaljene i eldstes behandling av syndere.

FORSTÅELSE AV MENNESKER FÅR EN VED DERES FORKLARINGER

Begrepet «psykisk vold» kan man bare forstå ved å se på detaljer — som ikke fremgår av de to nevnte bøker — om hvordan de eldste behandler dem som overtreder Jehovas vitners lover og hvordan de enkelte opplever behandlingen de får. Den eneste måten å få et innblikk i dette er å høre på vitneforklaringer. Men dommerne skriver at de i liten grad har brukt dette, noe som også blir vist ved deres konklusjoner.

Jeg ser dette i forbindelse med min egen vitneforklaring. Foruten de to statens vitner som forklarte seg om hva psykisk vold var, så var jeg den eneste som skulle belyse Jehovas vitners handlemåte overfor dem som brøt normene. Dommerne er ikke forpliktet til å tro det vitnene sier. Men siden jeg har vært et vitne i 59 år og eldste i 56 år, burde min forklaring i det minste ha blitt tillagt vekt.

Et viktig poeng for dommerne, slik jeg har vist ovenfor, er at de som blir ekskludert og melder seg ut, vet at de derved blir totalt isolert med små unntak. I min forklaring sa jeg at de fleste interesserte personer som vitnene studerer Bibelen med, og som senere blir døpt (slik sitatet ovenfor viser), aldri har hørt om eksklusjon og konsekvensene av det, og heller aldri har hørt om at de som melder seg ut, blir totalt isolert. Jeg henviste til de to bøker som ble brukt her. Og det ville være enkelt for dommerne å foreta en fakta-sjekk, ved å undersøke disse to bøker. Dette har de tydeligvis ikke gjort. Men i stedet kom de med den uriktige påstand at de som blir døpt, vet hva konsekvensene av eksklusjon og utmeldelse er.  Dette er i strid med min vitneforklaring.

DEN MILITANTE SIDE VED ORGANISASJONEN HAR DOMMERNE IKKE FORSTÅTT

Dommerne har ikke skjønt hvor militant organisasjonen er. Eldsteboken og organisasjonsboken viser ikke dette. Jeg skal referere en vitneforklaring fra tingretten. Det samme vitnet ga sin forklaring i lagmannsretten, men her var det referatforbud.

En voksen kvinne var 11 år da hun ble døpt. Hele familien var Jehovas vitner. Da hun var 14 år, fikk hun en kjæreste i klassen, og fordi de hadde begått det som kalles umoral, ble hun ekskludert. Hun skadet seg selv og var livende redd for hva som ville skje med henne i Harmageddon. Foreldrene anket saken, og tre nye eldste vurderte den. Hun forteller at det var en fryktelig opplevelse med en mengde detaljerte spørsmål av seksuell karakter. Eksklusjonen ble opprettholdt, og hun ble totalt isolert fra alle sine familiemedlemmer som ikke bodde i samme husstand.

Hennes familie mente at hele situasjonen var feil, og stefaren reiste tvil om dette. Han ble da fratatt sin stilling som eldste og ble ekskludert. Mormoren og hennes mann hadde kontakt med henne, og derfor ble de også ekskludert. Flere av vitnene fortalte om lignende opplevelser, men dette var det mest ekstreme eksemplet. Når slike vitneforklaringer ikke har blitt vektlagt, er det riktig å si at dommerne ikke fullt ut har forstått hvor militant organisasjonen er.

JEHOVAS VITNER LØY OM BEHANDLINGEN AV EKSKLUDERTE

I min forklaring i retten hevdet jeg at representanter for Jehovas vitner løy om hvordan vitnene behandler ekskluderte:

GG: Men er det sånn Jehovas vitner lærer medlemmene sine at det er opp til hver enkelt hvor mye kontakt man vil ha?

RF: Nei! Og her er det mye feilinformasjon ute og går. Jeg skal ta et eksempel. For noen uker siden var det en artikkel i avisen Dagen om et ektepar som hadde gått ut av Jehovas vitner. Avdelingskontoret ble bedt om en kommentar til dette, og Jørgen Pedersen kommenterte. Hen skrev at det var opp til hvert enkelt vitnes personlige samvittighet å avgjøre hvor mye kontakt han eller hun ville ha med ekskluderte.

Og for å si det slik det er. Dette er ikke sant, det er direkte løgn! Jeg skal presisere. Hvis et vitne hadde praktisert det Pedersen skrev, som han skrev var representativt for Jehovas vitner, så ville vedkommende kunne bli ekskludert. For hvis en person velger med sin samvittighet velger å ha kontakt med en ekskludert, så vil de eldste med en gang si at han må slutte med det. Hvis han ikke gjør det, vil de en gang til si at han må slutte. Og hvis han fortsetter, vil han bli ekskludert. Dette står i Eldsteboken kapittel 12, punkt 17.1. Man skal ikke gå langt inn i litteraturen for å se at den totale isolasjon er det styrende råds krav.

Jeg skal ta et godt eksempel. Det er en video om en ung jente som ble ekskludert, som handler om at Sonja Eriksson ble ekskludert.

GG: Denne videoen har vi allerede sett.

RF: Da skal jeg ikke si noe mer om den. Der blir det vist at selv den minste kontakt er forbudt. Denne videoen er nå fjernet fra nettsiden til Jehovas vitner. Når jeg leser hva Pedersen skriver, at videoen er fjernet fra nettsiden, og hva mange andre ledende vitner skriver, så ser det ut for meg at det blir gjort systematiske forsøk på å ufarliggjøre den måten ekskluderte blir behandlet på, og på en måte gjøre dette mye mindre enn det er.

Og kanskje enda viktigere, systematiske forsøk på å ta ansvaret for hvordan de ekskluderte blir behandlet fra det styrende råd og de eldste, og legge den på skuldrene til de enkelte vitner. For det er jo de enkelte vitners personlige samvittighet som skal avgjøre hvor mye kontakt de skal ha med ekskluderte — og dette er ikke sant.

De funn lagmannsretten har gjort, stemmer med min forklaring (s. 18):

Basert på gjennomgangen over, er det ikke tvilsomt at hovedregelen er at Jehovas vitner skal unngå kontakt med ekskluderte og utmeldte medlemmer, med unntak for familiemedlemmer i samme husstand og for kontakt med øvrige familiemedlemmer i «nødvendige familiesaker»…

Jehovas vitner har imidlertid gjort gjeldende at det er en personlig avgjørelse for hvert enkelt Jehovas vitne, ut fra ens egen samvittighet, hvor strengt man praktiserer reglene om å unngå/begrense kontakt med ekskluderte eller utmeldte medlemmer. Jehovas vitner har her blant annet vist til en artikkel fra avisen Vårt Land fra 27. april 2024, hvor en talsmann for Jehovas vitner uttaler at graden av «unødvendig kontakt» med ekskluderte familiemedlemmer er en personlig avgjørelse basert på den enkeltes samvittighet.

Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at denne muligheten for mer samvær med ekskluderte eller utmeldte medlemmer ut fra ens egen samvittighet, er nedfelt i de av Jehovas vitners skriftlige tekster som ble gjennomgått under ankeforhandlingen.

Jehovas vitner har også vist til at det ikke er påvist noen konkrete tilfeller hvor noen har blitt ekskludert på grunn av samvær med ekskluderte/utmeldte utover hva reglene om sosial distansering tilsier. Sæterhaug forklarte at han ikke kjenner til noen slike tilfeller.

Det er noe uklart for lagmannsretten om Jehovas vitner med dette mener at reglene om konsekvenser av samvær med utmeldte eller ekskluderte utover det «tillatte» ikke skal tas helt på ordet.

Eldsteboken kapittel 12, punkt 17 (1) sier:

Unødvendig samvær med ekskluderte eller slike som har trukket seg: Det er grunnlag for å nedsette et domsutvalg hvis en person, til tross for gjentatte formaninger, med overlegg fortsetter å ha unødvendig samvær med noen som er ekskludert eller har trukket seg, og som han ikke er i familie med. – Matt 18:17b; 1. Kor 5:11, 13; 2. Joh 10, 11; lvs s. 39–40.

Hvis et medlem av menigheten er kjent for å ha unødvendig samvær med familiemedlemmer som er ekskluderte eller har trukket seg, og som ikke tilhører husstanden, bør de eldste veilede ham og resonnere med ham ut fra Bibelen. Gjennomgå informasjon fra Bli i Guds kjærlighet, side 241, med ham. Hvis det er tydelig at en kristen handler i strid med hensikten med eksklusjonsordningen og ikke retter seg etter veiledning, er han ikke kvalifisert til å få privilegier i menigheten, for det krever at man er et godt eksempel. Det skal ikke nedsettes et domsutvalg med mindre det er snakk om vedvarende åndelig samvær eller vedvarende åpen kritikk av beslutningen om å ekskludere.

I strid med det sitatet ovenfor sier, at den enkelte avgjør hvor mye kontakt han eller hun skal ha med ekskluderte, så vil en som velger å ha kontakt med en ekskludert, få en eller flere advarsler. Hvis han fortsetter å ha kontakt, vil han bli ekskludert.

Man strekker seg lenger for familiemedlemmer, og en blir bare ekskludert hvis et døpt medlem har «vedvarende åndelig samvær» med et ekskludert familiemedlem eller har «vedvarende åpen kritikk av beslutningen om å ekskludere».

Helt siden Jehovas vitner i året 2021 svarte på brev fra Fylkesmannen om deres praksis ved eksklusjon, har de løyet om at hver enkelt avgjør hvor mye kontakt de skal ha med ekskluderte og utmeldte. Retten konstaterer at de ikke har funnet noe som viser at dette er riktig. Men i betraktning av min vitneforklaring om at dette er et forsøk på å føre retten bak lyset, burde retten ha lagt nye mer negativ vekt på dette, noe dommerne tydeligvis ikke gjør.

Jehovas vitners løgn om at ekskluderte og utmeldte ikke blir totalt isolert, burde ha fått retten til å nøye vurdere og eventuelt reise tvil om andre ting som vitnene sa i retten. Men dommerne la tydeligvis ingen vekt på at dette var løgn  fra Jehovas vitners side.

FORSKJELLIG SYN PÅ FRI UTMELDING

Har Jehovas vitner «fri utmelding» i lovens forstand?

STATENS PÅSTAND ER AT JEHOVAS VITNER HINDRER FRI UTMELDING

Det er enighet om de faktiske forhold at utmeldte behandles på samme måte som ekskluderte:

Som det fremgår i punkt 3 vil en utmeldt person bli behandlet på samme måte som en som er ekskludert, og dermed i utgangspunktet bli unngått av de øvrige medlemmene, også familiemedlemmer. (s. 19)

Statens påstand er at behandlingen av utmeldte på samme måte som ekskluderte, er en hindring for fri utmelding:

Staten gjør gjeldende at denne praksisen er i strid med retten til fri utmelding, og dermed gi grunnlag for å nekte tilskudd og registrering etter trossamfunnslovens § 6 første ledd og / eller § 6 tredje ledd jf. § 2 annet ledd.

Statens anførsel om at Jehovas vitners praksis hindrer utmelding, er ikke begrunnet i at det formelt sett er hindringer for å melde seg ut, men at en utmelding har så store sosiale konsekvenser at mange av den grunn unnlater å melde seg ut. (s. 19)

LAGMANNSRETTEN KONKLUDERER MED AT JEHOVAS VITNER HAR FRI UTMELDING 

Lov om tros- og livssynssamfunn §2 sier:

Innmelding i og utmelding av tros- og livssynssamfunn

Personer som har fylt 15 år, kan selv melde seg inn i eller ut av tros- og livssynssamfunn. De som har foreldreansvaret for et barn under 15 år, kan melde barnet inn i eller ut av tros- og livssynssamfunn.

Tros- og livssynssamfunnene fastsetter selv vilkår for medlemskap og framgangsmåte for innmelding i samfunnet. Utmelding skal alltid kunne skje skriftlig.

Retten har følgende kommentarer til fri utmelding:

Statens påstand er at behandlingen av utmeldte på samme måte som ekskluderte, er en hindring for fri utmelding.  Det eneste kravet etter lovens ordlyd er at utmelding skal kunne skje «skriftlig».

Jehovas vitners praksis er derfor etter lagmannsrettens syn ikke i strid med trossamfunnsloven § 2 annet ledd annen setning.

Siden loven er svært kortfattet, er rettens kommentarer, som er sitert ovenfor, formelt sett korrekte. Men som andre kommentarer viser, så tar retten ikke i betraktning forarbeidene til lovene og lovgivers intensjoner i denne sammenhengen. Spørsmålet her er om lovgiver ville akseptere at det ble lagt store hindringer i veien for utmelding.

RETTENS KONKLUSJON OM AT ALLE KJENNER KONSEKVENSENE AV Å MELDE SEG UT, ER URIKTIG

Et av rettens argumenter for at Jehovas vitner har fri utmelding, er at alle vitner vet når de melder seg inn (blir døpt) at hvis man melder seg ut, blir man totalt isolert. Følgende sitat viser dette:

Lagmannsretten legger her blant annet vekt på at de sosiale konsekvensene av å melde seg ut – som utvilsomt kan være svært vanskelige for mange – fremgår av Jehovas vitners regler og er noe som medlemmene er kjent med; både de som melder seg ut og de gjenværende medlemmene. Det er således ingen ny og ukjent «sanksjon» som iverksettes når man melder seg ut. (s. 22)

Det som retten sier her, er ikke sant. Ordene «noe som medlemmene er kjent med» må kvalifiseres. Hvis disse ordene skal brukes slik retten gjør, for å vise at de som velger å melde seg ut, vet hva de går til, så må ordene «er kjent med» referere til det øyeblikk man melder seg inn (blir døpt). Siden jeg har tjent som eldste i 56 år og har en inngående kjennskap til organisasjonens indre liv, kan jeg si at retten her tar feil. Dette gjelder både de som blir døpt uten å ha noen tidligere relasjon til vitnene, og mange barn som vokser opp og blir døpt.

Når et vitne treffer en interessert person i forkynnelsen fra dør til dør, blir det ofte startet et bibelstudium ved hjelp av boken Hva kan Bibelen lære oss? Denne boken sier ingen ting om eksklusjon eller utmelding, og siden forkynneren vil peke på det positive i Bibelens lære, vil han ganske sikkert ikke snakke om eksklusjon eller utmelding.

Hvis den interesserte på grunnlag av sitt studium av boken ønsker å bli døpt, vil han gå gjennom 33 spørsmål som verken snakker om eksklusjon eller utmeldelse. Av dem som blir døpt som Jehovas vitner, er det omkring en tredjedel som man finner i forkynnelsen fra hus til hus. De aller fleste av disse har aldri hørt om eksklusjon eller konsekvensen av utmelding.

Når det gjelder barn som vokser opp i familier som er vitner, vil de ha god kjennskap til eksklusjon og at ekskluderte mister alle kontakt med familie og venner. Men jeg vil tro at de aller fleste av disse barn aldri har hørt om at de som melder seg ut, vil bli behandlet på samme måte som ekskluderte. For utmelding skjer sjelden og er ikke noe man snakker om.

LAGMANNSRETTEN: JEHOVAS VINTER KRENKER IKKE RETTEN TIL FRI UTMELDING

Lagmannsretten sier at hvis det er et utilbørlig press på personer for ikke å melde seg ut, er dette i strid med fri utmelding. Men retten mener at noe utilbørlig press ikke forekommer blant Jehovas vitner.

Lagmannsretten antar det kan finnes tilfeller hvor et trossamfunn har regler og sanksjoner ved utmelding som kan anses å utgjøre utilbørlig press mot den som vil melde seg ut, og at dette i så fall kan innebære brudd på retten til fri utmelding etter EMK artikkel 9 og SP artikkel 18, mv. Lagmannsretten mener imidlertid at en slik terskel uansett ikke er overtrådt i vårt tilfelle. (s. 22)

BEGRUNNELSENE FOR AT FRI UTMELDING IKKE ER OVERTRÅDT

Retten har en lang begrunnelse for å vise at Jehovas vitner har fri utmelding, og jeg bringer sitatet her: (side 21):

Det er, som det fremgår over, rent praktisk enkelt å melde seg ut av Jehovas vitner. Det er tilstrekkelig å sende et brev til menigheten om utmeldingen. Det er ikke holdepunkter for at en utmelding ikke blir respektert eller at menigheten i særlig grad forsøker å overtale medlemmet til å melde seg inn igjen. De eventuelle hindringene mot utmelding knytter seg altså her til konsekvensene av en utmelding, som er redusert sosial kontakt med gjenværende medlemmer, herunder familiemedlemmer.

Slik redusert kontakt med tidligere medlemmer av Jehovas vitner, og da særlig nære familiemedlemmer som foreldre og barn man ikke lenger bor sammen med, men også for eksempel besteforeldre og barnebarn, vil for de fleste mennesker være svært vanskelig og tyngende.

Lagmannsretten legger til grunn, ut fra bevisførselen, at slike konsekvenser ved utmelding for noen er så negative at enkelte medlemmer av den grunn velger ikke å melde seg ut.

Lagmannsretten mener likevel at disse konsekvensene ikke innebærer et tilstrekkelig utilbørlig press som innebærer en krenkelse av medlemmets rett til fri utmeldelse etter EMK artikkel 9 nr. 1 eller øvrige menneskerettighetsforpliktelser eller Grunnloven.

Lagmannsretten legger her blant annet vekt på at de sosiale konsekvensene av å melde seg ut – som utvilsomt kan være svært vanskelige for mange – fremgår av Jehovas vitners regler og er noe som medlemmene er kjent med; både de som melder seg ut og de gjenværende medlemmene. Det er således ingen ny og ukjent «sanksjon» som iverksettes når man melder seg ut. Videre innebærer ikke praksisen, som gjennomgått under punkt 3.3, at familiebåndene blir brutt. (s. 22)

Under forrige punkt viste jeg at siste del av sitatet ikke er riktig. Minst en tredjedel av dem som melder seg inn (blir døpt), har ikke hørt om eksklusjon og absolutt ikke at hvis man melder seg ut, så blir man totalt isolert. Barn av Jehovas vitner som vokser opp i menigheten, kjenner godt til eksklusjon og konsekvensene av det. Men svært mange kjenner ikke til at det som melder seg ut, blir behandlet på samme måte som ekskluderte.

SANKSJONENE VED UTMELDING STRIDER MOT RETTEN TIL FRI UTMELDING

Jeg vil nå bringe tre sitater for å vise at den isolasjon de opplever som melder seg ut fra Jehovas vitner, strider mot norske og internasjonale lover:

ARTIKKEL 9 i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen lyder:

Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

 Art 9. Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet: (Menneskerettsloven)

Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

Særmerknader til § 2 jf. Prop. 130 L (2018- 2019) s. 254:

Religionsfriheten forutsetter at utmelding skal kunne skje vilkårsløst og uten hindringer fra tros- eller livssynssamfunnets side. Derfor fastsetter loven at utmelding alltid skal kunne skje ved å sende en skriftlig henvendelse til samfunnet.

Det er ingen strid om det som skjer når man melder seg ut. Personen blir behandlet på samme måte som en som blir ekskludert. Han vil bli totalt isolert fra familie og venner som er Jehovas vitner, med noen små unntak. Rettens kommentar til dette er:

Lagmannsretten mener likevel at disse konsekvensene ikke innebærer et tilstrekkelig utilbørlig press som innebærer en krenkelse av medlemmets rett til fri utmeldelse etter EMK artikkel 9 nr. 1 eller øvrige menneskerettighetsforpliktelser eller Grunnloven. (s. 22)

Både EMK og den norske menneskerettsloven sier at alle har «frihet til å skifte religion». Å melde seg ut av Jehovas vitner innebærer de sanksjoner at ingen vitner, innbefattet nær familie, vil ha kontakt med ham. At det er knyttet sanksjoner til å melde seg ut, er i strid med retten til å skifte religion. Dette er etter min mening et utilbørlig press for ikke å skifte religion.

Særmerknadene som er sitert, viser etter min mening enda klarere at Jehovas vitners praksis strider mot lovgivers intensjoner. Særmerknadene sier at «utmelding skal skje vilkårsløst og uten hindringer fra tros- eller livssynssamfunnets side». Retten hevder at dette er oppfylt ved at man kan sende et brev om utmelding, og så blir man meldt ut uten noen hindringer.

Man kan ikke bare se på det rent formelle, at man får en attest på at man er utmeldt uten problemer. Utmeldingen skjer ikke «vilkårsløst og uten hindringer», for konsekvensen, som er nedfelt i Jehovas vitners lover, er at man mister sin familie og kontakten med alle Jehovas vitner.

Retten sier at dette ikke er «utilbørlig press som innebærer en krenkelse av medlemmets rett til fri utmeldelse etter EMK artikkel 9 nr. 1». Jeg vil på det sterkeste bestride dette og hevde at «fri utmelding» innebærer at det ikke er knyttet noen betingelser eller konsekvenser til utmeldingen fra trossamfunnets side. At det er en systematisk situasjon, at man mister kontakt med sin familie og andre Jehovas vitner ved utmeldelse, viser at vitnene ikke har utmeldelse som er «vilkårsløs og uten hindringer».

Min konklusjon er at «fri utmelding» innebærer at det ikke må være knyttet noen betingelser eller negative konsekvenser til utmeldingen. Når de som melder seg ut av Jehovas vitner, blir totalt isolert fra andre vitner og fra sin familie, viser det at Jehovas vitner ikke har «fri utmelding».

LAGMANNSRETTEN: JEHOVAS VITNER KRENKER IKKE BARNS RETTIGHETER OG UTØVER PSYKISK VOLD

Statens påstand er følgende:

Staten har presisert at Jehovas vitners praksis med å bryte kontakten med voksne medlemmer på andre grunnlag enn utmelding, for eksempel eksklusjon som følge av normbrudd, ikke inngår som en del av statens begrunnelse for vedtakene.

Det som staten har gjort gjeldende, og som vurderes i dette punkt 5, er om praksisen med sosial distansering av mindreårige døpte medlemmer krenker «barns rettigheter», jf. første alternativ i trossamfunnsloven § 6 første ledd, og da nærmere konkret om praksisen utgjør psykisk vold eller negativ sosial kontroll rettet mot barn. Hvorvidt Jehovas vitner har en praksis overfor udøpte forkynnere som utgjør krenkelse av barns rettigheter, drøftes i punkt 6. (s. 24)

Begrepene «barns rettigheter» og «psykisk vold» er uklare begreper som retten tolker. Jeg skal ikke si noe om tolkningen av disse begrepene, men jeg skal peke på noen faktiske forhold. Grunnlaget for rettens vurderinger blir beskrevet slik:

Lagmannsretten har derfor i all hovedsak basert sin vurdering av hva som er Jehovas vitners praksis om sosial distansering på hva som kan utledes av Jehovas vitners skrifter, og har ikke funnet det nødvendig å redegjøre i detalj for de enkelte vitneforklaringer. (s. 14)

At retten i hovedsak legger vekt på Jehovas vitners skrifter og ikke så mye på vitneforklaringene er en stor svakhet, som jeg skal vise.

DE ELDSTES FORHØR AV BARN SOM BEGÅR NORMBRUDD

Brudd på Jehovas vitners lover kaller retten for «normbrudd», og de aller fleste tilfeller når mindreårige er skyldige i normbrudd, er at de har vært intime med en av det annet kjønn. Når dette skjer, blir barnet enten kalt fram for to eldste eller fram for et domsutvalg på tre eldste. Dette er selvsagt ubehagelig for barnet, men dette nedtoner retten (s. 26):

«Selv om prosessen kan være svært ubehagelig, og delvis også ydmykende, mener lagmannsretten likevel – under tvil – at prosessen som sådan ikke kan anses som psykisk vold…Videre legger lagmannsretten til grunn at samtalen med de eldste vil være så skånsom og lite detaljert som mulig, slik reglene forutsetter.»

De eldste skal finne ut om vedkommende skal ekskluderes, og i strid med det retten legger til grunn, vil de eldste stille en mengde ubehagelige spørsmål, og ikke være «skånsom og lite detaljert» som dommen sier. Jeg illustrerer dette ved å gjenta  sitatet fra Vakttårnet for 15. juli 2006. side 29:

«Sett at et forlovet par en rekke ganger har kjælt intenst med hverandre på en måte som tenner lidenskapene. De eldste kan vurdere det slik at selv om dette paret ikke har hatt den frekke holdning som kjennetegner løsaktig oppførsel, har deres oppførsel likevel vært forbundet med en viss grad av griskhet. Det kan derfor være at de eldste vil nedsette et domsutvalg fordi det er snakk om grov urenhet.» (min kursiv)

Eksemplet illustreres med et forlovet par. Men i alle situasjoner ved normbrudd, også når det gjelder barn, vil de nevnte spørsmålene vurderes.

De eldstes oppgave er å finne ut detaljert hva som har skjedd, og hva som er motivene og holdningene til synderen.  Ordene «en rekke ganger» og «kjælt intenst med» krever mange intime spørsmål. Begrepet «løsaktig oppførsel» er diffust, og for å gjøre seg opp en mening om synderen er skyldig i dette og har «en frekk oppførsel», er det nødvendig å stille flere spørsmål. Det samme er tilfellet med «grov urenhet». For å avgjøre graden av urenhet er det nødvendig med flere intime spørsmål.

Om en person skal ekskluderes eller ikke, avhenger av personens motiver. Hvordan skal man finne ut om vedkommende har lagt for dagen «en viss grad av griskhet»? Igjen er det nødvendig med mange spørsmål. Flere av statens vitner fortalte om situasjoner med intime og ubehagelige spørsmål fra de eldste. Hvis innholdet i sitatet fra 2006 hadde blitt vurdert av dommerne, og vitnenes forklaringer hadde blitt tillagt vekt, burde sannsynlighetsovervekten være at mindreårige blir utsatt for psykisk vold når de begår normbrudd.

Rettens konklusjon er imidlertid:

Selv om prosessen kan være svært ubehagelig, og delvis også ydmykende, mener lagmannsretten likevel – under tvil – at prosessen som sådan ikke kan anses som psykisk vold. (s. 27)

Det er en svakhet at retten har foretatt en selektiv lesing av Jehovas vitnes skrifter og lagt lite vekt på vitneforklaringer. Dette har ført til at retten ikke har lagt til grunn det som virkelig foregår ved utspørring av barn som begår normbrudd. Utspørringen er mye mer detaljert og mer ubehagelig enn de retten har lagt til grunn.

DEN TOTALE ISOLASJON AV BARN VED EKSKLUSJON

Å bli forhørt av eldste, som stiller en mengde intime og detaljerte spørsmål, vil være en stor påkjenning for et barn. Å bli ekskludert, og bli totalt isolert fra hele sin familie, unntatt i sin egen husstand, og fra alle andre som er Jehovas vitner, er en enda større påkjenning en selve forhøret. På tross av dette sier retten det følgende:

Dersom prosessen ender med at det mindreårige døpte medlemmet blir ekskludert, er det ikke tvilsomt at det normalt vil være svært tungt og vanskelig for alle involverte at den sosiale kontakten med øvrige døpte medlemmer av Jehovas vitner brytes eller reduseres sterkt. For familiemedlemmer som er Jehovas vitner som man ikke bor sammen med, vil kontakten bli redusert til kontakt i «nødvendige» familiesaker.

Dette må antas å være spesielt krevende for barn som da for eksempel i betydelig grad vil få redusert kontakten med besteforeldre og tanter og onkler som er Jehovas vitner, samt med søsken som er Jehovas vitner og som har flyttet hjemmefra. Videre vil barnet miste kontakten med øvrige medlemmer i menigheten, for eksempel venner i menigheten. For barn i Jehovas vitner må det antas at mye av den sosiale kretsen vil være andre barn og ungdommer i menigheten, noe som gjør det ekstra tungt å miste kontakten med de.

Lagmannsretten mener imidlertid likevel – også her under tvil – at den sosiale distanseringen [= total isolasjon med små unntak] som et mindreårig barn kan oppleve ved en eksklusjon, ikke kan anses som psykisk vold. (s. 28)

At et barn ikke lenger får ha kontakt med noen i sin familie, unntatt de som bor i samme husstand, og ikke får ha kontakt med sine venner eller noen andre Jehovas vitner, er en enorm belastning for barnet. Jeg vil tro at rettens konklusjon om at dette ikke er psykisk vold og en tilsidesettelse av barns rettigheter vil stride imot de fleste menneskers rettsfølelse.

LAGMANNSRETTEN: JEHOVAS VINTER UTØVER IKKE NEGATIV SOSIAL KONTROLL AV BARN

I forarbeidene til trossamfunnsloven, jf. Prop. 130 L (2018-2019) s. 80 blir «Negativ sosial kontroll» beskrevet på følgende måte:

Negativ sosial kontroll er ulike former for oppsyn, press, trusler og tvang som utøves for å sikre at enkeltpersoner lever i tråd med familiens eller gruppens normer. Kontrollen kjennetegnes ved at den er systematisk og kan bryte med den enkeltes rettigheter i henhold til blant annet Barnekonvensjonen og norsk lov.

Retten peker på at begrepet «negativ sosial kontroll» er vanskelig å definere presist. I forbindelse med Jehovas vitner blir begrepet forklart på følgende måte:

Spørsmålet i vår sak er om Jehovas vitners praksis med sosial distansering [= total isolasjon med små unntak] av døpte mindreårige ved eksklusjon eller utmelding, utgjør en negativ sosial kontroll rettet mot barn som innebærer at barns rettigheter er krenket.

Definisjonen viser at «negativ sosial kontroll» ligger svært nær psykisk vold og krenkelse av barns rettigheter. Spørsmålet her er om sosial distansering (= total isolasjon med små unntak) som resultat av normbrudd medfører at mindreårige utsettes for et press for ikke å begå normbrudd. Dette vil i så fall oppfattes som «negativ sosial kontroll». Psykisk vold vil eventuelt bli begått etter normbrudd — det er straffen for normbruddet. Negativ sosial kontroll synes å sikte til det som skjer før et eventuelt normbrudd — presset for ikke å begå normbruddet. Begge deler vil være en krenkelse av barns rettigheter.

Etter mitt skjønn er både forhøret av de eldste ved normbrudd, og den totale isolasjon hvis man blir ekskludert, begreper som kan gir et ganske klart innhold. Men uttrykket «negativ sosial kontroll» er så diffust, at jeg synes det ikke er vanskelig å anvende det på situasjonen med mindreårige som blir forhørt og ekskludert.

EN SAMMENLIGNING AV DOMSPREMISSENE

Mine vurderinger er som følger:

PREMISSENE FOR DOMMEN

Retten la hovedvekten på hva noen av Jehovas vitners skrifter sier og la liten vekt på vitneforklaringer. Bare en selektiv lesning av skriftene ble utført, og flere vitneforklaringer motsa noen av konklusjonene til dommerne. Det er etter mitt skjønn en svakhet i grunnlaget for dommen at vitneforklaringene ikke ble tillagt større vekt.

SAMMENLIGNING AV DOMSPREMISSENE I TINGRETTEN OG I LAGMANNSRETTEN

Jeg siterer først konklusjonen i tingretten, og deretter konklusjonen i lagmannsretten. Deretter kommer jeg med mine kommentarer.

TINGRETTEN

Konklusjonen er at vilkårene er oppfylt for å nekte Jehovas vitner statstilskudd og registrering etter trossamfunnsloven, og at vedtakene er gyldige. (s. 25)

Retten mener det er tilstrekkelig grunnlag for å nekte tilskudd og registrering i at Jehovas vitner krenker barns rettigheter. Særlig gjelder dette deres rett til fri utmelding. S. 25

Grunnloven § 104 tredje ledd gir barn rett til vern om sin personlige integritet. Bestemmelsen ivaretar barns særlige sårbarhet, avhengighet av voksne og særlig behov for beskyttelse. Et egnet synonym for integritet er her «ukrenkelighet». Rettigheten er ikke begrenset til bestemte situasjoner og gjelder overfor alle, både overfor foreldre, andre private og det offentlige, jf. Michalsen, Grunnloven, Historisk kommentarutgave 1814- 2020 (2021) s. 1175.

I tillegg er barnets beste et grunnleggende hensyn, jf. Grunnloven § 104 andre ledd og Barnekonvensjonen artikkel 3 første ledd.

Det som her er nevnt må innebære at barn skal beskyttes mot virkningene av eksklusjonspraksisen, som alvorlig krenker friheten til å endre religion eller overbevisning.

I Norge er den religiøse myndighetsalderen 15 år, jf. trossamfunnsloven § 2. For døpte mindreårige i den alderen vil det være tilnærmet umulig å utøve retten til fri utmelding, når konsekvensen er å miste normal kontakt med familie og venner, og også foreldre, søsken og andre i husstanden etter de flytter hjemmefra. Også i voksen alder vil det være meget vanskelig.

Barn skal ikke settes i en situasjon hvor de binder seg til regler som i praksis vil medføre store hindringer for deres rett og frihet til å endre religion eller overbevisning, både som mindreårige og senere i livet. Det er ikke tilstrekkelig å vise til at den mindreårige er godt kjent med eksklusjonspraksisen før dåpen, eller at den religiøse myndighetsalderen er 15 år. Barn er spesielt mottakelige og sårbare for sosialisering og annen påvirkning, og vil i de aller fleste tilfeller ikke være rustet til å ta et slikt livsvarig valg. Som for yngre barn, som kan bli meldt inn eller ut av trossamfunn av de som har foreldreansvaret, ivaretas den enkeltes autonomi ved retten til fri utmelding.

Barns rettigheter krenkes også ved at den sosiale isolasjonen som følger med eksklusjonspraksisen, eller frykt for å bli utsatt for dette, gir fare for alvorlige skadevirkninger for deres helse og trivsel. Behandlingen kvalifiserer da som psykisk vold og en krenkelse av Barnekonvensjonen artikkel 19, jf. General comment no. 13 (2011) og John Tobin, The UN Convention on the rights of the child (2019) s. 694 og 695.

LAGMANNSRETTEN

Lagmannsretten antar det kan finnes tilfeller hvor et trossamfunn har regler og sanksjoner ved utmelding som kan anses å utgjøre utilbørlig press mot den som vil melde seg ut, og at dette i så fall kan innebære brudd på retten til fri utmelding etter EMK artikkel 9 og SP artikkel 18, mv. Lagmannsretten mener imidlertid at en slik terskel uansett ikke er overtrådt i vårt tilfelle.

Det er, som det fremgår over, rent praktisk enkelt å melde seg ut av Jehovas vitner. Det er tilstrekkelig å sende et brev til menigheten om utmeldingen. Det er ikke holdepunkter for at en utmelding ikke blir respektert eller at menigheten i særlig grad forsøker å overtale medlemmet til å melde seg inn igjen. De eventuelle hindringene mot utmelding knytter seg altså her til konsekvensene av en utmelding, som er redusert sosial kontakt med gjenværende medlemmer, herunder familiemedlemmer.

Slik redusert kontakt med tidligere medlemmer av Jehovas vitner, og da særlig nære familiemedlemmer som foreldre og barn man ikke lenger bor sammen med, men også for eksempel besteforeldre og barnebarn, vil for de fleste mennesker være svært vanskelig og tyngende.

Lagmannsretten legger til grunn, ut fra bevisførselen, at slike konsekvenser ved utmelding for noen er så negative at enkelte medlemmer av den grunn velger ikke å melde seg ut.

Lagmannsretten mener likevel at disse konsekvensene ikke innebærer et tilstrekkelig utilbørlig press som innebærer en krenkelse av medlemmets rett til fri utmeldelse etter EMK artikkel 9 nr. 1 eller øvrige menneskerettighetsforpliktelser eller Grunnloven.

Lagmannsretten legger her blant annet vekt på at de sosiale konsekvensene av å melde seg ut – som utvilsomt kan være svært vanskelige for mange – fremgår av Jehovas vitners regler og er noe som medlemmene er kjent med; både de som melder seg ut og de gjenværende medlemmene. Det er således ingen ny og ukjent «sanksjon» som iverksettes når man melder seg ut.

EN SAMMENLIGNING AV DETALJENE

Når man ser på konklusjonene, kunne man tro at tingretten og lagmannsretten har drøftet to helt forskjellige hendelser.  Men med noen unntak blir det samme faktagrunnlaget lagt til grunn av begge rettsinnstanser.

RETTEN TIL FRI UTMELDING

Det som er spesielt her, er at det ikke er noen uenighet angående de faktiske forhold. Men tolkningen av disse forhold er diametralt motsatt.

TINGRETTEN: 

Det som her er nevnt må innebære at barn skal beskyttes mot virkningene av eksklusjonspraksisen, som alvorlig krenker friheten til å endre religion eller overbevisning.

I Norge er den religiøse myndighetsalderen 15 år, jf. trossamfunnsloven § 2. For døpte mindreårige i den alderen vil det være tilnærmet umulig å utøve retten til fri utmelding, når konsekvensen er å miste normal kontakt med familie og venner, og også foreldre, søsken og andre i husstanden etter de flytter hjemmefra. Også i voksen alder vil det være meget vanskelig.

LAGMANNSRETTEN: 

Lagmannsretten legger til grunn, ut fra bevisførselen, at slike konsekvenser ved utmelding for noen er så negative at enkelte medlemmer av den grunn velger ikke å melde seg ut.

Lagmannsretten mener likevel at disse konsekvensene ikke innebærer et tilstrekkelig utilbørlig press som innebærer en krenkelse av medlemmets rett til fri utmeldelse etter EMK artikkel 9 nr. 1 eller øvrige menneskerettighetsforpliktelser eller Grunnloven.

Med min lange erfaring som eldste vil jeg si at tingrettens vurdering er helt riktig: Det vil være tilnærmet umulig for en døpt mindreårig å melde seg ut når konsekvensen er at han mister hele familien og alle vennene. Det er også være vanskelig for voksne å melde seg ut. For meg er det ganske utrolig at dommerne i lagmannsretten ikke forsto dette.

ET FEILAKTIG PREMISS

Begge rettsinstanser forutsetter at mindreårige fra den dag de melder seg inn (blir døpt), kjenner til konsekvensene av å melde seg ut. Som jeg har vist ovenfor, vil de fleste personer som forkynnerne treffer og studerer Bibelen med, og som blir døpt, uansett om de er mindreårige eller eldre, aldri ha hørt om eksklusjon og konsekvensene av det, eller av utmelding og konsekvensene av det.

TINGRETTEN: 

Det er ikke tilstrekkelig å vise til at den mindreårige er godt kjent med eksklusjonspraksisen før dåpen, eller at den religiøse myndighetsalderen er 15 år. Barn er spesielt mottakelige og sårbare for sosialisering og annen påvirkning, og vil i de aller fleste tilfeller ikke være rustet til å ta et slikt livsvarig valg.

LAGMANNSRETTEN: 

Lagmannsretten legger her blant annet vekt på at de sosiale konsekvensene av å melde seg ut – som utvilsomt kan være svært vanskelige for mange – fremgår av Jehovas vitners regler og er noe som medlemmene er kjent med; både de som melder seg ut og de gjenværende medlemmene. Det er således ingen ny og ukjent «sanksjon» som iverksettes når man melder seg ut.

Tingretten vurderte det slik, at selv om mindreårige vet om konsekvensene av å bli ekskludert eller melde seg ut, så svekker det ikke det faktum at konsekvensene av å bli ekskludert eller utmeldt hindrer fri utmelding.

Lagmannsretten bruker det de tror er et faktum, at mindreårige og andre kjenner konsekvensene av å bli ekskludert eller melde seg ut, som et argument for at utmelding ikke krenker barns rettigheter — de vet hva de går til.

Som vist, er selve faktagrunnlaget feilaktig, men at de to rettsinstansene bruker det på diametralt motsatt måte, viser igjen dommernes fullstendig forskjellige ståsteder.

PSYKISK VOLD

TINGRETTEN: 

Barns rettigheter krenkes også ved at den sosiale isolasjonen som følger med eksklusjonspraksisen, eller frykt for å bli utsatt for dette, gir fare for alvorlige skadevirkninger for deres helse og trivsel. Behandlingen kvalifiserer da som psykisk vold og en krenkelse av Barnekonvensjonen artikkel 19, jf. General comment no. 13 (2011) og John Tobin, The UN Convention on the rights of the child (2019) s. 694 og 695.

LAGMANNSRETTEN: 

(ii) Dersom prosessen ender med at det mindreårige døpte medlemmet blir ekskludert, er det ikke tvilsomt at det normalt vil være svært tungt og vanskelig for alle involverte at den sosiale kontakten med øvrige døpte medlemmer av Jehovas vitner brytes eller reduseres sterkt. For familiemedlemmer som er Jehovas vitner som man ikke bor sammen med, vil kontakten bli redusert til kontakt i «nødvendige» familiesaker. Dette må antas å være spesielt krevende for barn som da for eksempel i betydelig grad vil få redusert kontakten med besteforeldre og tanter og onkler som er Jehovas vitner, samt med søsken som er Jehovas vitner og som har flyttet hjemmefra. Videre vil barnet miste kontakten med øvrige medlemmer i menigheten, for eksempel venner i menigheten. For barn i Jehovas vitner må det antas at mye av den sosiale kretsen vil være andre barn og ungdommer i menigheten, noe som gjør det ekstra tungt å miste kontakten med de.

Lagmannsretten mener imidlertid likevel – også her under tvil – at den sosiale distanseringen [den totale isoleringen] som et mindreårig barn kan oppleve ved en eksklusjon, ikke kan anses som psykisk vold. (s. 28)

Under korona-pandemien ble mange barn fysisk isolert i flere måneder av gangen. Men de var ikke isolert fra sin nærmeste familie, og de kunne kommunisere med sine venner via mobiltelfon eller Internett. Ikke desto mindre førte denne midlertidige og korte isolasjonen til mange skadevirkninger på barn.

Jeg siterer en NOU-rapport:

Konsekvenser for levevaner og psykisk helse i befolkningen

Covid-19 kan ha medført frykt og usikkerhet også hos personer som ikke ble syke. I tillegg har smitteverntiltakene gitt redusert sosial kontakt med slekt, venner, kolleger, medelever og andre bekjente. Redusert sosial kontakt kan ha negative konsekvenser i form av ensomhet og ulike former for psykisk uhelse. De store omstillingene i folks liv med mindre aktivitet og mindre sosial kontakt vil kunne påvirke både livskvalitet og levevaner i befolkningen. Barn, unge og personer som bor alene vil være særlig sårbare. Dette omtaler vi nærmere i kapittel 33. [1]

Rapporten sier helt riktig at barn og unge og personer som bor alene er særlig sårbare for isolasjon og mangel på kontakt med andre mennesker. Under korona-pandemien var det en kortvarig isolasjon, som allikevel forårsaket mange psykiske problemer. På denne bakgrunn kan vi forstå at en total isolasjon av et barn fra alle venner og familie ved eksklusjon eller utmelding er en stor påkjenning for dem det gjelder.

I 2022 ble det foretatt en studie av 424 ekskluderte og utmeldte vitner av forskere ved Universitetet i Zürich i Sveits. Studien var grunnlaget for artikkelen “Characteristics of health and well-being in former Jehovah’s Witnesses in Austria, Germany and Switzerland”, og den ble publisert i tidsskriftet Mental Health, Religion & Culture Volume 26, Issue 7, 2023. Jeg bringer følgende sitat:

Regarding coping after the exit, after the contact with the faith community ended, 31% of participants reported that they depended on professional support and 38% reported that they got into a crisis and did not know what they should do with their life anymore (multiple answers possible, see Table 2 for an overview). Furthermore, 33% reported that they had thoughts about taking their own life and 10% attempted to take their own life following the exit. However, 37% reported that they enjoyed their lives to the fullest and did things that they were not allowed to do before, and 58% formed new friends/contacts and reactivated previous contacts.

De som ble studert i denne studien, var voksne, som har flere støttemekanismer enn barn. Når de hadde så store problemer som sitatet viser, må vi anta at problemene er enda større for barn. Dette støtter konklusjonen om at både forhøret av barn og den følgende eksklusjonen bør karakteriseres som «psykisk vold». Det samme må være tilfellet for barn som melder seg ut og blir totalt isolert.

KONKLUSJON

Lagmannsretten la feilaktig til grunn at vitnene kjenner til konsekvensene av eksklusjon og utmelding når de melder seg inn. De la også feilaktig til grunn at utspørringen av barn og voksne som bryter normene, er «skånsom», når det i virkeligheten er et detaljert forhør om intime ting.

Ut over dette bygde både tingretten og lagmannsretten på det samme faktagrunnlag. Når dommerne i de to rettsinstitusjonene trakk diametralt motsatte konklusjoner, er det etter mitt skjønn et behov for at Høyesterett behandler saken.

[1] NOU 2021: 6 Myndighetenes håndtering av koronapandemien Rapport fra Koronakommisjonen.