BEHANDLINGEN AV EKSKLUDERTE (II) PÅ DEN BIBELSKE MÅTEN

Det er ikke noe grunnlag i Bibelens tekst for å sky og totalt isolere dem som har blitt ekskludert eller har trukket seg fra menigheten. Denne artikkelen viser at de greske ordene mē synanamignymi som er oversatt med «å ikke omgås», og som brukes for å rettferdiggjøre total isolasjon, indikerer at kristne vil hilse på de ekskluderte, snakke med dem og formane dem som brødre. Men kristne vil unngå sosial kontakt med dem i fritiden for å vise at de må forandre sin livsførsel.

Medlemmene av det styrende råd skriver at ordene mē synanamignymi i 2. Tessaloniker 3:15 har betydningen «å ikke omgås i sosiale anledninger i fritiden». Denne artikkelen viser at mē synanamignymi i 1. Korinterbrev 5:9, 11 har samme betydning og innebærer at kristne ikke skal omgås ved sosiale anledninger i fritiden med dem som praktiserer de nevnte alvorlige syndene.

Ordene mē synanamignymi («å ikke omgås») i 1. Korinter 5:9, 11 referer ikke til ekskluderte, men de refererer til personer som praktiserer de nevnte alvorlige synder. Hvordan ekskluderte skal behandles, blir ikke nevnt noe sted i De kristne greske skrifter.

INTRODUKSJON

Finner vi noe eksempel i Bibelen hvor Jehova har brukt makt og presset mennesker til å omvende seg fra sine synder og tjene ham? Det finnes ikke noe slikt eksempel. Men det er opplevelsen av Jehovas godhet som fører mennesker til omvendelse, slik vi leser i Romerne 2:4. Når medlemmene av det styrende råd krever at ekskluderte skal skys og totalt isoleres for å tvinge dem til å omvende seg, følger de en kurs som er i strid med Jehovas godhet. Å sky mennesker og isolere dem er grusomme og umenneskelige handlinger som er oppfunnet av personer som ikke kjenner Jehova og som ikke forstår hvem han egentlig er.

**BETYDNINGEN AV «Å IKKE OMGÅS» (MĒ SYNANAMIGNYMI)**

Det styrende råds krav om at ekskluderte skal skys og totalt isoleres, er basert på de grekse ordene mē synanamignymi («å ikke omgås») i 1. Korinter 5:9, 11. På det tidspunkt Paulus skrev sitt brev til korinterne, var enda ingen blitt ekskludert fra denne menigheten. Derfor kan ikke disse to greske ordene gjelde ekskluderte. Men ordene mē synanamignymi («å ikke omgås») gjelder ifølge sammenhengen personer som praktiserte de alvorlige synder som er nevnt i versene.

Når vi nå skal finne referansen til («å ikke omgås»), er det ikke for å finne ut hvordan ekskluderte skal behandles, men for å finne ut hvordan medlemmer av menigheten som praktiserer bestemte alvorlige synder skal behandles. Den grunnleggende betydning av synanamignymi er «å blande sammen», og UBS-leksikonet definerer det som «omgås, ha befatning med». Paulus viser at det er noen personer kristne ikke bør «blande seg med» (synanasmignymi). Det viktige spørsmålet er hva dette betyr i det praktiske liv.

Substantivet synanamignymi forekommer tre ganger, og jeg vil nå se hva vi kan lære av disse forekomstene angående betydningen:

1 Korinter 5:9

⁹ I mitt brev skrev jeg at dere skulle slutte med å omgås (synanamignymi) utuktige.

1 Korinter 5:11

¹¹Men nå skriver jeg til dere at dere skal slutte med å omgås (synanamignymi) enhver som kalles en bror, og som er utuktig eller grisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske.

2. Tessaloniker 3:14, 15

14 Men hvis noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet, hold denne merket, slutt å omgås (synanamignymi) ham, så han kan bli til skamme. 15 Men se på ham ikke som en fiende, men fortsett å formane ham som en bror.

**KRISTNE SKAL IKKE «HA OMGANG MED» (MĒ SYNANAMIGNYMI) PERSONER SOM PRAKTISERER BESTEMTE SYNDER**

Ordene «slutt med å omgås» finnes i kapittel 5 i 1. Korinter, og jeg siterer versene 9-13:

⁹I mitt brev skrev jeg at dere skulle slutte med å omgås (synanamignymi) utuktige;¹⁰jeg mente ikke helt og holdent de utuktige i denne verden eller de griske og utpressere eller avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden.¹¹Men nå skriver jeg til dere at dere skal slutte med å omgås (synanamignymi) enhver som kalles en bror, og som er utuktig eller grisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske.¹²For hva har jeg med å dømme dem som er utenfor? Dømmer ikke dere dem som er innenfor,¹³mens Gud dømmer dem som er utenfor? «Fjern den onde mannen fra DERES midte.»

Disse versene viser at kristne ikke bør omgås (synanamignymi) med personer som praktiserer de alvorlige synder som Paulus nevner. Men spørsmålet er hva betydningen av uttrykket «slutte med å omgås» er.

**ANDRE TESSALONIKER VISER AT «SLUTT MED Å OMGÅS» (MĒ SYNANAMIGNYMI) IKKE BETYR TOTAL ISOLASJON**

Dette spørsmålet trenger en detaljert analyse, fordi medlemmene av det styrende råd fordunkler det for å prøve å passe det inn i deres egen lære om behandlingen av ekskluderte personer. Medlemmene av det styrende råd hevder at de som de kristne bør slutte å omgås med (mē synanamignymi), i henhold til Paulus’ ord i 2 Tessaloniker 3:14, er personer som ikke ønsker å arbeide for å forsørge seg selv og som blander seg i andres saker. Dette er små synder. Men jeg vil vise at Paulus snakker om alvorlige synder, så alvorlige at de kan hindre en person i å få evig liv.

DE SYNDENE SOM PAULUS BESKRIVER

Situasjonen blir beskrevet i 2. Tessaloniker 3:6-15:

⁶ Nå pålegger vi dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn, å trekke dere tilbake fra enhver bror som vandrer (peripateō) uordentlig (ataktōs) og ikke i samsvar med den tradisjon (paradosis) dere fikk fra oss. ⁷Dere vet jo selv hvordan dere bør etterligne oss, for vi oppførte oss ikke uordentlig blant dere, ⁸og vi spiste heller ikke mat hos noen for intet. Tvert imot, med strev og slit natt og dag arbeidet vi så vi ikke skulle legge en dyr byrde på noen av dere.⁹Ikke så at vi ikke har rett til det, men for at vi skulle være et eksempel for dere, så dere kunne etterligne oss.¹⁰Ja, også da vi var hos dere, pleide vi å gi dere dette pålegg: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke spise.»¹¹For vi hører at noen vandrer uordentlig blant dere, at de slett ikke arbeider, men blander seg bort i det som ikke angår dem.¹²Slike personer pålegger og formaner vi i Herren Jesus Kristus at de ved å arbeide i stillhet skal spise mat de selv tjener til.

¹³Men dere, brødre, gi ikke opp når det gjelder å gjøre det som er rett.¹⁴Men hvis noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet, da merk dere ham og slutt med å omgås ham, for at han må skamme seg.¹⁵Betrakt ham likevel ikke som en fiende, men fortsett å formane ham som en bror.

Jeg skal nå analysere disse versene:

Vandrer uordentlig og ikke i samsvar med den tradisjon dere fikk fra oss.

Ordeet «gå» er oversatt fra verbet peripateō med betydningen «å leve eller oppføre seg på en vanlig måte». (Louw og Nida) Dette verbet er modifisert av adverbet ataktōs med betydningen «å gjøre ingenting; å nekte å arbeide» (Louw og Nida); «uordnet, uansvarlig». (Mounce). Fordi ataktōs modifiserer peripateō, kan det ikke referere til å nekte å arbeide. Men det må ha betydningen «uordnet eller uansvarlig», og gjengivelsen «å vandre uordentlig» er god.

Så meningen er «å oppføre seg uryddig eller uansvarlig i forhold til den vanlige måten, til det kristne vanligvis gjør». Og hva var det galaterne pleide å gjøre? De fulgte «tradisjonen» (paradosis) de hadde mottatt fra Paulus. Substantivet paradosis betyr «innholdet i tradisjonell undervisning». (Louw og Nida) Ordet paradosis brukes også i 2. Tessaloniker 2:15:

¹⁵ Så stå da fast, brødre, og hold fast ved de tradisjoner (paradosis) som dere ble undervist i, enten det var gjennom et muntlig budskap eller gjennom et brev fra oss.

I dette verset forstår vi at ordet paradosis («tradisjoner») refererer til alle de kristne læresetningene og den kristne levemåten som Paulus og andre reisende eldste hadde lært galaterne muntlig eller skriftlig. I dette verset formaner Paulus galaterne til å følge den kristne sannhet som de hadde blitt undervist i, og i 3:6 sier han at de skal «trekke seg tilbake» fra enhver bror som ikke følger den kristne sannhet som Paulus hadde lært dem.

SYNDEN: Å ikke leve i samsvar med den kristne tradisjon, det vil si, ikke å følge kristne læresetninger og kristen livsførsel.

Ikke er lydig mot vårt ord (logos) gjennom dette brevet

Hva refererer det greske ordet logos til? Betydningen av logos er «ord, tale, budskap, argument, bok». (Accordance-leksikon) Den grunnleggende betydningen av logos er «ord», men i Paulus’ brev til tessalonikerne, viser det til det gode budskap om Guds rike og Jesus Kristus. Jeg siterer 1. Tessaloniker 1:5, 6 (ovenfor) og 2. Tessaloniker 3:1 (nedenfor):

⁵ for det gode budskap (evangelion) vi forkynner, kom ikke til dere bare med tale, men også med kraft og med hellig ånd og sterk overbevisning, liksom dere vet hva slags mennesker vi ble for dere for DERES skyld; ⁶og dere ble etterlignere av oss og av Herren, idet dere tok imot ordet under stor trengsel med hellig ånds glede.

¹Til slutt, brødre: Fortsett å be for oss, at Jehovas ord må fortsette å ha rask framgang og bli herliggjort, slik som det jo forholder seg hos dere.

Antecedenten til logos («ord») i 1. Tessaloniker 1:6 er «det gode budskap vi forkynner» i 1:5. I 2. Tessaloniker 3:1 er «Jehovas ord (logos)» et uttrykk for «det gode budskap vi forkynner». Den greske teksten har «ordet kyrios («herre»).» Ordet kyrios kan enten referere til Jehova eller til Jesus, så oversetterne må ta en avgjørelse om hva de skal velge.

Den synden Paulus definerer, er ikke å være lydig «mot vårt ord (logos) gjennom dette brevet», og logos viser til «det gode budskap vi forkynner», det gode budskap om Jesus og Jehova. Er dette en mindre eller en større synd? Vi finner svaret i 2. Tessaloniker 1:7-9:

⁷men å gi dere som lider trengsel, lindring sammen med oss under Herren Jesu åpenbarelse fra himmelen med sine mektige engler ⁸i en flammende ild, når han bringer hevn over dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus.⁹Nettopp disse skal lide rettslig straff i form av evig tilintetgjørelse, borte fra Herrens ansikt og fra hans styrkes herlighet. Paulus viser til de som ikke adlyder (hypakuō) hans ord (2. Tess 3:14), og hans «ord» er «det gode budskap om Guds rike» (1. Tessaloniker 1:5, 6). Paulus sier også at de som ikke «adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus» vil «lide rettslig straff i form av evig tilintetgjørelse» (1. Tessaloniker 1:9) Dette viser at syndene Paulus snakker om i 2. Tessaloniker 3:4 ikke er små synder, men svært alvorlige handlinger.

SYNDEN: Ordene «tradisjonen» «vårt ord» og «det gode budskap» er synonymer. Den alvorlige synden var ikke å være lydig mot det gode budskap om Guds rike og Jesus Kristus.

PAUL TALTE OM HYPOTETISKE SYNDER OG IKKE OM SYNDER SOM NOEN I MENIGHETEN HADDE BEGÅTT

Medlemmene av det styrende råd hevder at syndene til dem som kristne ikke skulle omgås med, finnes i 2. Tessaloniker 3:11, 12:

¹¹For vi hører at noen vandrer uordentlig blant dere, at de slett ikke arbeider, men blander seg bort i det som ikke angår dem.¹²Slike personer pålegger og formaner vi i Herren Jesus Kristus at de ved å arbeide i stillhet skal spise mat de selv tjener til.

Vakttårnet for august 2024, side 7, vise at medlemmene av det styrende råd har følgende synspunkt:

Paulus sa at noen i menigheten levde «på en uordentlig måte». Han hadde gitt dem veiledning basert på Guds Ord, men de ville ikke høre på det. En gang han hadde besøkt menigheten, hadde han gitt dette påbudet: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke spise.» Likevel var det noen som ikke ville arbeide for å forsørge seg selv, selv om de kunne klare det. I tillegg blandet de seg bort i andres saker. Hvordan skulle de kristne behandle dem som levde på en uordentlig måte? – 2. Tess 3:6, 10–12.

Paulus sa at man skulle ‘merke seg’ en slik person. Det greske ordet kan bety at man skal legge spesielt merke til en person og være klar over at han kan ha dårlig påvirkning på andre. Paulus ga denne veiledningen til hele menigheten, ikke bare til de eldste. (2. Tess 1:1; 3:6) Så enkeltpersoner i menigheten som kanskje la merke til at en bror eller søster ikke fulgte bibelsk veiledning, kunne velge å «slutte med å omgås» ham eller henne. (fet skrift i originalen)

Jeg siterer 2. Tessaloniker 3:6 en gang til:

⁶ Nå pålegger vi dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn, å trekke dere tilbake fra enhver bror som vandrer (peripateō) uordentlig (ataktōs) og ikke i samsvar med den tradisjon (paradosis) dere fikk fra oss.

Når Paulus sier at tessalonikerne skulle trekke seg tilbake fra dem som ikke fulgte sannheten de hadde blitt lært, refererte han ikke til brødre som allerede vandret uordentlig og ikke fulgte sannheten. Verbet paripateō er gresk presens, og gresk presens kan referere til fortid, nåtid og fremtid på norsk. Imidlertid er det ett pronomen som indikerer at situasjonen er hypotetisk og ikke noe som har skjedd, og det er pas («alle, enhver, noen»). Bruken av pas i uttrykket «enhver bror» indikerer at referansen ikke er til bestemte brødre som ikke har fulgt sannheten, men situasjonen er hypotetisk. Jerusalem-oversettelsen gjør dette enda tydeligere med oversettelsen:

⁶I Herren Jesu Kristi navn oppfordrer vi dere, brødre, til å holde dere unna enhver (pas) av brødrene som lever et udisiplinert liv uten disiplin, ikke i samsvar med tradisjonen dere har mottatt fra oss.

⁶In the name of the Lord Jesus Christ, we urge you, brothers, to keep away from any (pas) of the brothers who lives an undisciplined life, not in accordance with the tradition you received from us.

Gjengivelsen «enhver av brødrene» stemmer overens med betydningen av de greske ordene. Situasjonens hypotetiske natur ser vi også i 3:14:

¹⁴Men hvis (ei) noen (tis) ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet, da merk dere ham og slutt med å omgås ham, for at han må skamme seg.

Spørrepronomenet ei betyr «hvis», og det ubestemte pronomenet tis betyr «hvem som helst». Så uttrykket «enhver av brødrene» i 3:6 står parallelt med uttrykket «hvis noen» i 3:14. Paulus sier at galaterne skulle «holde seg unna» (3:6) og «slutte å omgås» (3:14) brødre som ville handle på en bestemt måte og ikke brødre som allerede hadde handlet på en bestemt måte.Det er ironisk at de handlingene Paulus nevner, vil føre til eksklusjon i dag, ifølge medlemmene av det styrende råd. Boken «Vær hyrder for Guds hjord» kapittel 12, punkt 39 (4) sier:

Det å skape splittelser, danne sekter: (Rom 16:17, 18; Tit 3:10, 11) Dette vil være en overlagt handling som ødelegger enheten i menigheten eller undergraver brødrenes tillit til Jehovas ordning. Det kan innebære frafall eller føre til det. —it-2 s. 806, 807.

Et vitne i dag som ville være uenig med medlemmene av det styrende råd i ett eller flere spørsmål og ikke ville forandre mening når de eldste krevde dette, ville bli ekskludert under det påskudd a at han eller hun hadde ødelagt enheten i menigheten.

De som kristne skulle slutte med å omgås, var ikke de som begikk de små syndene å nekte å arbeide eller blande seg inn i andres saker. Men kristne skulle unngå brødre eller søstre som ikke ville leve etter kristne normer og som nektet å adlyde den kristne tradisjon, vårt ord, det gode budskap om riket, som ble forkynt av Paulus.

DETTE VAR SVÆRT ALVORLIGE SYNDER

**ANVENDELSEN AV ORDENE «SLUTTE MED Å OMGÅS» (MĒ SYNANAMIGNYMI)**

Jeg begynner med å sitere de to viktige passasjene, 1. Korinter 5:11, 15 (over) og 2. Tessaloniker 3:15 (under):

Korinter 5: 11

¹¹Men nå skriver jeg til dere at dere skal slutte med å omgås (synanamignymi) enhver som kalles en bror, og som er utuktig eller grisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske.

2. Tessalonians 3:14, 15

¹⁴ Men hvis noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet, hold denne merket, slutt å omgås (synanamignymi) ham, så han kan bli til skamme. ¹⁵ Men se på ham ikke som en fiende, men fortsett å formane ham som en bror.

De følgende punktene fra de to passasjene viser hva referansen av de greske ordene mē synanamignymi («slutt med å omgås») er:

Ikke spise sammen med en slik person. (5:11)
Legge spesielt merke til personen. (3:14)
Ikke se på ham som en fiende. (3:15)
Formane ham som en bror. (3:15)

Punkt 1), som ble skrevet i en situasjon som gjelder personer som begår alvorlige synder, forteller oss ikke noe om den kristnes forhold, bortsett fra at den kristne ikke skal dele et måltid med den som begår disse alvorlige synder. Hvis vi deler et måltid med en person, har vi et sosialt forhold til ham, og vi har omgang med ham i fritiden. Men dette skulle vi ikke gjøre.

Punkt 2 gjelder medlemmer av menigheten i Tessalonika som ikke ville adlyde Paulus’ ord. Gjengivelsen «hold denne merket» har uheldige konnotasjoner, som om vi har satt et merke på personen, i det minste i tankene våre. Vakttårnet for august 2024, side 7, sier at betydningen av det greske ordet er å «legge spesielt merke til denne personen», og dette ville ha vært en utmerket gjengivelse.

Punkt 3) indikerer at medlemmene av menigheten i Tessalonika skulle ha et positivt syn på personen. De skulle ikke se på ham som en fiende.

Punkt 4) gir den klareste forståelsen av hva «slutt med å omgås» betyr i det praktiske liv, nemlig å formane personen slik en bror blir formant. Det greske ordet noutheteō har betydningen «å gi instruksjoner om riktig oppførsel og tro». (Louw og Nida) Det refererer ikke til teknisk instruksjon, men det kan inkludere sterke positive følelser overfor den som blir formant. Paulus formante for eksempel de eldste i Efesos dag og natt med tårer.

1) Ideen om å «ikke å omgås» («ikke blande seg sammen») brukes på to grupper: De som begår bestemte anvolige synder, og de som ikke følger den kristne tradisjonen, det vil si, læren og prinsippene for kristen livsførsel.

2) Kristne bør ikke ha sosial kontakt med disse menneskene i fritiden, for eksempel ved å dele et måltid med dem.

3) Kristne bør hilse på dem, snakke med dem og formane dem til å endre sin livsførsel i samsvar med kristne normer. Menighetens medlemmer bør behandle disse på en god og kjærlig måte, slik de behandler alle mennesker.

For å se situasjonen i det rette perspektiv siterer jeg Jesu ord i Matteus 5:43-48:

⁴³ Dere har hørt at det er blitt sagt: ’Du skal elske din neste og hate din fiende.’ ⁴⁴Men jeg sier dere: Fortsett å elske DERES fiender og å be for dem som forfølger dere;⁴⁵så dere kan vise at dere er sønner av DERES Far, som er i himlene, for han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.⁴⁵For hvis dere elsker dem som elsker dere, hvilken lønn har dere da? Gjør ikke også skatteoppkreverne det samme?⁴⁷Og hvis dere bare hilser på DERES brødre, gjør dere vel da noe usedvanlig? Gjør ikke også folk av nasjonene det samme?⁴⁸Dere skal derfor være fullkomne, slik som DERES himmelske Far er fullkommen.

Situasjonen som De kristne greske skrifter viser, er enkel: Kristne vil behandle de som praktiserer alvorlige synder og de som ikke adlyder Skriftens ord, på en vennlig måte, nøyaktig på samme måte som de behandler alle mennesker. Den eneste forskjellen i behandlingen av de to nevnte gruppene og andre kristne er at kristne ikke vil ha sosial kontakt med dem som ikke er lydige mot Guds instruksjoner i fritiden, slik som å invitere dem til fester og samlinger av venner.

Hensikten med denne behandlingen, ifølge 2. Tessaloniker 3:15, er at de kan «bli til skamme». Det greske ordet er entrepō har betydningen «å vise respekt for en person på grunnlag av hans høye status». (Louw og Nida) «å skamme seg; pass. respekt, respektere; skamme seg, bli gjort til skamme.» (UBS-leksikon)

Verbet entrepō er aorist passiv, som har en kausativ betydning — å få noen til å være eller gjøre noe. I tillegg til ideen om «skam» er ideen om «respekt». Et eksempel på den siste betydningen er Hebreerne 12:9:

⁹Videre hadde vi fedre som var av vårt kjød, til å tukte oss, og vi viste dem respekt (epitrepomai). Skal vi ikke da mye mer underordne oss under vårt åndelige livs Far og leve?

Både de som praktiserer alvorlige synder, og de som har nektet å følge Skriften, har ikke respektert Gud og hans lover og prinsipper. Å bli fratatt privilegiet av å ha sosial kontakt i fritiden kan få dem til å føle skam. Det kan få dem til å forstå at de må forandre sin livsførsel, og at de begynner å respektere Gud og hans lover og prinsipper.

Dette er en mild form for disiplin, fordi bare en liten del av det de synes er godt, blir tatt fra dem. Kontrasten er kravet fra det styrende råd om å sky ekskluderte, at de mister nesten alt det som betyr noe for dem, deres familie og deres venner, og at de blir fullstendig isolert. Dette er grusom og umenneskelig behandling, som representerer et sterkt press på ham eller henne. Dette er en behandling som direkte kolliderer med Jehovas personlighet og hans prinsipper. Jehova vil aldri tvinge noen til å tjene ham, noe som er målet med den behandlingen som medlemmene av det styrende råd krever.

Den negative anvendelsen av mē synanamignymi finnes i 1. Korinter kapittel 5: Ikke ha omgang med den som er ulydig ved å spise sammen med ham.

Den positive anvendelsen finner vi i 2. Tessaloniker kapittel 3: Ikke omgås med den ulydige i fritiden, men behandle ham med kjærlighet, på samme måte som kristne behandler alle mennesker: å hilse på ham, snakke med ham og formane ham til å gjøre de rette ting.

Alle disse tingene er inkludert i betydningen og referansene til mē synanamignymi. Og dette er det diametralt motsatte av det syn medlemmene av det styrende har, at ekskluderte og utmeldte skal skys og fullstendig isoleres.

DE SOM PRAKTISERTE ALVORLIGE SYNDER I KORINT OG I TESSALONIKA MÅ BEHANDLES PÅ SAMME MÅTE

Paulus sier at kristne bør «slutte å omgås» noen personer i Korint og i Tessalonika. Medlemmene av det styrende råd hevder at situasjonen i Korint og Tessalonika var forskjellig, og at Paulus’ ord betyr at personene i Korint bør skys og totalt isoleres, mens kristne bare bør unngå sosial kontakt i fritiden med personene i Tessalonika.

Jeg vil vise at denne konklusjonen er helt feil, og at kristne bør hilse på, snakke med og formane både de bestemte personene i Korint og i Tessalonika. Men de skal ikke ha sosial kontakt på fritiden med medlemmene i noen av gruppene. Jeg gjør følgende sammenligninger:

**DE SAMME GRESKE ORDENE MĒ SYNANAMIGNYMI (“Å BLANDE SAMMEN”) BRUKES BEGGE STEDER**

De nevnte greske ordene forekommer bare i 1. Korinter 5:9, 11 og 2. Tessalonikerbrev 3:14. Det er ingen språklig eller kontekstuell grunn til å gi ordene ulik betydning, og de fleste oversettelser bruker samme gjengivelser begge steder. NWT84 har «slutt med å omgås» både i 1 Korinter 5:9, 11, og i 2. Tessaloniker 3:14.

At de nevnte personene i Korint og Tessalonika skal behandles forskjellig, er noe som er oppfunnet og introdusert av medlemmene av det styrende råd, og det har ikke noe bibelsk grunnlag overhodet.

ORDENE «MERK DERE HAM» OG «SLUTT MED Å OMGÅS» BLE RETTET TIL ALLE MEDLEMMENE AV MENIGHETENE

Tidligere hevdet medlemmene av det styrende råd at ordene «merk dere ham» i 2. Tessaloniker 3:14 ble skrevet til de eldste. Derfor skulle de eldste «merke» en person og vise dette til medlemmene av menigheten, slik at de kunne «slutte å omgås» ham. Den nåværende oppfatningen er at de nevnte ordene ble skrevet til alle medlemmene av menigheten i Tessalonika. Og hvert medlem ville bestemme om de ville merke noen. Dette er et riktig syn.

Hvem ble ordene «slutt å omgås» i 1. Korinter 5:9 skrevet til? Første Korinter 1:2 sier at brevet var stilet «til Guds menighet i Korint». Dette betyr at ordene «slutt å omgås» både i 1. Korinter, kapittel 5 og i 2. Tessaloniker, kapittel 3 ble skrevet til hvert medlem i de to menighetene og ikke bare til de eldste.

INGEN AV MEDLEMMENE I KORINT ELLER I TESSALONIKA HADDE BLITT EKSKLUDERT

Paulus sier i 1 Korinter 5:13: «Fjern den onde mannen fra DERES midte.» Dette er det eneste stedet i De kristne greske skrifter hvor eksklusjon er nevnt. Paulus’ ord viser til mannen som er nevnt i vers 1, som bodde sammen med sin fars kone. Ordene i 2. Korinter 2:1-11 viser at denne mannen ble ekskludert, men at han var blitt gjenopptatt.

Da Paulus skrev sitt første brev, var mannen ennå ikke ekskludert, og i De kristne greske skrifter er det ingen beretning om noen som var blitt ekskludert. Dette betyr at på bakgrunn av sammenhengen kan ikke ordene «slutt med å omgås» i 1. Korinter 5:9, 11, anvendes på dem som er ekskludert. I følge 5:11 refererer ordene til «enhver som kalles en bror» som praktiserer de nevnte alvorlige synder og ikke til ekskluderte.

Det samme gjelder ordene «slutt med å omgås» i 2. Tessaloniker 3:14. Som jeg har vist ovenfor, refererer disse ordene til personer i menigheten som ville praktisere alvorlige synder. Ordene «slutt med å omgås» i 1. Korinter 5:9, 11 refererer ikke til ekskluderte personer, men til medlemmer av menigheten som praktiserte bestemte alvorlige synder.

SYNDENE SOM FØRER TIL EKSKLUSJON VAR ENDA IKKE GJORT

Paulus’ ord viser at han ikke refererer til ekskluderte personer og til hvordan disse bør behandles. Men han viser til situasjoner der medlemmer av en kristen menighet ville gjøre spesielle alvorlige synder: Jeg siterer 2 Tessaloniker 3:14 (over) og 1. Korinter 5:11 (under):

14 Men hvis noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet, hold denne merket, slutt å omgås (synanamignymi) ham, så han kan bli til skamme.

11 Men nå skriver jeg til dere at dere skal slutte å blande dere i selskap (synanamignymi) med alle som kalles en bror, som er en utuktig person eller en grådig person eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en drukkenbolt eller en utpresser, ikke engang å spise med en slik mann.

Ordet «hvis» peker på en hypotetisk situasjon. Hvis noen gjør dette, vil reaksjonen være at … Det andre eksemplet har ikke ordet «hvis». Men pronomenet «alle» viser at denne situasjonen også er hypotetisk. Hvis alle som kalles en bror gjør dette, vil reaksjonen være at…

DE HYPOTETISKE SYNDENE I BEGGE SITUASJONER ER AV SAMME ALVORLIGE KATEGORI

Som Jesus viser i Matteus 5:43-48, skal kristne elske alle mennesker, også deres fiender. Dette indikerer at når kristne må slutte å omgås et medlem av menigheten, må situasjonen være alvorlig. Dette er tilfellet i begge situasjoner, både i Korint og i Tessalonika.

Relatert til Guds sannhet, bruker brevene til tessalonikerne tre uttrykk som refererer til den samme ting sett fra forskjellige vinkler: det gode budskap, vårt ord/ordet og tradisjonen. Jeg siterer tre passasjer der «det gode budskap», «vårt ord» og tradisjonen brukes som synonymer, 1. Tessaloniker 1:5, 6 (over), 2. Tessaloniker 3:6, 14 (i midten) og 1 Tessaloniker 1:7-9 (under):

⁵for det gode budskap (evangelion) vi forkynner, kom ikke til dere bare med tale, men også med kraft og med hellig ånd og sterk overbevisning, liksom dere vet hva slags mennesker vi ble for dere for DERES skyld;⁶og dere ble etterlignere av oss og av Herren, idet dere tok imot ordet under stor trengsel med hellig ånds glede.

⁶Nå pålegger vi dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn, å trekke dere tilbake (stellō) fra enhver bror som vandrer (peripateō) uordentlig (ataktōs) og ikke i samsvar med den tradisjon (paradosis) dere fikk fra oss.

¹⁴Men hvis noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet, da merk dere ham og slutt med å omgås ham, for at han må skamme seg.

⁷men å gi dere som lider trengsel, lindring sammen med oss under Herren Jesu åpenbarelse fra himmelen med sine mektige engler⁸i en flammende ild, når han bringer hevn over dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke adlyder (hupakouō) det gode budskap om vår Herre Jesus.⁹Nettopp disse skal lide rettslig straff i form av evig tilintetgjørelse, borte fra Herrens ansikt og fra hans styrkes herlighet.

Den alvorlige synden som ville få kristne til å slutte å omgås en person, er «ikke er lydig mot vårt ord» (3:14) som er et synonym for «ikke adlyder det gode budskap» (1:5, 6), og «vandre uordentlig og ikke i samsvar med den tradisjonen dere fikk fra oss». (3:6). De «som ikke adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus Kristus» kan miste sitt evige liv (1:8, 9). Dermed er den hypotetiske synden som fører til ikke å omgås, alvorlig.

Syndene som er nevnt i 1. Korinter 5:11 (over) og 6:9. 10 (under) er også alvorlige:

¹¹Men nå skriver jeg til dere at dere skal slutte med å omgås enhver som kalles en bror, og som er utuktig eller grisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske.

⁹Hva? Vet dere ikke at urettferdige ikke skal arve Guds rike? Bli ikke villedet. Verken utuktige eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn som blir brukt til unaturlige formål, eller menn som ligger med menn,¹⁰eller tyver eller griske eller drankere eller spottere eller utpressere skal arve Guds rike.

Som 1. Korinter 6:10 viser, vil andre kristne slutte å omgås dem som praktiserer de nevnte alvorlige syndene, og disse kan bli forhindret fra å arve Guds rike. Dette er en klar parallell til det som 2. Tessaloniker sier. Andre Tessaloniker 3:14 viser at synden som får andre kristne til å slutte å omgås dem, er «ikke å være lydig mot vårt ord», som er «det gode budskap om vår Herre Jesus», Første Tessaloniker 1:8, 9 viser at de som «ikke adlyder det gode budskap», de som ikke er «lydige mot vårt ord», vil oppleve «den evige straff». Dette er det samme som å ikke arve Guds rike.

HVA ER BETYDNINGEN AV «MERK DERE HAM»?

Problemet her er betydningen av det greske verbet semeioō. Dette verbet er laget av substantivet semeion med betydningen «merke, tegn». Men dette innebærer ikke at verbets betydning er å sette et merke på noe eller noen. Verbet forekommer bare én gang i De kristne greske skrifter, og det forekommer ikke i Septuaginta. Så vi kan ikke finne dens betydning på grunnlag av ulike sammenhenger. UBS-leksikonet har betydningen «å merke seg», og Louw og Nida har betydningen «å legge spesielt merke til noe for et fremtidig minne eller svar». Jeg siterer NIV-gjengivelsen av 2. Tessaloniker 3:14, 15:

¹⁴If anyone does not obey our instruction in this letter, take special note (sēmeioō) of him. Do not associate (mē synanamignymi) with him, in order that he may feel ashamed. ¹⁵Yet do not regard (ēgeomai) him as an enemy, but warn him as a brother.

¹⁴Hvis noen ikke adlyder vår instruksjon i dette brevet, legg spesielt merke (sēmeioō) til ham. Ikke omgås (mē synanamignymi) med ham, for at han kan føle skam. ¹⁵Men ikke se på (ēgeomai) ham som en fiende, men advar ham som en bror.

Det er et parallelt verb i vers 15, som hjelper oss å forstå at det å sette et merke på noen ikke er betydningen av verbet semeioō, og dette parallelle verbet er ēgeomai. Betydningen av dette verbet er «vurdere, betrakte, tenke, lede og herske» i følge til UBS-leksikonet og «å ha et synspunkt eller ha en mening i forbindelse med noe» ifølge Louw og Nida. Betydninger er derfor: Legg spesielt merke til ham, men legg ikke spesielt merke til ham (ikke se på ham) som en fiende.

Objektet både for verbet semeioō og for ēgeomai er «ham», og dette er enhver person som ikke vil godta instruksjonen fra Paulus, hans ord, i dette brevet. Grunnen til at medlemmene av menigheten i Tessalonika bør «legge spesielt merke» til enhver som passer til denne beskrivelsen, er at han eller hun skal behandles på en spesiell måte, som uttrykkes ved mē synanamignymi («ikke omgås») med en slik person.

Dette er nøyaktig samme situasjon som Paulus beskrev i 1 Korinter 5:11:

¹¹Men nå skriver jeg til dere at dere skal (mē synamignymi) enhver som kalles en bror, og som er utuktig eller grisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske.

Dette verset har ordene mē synanamignymi («ikke omgås»), og ordene «legg spesielt merke til ham» er underforstått. Hvordan kan jeg si det? I 2. Tessaloniker 3:14, 15 spesifiserer ikke Paulus de alvorlige syndene, og han bruker ordene «ikke er lydig mot vårt ord» i vers 14.. Han formaner menighetens medlemmer til å merke seg spesielt hva dette ordet inkluderer og de som ikke er lydige mot ordet. Resultatet er mē synanamignymi, ikke omgås slike personer.

I 1. Korinter 5:11 beskriver Paulus i detalj hvilke handlinger som er alvorlige synder, og han formaner korinterne til mē synanamignymi («ikke omgås») med dem som praktiserer en av disse alvorlige syndene. Noen av disse syndene praktiseres i det skjulte. Og for å identifisere menighetens medlemmer som praktiserer en av disse alvorlige syndene åpenlyst eller skjult, må man «legge spesielt merke (semeioō) til» hver synder. Derfor er situasjonene som Paulus beskriver i Tessalonika og Korint, nøyaktig like, noe som spesielt indikeres ved bruken av ordene mē synanamignymi begge steder.

Vakttårnet for august 2024 uttrykker en ny forståelse av ordet semeioō («legg spesielt merke til») i 2 Tessaloniker 3:15. Tidligere har medlemmene av det styrende råd hevdet at det var de eldste som skulle merke (semeioō) spesielle personer, og på dette grunnlaget skulle medlemmene av menigheten mē synanamignymi («ikke omgås») med dem de eldste hadde merket. Brevet ble imidlertid skrevet til menighetens medlemmer og ikke til de eldste. Det nye og riktige synet er at hvert medlem av menigheten har mulighet til å «merke» (semeioō) eller rettere «legge spesielt merke til» dem som ikke ville adlyde Paulus’ ord gjennom hans brev. Dette er ikke noe de eldste skal gjøre.

Når det gjelder Paulus’ ord i 1. Korinter 5:9-11, har medlemmene av det styrende råd fortsatt feil oppfatning. På samme måte som brevet til tessalonikerne var stilet til medlemmene av menigheten i Tessalonika, ble brevene til korinterne også stilet til medlemmene av menigheten i Korint.

Medlemmene av det styrende råd sier imidlertid at de eldste vil «legge spesielt merke til» personer som praktiserer de alvorlige syndene som Paulus nevner i 1. Korinter, kapittel 5 og 6, og når et domsutvalg av eldste ekskluderer et medlem av menigheten, så må de andre medlemmene mē synanamignymi («ikke omgås») vedkommende, noe som de eldste sier innebærer at disse skal skys og totalt isoleres.

Det er sant at 1 Korinter 5:13 sier at mannen som bodde sammen med sin fars kone, skulle fjernes fra menigheten (ble ekskluderet). Men verken kapittel 5 eller kapittel 6 sier at menighetsmedlemmene skulle mē synanamignymi («ikke omgås») med noen som de eldste hadde fjernet fra menigheten. Verken noen rolle for de eldste eller eksklusjon fra menigheten er nevnt i 1. Korinter, kapittel 5 og 6.

Vi har nøyaktig samme situasjon i Korint som i Tessalonika. Paulus rettet sine ord til hvert medlem av menigheten og ikke til de eldste. Han listet opp flere alvorlige synder, og han formante menighetens medlemmer om å «legge spesielt merke» til medlemmer av menigheten som åpenlyst eller i det skjulte praktiserte én av de alvorlige syndene Paulus nevnte. Og på grunnlag av det menighetens medlemmer så, skulle de mē synanamignymi («ikke omgås») de som praktiserte alvorlige synder.

Det er ingen forskjell mellom situasjonene som er beskrevet i 1. Korinter kapittel 5 og 2. Tessaloniker kapittel 3:

1. De greske ordene mē synanamignymi («ikke blande sammen») brukes begge steder.

2. De greske ordene mē synanamignymi er oversatt som «slutt med å omgås» begge steder

3. Ingen av medlemmene i Korint eller i Tessalonika hadde blitt ekskludert, og ordene «slutt med å omgås» refererer derfor ikke til behandlingen av ekskluderte personer.

4. Ordene begge steder var rettet til alle medlemmene i menighetene og ikke bare til de eldste.

5. Begge steder refererer Paulus til hypotetiske synder og ikke til synder som er begått.

6. Begge steder er syndene alvorlige og kan føre til evig ødeleggelse.

7. Menighetsmedlemmene både i Tessalonika og i Korint skulle «legge spesielt merke til» dem som begikk alvorlige synder og ikke omgås dem.

Konklusjonen til denne delen er at det ikke er noen forskjell mellom syndene som er nevnt i 1. Korinter kapittel 5 og 6, og syndene som er nevnt i 2. Tessaloniker kapittel 3. Alle er alvorlige synder som kan hindre en person fra å arve Guds rike. Andre Tessaloniker 3:14, 15 viser at ordene mē synanamignymi («slutte å omgås med») betyr at medlemmene av menighetene skal hilse på, snakke med og formane dem som begikk alvorlige synder. Men de skulle ikke omgås dem i fritiden. De som gjorde alvorlige synder i Korint, skulle behandles på samme måte. De skulle ikke skys og være totalt isolert. Dette er en behandling som ikke har noe grunnlag i Bibelen.

DET STYRENDE RÅDS GRUSOMME OG INHUMANE BEHANDLING AV DE EKSKLUDERTE

Som vi så ofte ser, så taler medlemmene av det styrende råd med to tunger. Jeg siterer Vakttårnet for august 2024, side 7 (over) og side 15 (under):

Apostelen Paulus skrev til de kristne i Tessalonika: «Hvis noen ikke er lydig mot det vi sier i dette brevet, da skal dere merke dere ham.» (2. Tess 3:14) Tidligere har vi sagt at dette var veiledning som de eldste skulle følge. Hvis det var noen som ikke ville følge veiledning fra Bibelen til tross for at de hadde fått veiledning flere ganger, kunne de eldste holde en advarende tale til menigheten. Da kunne forkynnerne merke seg hvem talen dreide seg om, og ikke være sammen med den personen i andre sammenhenger enn på møtene og i tjenesten.

⁵ Les 1. Korinter 5:13. Jehova ledet Paulus til å skrive et brev der han sa at overtrederen som ikke angret, skulle fjernes fra menigheten. Hvordan skulle trofaste kristne behandle ham? Paulus sa at de skulle «slutte med å omgås» ham. Hva mente han med det? Paulus forklarte at denne veiledningen innebar at de «ikke engang [skulle] spise sammen med et slikt menneske». (1. Kor 5:11) Hvis du spiser sammen med noen, er det lett for at du også bruker mer tid sammen med den personen. Så det er tydelig at Paulus mente at brødrene og søstrene i Korint ikke skulle være sammen med mannen sosialt. Det ville beskytte menigheten mot den dårlige påvirkningen hans. (1. Kor 5:5–7) Hvis de lot være å ha nær kontakt med mannen, kunne det i tillegg hjelpe ham til å forstå hvor langt bort fra Jehova han hadde kommet. Da kunne han kanskje forstå alvoret i det han hadde gjort, og begynne å angre.

Tolkningen av mē synanamignymi («slutte med å omgås») er god. Definisjonen «ikke være sammen sosialt» er den betydningen jeg har argumentert for ovenfor, at det eneste privilegiet de nevnte personene mister, er å ha sosial kontakt med menighetens medlemmer i fritiden.

Men ifølge medlemmene av det styrende råd, brukes ordene «ikke ha sosial kontakt med» annerledes i forbindelse med ekskluderte personer sammenlignet med dem som er nevnt i 1 Tessaloniker 3:15. Det finnes ingen språklig eller kontekstuell grunn for å gi mē synanamignymi betydningen «sky og totalt isolere» i 1 Korinter 5:9, 11 og «ikke ha sosial kontakt i fritiden» i 2 Tessaloniker 5:14.

Boken “Bevar dere selv i Guds kjærlighet” (2016), sidene 43 og 267, sier:

Når vi må slutte å omgås noen

Det kan forekomme at vi blir bedt om å slutte å omgås en som har vært medlem av menigheten.

Er det virkelig nødvendig å unngå en slik person helt og holdent? Ja, av flere grunner. (kursiv i originalen)

Litteraturen til Jehovas vitner viser at familiemedlemmer og medlemmer av menighetene ikke skal hilse på ekskluderte personer, snakke med dem, eller ha noen kontakt med dem. De skal bli fullstendig isolert. Dette er noe helt annet enn den normale betydningen av ordene «ikke å ha sosial kontakt med». De greske ordene mē synanamignymi brukes både i 1. Korinter 5:9, 11 og 2. Tessaloniker 3:14 i forbindelse med dem som praktiserer alvorlige synder. Det er ingen passasje i de kristne greske skrifter som viser at de to gruppene skal behandles forskjellig. Men medlemmene av det styrende råd gjør dette. Vakttårnet fra august 2024, side 27 sier:

Paulus sa at man skulle ‘merke seg’ en slik person. Det greske ordet kan bety at man skal legge spesielt merke til en person og være klar over at han kan ha dårlig påvirkning på andre. Paulus ga denne veiledningen til hele menigheten, ikke bare til de eldste. (2. Tess 1:1; 3:6) Så enkeltpersoner i menigheten som kanskje la merke til at en bror eller søster ikke fulgte bibelsk veiledning, kunne velge å «slutte med å omgås» ham eller henne. (Enkeltpersoner står i fet skrift i originalen)

Betydde dette at en sånn person skulle behandles på samme måte som en som var blitt fjernet fra menigheten? Nei, for Paulus sa videre: «Fortsett å rettlede ham som en bror.» Så enkeltpersoner i menigheten ville fortsatt være sammen med ham eller henne på møtene og i tjenesten. Men de ville ikke være det i sosiale sammenhenger eller på fritiden. Hvorfor ikke? «For at han kan skamme seg», sa Paulus. Så når forkynnerne i menigheten merket seg en som levde på en uordentlig måte, kunne det få ham til å skamme seg over oppførselen sin og forandre seg. – 2. Tess 3:14, 15.

En grunn som blir oppgitt for å vise hvorfor medlemmene av det styrende råd bruker mē synanamignymi «(slutte med å omgås») annerledes i de to tilfellene, er Paulus’ ord: «fortsett å rettlede ham som en bror». Nøyaktig hva medlemmene av det styrende råd mener, når de refererer til ordene «rettlede ham som en bror» er uklart. Hvis meningen deres er at Paulus i dette tilfellet sier at de som ikke adlyder hans ord, er brødre, mens ekskluderte ikke er brødre, og derfor må de to gruppene behandles forskjellig, så er dette klart feil. Paulus sier ikke at de som ikke adlyder hans ord er brødre eller at de ikke er brødre. Men han sier at disse personene må behandles på samme måte som brødre blir behandlet. En god sammenligning er 1 Timoteus 5:1, 2:

¹ Rett ikke skarp kritikk mot en eldre mann. Tvert imot, appellér (parakeleō, «oppmuntre, trøste, formane») til ham som til en far, til yngre menn som til brødre,²til eldre kvinner som til mødre, til yngre kvinner som til søstre, i all renhet.

I denne teksten refererer «bror» og «søster» tydeligvis til ens kjødelige brødre og kjødelige søstre, og Timoteus skulle behandle de nevnte personene slik han ville ha behandlet sine brødre og søstre ved å oppmuntre dem og trøste dem.

Vakttårnet for august 2024, side 27, sier at vi bør ikke betrakte den ekskluderte «som et håpløst tilfelle. Vi bør se på ham som en sau som har gått seg bort». Dette er kloke ord, og det er åpenbart at vi bør prøve å hjelpe en bortkommen sau ved å behandle ham slik vi ville behandlet vår bror. Så synet på at de som ikke adlød Paulus’ ord i Tessalonika skulle behandles annerledes enn de som ble fjernet fra menigheten i Korint, har ikke noe grunnlag i Bibelen.

Vakttårnet fra august 2024, som jeg har sitert ovenfor, gjør en liten endring i behandlingen av eksluderte personer. Vi leser på side 30, 31:

¹⁴ Betyr det vi har sett på nå, at vi absolutt ikke skal kontakte en som har blitt fjernet fra menigheten? Nei, ikke nødvendigvis. Vi vil selvfølgelig ikke være sammen med ham sosialt. (uthevet i originalen) Men vi kan bruke vår kristne samvittighet til å avgjøre om vi vil invitere ham til et møte. Det kan for eksempel være at vi har lyst til å gjøre det hvis han er en slektning av oss eller vi var nære venner med ham før han ble fjernet fra menigheten. Hvordan bør vi behandle ham hvis han kommer på et møte? Tidligere ville vi ikke hilse på en slik person. Også her må hver enkelt bruke sin kristne samvittighet til å velge hva han eller hun vil gjøre. Noen føler at de kan hilse på ham eller ønske ham velkommen til møtet. Men vi vil ikke ha en lengre samtale eller gjøre andre ting sammen med ham.

På side 29 i bladet innrømmes det at 2. Johannes 10, 11, som har blitt brukt som bevis på at menighetens medlemmer ikke skulle hilse på ekskluderte, er feilaktig anvendt. Derfor har medlemmene av det styrende råd nå tillatt menighetens medlemmer å invitere en ekskludert person til et møte og hilse på personen hvis han kommer på møtet. Men en utvidet samtale er ikke tillatt. Den første setningen i sitatet sier: «Betyr det vi har sett på nå, at vi absolutt ikke skal kontakte en som har blitt fjernet fra menigheten?.» Disse ordene viser at i alle andre situasjoner skal de «fullstendig ignorere» utelukkede personer.

Å sky og totalt isolere ekskluderte personer, slik kravet er fra medlemmene av det styrende råd, er oppfunnet av dem og har ikke noe grunnlag i De kristne greske skrifter.

ORDENE I 2. KORINTER 2:6 VISER AT KRISTNE SKAL HILSE PÅ, SNAKKE MED OG FORMANE EKSKLUDERTE

Det er ingen leksikalsk eller kontekstuell grunn til at en ekskludert person ikke skal behandles på samme måte som en person som ikke er lydig mot Paulus’ ord, slik dette er nevnt i 2. Tessaloniker 3:14, 15. Dette betyr at medlemmene av menigheten kan hilse på og snakke med en ekskludert person mens de formaner ham slik de formaner en bror. En referanse til dette finner vi i 2. Korinter 2:5-7:

⁵ Hvis nå noen har vært årsak til bedrøvelse, har han ikke bedrøvet meg, men dere alle til en viss grad — for ikke å være for hard i det jeg sier.⁶Denne refselse (epitimia) som ble gitt av flertallet, er tilstrekkelig for et slikt menneske.

Studienoten for ordet «refselse» i vers 6 i NVT13 sier:

refselsen: Eller: «straffen». I sitt første inspirerte brev til korinterne hadde Paulus sagt at en mann som praktiserte seksuell umoral uten å angre, måtte fjernes fra menigheten. (1Kt 5:1, 7, 11–13) Det tiltaket hadde god virkning. Menigheten ble beskyttet mot skadelig påvirkning, og synderen angret oppriktig. Fordi denne mannen nå levde på en måte som viste at han angret, sier Paulus at «den refselsen som flertallet ga ham, [var] tilstrekkelig», og at menigheten skulle ønske mannen velkommen tilbake. Dette stemmer overens med Jehovas måte å handle på, for han tilretteviser sitt folk «i passende grad». – Jer 30:11.

Forklaringen til studienoten er riktig, bortsett fra bruken av ordet «straff». Men den viser ikke hva ordet «refselse» refererer til. Og den viser ikke hvem de er som har foretatt refselsen. Nedenfor skal jeg se på noen av detaljene.

Det greske substantivet som er oversatt med «refselse», er epitimia, og det forekommer bare i 2. Korinter 2:6. Det betyr at vi ikke kan finne betydningen av ordet ut fra forskjellige sammenhenger hvor det finnes. NWT13 har gjengivelsen «refselse», men studienoten har alternativet «straff.» Det er imidlertid flere grunner til at gjengivelsen av «straff» ikke er riktig.

Hva var straffen mannen fikk? I følge 1. Korinter 5:5 ble mannen «overgitt til Satan», det vil si at han ble ekskludert. Dette var noe som alle medlemmene i menigheten som var triste over handlingen hans, sto bak. Men ikke alle menighetens medlemmer, men bare et stort antall av dem, sto bak epitimia som førte synderen til omvendelse. Dette indikerer at epitimia ikke var eksklusjonen av mannen, og at «refselse» er en bedre gjengivelse enn «straff».

Verbet epitimaō tilsvarer substantivet epitimia, og ifølge Bauer, Arndt og Gingrich er betydningen av verbet «refse, irettesette, sensurere, også snakke alvorlig, advare, for å forhindre en handling eller bringe en til slutt … straffe». Dette verbet epitimaō forekommer 29 ganger, og derfor er det lettere å definere. I ingen av de 29 situasjonene er betydningen «å straffe». Men i alle situasjoner er betydningen «refselse» eller «irettesettelse» den naturlige gjengivelsen. Jeg gir følgende tre eksempler, Matteus 16:22 (over), Matteus 19:13 (i midten) og 2. Timoteus 4:2 (under):

²² Da tok Peter ham til side og begynte å refse (epitimaō) ham og sa: «Vær god mot deg selv, Herre; det skal slett ikke gå deg slik.»

¹³Så ble små barn ført til ham for at han skulle legge hendene på dem og be; men disiplene refset (epitimaō) dem.

²Forkynn ordet, hold iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider, irettesett (epitimaō), refs, forman, med all langmodighet og lærekunst.

I alle tre eksemplene har epitimaō betydningen «irettesettelse/refselse» og ikke «straff». Paulus’ ord i 2. Timoteus 4:2 ligger nær bruken av epitimia i 2. Korinter 2.6. Timoteus skulle «refse/irettesette» andre kristne med all langmodighet og lærekunst.

Det er også et annet viktig ord i 2. Korinter 6:2, nemlig «flertallet». I henhold til den nåværende fremgangsmåten oppfunnet av det styrende råd, ville «straffen» være at intet medlem av menigheten i Korint snakket med mannen eller hilste på ham. Hvis han deltok på et møte og snakket til noen, ville de snu ham ryggen og ikke svare ham.

Ordet «flertallet» taler imidlertid imot dette. Det greske adjektivet polus («mye; mange») er hankjønn flertall, genitiv, komparativ. Den norske bøyningen av adjektivet er positiv: «mye/mange»; komparativ: «mer/fler»; superlativ: «mest/flest». Det er ikke lett å oversette den greske komparative formen av polus til norsk. Gjengivelsen «flest/flertallet» er unøyaktig, fordi dette ville være den bokstavelige gjengivelsen av superlativformen («mest/flest»). Gjengivelsen «mange» ville være en bokstavelig gjengivelse av den positive formen. Gjengivelsen «*de flere» ville være en bokstavelig gjengivelse av den komparative formen, men ville ikke være forståelig norsk. Jeg foreslår derfor gjengivelsen: «Refselsen som ble gitt av det store antallet var tilstrekkelig for en slik mann.»

Det viktige poenget i vers 5 og 6 er kontrasten mellom «alle» og «det store antallet» («*de flere»). Alle menighetens medlemmer ble bedrøvet over mannens handlinger, men bare et stort antall av dem irettesatte ham. Hvis irettesettelsen var å sky mannen, var det påkrevd at alle medlemmer av menigheten skulle delta i denne aksjonen. Men bare det store antall («*de flere») deltok i irettesettelsen. Dette bekrefter oppfatningen om at irettesettelsen var at det store antall formante mannen til å endre kurs. For å gjøre det, måtte «det store antall» hilse på mannen og snakke med mannen.

Det greske verbet som brukes i 2. Tessaloniker 3:15 med det formål å få mannen til å omvende seg, er noutheteō, og det Bauer, Arndt og Gingrich definerer dette verbet som «formane, advare, instruere». Verbene epitimaō og noutheteō har både forskjellige betydninger og lignende betydninger. Men begge verbene kan brukes til å prøve å få en synder til å omvende seg. Så det er gode grunner til å tro at bruken av substantivet epitimia i 2. Korinter 2:6 viser at medlemmene av den kristne menighet i Korint kunne hilse på og snakke med det ekskluderte medlemmet, mens de irettesatte ham og formante ham til å omvende seg, nøyaktig på samme måte som tessalonikerne, ifølge 2. Tessaloniker 3:15 kunne snakke med en person som de «spesielt hadde merket seg», for å få ham til å omvende seg.

Ordene i 2. Korinter 2:6 om at et stort antall av medlemmene av menigheten i Korint irettesatte mannen som ble ekskludert, viser at kristne kan hilse på og snakke med ekskluderte personer mens de irettesetter eller formaner dem.

KONKLUSJON

I løpet av det 21. århundre har mer enn 1,5 millioner vitner blitt ekskludert. Måten disse har blitt behandlet på, har ført til titusenvis av ødelagte liv, som medlemmene av det styrende råd har ansvaret for.

I denne studien har jeg demonstrert at behandlingen av ekskluderte personer som blir krevd av medlemmene av det styrende råd, har blitt oppfunnet av dem, og denne behandlingen har ikke noe grunnlag i Bibelen.

Det samme greske substantivet synanamignymi har blitt brukt både i forbindelse med de personer i menigheten i Korint som ville begå alvorlige synder (1. Korinter 6:9, 11) og de i personer menigheten i Tessalonika som ikke ville adlyde Paulus’ ord (1. Tess 3:14, 15) Og det er ingenting i sammenhengene som tyder på at det skal være noen forskjell på den måten begge grupper behandles på.

Dette betyr at det eneste privilegiet både de som praktiserte de nevnte alvorlige syndene i Korint og de som ikke ville adlyde Paulus’ ord i Tessalonika, ville miste, ville være sosialt fellesskap med medlemmene av menigheten i fritiden. I alle andre henseender ville begge gruppene bli behandlet som alle andre medlemmer av menighetene som var brødre og søstre. Dette betyr at menighetenes medlemmer kan hilse på medlemmer av begge gruppene, snakke med dem og formane dem til å leve et kristent liv.

En detaljert analyse av 2. Korinter 2:6 viser at et stort antall av medlemmene av menigheten i Korint hilste den ekskluderte, snakket med ham og formante ham til å slutte å bo sammen med sin fars kone.

Jehova Gud vil aldri tvinge noen til å tjene ham, men dette er hva som gjøres når ekskluderte personer blir skydd og totalt isolert. Men Jehova har instruert sine tjenere gjennom sitt ord om å bruke den milde formen for disiplin, nemlig å miste sosial kontakt med menighetens medlemmer i fritiden. Dette kan hjelpe synderen til å innse sin situasjon, skamme seg, og begynne å vise respekt for Jehova og hans lover igjen.

ETTERSKRIFT

En gruppe som er særlig hardt rammet av å bli skydd og fullstendig isolert, er ekskluderte stoffmisbrukere. Jeg skrev en artikkel om denne gruppen i avisen Dagen den 10. april 2025, og nedenfor har jeg kopiert denne artikkelen.

EKSKLUSJON ER IKKE EN KJÆRLIG HANDLING

Det viktige spørsmålet i lagmannsretten var hvordan JV behandler ekskluderte og utmeldte. Vitnene hevder at eksklusjon er en kjærlig handling. Men i mine 56 år som eldste har jeg sett hvordan eksklusjon har ført til ødelagte liv og oppløste familier. Jeg skal peke på én gruppe som har vært særlig hardt rammet, og det er de som har blitt ekskludert pga bruk av narkotika, mange av disse har vært ungdommer.

Når noen bruker harde stoffer, fører det til «en kronisk tilbakevendende hjernelidelse», som gjør det meget vanskelig å slutte med misbruket. En artikkel fra American Addiction Center sier:

Når folk blir avhengige av heroin, så er deres trang til dette stoffet så sterk, at selv om de vet hva konsekvensene vil være av å bruke heroin, så er det umulig for dem å la være å bruke stoffet. Ofte opplever de som kjemper med heroin-avhengighet, mange episoder med tilbakefall på veien mot å overvinne avhengigheten.

Dette viser at det er ekstremt vanskelig å slutte. Men det er fem ting som kan hjelpe:

Den som er avhengig av stoff, må ha et sterkt ønske om å slutte med misbruket.
Forskjellige terapeuter må hjelpe under avvenningsprosessen.
Kontinuerlig støtte fra familiemedlemmer.
Kontinuerlig støtte fra venner.
Medisinen metadon.

I fagartikler blir det stadig understreket hvor viktig det er at familie og venner i avvenningsperioden kontinuerlig støtter stoffmisbrukeren. Lagmannsretten pekte på at kravet til vitnene er at alle ekskluderte skal skys, og at vitnene ikke skal ha noe med dem å gjøre. Det betyr at siden året 1952, da Vakttårnet forbød all kontakt med ekskluderte, har det vært forbudt for familie og venner å gi hjelp til stoffmisbrukere.

I året 1973 ble det innført enda ett forbud som har hindret den nødvendige hjelp. Vakttårnet for 1. oktober i det året kom med et forbud mot bruken av metadon. Heroin og andre harde stoffer virker på bestemte reseptorer i hjernen og det fører til et sterkt sug etter stoffet. Metadon virker på de samme reseptorene i hjernen som heroin, og derfor stopper suget, og tilbakefall hindres. Derfor var forbudet mot metadon så katastrofalt.

Man blir ikke høy av vedlikeholdsdoser av metadon, men man har lov å kjøre bil. Et brev fra Vakttårnet til de eldste fra 5. august 2003 viste at forbudet fremdeles sto ved makt. Det var først i et brev til de eldste fra 6. februar 2013 at forbudet ble opphevet. Forbudet mot metadon hadde da vart i 40 år. At medisinen i dag kan brukes, er positivt. Men fremdeles er det forbudt for familie og venner å hjelpe ekskluderte stoffmisbrukere.

Det er med stor sorg jeg må si at siden 1973 har et stort antall ekskluderte stoffmisbrukere fått en alt for tidlig død, fordi lederne har forbudt å gi dem den hjelp de trengte. Mange av disse hadde et ønske om å slutte, men for å klare det måtte de ha kontinuerlig hjelp fra venner og familie, og de måtte ha anledning til å bruke metadon.

Jeg har selv opplevd dette. Mens forbudet mot metadon sto ved makt, ble jeg kontaktet av en far som hadde en ung sønn som var stoffmisbruker. Sønnen hadde ringt og sagt at han var fast bestemt på å slutte med misbruket. «Hva kan vi gjøre», spurte faren. De eldste i menigheten var enige om at i dette tilfellet ville vi trosse ledernes krav om total isolasjon av den ekskluderte, og vi ville hjelpe ham.

Jeg fikk oppgaven å være hans kontaktperson, og den unge mannen visste at han kunne kontakte meg når som helst på døgnet hvis han trengte hjelp. I løpet av noen måneder anstrengte han seg kraftig og trappet ned. Til slutt klarte han å slutte helt. Han ble gjenopptatt i menigheten og fungerte godt i nesten ett år. Men så døde han, ifølge politiet av en overdose. Fordi metadon stopper det suget som fører til tilbakefall, er det svært sannsynlig at denne unge mannen ikke hadde dødd, hvis han hadde kunnet bruke metadon. Men dette hadde lederne forbudt.

JV skriver at eksklusjon er en kjærlig handling. Men jeg siterer en studie av sveitsiske forskere fra 2023 av 424 ekskluderte og utmeldte vitner. (Mental Health, Religion & Culture, 26, 2023, Issue 7):

Når det gjelder hvordan de taklet situasjonen etter at de kom ut, etter at kontakten med trossamfunnet endte, var det 31 % av deltagerne som fortalte at de var avhengig av profesjonell hjelp, og 38 % fortalte at de opplevde en krise, og at de ikke visste hva de skulle gjøre med sitt liv. Det var 33 % som fortalte at de hadde selvmordstanker, og 10 % hadde prøvd å begå selvmord. Men 37 % fortalte at de gledet seg fullt ut over livet, og at de kunne gjøre ting som tidligere ikke var tillatt. Det var 58 % som fikk nye venner og kontakter og som gjenopplivet tidligere kontakter.

Basert på denne rapporten, som stemmer helt med hva jeg selv har sett og hva kontakter i forskjellige land har fortalt meg, så er det ikke mulig å være enig i at eksklusjon er en kjærlig handling!