Eldsteboken sier at “unødvendig samvær” med ekskluderte og slike som har trukket seg, må unngås. Fordi representanten for Jehovas vinter løy i lagmannsretten, så var dommerne ikke i stand til å forstå betydningen av “unødvendig samvær». Ved å bruke sitater fra Vakttårnets litteratur, så viser denne artikkelen at «unødvendig samvær» betyr at all kontakt med ekskluderte og utmeldte som ikke er uungåelig, er forbudt.
INTRODUKSJON
Det viktige spørsmålet i saken mellom Jehovas vitner og staten var om behandlingen av vitner som melder seg ut, hindrer fri utmelding, som loven krever, og om behandlingen av mindreårige som blir ekskludert eller som melder seg ut, er «psykisk vold» og «en hindring av «barns rettigheter» i lovens forstand.
Det viktige spørsmålet er derfor å forstå i detalj hvordan ekskluderte og de som melder seg ut, blir behandlet. Staten beskrev denne behandlingen som svært streng. Men ledere for Jehovas vitner forsøkte å nedtone dette ved å hevde at det ikke var organisasjonen som krevde en streng behandling. Men det enkelte vitnet avgjorde på grunn av sin samvittighet hvor streng behandlingen skulle være. Dommerne i lagmannsretten klarte ikke å skjære gjennom dette, slik at de forsto nøyaktig hva som skjedde med ekskluderte og utmeldte.
Jeg siterer rettens konklusjoner på dette området fra side 17 (over), side 18 (i midten) og fra side 20 (under):
Det følger av eldste-boka fra 2019 (kapittel 12, avsnitt 17) at «unødvendig samvær» med ekskluderte eller utmeldte kan anses som såkalt «skamløs oppførsel».
Basert på gjennomgangen over, er det ikke tvilsomt at hovedregelen er at Jehovas vitner skal unngå kontakt med ekskluderte og utmeldte medlemmer, med unntak for familiemedlemmer i samme husstand og for kontakt med øvrige familiemedlemmer i «nødvendige familiesaker».
Spørsmålet er om de sosiale konsekvensene som følge av at man mister, eller i det minste får sterkt redusert kontakt med, medlemmer i Jehovas vitner – herunder familiemedlemmer – dersom man melder seg ut, er i strid med retten til fri utmelding.
Alle tre uttrykk er vage og upresise, og de viser at dommerne ikke fullt ut hadde forstått hvordan ekskluderte og utmeldte behandles. I kontrast til dette sa jeg i min forklaring i retten at all kontakt mellom vitner og ekskluderte og utmeldte er forbudt unntatt i uungåelige situasjoner.
For å forstå rekkevidden av påbudet om å sky og totalt isolere ekskluderte og utmeldte, må vi forstå hensikten med dette. I tillegg til dette skal jeg gå gjennom en del utsagn i Vakttårnets litteratur om rekkevidden av den totale isolasjonen.
JEHOVAS VITNERS LEDERE LYVER OM HVORDAN EKSKLUDERTE OG UTMELDTE SKAL BEHANDLES
Helt siden året 2021 da Fylkesmannen ba Jehovas svare på hvordan de behandlet ekskluderte, har Jehovas vitners ledere løyet med hensyn til dette spørsmålet.
JEHOVAS VITNERS LØGN I LAGMANNSRETTEN
Jehovas vitners representant, Kåre Sæterhaug, løy om dette både i tingretten og i lagmannsretten. På side 13 (over) og side 18 (under) i dommen leser vi:
Sæterhaug sa imidlertid også at Jehovas vitners regler, herunder om sosial distansering, må anses som veiledende, og at det er opp til det enkelte medlems samvittighet hvordan man praktiserte dette.
Jehovas vitner har imidlertid gjort gjeldende at det er en personlig avgjørelse for hvert enkelt Jehovas vitne, ut fra ens egen samvittighet, hvor strengt man praktiserer reglene om å unngå/begrense kontakt med ekskluderte eller utmeldte medlemmer. Jehovas vitner har her blant annet vist til en artikkel fra avisen Vårt Land fra 27. april 2024, hvor en talsmann for Jehovas vitner uttaler at graden av «unødvendig kontakt» med ekskluderte familiemedlemmer er en personlig avgjørelse basert på den enkeltes samvittighet.
Etter denne beskrivelsen leser vi på side 18:
Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at denne muligheten for mer samvær med ekskluderte eller utmeldte medlemmer ut fra ens egen samvittighet, er nedfelt i de av Jehovas vitners skriftlige tekster som ble gjennomgått under ankeforhandlingen.
Retten har ikke funnet grunnlag i Jehovas vitners tekster for det som Sæterhaug sa. Og retten beskriver så hva som ble funnet i Jehovas vitners skrifter, også på side 18.
Det følger av eldste-boka fra 2019 (kapittel 12, avsnitt 17) at «unødvendig samvær» med ekskluderte eller utmeldte kan anses som såkalt «skamløs oppførsel». Konsekvensene av å ha slikt «unødvendig samvær» vil avhenge om den man har samvær med er familiemedlem eller ikke. Dersom man, til tross for gjentatte formaninger, fortsetter å ha slikt samvær med noen man ikke er i famille med, vil det kunne nedsettes et domsutvalg. Ved «unødvendig samvær» med familiemedlemmer derimot, vil de eldste først veilede vedkommende. Det heter videre her at dersom medlemmet ikke retter seg etter slik veiledning, kan man anses som ikke kvalifisert til å få privilegier i menigheten, «for det krever at man er et godt eksempel». Det fremgår videre at det, ved slik unødvendig samvær med familiemedlemmer, kun blir nedsatt et domsutvalg dersom det «er snakk om vedvarende åndelig samvær eller vedvarende åpen kritikk av beslutningen om å ekskludere».
Dette er riktige observasjoner basert på Eldsteboken. Men det springende punkt her er hva som ligger i ordet «unødvendig» i betegnelsen «unødvendig samvær»
| Betydningen av uttrykket «unødig samvær» i Eldsteboken innbefatter alt samvær unntatt det som er uungåelig. Det vil bli vist i det som følger. |
ET SKRITT FREMOVER OG ETT SKRITT TILBAKE
I The Watchtower for 1. august 1974 var det to artikler om eksklusjon. Artiklene ble trykket på norsk i Vakttårnet for 15. desember 1974 med titlene: «Guds barmhjertighet viser de villfarne veien tilbake» og «Et likevektig syn på utstøtte.» Disse to artiklene var i virkeligheten en revolusjon når det gjelder synet på ekskluderte, fordi den harde behandling av ekskluderte som hadde eksistert i 22 år, nå ble kraftig myket opp. Særlig gjaldt det kontakt med ekskluderte i familien. Vi leser på side 565:
21 Når det gjelder utstøtte familiemedlemmer (ikke mindreårige sønner eller døtre) som bor utenfor hjemmet, må hver familie avgjøre i hvor stor utstrekning den skal omgås disse. Dette er ikke noe menighetens eldste kan avgjøre for dem. Det de eldste er interessert i, er at ’surdeigen’ ikke får komme inn i menigheten igjen ved at noen har åndelig fellesskap med dem som måtte fjernes som «surdeig». Hvis en utstøtt far eller mor kommer for å besøke en sønn eller datter eller for å hilse på sine barnebarn og får komme inn i et kristent hjem, er dette således ikke de eldstes sak. En slik utstøtt har en naturlig rett til å besøke sin familie og se sine barn og barnebarn. Når sønner eller døtre hedrer sin far eller mor, trass i at vedkommende er utstøtt, ved å besøke vedkommende for å se hvordan det står til, eller for å finne ut om det er noe han eller hun trenger, er dette i seg selv likeledes ikke ensbetydende med åndelig fellesskap.
Sæterhaug kunne ha sitert ordene i sitatet som bevis for sine ord om at å unngå ekskluderte er ikke et krav, men er veiledende, og de enkelte må på grunnlag av sin samvittighet avgjøre hvor mye eller lite kontakt de vil ha med en som er ekskludert eller har meldt seg ut. Dette kommer jo klart fram av ordene i sitatet.
Men hvis Sæterhaug gjorde det, så vil han fremdeles lyve. For den «revolusjon» i synet på utstøtte som dette bladet presenterte, ble aldri innført i menighetene. Når de to artiklene ble studert på Vakttårnstudiet, var det noen uker hvor synet på de ekskluderte ble noe forandret hos mange. Men det var ingen oppfølging fra de eldste, fordi de fikk ingen beskjed om å innføre det som artiklene skrev om.
Jeg kan si dette, for mellom 1972 og 1974 var jeg områdetilsynsmann for hele landet, og mellom rundene med stevner arbeidet min kone og jeg ved avdelingskontoret. I 1974 fikk jeg oppgaven å være instruktør for kurs for eldste på to uker hver, som ville vare i 18 måneder. Siden jeg skulle undervise de eldste, hadde jeg mange drøftelser på de ledende brødre på Betel, og disse to artiklene drøftet vi særlig grundig, fordi de inneholdt så mange nye tanker.
Begge artiklene ble skrevet av Raymond Franz, som ofte hadde et mer liberalt syn enn de andre medlemmene av det styrende råd. Han forlot senere styrende råd, og han ble ekskludert. Kort tid etter at disse to artiklene var studert, falt alt tilbake til behandlingen av ekskluderte som foregikk før disse artiklene kom. Og i Vakttårnet for 15. november 1981 kom det artikler som gikk imot de vesentlige konklusjonene i artiklene fra 1974.
Hvis derfor noen henviser til artiklene fra 1974 for å bevise at behandlingen av ekskluderte er veiledende og hver enkelt må avgjøre hvordan han eller hun vil behandle ekskluderte, så er man enten skyldig i mangel på kunnskap eller er skyldig i direkte løgn.
Å KUTTE «ALL UUNGÅELIG KONTAKT» ELLER «STERKT REDUSERE KONTAKTEN»?
Å sky ekskluderte og totalt isolere dem har være befalingen i de siste 73 år. Rammen gir en kort oversikt om forbudet mot all uungåelig kontakt. Etterpå følger en mer detaljert drøftelse.
|
KRISTNE SKAL SKY EN EKSKLUDERT HELT OG HOLDENT, DET SKAL IKKE VÆRE NOEN FORM FOR OMGANG MED DEN EKSKLUDERTE SOM IKKE ER ABSOLUTT NØDVENDIG. Eksempler på total isolasjon vil bli drøftet i detalj i det som følger. Her gir jeg noen korte eksempler. Kravet om total isolasjon ble ført gitt i Vakttårnet for 1. juli 1952 (The Watchtowwer for 1. mars 1952):
Vakttårnet for 1. oktober, 1970, side 455, drøfter kontakten med ekskluderte familiemedlemmer som ikke bor i samme husstand som andre vitner:
Bladet fører opp «spørsmål i forbindelse med et testamente eller eiendommer» som eksempler på «absolutt nødvendige» familieanliggender. Dette er situasjoner som nesten aldri skjer, og det viser at kontakt med ekskluderte familiemedlemmer skulle bare skje når kontakten var uungåelig. I 2021 ble det interaktive bibelkurset Et håp om en lys framtid utgitt. Leksjon 57 drøfter eksklusjon. Til denne leksjonen var det en video med tittelen «Vær lojal mot Jehovas dommer». Denne videoen viser en ekskludert ung jente som ringer til sin mor, og når moren ser det er datteren som ringer, tar hun ikke telefonen. Datterens replikk er:
Dette er det som Jehovas vitner lærer. Den minste kontakt med en ekskludert kan få vedkommende til å tro at det ikke er nødvendig å vende tilbake. Derfor skal slektninger ikke ta telefonen hvis en ekskludert ringer. Dette har også blitt vist i demonstrasjoner på stevner. Når man ikke skal «ha noenting å gjøre med ham», «absolutt unngå ham og ikke snakke med ham i det hele tatt», bare ha kontakt med familiemedlemmer når det er «absolutt nødvendig» og ikke ta telefonen hvis en ekskludert ringer, da skjønner vi at kravet er total isolasjon av den ekeksluderte og ikke bare redusert kontakt. |
REGLENE FOR BEHANDLING AV EKSKLUDERTE
Første gang det ble gitt en detaljert redegjørelse om eksklusjon og om hvordan ekskluderte skal behandles, var i Vakttårnet for 1. juli 1952. Jeg bringer et sitat fra sidene 200 og 201:
10 I 1 Korintierne 5: 11 (NW) sa Paulus til den kristne menighet: «Men nå skriver jeg til dere at dere bør slutte å ha omgang med en som blir kalt en bror og som er utuktig eller pengegrisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske.» Man skulle ikke ha noe slags fellesskap med mennesker som var utstøtt av menigheten. Hvorfor ikke? Fordi denne Guds menighet må fortsette å være ren, ubesmittet og bevart for den rene tilbedelse av den Høyeste. Når en utstøtelse blir foretatt, blir følgelig vedkommende virkelig fjernet. Da er han satt utenfor. Og hele menigheten, alle de som har innvigd sitt liv til Gud, burde da følge den anbefaling eller resolusjon som tjenerne har gitt. De må støtte dem.
Vi må ha klart for oss at denne personen er blitt utstøtt og ikke tilhører kretsen vår. Vi ønsker å unngå ham, vi vil ikke ha noenting å gjøre med ham.
14 Møter som er åpne for offentligheten, kan han imidlertid være til stede ved, så lenge han oppfører seg korrekt og ordentlig. Hvis en slik person kommer til et offentlig møte, la oss si til et offentlig foredrag i et offentlig lokale eller i en Rikets sal eller i en park, eller til et Vakttårn-studium eller et tjenestemøte, da er det offentlig, dørene står åpne og han kan komme inn. Hvis han kommer inn på møtet og setter seg, har vi ingenting å bemerke så lenge han oppfører seg ordentlig og passer sine egne saker. De som er kjent med forholdet i menigheten, skulle aldri si «goddag» eller «adjø» til ham. Han er ikke velkommen iblant oss, vi unngår ham. Hvis han er på Vakttårn-studiet og løfter opp hånden, vil ordstyreren aldri anerkjenne ham eller la ham få svare. Han er ikke en av oss. Han er ikke et anerkjent medlem i Guds menighet. De som er underrettet og kjenner vedkommende, bør absolutt unngå ham og ikke snakke til ham i det hele tatt.
Den ekskluderte skal behandles på følgende måte:
- Han er ikke én av oss. Derfor må vi absolutt unngå ham og ikke snakke med ham i det hele tatt.
- Ekskluderte er urene, og for at menigheten skal fortsette å være ren, må vi ikke ha noe med dem å gjøre.
Vakttårnet for 15. november 1963, side 525 (over) og 526 (under) sier:
Menighetens medlemmer vil derfor ikke være sammen med den utstøtte, hverken i Rikets sal eller andre steder. De vil ikke snakke med ham eller vise ham oppmerksomhet på noen måte. Hvis den utstøtte prøver å snakke med andre i menigheten, bør de gå bort fra ham. På den måten vil han fullt ut føle hvor stor hans synd er.
Hvordan forholder det seg når en som er utstøtt, og en som tilhører menigheten, arbeider på den samme verdslige arbeidsplass? Kan de være sammen på arbeidsplassen hvor deres arbeid krever at de må snakke med hverandre? I slike tilfelle må en ha klart for seg at den utstøttes status er blitt forandret. Den som tilhører menigheten, har lov til å snakke med den utstøtte i den utstrekning det er nødvendig for at de kan utføre sitt arbeid, men det ville være uriktig å snakke med ham om alle ting, uten å ta hensyn til hans status. Det er bare de nødvendige ting i forbindelse med arbeidet han vil snakke med den utstøtte om. Han vil aldri snakke med ham om åndelige spørsmål eller andre ting som ikke har med deres verdslige arbeide å gjøre. Hvis de må være svært ofte sammen og ha at særlig nært samarbeid, kan den kristne tenke på å finne seg et annet arbeid, slik at han ikke får dårlig samvittighet.
- Ved å isolere den ekskluderte fullstendig vil han føle hvor stor hans synd er.
- Hvis man abeider på samme sted, er noe kontakt uungåelig. Men kontakten skal være minimal.
Vakttårnet for 15. mars 1986, side 18, sier:
12 Noen som har en kritisk holdning, hevder at Jehovas organisasjon er for streng når det gjelder å avbryte sosial kontakt med dem som er utstøtt. (2. Johannes 10, 11) Men hvorfor har disse kritikerne denne oppfatningen? Har de et nært familiebånd eller en misforstått lojalitet overfor en venn som de setter foran lojaliteten overfor Jehova og hans normer og krav? Tenk også på det at hvis en fortsetter å ha sosialt samkvem med en som er utstøtt, selv om det er en slektning, kan det få vedkommende til å trekke den slutning at hans overtredelse ikke er så alvorlig, og da er ytterligere skade skjedd. Men hvis vi unnlater å ha sosialt samkvem med ham, kan det være at han savner det han har mistet, og får et ønske om å få det tilbake. Det er alltid best å gå fram på den måten Jehova har bestemt. Det er til vår egen beskyttelse. — Ordspråkene 3: 5.
- Ved å isolere den ekskluderte fullstendig vil han føle hvor stor hans synd er.
- Ved å isolere den ekskluderte kan han savne det han har mistet og ønske å vende tilbake.
Bevar dere selv i Guds kjærlighet, (Stor skrift, 216) sidene 267, 268:
Vi har ikke noe åndelig eller sosialt fellesskap med ekskluderte personer. Vakttårnet for 15. november 1981, side 19, sa: «Bare det å si ’Hei!’ til noen kan utvikle seg til en hel samtale og kanskje til og med til et vennskap. Ønsker vi å ta et slikt første skritt overfor en som er [ekskludert]?»
Er det virkelig nødvendig å unngå en slik person helt og holdent? Ja, av flere grunner. For det første er dette et spørsmål om å være lojal mot Gud og hans Ord. Vi adlyder ikke Jehova bare når det er lett å gjøre det, men også når det byr på virkelige utfordringer. Vår kjærlighet til Gud får oss til å adlyde alle hans bud, og vi forstår at han er rettferdig og kjærlig, og at hans lover alltid er til det beste. (Jesaja 48: 17; 1. Johannes 5: 3) For det andre vil det at vi trekker oss unna en overtreder som ikke angrer, beskytte oss og resten av menigheten mot åndelig og moralsk forderv og bevare menighetens gode navn og rykte. (1. Korinter 5: 6, 7) For det tredje kan vårt faste standpunkt for bibelske prinsipper også være til gagn for den som er ekskludert. Ved å støtte domsutvalgets avgjørelse kan vi nå hjertet til en overtreder som så langt har unnlatt å reagere positivt på de forsøkene de eldste har gjort på å hjelpe ham. Det at han mister et dyrebart fellesskap med familie og venner, kan få ham til å ’komme til fornuft’, forstå alvoret i sin gale handlemåte og ta skritt for å vende tilbake til Jehova. — Lukas 15: 17.
- Ved å isolere den ekskluderte er vi lydig mot Jehova.
- Ved å isolere den ekskluderte blir vi beskyttet mot moralsk forderv.
- Ved å isolere den ekskluderte kan han savne det han har mistet, se alvoret i sin synd, og ønske å komme tilbake.
Bli i Guds kjærlighet, (2018) side 241, har en mye mer kortfattet drøftelse av eksklusjon enn den tidligere utgaven av boken:
Når en som har begått en alvorlig synd, ikke angrer og ikke vil følge Jehovas normer, kan han ikke lenger være medlem av menigheten. Han må bli ekskludert. Når en person er ekskludert, har vi ikke noe mer med ham ågjøre, og vi slutter å snakke med ham. (1. Korinter 5:11; 2. Johannes 9–11) Ordningen med eksklusjon beskytter både Jehovas navn og menigheten. (1. Korinter 5:6) Eksklusjon er også tilrettevisning som kan hjelpe en person til å angre, slik at han kan vende tilbake til Jehova. – Lukas 15:17.
- Ved å isolere den ekskluderte beskytter vi Jehovas navn og menigheten.
- Ved å isolere den ekskluderte kan personen angre og vende om til Jehova.
Disse sitatene viser at menighetens medlemmer ikke skulle «ha noen ting å gjøre» med den ekskluderte, «aldri si ‘godag eller ‘adjø’ til ham», «unngå ham og ikke snakke med ham i det hele tatt» (1952). Hvis han snakker til noen, skal de «gå bort fra ham» (1963), «å unngå en slik person helt og holdent» (2016).
Hensikten med eksklusjonen støtter tanken om den totale isolasjon. Hovedhensikten er at den ekskluderte skal se alvoret i sin situasjon, savne det han har mistet og komme tilbake. Sitatet fra Vakttårnet for 15. mars 1986 er særlig viktig i vår sammenheng. Hvis noen har kontakt med den ekskluderte, kan han tro at det ikke er så farlig om han ikke forandrer seg og kommer tilbake.
| Punktene i sitatene viser at det styrende råds krav er «å kutte all kontakt med den ekskluderte» og ikke bare «sterkt redusere kontakten». Sitatet fra 1986 viser at bare en liten kontakt kan ødelegge hensikten med isolasjonen. For da kan det være at den ekskluderte ikke ser alvoret i situasjonen. |
«Å KUTTE ALL UUNGÅELIG KONTAKT» ELLER «STERKT REDUSERE KONTAKTEN» MED FAMILIEMEDLEMMER?
Den eneste forskjellen på behandlingen av ekskluderte familiemedlemmer og andre ekskluderte er at det må være en viss fysisk kontakt mellom en ekskludert som bor i samme husstand som andre vitner som bor der. Men all kontakt som ikke er absolutt nødvendig, er forbudt. Det betyr at det også bare er uungåelig kontakt med familiemedlemmer som er akseptert.
Vakttårnet for 1. oktober 1970, side 455, sier:
Utstøtelsen bryter, som før nevnt, ikke kjødelige bånd, men i et slikt tilfelle ville en ha mye mindre forbindelse med den utstøtte personen enn hvis en bodde sammen med ham, hvis det da overhodet var nødvendig å ha noe med ham å gjøre. Det kunne imidlertid være familieanliggender som det var absolutt nødvendig å snakke om, for eksempel rettslige spørsmål i forbindelse med et testamente eller eiendommer. Den utstøtte slektningen bør imidlertid gjøres oppmerksom på at han blir betraktet på en ny måte — han bør vite at han ikke lenger er velkommen i ens hjem, og at en ikke ønsker å omgås ham. (Kursiv i originalen)
Ordet «absolutt» i uttrykket «absolutt nødvendig» står i kursiv i originalen. Det betyr at bare i sjeldne situasjoner, slik som i de to som er nevnt, vil det være kontakt med vitner og ekskluderte familiemedlemmer.
Vakttårnet 15. mars 1986, side 18, sier:
12 Noen som har en kritisk holdning, hevder at Jehovas organisasjon er for streng når det gjelder å avbryte sosial kontakt med dem som er utstøtt. (2. Johannes 10, 11) Men hvorfor har disse kritikerne denne oppfatningen? Har de et nært familiebånd eller en misforstått lojalitet overfor en venn som de setter foran lojaliteten overfor Jehova og hans normer og krav? Tenk også på det at hvis en fortsetter å ha sosialt samkvem med en som er utstøtt, selv om det er en slektning, kan det få vedkommende til å trekke den slutning at hans overtredelse ikke er så alvorlig, og da er ytterligere skade skjedd. Men hvis vi unnlater å ha sosialt samkvem med ham, kan det være at han savner det han har mistet, og får et ønske om å få det tilbake. Det er alltid best å gå fram på den måten Jehova har bestemt. Det er til vår egen beskyttelse. — Ordspråkene 3: 5.
Hvis vi unnlater å ha kontakt, kan det få den ekskluderte til å savne det han har mistet, og komme tilbake.
Vakttårnet for 1. mai 1983, side 30, snakker om besteforeldre:
Noen andre som føler et stort tap, er lojale kristne besteforeldre hvis barn er blitt utstøtt. De har kanskje vært vant til å besøke barna regelmessig og dermed få anledning til å glede seg over barnebarna. Nå er barna blitt utstøtt fordi de har forkastet Jehovas normer og veier. Situasjonen er følgelig ikke den samme i familien. Besteforeldrene må naturligvis avgjøre om det er visse familieanliggender som krever at de har en begrenset kontakt med sine utstøtte barn. Og noen ganger kan de kanskje ordne det slik at barnebarna kommer til dem. Men hvor sørgelig er det ikke at barna ved sin ukristne oppførsel gjør det vanskeligere for besteforeldrene å omgås barnebarna på vanlig måte!
Besteforeldre kan ikke omgås med sine barn og har vanskeligheter med å omgås sine barnebarn som ikke er ekskludert.
Vår tjeneste for Riket for August 2002, side 4, sier:
3 Dette betyr at lojale kristne ikke har noe åndelig fellesskap med noen som er blitt utstøtt av menigheten. Men det er mer som kommer inn i bildet. Guds Ord sier at vi ’ikke engang skal spise sammen med et slikt menneske’. (1. Kor. 5: 11) Derfor har vi heller ikke noe sosialt fellesskap med en utstøtt. Det vil si at vi ikke er sammen med ham på piknik eller i et selskap, ikke spiller ball sammen med ham og ikke går på et kjøpesenter eller på kino sammen med ham, og også at vi ikke setter oss ned til et måltid sammen med ham, verken hjemme eller ute på et spisested.
9 Slektninger utenfor husstanden: «Situasjonen forholder seg annerledes hvis den som er utstøtt eller har trukket seg tilbake, ikke bor sammen med den nærmeste familie,» stod det i Vakttårnet for 15. april 1988 (side 28). «Da vil det kanskje være mulig å unngå all kontakt med slektningen. Selv om det skulle oppstå situasjoner innen familien som gjør det nødvendig å ta kontakt, bør denne kontakten holdes på et minimum», i samsvar med det gudgitte påbudet om å «slutte med å omgås enhver» som er skyldig i å synde uten å angre. (1. Kor. 5: 11) Lojale kristne bør gå inn for å unngå unødig kontakt med en slik slektning og til og med holde forretningsforbindelser på et absolutt minimum. — Se også Vakttårnet for 15. november 1981, side 25.
Dette sitatet viser at begrepet «ikke sosialt fellesskap» innebærer å unngå all kontakt som ikke er absolutt nødvendig. Det neste viser også at all kontakt skal unngås.
Bevar dere selv i Guds kjærlighet, (stor skrift, 2016) sidene 207-209, sier:
Vi har ikke noe åndelig eller sosialt fellesskap med ekskluderte personer. Vakttårnet for 15. november 1981, side 19, sa: «Bare det å si ’Hei!’ til noen kan utvikle seg til en hel samtale og kanskje til og med til et vennskap. Ønsker vi å ta et slikt første skritt overfor en som er [ekskludert]?»
Er det virkelig nødvendig å unngå en slik person helt og holdent? Ja, av flere grunner.
Hva om en slektning blir ekskludert? I et slikt tilfelle kan det nære båndet mellom familiemedlemmer utgjøre en virkelig lojalitetsprøve…
I andre tilfeller bor den ekskluderte slektningen et annet sted enn sin nærmeste familie. Selv om det kan være behov for å ha begrenset kontakt en sjelden gang for å ta hånd om nødvendige familiesaker, bør slik kontakt begrenses til et minimum. Lojale kristne familiemedlemmer leter ikke etter unnskyldninger for å ha kontakt med en ekskludert slektning som ikke bor hjemme. Deres lojalitet mot Jehova og hans organisasjon får dem i stedet til å støtte den bibelske ordningen med eksklusjon.
I 2022 ble det interaktive bibelkurset Et håp om en lys framtid utgitt. Leksjon 57 drøfter eksklusjon. Til denne leksjonen var det en video med tittelen «Vær lojal mot Jehovas dommer». Denne videoen viser en ekskludert ung jente som ringer til sin mor, og når moren ser det er datteren som ringer, tar hun ikke telefonen. Datterens replikk er
De visste at hvis de hadde tatt kontakt med meg, bare litt, så kunne denne lille dosen med kontakt ha tilfredstilt meg. Det kunne ha fått meg til å tenke at det ikke var nødvendig å komme tilbake til Jehova.
Dette er det som Jehovas vitner lærer. Den minste kontakt med en ekskludert kan få vedkommende til å tro at det ikke er så nødvendig å vende tilbake. Derfor skal slektninger ikke ta telefonen hvis en ekskludert ringer. Det har også blitt vist i demonstrasjoner på stevner.
Regelen er at foreldre som har ekskluderte barn boende hjemme, vil få dem til å flytte ut når de kan klare seg selv. Vakttårnet for 15. november 1981, sidene 23 og 24, viser at hvis et barn er sykt og ikke kan klare seg selv, kan det få lov å flytte hjem. Men legg merke til ordlyden som viser at dette bare kan skje når det er umulig for barnet å klare seg selv. Eldre ekskluderte foreldre som ikke kan klare seg selv, kan også bli tatt hånd om:
16 Det samme kan være tilfelle med hensyn til et barn som har flyttet hjemmefra, og som nå er blitt utstøtt eller har trukket seg tilbake. Det har hendt at kristne foreldre har latt et slikt barn flytte hjem for en tid fordi det har vært sykt eller ute av likevekt i følelsesmessig henseende. Men foreldrene kan vurdere de enkelte omstendigheter i hvert tilfelle. Har en utstøtt sønn klart seg alene, og er det umulig for ham å gjøre det nå? Eller er det først og fremst fordi det vil bli lettere for ham, at han vil flytte hjem igjen? Hvordan er hans moral og hans holdning? Vil han bringe en «surdeig» inn i hjemmet? — Gal. 5: 9.
| Sitatene ovenfor viser at situasjonen er den samme for familiemedlemmer som or alle andre. Bare kontakt med ekskluderte familiemedlemmer som er uungåelig, er akseptabelt. De viser også at ordene «å ikke ha sosialt samvær» innebærer å bryte all kontakt «helt og holdent». |
INNFØRINGEN AV TOTAL ISOLASJON AV DEM SOM MELDER SEG UT
Fram til året 1981 kunne et vitne melde seg ut av menigheten uten å bli straffet. Men i det året skjedde det en forandring.
Vakttårnet for 15. november 1981, side 18, sier:
16 Personer som velger ikke å være «av oss» ved at de med overlegg forkaster Jehovas vitners tro og lære bør med rette betraktes og behandles på samme måte som dem som er blitt utstøtt fordi de har handlet galt.
Vakttårnet for 15. September 1986, side 31 (The Watchtower for September 15:1985, side 31) sier:
Men Johannes’ ord viser at det er noen som går lenger enn å bli åndelig svake og uvirksomme; de forkaster Guds menighet. En person står kanskje åpent fram som motstander av Guds folk og erklærer at han ikke lenger vil tilhøre menigheten. Det kan også være at han gir formelt avkall på sin tro ved for eksempel å skrive et brev. Menigheten godtar naturligvis at han har bestemt seg for å trekke seg tilbake. Men hvordan skal den så behandle ham?
De som med overlegg forlater den kristne menighet, blir en del av ’Antikrist’. (1. Joh. 2: 18, 19)… En som med vilje og formelt trekker seg tilbake fra menigheten, passer til denne beskrivelsen.
Johannes viste hvor alvorlig denne veiledningen er, da han sa: «Den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» Ingen sann kristen ønsker at Gud skal betrakte ham som medskyldig i onde gjerninger fordi han omgås en som er utstøtt, eller en som har forkastet Guds menighet.
Begrunnelsen for at utmeldte skal totalt isoleres akkurat som ekskluderte, er at de utmeldte er en del av antikrist. Dette er selvfølgelig et umulig argument, for det er en påstand uten noe som helst grunnlag.
Vakttårnet for 15. november 1963, side 523 sier at «De som blir utstøtt, er derfor slike som er forherdede syndere.» Når sitatet fra 1981 sier at de som melder seg ut, «bør med rette behandles og betraktes på samme måte som dem som er blitt utstøtte», så innebærer det at de som melder seg ut, oppfattes som forherdede syndere.
The Royal Commission i Australia undersøkte misbruk av barn blant Jehovas vitner. Et eksempel var en ung kvinne som ble seksuelt misbrukt av en eldste i menigheten. Den eldste fikk lov til å bli i menigheten, mens hun ikke fikk noen støtte. Denne situasjonen virket så sterkt på henne, at hun ikke orket å være i menigheten, og hun meldte seg ut. Hun ble nå urettmessig oppfattet som en forherdet synder. Vi kan også tenke på personer som mister troen og melder seg ut. Å hevde at de er forherdede syndere eller antikrist er selvfølgelig helt umulig.
Boken Bevar dere selv i Guds kjærlighet (2016, stor skrift), side 43, prøver å gi en bibelsk begrunnelse for at utmeldte skal behandles som ekskluderte:
Når vi må slutte å omgås noen
19 Det kan forekomme at vi blir bedt om å slutte å omgås en som har vært et medlem av menigheten. Denne situasjonen oppstår når en person blir ekskludert fordi han bryter Guds lov uten å angre, eller når en person fornekter troen ved å fremme falsk lære eller ved å trekke seg fra menigheten. Guds Ord sier rett ut at vi skal «slutte med å omgås» slike personer. (1. Ko- rinter 5: 11—13; 2. Johannes 9—11)
Påstanden om at «Guds ord sier rett ut at vi skal ‘slutte med å omgås’ slike personer» er et direkte misbruk av Gud ord. Første Korinter 5:11-13 snakker om personer som praktiserer alvorlige synder, og 2. Johannes snakker om mennesker som benekter «Jesus Kristus som kommet i kjødet». Ingen av skriftstedene snakker om personer som melder seg ut.
To vesentlige grunner som blir oppgitt for at vitnene ikke skal ha kontakt med ekskluderte, er at de ekskluderte skal savne det de har mistet, og så komme tilbake, og at hvis det bar er en liten kontakt, kan den ekskluderte tro at hans handling ikke er så farlig og at han ikke trenger komme tilbake.
Hva er så hensikten med å behandle en som melder seg ut, på samme måte som en som blir ekskludert? Artikkelen «Hva det vil si å bli utstøtt» i Vakttårnet for 15. november 1963, side 523, sier:
Hva er hensikten med å avskjære mennesker som har begått slike urette handlinger, fra Guds organisasjon? Hensikten er først og fremst å bevare den rene tilbedelse av Jehova…
Et annet gode en oppnår, er at de andre i menigheten får større tillit til Guds synlige organisasjon når de ser hvor fast den står for rettferdige prinsipper…
En utstøtelse er ikke bare til gagn for den kristne menighet, men også for den som blir utstøtt. Under den kristne tingenes ordning blir ikke overtrederen henrettet. På grunn av at menigheten går til det drastiske skritt å utstøte en overtreder, kan han bli rystet, slik at han kommer til fornuft og skammer seg over sin urette handlemåte. Dette kan føre til at han begynner å angre og vender om fra sin urette handlemåte og begynner å gå på den vei som har Jehovas godkjennelse.
Ingen av punktene ovenfor passer på de som melder seg ut. Den eneste begrunnelsen jeg har funnet for å sky de som melder seg ut, finnes i Vakttårnet for 15. april 1988, side 27, og vi leser:
10 Vi kan være like sikker på at Guds ordning med å forby kristne å omgås personer som er blitt utstøtt på grunn av at de har syndet og ikke angret, er forstandig og til beskyttelse for oss. «Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød.» (1. Korinter 5: 7) Ved også å unngå personer som med fullt overlegg har trukket seg tilbake, blir de kristne beskyttet mot mulige kritiske og uforståelige oppfatninger og mot frafalnes synspunkter.
Dette er en merkelig begrunnelse. Når en person melder seg ut, blir han borte fra menigheten. Det er utvilsomt bare et fåtall av dem som melder seg ut, som aktivt uttrykker kritiske oppfatninger. De fleste av denne gruppen er personer som har mistet troen, og som ikke ønsker å være vitner for Jehova. Når de forkynner for andre mennesker, møter vitnene mange forskjellige slags mennesker, og de snakker med dem. Hvis de treffer noen som har sine egne argumenter og ikke vil høre på vitnene, vil vitnene på en høflig måte forlate dem.
Hele argumentet for hvorfor man skal behandle utmeldte på samme måte som ekskluderte, er svært søkt. Det virker som om man har funnet på dette for i det minste å ha en slags begrunnelse for å behandle utmeldte som fordervede syndere.
AVSLUTNING
Jeg bekrefter at i løpet av mine 59 år som vitne fra år 1961, var kravet fra lederne at personer som ble ekskludert, måtte unngås og isoleres totalt, og kontakten skulle ikke bare «bli sterkt redusert». Fra 1981 skulle også de som meldte seg ut, behandles på samme måte som de som blir ekskludert. En eldste har bekreftet at mellom 2020, da jeg ble ekskludert og til 2025, har det ikke vært noen endring i kravet om å sky og totalt isolere ekskluderte og utmeldte personer.
| Betydningen av ordene «unødvendig samvær» i Eldsteboken er total isolasjon for ekskluderte og utmeldte personer, unntatt i situasjoner hvor omgang er uungåelig. |
Her følger endel korte sitater fra Vakttårnets litteratur som bekrefter ordene i rammen ovenfor:
Man skulle ikke ha noe slags fellesskap med mennesker som var utstøtt av menigheten… De som er kjent med forholdet i menigheten, skulle aldri si «goddag» eller «adjø» til ham… De som er underrettet og kjenner vedkommende, bør absolutt unngå ham og ikke snakke til ham i det hele tatt. (Vakttårnet for 1. juli 1952, side 200)
Menighetens medlemmer vil derfor ikke være sammen med den utstøtte, hverken i Rikets sal eller andre steder. De vil ikke snakke med ham eller vise ham oppmerksomhet på noen måte. Hvis den utstøtte prøver å snakke med andre i menigheten, bør de gå bort fra ham.På den måten vil han fullt ut føle hvor stor hans synd er. (Vakttårnet for 15. november 1963, side 525)
Det kunne imidlertid være familieanliggender som det var absolutt nødvendigå snakke om, for eksempel rettslige spørsmål i forbindelse med et testamente eller eiendommer. (Vakttårnet for 1. oktober 1970, side 455)
Når Jehovas vitner utelukker og deretter skyr en overtreder som ikke angrer, kaller de det med rette «utstøtelse». Ved at de avviser enhver form for åndelig fellesskap eller selskapelig omgang med en som er utstøtt, viser de at de er lojale mot Guds normer og lydige mot Guds befaling i 1. Korinter 5: 11, 13. (Vakttårnet for 15. november 1981, side 18)
Men hvis vi unnlater å ha sosialt samkvem med ham, kan det være at han savner det han har mistet, og får et ønske om å få det tilbake. (Vakttårnet for 15. mars 1986, side 18)
«Da vil det kanskje være mulig å unngå all kontakt med slektningen. Selv om det skulle oppstå situasjoner innen familien som gjør det nødvendig å ta kontakt, bør denne kontakten holdes på et minimum». (Rikets tjeneste for august 2002, side 4)
Det kan forekomme at vi blir bedt om å slutte å omgås en som har vært et medlem av menigheten. (Bevar dere selv i Guds kjærlighet, stor skrift 2016, side 43)
Er det virkelig nødvendig å unngå en slik person helt og holdent? Ja, av flere grunner. ((Bevar dere selv i Guds kjærlighet, stor skrift 2016, side 267)
De visste at hvis de hadde tatt kontakt med meg, bare litt, så kunne denne lille dosen med kontakt ha tilfredstilt meg. Det kunne ha fått meg til å tenke at det ikke var nødvendig å komme tilbake til Jehova. (Et håp om en lys fremtid, video i leksjon 57)
I løpet av det 21. århundre har mer enn 1,5 millioner vitner blitt eksludert. For å illustrere hvor forferdelig eksklusjon er, og hvordan titusener av menn, kvinner og barn har fått sine liv ødelagt, kopierer jeg en artikkel jeg skrev i avisen Dagen den 10. april 1925:
EKSKLUSJON ER IKKE EN KJÆRLIG HANDLING
Det viktige spørsmålet i lagmannsretten var hvordan JV behandler ekskluderte og utmeldte. Vitnene hevder at eksklusjon er en kjærlig handling. Men i mine 56 år som eldste har jeg sett hvordan eksklusjon har ført til ødelagte liv og oppløste familier. Jeg skal peke på én gruppe som har vært særlig hardt rammet, og det er de som har blitt ekskludert pga bruk av narkotika, mange av disse har vært ungdommer.
Når noen bruker harde stoffer, fører det til «en kronisk tilbakevendende hjernelidelse», som gjør det meget vanskelig å slutte med misbruket. En artikkel fra American Addiction Center sier:
Når folk blir avhengige av heroin, så er deres trang til dette stoffet så sterk, at selv om de vet hva konsekvensene vil være av å bruke heroin, så er det umulig for dem å la være å bruke stoffet. Ofte opplever de som kjemper med heroin-avhengighet, mange episoder med tilbakefall på veien mot å overvinne avhengigheten.
Dette viser at det er ekstremt vanskelig å slutte. Men det er fem ting som kan hjelpe:
- Den som er avhengig av stoff, må ha et sterkt ønske om å slutte med misbruket.
- Forskjellige terapeuter må hjelpe under avvenningsprosessen.
- Kontinuerlig støtte fra familiemedlemmer.
- Kontinuerlig støtte fra venner.
- Medisinen metadon.
I fagartikler blir det stadig understreket hvor viktig det er at familie og venner i avvenningsperioden kontinuerlig støtter stoffmisbrukeren. Lagmannsretten pekte på at kravet til vitnene er at alle ekskluderte skal skys, og at vitnene ikke skal ha noe med dem å gjøre. Det betyr at siden året 1952, da Vakttårnet forbød all kontakt med ekskluderte, har det vært forbudt for familie og venner å gi hjelp til stoffmisbrukere.
I året 1973 ble det innført enda ett forbud som har hindret den nødvendige hjelp. Vakttårnet for 1. oktober i det året kom med et forbud mot bruken av metadon. Heroin og andre harde stoffer virker på bestemte reseptorer i hjernen og det fører til et sterkt sug etter stoffet. Metadon virker på de samme reseptorene i hjernen som heroin, og derfor stopper suget, og tilbakefall hindres. Derfor var forbudet mot metadon så katastrofalt.
Man blir ikke høy av vedlikeholdsdoser av metadon, men man har lov å kjøre bil. Et brev fra Vakttårnet til de eldste fra 5. august 2003 viste at forbudet fremdeles sto ved makt. Det var først i et brev til de eldste fra 6. februar 2013 at forbudet ble opphevet. Forbudet mot metadon hadde da vart i 40 år. At medisinen i dag kan brukes, er positivt. Men fremdeles er det forbudt for familie og venner å hjelpe ekskluderte stoffmisbrukere.
Det er med stor sorg jeg må si at siden 1973 har et stort antall ekskluderte stoffmisbrukere fått en alt for tidlig død, fordi lederne har forbudt å gi dem den hjelp de trengte. Mange av disse hadde et ønske om å slutte, men for å klare det måtte de ha kontinuerlig hjelp fra venner og familie, og de måtte ha anledning til å bruke metadon.
Jeg har selv opplevd dette. Mens forbudet mot metadon sto ved makt, ble jeg kontaktet av en far som hadde en ung sønn som var stoffmisbruker. Sønnen hadde ringt og sagt at han var fast bestemt på å slutte med misbruket. «Hva kan vi gjøre», spurte faren. De eldste i menigheten var enige om at i dette tilfellet ville vi trosse ledernes krav om total isolasjon av den ekskluderte, og vi ville hjelpe ham.
Jeg fikk oppgaven å være hans kontaktperson, og den unge mannen visste at han kunne kontakte meg når som helst på døgnet hvis han trengte hjelp. I løpet av noen måneder anstrengte han seg kraftig og trappet ned. Til slutt klarte han å slutte helt. Han ble gjenopptatt i menigheten og fungerte godt i nesten ett år. Men så døde han, ifølge politiet av en overdose. Fordi metadon stopper det suget som fører til tilbakefall, er det svært sannsynlig at denne unge mannen ikke hadde dødd, hvis han hadde kunnet bruke metadon. Men dette hadde lederne forbudt.
JV skriver at eksklusjon er en kjærlig handling. Men jeg siterer en studie av sveitsiske forskere fra 2023 av 424 ekskluderte og utmeldte vitner. (Mental Health, Religion & Culture, 26, 2023, Issue 7):
Når det gjelder hvordan de taklet situasjonen etter at de kom ut, etter at kontakten med trossamfunnet endte, var det 31 % av deltagerne som fortalte at de var avhengig av profesjonell hjelp, og 38 % fortalte at de opplevde en krise, og at de ikke visste hva de skulle gjøre med sitt liv. Det var 33 % som fortalte at de hadde selvmordstanker, og 10 % hadde prøvd å begå selvmord. Men 37 % fortalte at de gledet seg fullt ut over livet, og at de kunne gjøre ting som tidligere ikke var tillatt. Det var 58 % som fikk nye venner og kontakter og som gjenopplivet tidligere kontakter.
Basert på denne rapporten, som stemmer helt med hva jeg selv har sett og hva kontakter i forskjellige land har fortalt meg, så er det ikke mulig å være enig i at eksklusjon er en kjærlig handling!
