Medlemmene av det styrende råd anvender 2. Johannes 10 om ikke å hilse bestemte personer velkommen i sitt hjem på de ekskluderte de sier er frafalne, og på dem som har meldt seg ut av menigheten. Denne artikkelen viser at de som kristne ikke skulle hilse velkommen i sine hjem, var antikristene som benektet at Jesus var Kristus og at Jesus var kommet i kjødet og ikke ekskluderte og utmeldte. For å vise dette har artikkelen grundige analyser av flere passasjer i 1 Johannes og 2. Johannes.
INNLEDNING
I 72 år fra år 1952 ble Jehovas vitner forbudt å hilse, selv en kort hilsen som «hei», på en ekskludert person. Vakttårnet fra august 2024 endret imidlertid dette ved å skrive at det nå var lov å si «en enkel hilsen» til en ekskludert. Det var ett unntak; det var fortsatt forbudt å hilse på dem som ble betegnet som «frafalne». På side 29 leser vi:
Hvem sa Johannes at vi ikke skulle hilse på? Var det de samme personene som Paulus skrev om i 1. Korinter 5:11, der han sa at de kristne «skal slutte med å omgås» personer som har blitt fjernet fra menigheten? Skrev Johannes og Paulus om samme type synd? Tydeligvis ikke.
Tenk på forskjellen mellom de situasjonene hver av dem beskrev. Paulus skrev om en mann som begikk seksuell umoral. Omkring 43 år senere skrev Johannes om frafalne og andre som aktivt prøvde å spre falsk lære og få andre til å gjøre det som Jehova ikke godkjenner. Det var for eksempel noen som nektet for at Jesus var Kristus. – 1. Joh 2:22; 4:2, 3.
Johannes advarte derfor sine brødre og søstre mot å bli lurt av disse falske lærerne. Han sa at de kristne aldri skulle ta imot slike personer i sitt hjem og ikke engang hilse på dem. Hvis de hilste på en frafallen, ville han få muligheten til å komme med sine løgner og sin falske lære. Noe lignende kunne skje hvis vi kommenterer på frafalnes innlegg på nettsider eller sosiale medier. Alle som hilser på en frafallen, «blir medskyldig i det onde han gjør».
Den som skrev denne artikkelen, hadde tydeligvis ikke studert Johannes’ brev grundig. Han sier at de som kristne ikke skulle hilse velkommen var 1) kristne som var blitt frafalne som forkynte falsk lære, og 2) frafalne som benektet at Jesus var Kristus. Begge påstandene er feil. I det følgende vil jeg vise at:
| Antikristene, som de kristne ikke skulle hilse velkommen i sine hjem, ikke var frafalne, men medlemmer av en annen religion, tydeligvis gnostikerne. |
ANTIKRISTENES FORNEKTELSE AV AT JESUS VAR KRISTUS
For å forstå de viktige utsagn i brevene til Johannes, må vi forstå bakgrunnen og rammen for disse brev.
BAKGRUNNEN FOR JOHANNES’ ORD OM JESUS KRISTUS
I sine skrifter snakker Johannes mye om «sannheten» (alētheia). I hans evangelium brukes ordet 24 ganger, i 1. Johannes er det brukt ni ganger, i 2. Johannes seks ganger og i 3. Johannes fem ganger. For å understreke sannheten stiller Johannes opp sannheten i kontrast til det motsatte, nemlig løgnen (pseudos). De viktigste spørsmålene i Johannes’ brev kan sees i 1 Johannes 2:22. 23 (over) og 4:2 (nedenfor):
22 Hvem er løgneren, om ikke den som fornekter at Jesus er KRISTUS? Dette er antikristen, den som fornekter Faderen og Sønnen. 23 Enhver som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også Faderen.
2 Enhver inspirert uttalelse som bekjenner Jesus Kristus som kommet i kjødet, er av Gud.
Johannes bruker enkle ord. Men betydningen av disse ordene er umulig å forstå uten å kjenne deres bakgrunn.
1. Antikrist representerer løgnen. Men hvem er antikristene?
2. En viktig sannhet (alētheia) er Jesus Kristus som har kommet i kjødet. Antikristene benekter dette (2 Johannes 7). Men hva betyr egentlig dette?
3. Uttrykket benekter at Jesus er Kristus er basert på den samme løgnen som å fornekte Jesus Kristus som kommet i kjødet. Hva er denne løgnen?
4. Hva betyr det at enhver som fornekter Sønnen, heller ikke har Faderen?
Svarene på alle disse spørsmålene er knyttet til den falske læren til gnostikeren med navnet Kerintos, som levde på slutten av det første århundre evt. da apostelen Johannes også levde. Når det gjelder Kerintos, siterer jeg fra The Encyclopedia Britannica (over) og fra Matt Slick (under):
Kerintos (ca. 100 e.Kr.) var en kristen kjetter hvis feil, ifølge teologen Irenaeus, førte til at apostelen Johannes skrev sitt nytestamentlige evangelium.
Kerintos ble sannsynligvis født som jøde i Egypt. Lite er kjent om livet hans bortsett fra at han var lærer og grunnla en kortvarig sekt av jødiske kristne med gnostiske tendenser.
Han lærte tilsynelatende at verden ble skapt av engler, fra en av dem fikk jødene sin ufullkomne lov. Det eneste nytestamentlige skrift som Kerintos godtok, var Matteusevangeliet. Kerintos lærte at Jesus, som var barnet til Josef og Maria, mottok Kristus ved dåpen som en guddommelig kraft som åpenbarer den ukjente Faderen. Denne Kristus forlot Jesus før Jesu lidelse og oppstandelse. Kerintos trodde på omskjæring og på sabbaten, og han fremholdt en form for millenarisme.
Kerintianisme er en kjettersk lære som Kerintos forkynte (død ca. 100 e.Kr.) som omhandler Jesu person. Den sa at «Kristus» kom inn i Jesus ved hans dåp og forlot ham like før han ble korsfestet. I hovedsak lærte Kerintos at Kristus og Jesus er separate vesener. Han lærte at Jesus ble født naturlig uten jomfrufødsel. Kerintos ble utdannet i den egyptiske visdom som kom fra Efesos. Så han hadde en blanding av kristen teologi og hedenskap.[1]
Hvis grunnen til at Johannes skrev sitt evangelium, var at han ville forsvare Jesus og hans natur fra synspunktene til Kerintos og gnostikerne, så ville det også være grunnen til at han skrev sine brev, siden disse i mye større grad enn evangeliet taler imot de synspunkter Kerintos forfektet.
[1] . https://gracechurchnc.com/2020/03/22/cerinthus-false-teachings-on-jesus/.
KRISTI (KHRISTOS) IDENTITET
Vi har nå grunnlag for å forstå bakgrunnen og uttrykkene for Johannes’ brev. Sannheten var at Jesus Kristus var Guds Sønn. Men løgnen var at Kristus var en åndeperson som var forskjellig fra Jesus. Ved dåpen hans kom ånden «Kristus» ned fra himmelen og tok bolig i Jesus. Før hans død forlot «Kristus» Jesus og dro tilbake til himmelen.
| Det viktige spørsmålet i brevene til Johannes er den sanne natur til mennesket Jesus Kristus. |
Vi leser i 1. Johannes 2:22:
22 Hvem er løgneren (pseudos), om ikke den som fornekter (arneomai) at Jesus er KRISTUS? Dette er antikristen, den som fornekter Faderen og Sønnen.
Uten å forstå bakgrunnen vil leseren mest sannsynlig trekke den konklusjon at løgneren benekter at Jesus er Messias (Kristus) som ble lovet i De hebraiske skrifter. Men det Johannes hadde i tankene, som sammenhengen viser, var løgnen om at «Kristus» ikke var en betegnelse på Jesus, men at «Kristus» var en ånd som var forskjellig fra Jesus og som hadde tatt bolig i Jesus. Ordene i 2. Johannes 7 bekrefter dette:
7 For mange bedragere er gått ut i verden, slike som ikke bekjenner Jesus Kristus som kommet i kjødet. Dette er bedrageren og antikristen.
Verbformen «kommer» er presens partisipp på gresk. Gresk presens er ikke en tid, men den kan referere til fortid, nåtid og fremtid. I dette tilfellet er referansen til en hendelse som skjedde mange år før Johannes skrev sine brev. Så referansen må være fortid, og verbet refererer til Jesu opphold på jorden som et menneske («i kjødet»). (Se 1. Johannes 4:2 hvor «komme» er perfektum partisipp)
Når Johannes bruker Jesus og Kristus sammen, tar han utgangspunkt i at Jesus er Kristus, den lovede Messias. Det er ikke dette antikristen benekter. Men antikristen benekter at personen med navnet «Jesus Kristus», var kommet i kjødet. Denne fornektelsen er basert på synet om at «Kristus» er en ånd som ikke har kommet i kjødet. Bare mannen Jesus hadde kommet i kjødet. Vi legger merke til at forføreren ikke kalles «antijesus», men han kalles «antikrist» fordi fornektelsen er relatert til «Kristus» og ikke til mennesket Jesus.
Ordene i 1. Johannes 2:23 (over) og 4:14, 15 (under) er også relatert til gnostikernes falske synspunkter:
23 Enhver som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også Faderen.
14 Vi har dessuten selv sett og vitner om at Faderen har utsendt sin Sønn som verdens Frelser. 15 Enhver som bekjenner at Jesus Kristus er Guds Sønn, ham blir Gud i forening med, og han blir i forening med Gud.
Kerintos mente at Jesus var et menneske blant andre mennesker, men en mann med spesiell visdom. Han trodde ikke at Jesus var Guds Sønn og var verdens frelser. Poenget i versene er at hvis vi sier at en person er en sønn, viser vi at det også finnes en far. Og omvendt, hvis vi benekter at en person er sønn, benekter vi også at en annen person er hans far. Ordene «den som bekjenner Sønnen, har også Faderen», betyr at når vi tror at Jesus er Guds Sønn, betyr dette at vi også tror på Faderen. Hvis vi ikke tror at Jesus er Sønnen, tror vi heller ikke at Gud er Far. Gnostikerne trodde ikke at Jesus var Guds Sønn.
HVEM VAR ANTIKRISTENE?
I siste avsnitt ble det vist at antikristenes viktigste lære var at «Kristus» var en ånd som steg ned og tok bolig i Jesus og som senere forlot ham. De lærte også at Jesus var et normalt menneske med stor visdom, men ikke Guds Sønn. Konsekvensen av å fornekte at Jesus er Guds Sønn er avvisningen av Gud som Far. Disse synspunktene ble uttrykt av Kerintos og gnostikerne.
Medlemmene av det styrende råd hevder imidlertid at bedragerne innbefattet frafalne kristne som var blitt ekskludert. Jeg vil nå drøfte noen vers som ved første øyekast ser ut til å støtte det styrende råds syn, nemlig 1 Johannes 2:18, 19:
18 Små barn, det er den siste time, og liksom dere har hørt at antikrist kommer, så er det allerede nå kommet mange antikrister; av dette skjønner vi at det er den siste time. 19 De gikk ut fra oss (eks hēmōn), men de var ikke av vårt slag (eks hēmōn); for hvis de hadde vært av vårt slag (eks hēmōn), ville de ha blitt hos oss. Men de gikk ut for at det skulle bli avslørt at ikke alle er av vårt slag (eks hēmōn).
Vil ikke ordene «de gikk ut fra oss» vise at antikristene tidligere hadde vært en del av de kristne menighetene? Nei. De greske konstruksjonene tyder ikke på det. Ordet ekserkhomai («komme ut av; gå bort») er aktivt, så personene ble ikke ekskludert fra menigheten, noe som ville fått en passiv konstruksjon.
La oss så se på uttrykket eks hēmōn. Dette er en genitiv-konstruksjon, og det kan bety 1) «fra oss», 2) «fra vårt (= fra noe som tilhører oss)» og 3) «fra vår sort/slag». Uttrykket eks hēmōn forekommer fem ganger i vers 19. Fordi dette uttrykket logisk sett har samme betydning alle de fem gangene det forekommer, kan vi finne hvilken av de tre betydningene Johannes brukte, ved å sammenligne disse fem tilfellene.
19 De gikk ut fra oss (eks hēmōn), men de var ikke fra oss (eks hēmōn). Hvis de hadde vært fra oss (eks hēmōn), ville de ha blitt hos oss (meth hēmōn). Men de gikk ut fra oss (eks hēmōn) for at det skulle bli tydelig at ikke alle er fra oss (eks hēmōn).
19 De gikk ut av vårt slag (eks hēmōn), men de var ikke av vårt slag (eks hēmōn). Hvis de hadde vært av vårt slag (eks hēmōn), ville de ha blitt hos oss (meth hēmōn). Men de gikk av vårt slag (eks hēmōn) for at det skulle bli tydelig at ikke alle er av vårt slag (eks hēmōn).
19 De gikk ut fra det som tilhører oss (eks hēmōn), men de var ikke av fra det som tilhører oss (eks hēmōn). Hvis de hadde vært av fra det som tilhører oss (eks hēmōn), ville de ha blitt hos oss (meth hēmōn). Men de gikk ut fra fra det som tilhører oss (eks hēmōn) for at det skulle bli tydelig at ikke alle er av fra det som tilhører oss (eks hēmōn).
Eksemplet med «fra oss» passer ikke, og det samme er tilfellet med eksemplet «fra vårt slag». Det gir ikke god mening ved å si «de var ikke fra oss» eller «fra vårt slag» fordi «fra» er en preposisjon som indikerer retning som ikke viser at noen tilhører en gruppe. Faktisk ville begge disse gjengivelsene resultere i en tekst som er meningsløs og selvmotsigende.
For eksempel ville den første setningen i 1 Johannes 2:19 lyde: «De gikk ut fra oss». Men den andre setningen ville motsi dette med ordene, «men de var ikke fra oss». Den tredje setningen ville forsterke motsigelsen med ordene: «Hvis de hadde vært fra oss, ville de ha blitt hos oss.» Dette ville selvfølgelig også motsi det første den første setningen: «de gikk ut fra oss». Den samme motsigelsen ser vi også i gjengivelsen «av vår slag». Det er klart av de fem gangene eks hēmōn forekommer i 1. Johannes 2:19, ikke kan referere til kristne som har forlatt menigheten frivillig eller ved eksklusjon.
På den annen side passer eksemplet «fra det som tilhører oss» godt i alle tilfeller:
19 De gikk ut fra det som tilhører oss (eks hēmōn), men de var ikke av fra det som tilhører oss (eks hēmōn). Hvis de hadde vært av fra det som tilhører oss (eks hēmōn), ville de ha blitt hos oss (meth hēmōn). Men de gikk ut fra fra det som tilhører oss (eks hēmōn) for at det skulle bli tydelig at ikke alle er av fra det som tilhører oss (eks hēmōn).
Uttrykket «det som tilhører oss» kan referere til de bevarte hellige skrifter på Johannes’ tid, bøkene i De hebraiske skrifter og de forskjellige delene av De kristne greske skrifter som hadde blitt skrevet. Hvis gjengivelsen «fra det som tilhører oss» er riktig, gikk de nevnte personene ut fra, eller de gikk bort fra den sanne religionen som finnes i de originale bibel-dokumentene, og de gikk ikke ut fra kristne menigheter.
Men i lys av de historiske fakta, ville gjengivelsen til de fleste oversettelser, «de gikk ut fra oss», som er språklig feil, imidlertid historisk sett passet godt fordi, som de fire sitatene nedenfor viser, Kerintos og gnostikerne var «kristne sekter». De hadde flere oppfatninger som var hentet fra De hebraiske skrifter og fra De kristne greske skrifter, og disse ble blandet med mange andre religiøse og filosofiske ideer. Fra ett synspunkt kan gnostikerne derfor kalles «kristne sekter» som noen forskere gjør, fordi de hadde adoptert så mange trekk ved den sanne kristendom. Derfor kan det sies at «de gikk ut fra oss» eller «de gikk ut fra det som tilhører oss (hebraiske og kristne skrifter og læresetninger)».
Noen beskrivelser av gnostikerne følger:
Gnostisisme (Fra klassisk gresk: γνωστικός, latinisert: gnōstikós, koine-gresk: [gnosti’kos], ‘å ha kunnskap’) en samling av religiøse ideer og systemer som smeltet sammen sent i det første århundre evt. blant tidlige kristne sekter. De forskjellige gruppene la vekt på personlig åndelig kunnskap (gnosis) fremfor ortodokse læresetninger, tradisjoner og religiøse institusjoners autoritet.[1]
Mens det vitenskapelige syn på opprinnelsen til gnostisismen presenterer det som kan være et forvirrende utvalg av konkurrerende teorier, kan de grovt sett deles inn i to tankeretninger. Den første hevder at gnostisismen oppsto utenfor kristendommen og senere kom til å vikle seg inn i en kristen form. Den andre hevder at gnostisismen oppsto fra kristendommen, og at gnostikerne alltid hadde sett på seg selv som kristne. Begge tankeretningene har hatt mange store hoder som har stilt seg på deres side, og argumenter fra begge sider må tas på alvor. Men vekten av bevisene vi nå har, faller til fordel for dem som ser i gnostisismen en fullstendig kristen bevegelse.[2]
Noen få ting må gjøres klart i begynnelsen av enhver diskusjon om klassisk gnostisisme eller gnostisk kristendom. For det første er det ikke én enkel kristen sekt; snarere er det en merkelapp som i moderne tid har blitt brukt på en rekke kristne sekter. Dermed vil ikke alt som er sagt om «gnostisisme» være ensartet for alle disse sektene. I tillegg er det noen sekter som ikke passer nøyaktig til etiketten, for de har noen aspekter til felles med andre sekter som var tydeligere gnostiske i sin natur. Uttrykket i seg selv er mangetydig.[3]
Gnostisisme er en av de tidligste og mest betydningsfulle kjetteriene som oppsto i da kristendommen ble dannet. Det er et komplekst system av tro som inkorporerer dualistiske, mystiske og esoteriske elementer, og legger vekt på hemmelig kunnskap (fra det greske ordet gnosis som betyr «kunnskap») som middel til frelse.[4]
Medlemmene av det styrende råd er enige om at antikristene var gnostikere. I en nettartikkel på jw.org, som drøfter emnet «Hva er Kristi komme», blir noen feilaktige oppfatninger angående dette drøftet, og vi leser:
Misforståelse: Ordene i 2. Johannes 7 viser at Jesus vil komme i kjødet.
Fakta: Bibelverset sier: «Mange bedragere er gått ut i verden, som ikke anerkjenner at Jesus Kristus kommer i kjødet.»
På apostelen Johannes’ tid benektet noen at Jesus hadde kommet til denne jorden i kjødet. De ble kalt gnostikere. Andre Johannes 7 ble skrevet for å tilbakevise deres falske påstand.[5]
Antikristene i brevene til Johannes var ikke ekskluderte kristne. Men de var gnostikere som hadde brukt en stor del av kristendommen som grunnlag for sin tro, og de hadde blandet den med filosofiske og fremmede religiøse ideer.
| Antikristene som er nevnt i Johannes’ brev, var ikke ekskluderte kristne. Men de var gnostikere som hadde brukt en stor del av den kristne lære som grunnlag for sin tro, og de hadde blandet denne med filosofiske og forskjellige religiøse ideer. |
[1] https://en.wikipedia.org/wiki/Gnosticism.
[2] https://gnosticismexplained.org/the-origins-of-gnosticism/.
[3] https://earlychristianhistory.net/gnostic.html.
[4] https://www.monergism.com/gnosticism.
[5]. https://www.jw.org/en/bible-teachings/questions/jesus-coming/.
EN ANALYSE AV 2. JOHANNES 7-11 I LYS AV SAMMENHENGEN
Fredag den 15. mars 2024 holdt Mark Sanderson et foredrag på JW Broadcasting, hvor han fortalte om nye måter å behandle dem som begikk av alvorlige synder. (2024 Governing Body Update # 2). Et brev med tittelen «Justeringer i behandlingen av dem som begår alvorlige synder» ble senere sendt til de eldste. Sanderson nevnte at medlemmene av det styrende råd hadde kommet fram til en ny tolkning av 2. Johannes 9-11, nemlig at Johannes’ ord ikke refererer til alle ekskluderte personer, men bare til frafalne som er ekskludert. Jeg skal nå analysere dette nye synspunktet i lys av sammenhengen i Johannes’ brev. Min første oppgave er å lage en oversikt over disse brevene i lys av sann og falsk lære.
Brevet fra det styrende råd til de eldsterådene sa om 2. Johannes 9-11:
3 (3) Vi tydeliggjorde også vår forståelse av 2. Johannes 9-11, som vi lærte gjelder spesielt for frafalne og andre som aktivt fremmer en urett oppførsel, og ikke for alle dem som har blitt fjernet fra menigheten.
23 Andre Johannes 9-11 advarer oss mot en forurensende innflytelse, og sier: «Hvis noen kommer til dere og ikke bringer denne læren, så ta ikke imot ham i deres hjem eller hils ham.» Hvem er kristne bedt om å unngå? Sammenhengen viser at dette refererer til «alle som går fram og ikke blir i læren», og derfor gjelder det frafalne og dem som aktivt fremmer en urett oppførsel. Slike bør ikke bli hilst av individuelle kristne, besøkt av de eldste, eller invitert til å delta på kristne møter.
Denne nye tolkningen er fullstendig feilaktig, fordi den motsier sammenhengen i stedet for å bli støttet av sammenhengen. Jeg skal nå se på de forskjellige sammenhenger i brevene til Johannes, og deretter skal jeg foreta en detaljert analyse av sammenhengen til 2. Johannes 6-11. Nedenfor siterer jeg disse ordene:
6 Og dette er hva kjærligheten betyr: at vi fortsetter å følge hans bud. Dette er budet, slik som dere har hørt fra begynnelsen: Dere skal fortsette å vandre i kjærlighet. 7 For mange bedragere har gått ut i verden, slike som ikke erkjenner at Jesus Kristus har kommet som menneske. Dette er bedrageren og antikristen.
8 Vær på vakt, så dere ikke mister det vi har arbeidet for å oppnå, men kan få full lønn. 9 Den som ikke holder seg til Kristi lære (didakhē), men går ut over den, er ikke forent med Gud. Den som holder seg til denne læren (didakhē), han er forent med både Faren og Sønnen. 10 Hvis noen kommer til dere og ikke forkynner denne læren (didakhē), så ta ikke imot ham i deres hjem og hils ikke på ham. 11 For den som hilser på ham, blir medskyldig i det onde han gjør.
Spørsmålet er hvem disse personene var som kristne ikke skulle hilse velkommen i sine hjem. Det nåværende synet til medlemmene av det styrende råd er at disse innbefatter frafalne som er ekskludert, men at ordene ikke refererer til andre ekskluderte personer. Dette er et fullstendig feilaktig synspunkt, fordi Johannes ikke snakker om ekskluderte personer i det hele tatt i sine brev, enten de oppfattes som frafalne eller ikke.
DEN RIKTIGE FORSTÅELSEN AV 2 JOHANNES 9-11
Forståelsen av disse versene er ganske enkel hvis grammatikken og konteksten tas i betraktning, og leseren ikke tolker versene i lys av forutinntatte ideer:
1) Hvilke mennesker bør ikke kristne hilse velkommen i sine hjem? Det klare svaret er: «Enhver (som) ikke forkynner denne læren (didakhē)» (vers 10)?
2) På grunn av artikkelen før ordet «undervisning», som gjør «undervisning» bestemt, må denne læren referere tilbake til noe som allerede er nevnt. Hva er dens antecedens?
3) Ordene «denne læren» (didakhē) er også nevnt i vers 9, og begge uttrykkene for «denne læren» refererer tilbake til ordene i begynnelsen av vers 9, nemlig «Kristi lære» (didakhē).
4) Hva er «Kristi lære» (didakhē)? Svaret finnes i vers 7, læren er at man «bekjenner Jesus Kristus som kommet i kjødet».
5) Hvem var personene «som ikke bekjente Jesus Kristus som kommet i kjødet»?
6) De som «ikke bekjente at Jesus Kristus kom i kjødet», ifølge vers 7, var bedragerne og antikristene.
7) Så det enkle svaret på spørsmålene i punkt 1) er at de som de kristne ikke skulle hilse velkommen i sine hjem, var bedragerne og antikristene og ikke kristne som var blitt ekskludert!
DEN FEILAKTIGE FORSTÅELSEN AV 2 JOHANNES 9-11
Brevet til de eldste sier:
Hvem er kristne bedt om å unngå? Sammenhengen viser at dette refererer til «alle som går fram og ikke blir i læren», og derfor gjelder det frafalne og de som aktivt fremmer en urett oppførsel. Slike bør ikke bli hilst av individuelle kristne, besøkt av de eldste, eller invitert til å delta på kristne møter.
Hvem er kristne bedt om å unngå ifølge brevet? Sammenhengen viser at dette refererer til «alle som går foranog ikke blir i læren», og derfor gjelder det frafalne og de som aktivt fremmer en urett oppførsel, er konklusjonen.
Dette er noe som viser at medlemmene av det styrende råd prøver å lese sine forutinntatte ideer inn i Johannes’ ord, og samtidig blir sammenhengen ignorert. Hvis vi bruker gresk eller norsk grammatikk og syntaks på 2. Johannes 7-11, er det umulig å motsi de sju punktene ovenfor. Personene som kristne skulle unngå, var bedragerne og antikristene! Johannes hadde allerede advart om disse personene i sitt første brev, som viste at antikristene var dem som ikke trodde at «Jesus var Kristus» og at «Jesus Kristus var kommet i kjødet», fordi de trodde at «Kristus» var en ånd som tok bolig i Jesus og senere forlot mennesket Jesus. De som trodde dette, var Kerintos og gnostikerne.
EN ADVARSEL MOT Å FØLGE ANTIKRISTENE
Hvordan skal vi forstå ordene i 2. Johannes 8 og 9?
8 Vær på vakt, så dere ikke mister (apollumi, aorist subjunktiv) det vi har arbeidet for å oppnå, men kan få (apolambanō, aorist subjunktiv) full lønn. 9 Den som ikke holder seg til Kristi lære (didakhē), men går ut over den, er ikke forent med Gud. Den som holder seg til denne læren (didakhē), han er forent med både Faren og Sønnen.
I motsetning til vers 7, 10 og 11, som uttrykker en faktisk historisk situasjon – bedragere og antikrister har stått fram – er vers 8 og 9 hypotetiske.
Disse versene viser til mulige handlinger som kan skje i fremtiden hvis de kristne ville bli forført av bedragerne og antikristene. I vers 8 advarer Johannes kristne om at de må passe på så de ikke mister det de har arbeidet for, og at de mister belønningen. Dette vises av de greske verbene oversatt med «miste» og «få», som er aorist konjunktiv. Gresk konjunktiv ligner på norsk konjunktiv og refererer til muligheter og ikke til fakta. Men uten å forstå gresk eller norsk grammatikk, vil enhver leser av vers 8 kunne forstå at det ikke refererer til ting som har skjedd, men til ting som kan skje i fremtiden.
Hva kan vi si om vers 9? Det er ingen verb i konjunktiv i vers 9. Imidlertid er verbene «gå ut over» og «holde seg til» presens, og gresk presens kan referere både til faktiske og hypotetiske situasjoner. Alle som leser den norske teksten i vers 9, kan forstå at handlingene ikke har skjedd, men at de kan skje i fremtiden. New Jerusalem Bible har en gjengivelse som eksplisitt viser at handlingene er hypotetiske:
9 If anybody does not remain in the teaching of Christ but goes beyond it, he does not have God with him: only those who remain in what he taught can have the Father and the Son with them.
9 Hvis noen ikke blir i Kristi lære, men går ut over den, han har ikke Gud med seg. Bare de som blir i det som er lært, kan ha Faderen og Sønnen med seg.
Andre Johannes 7 har samme betydning som 1. Johannes 3:7:
7 Små barn, la ingen villede dere; den som øver rettferdighet, er rettferdig, liksom han er rettferdig.
Versene 8 og 9 er en advarsel om at kristne ikke må forlate Kristi lære og derved miste lønnen Men versene kan ikke brukes på andre situasjoner enn de som er nevnt i sammenhengen. For å understreke dette siterer jeg versene 8-11 en gang til:
8 Vær på vakt, så dere ikke mister det vi har arbeidet for å oppnå, men kan få full lønn. 9 Den som ikke holder seg til Kristi lære(didakhē), men går ut over den, er ikke forent med Gud. Den som holder seg til denne læren (didakhē), han er forent med både Faren og Sønnen. 10 Hvis noen kommer til dere og ikke forkynner denne læren (didakhē), så ta ikke imot ham i deres hjem og hils ikke på ham. 11 For den som hilser på ham, blir medskyldig i det onde han gjør.
Versene 8 og 9 er en innledning til versene 10 og 11. Johannes oppmuntrer de kristne til å holde seg til Kristi lære, slik at de ikke mister lønnen. Det innebærer at hvis noen ikke «forkynner denne læren», da skal ikke de kristne ønske dem velkommen i sine hjem. Disse «noen» var antikristene som forkastet denne læren ved ikke å anerkjenne at Jesus var Kristus og at Jesus Kristus hadde kommet i kjødet.
Antikristne var tydeligvis gnostikerne som levde på samme tid som Johannes. Siden det ikke finnes «kristne» grupper i dag som er som gnostikerne ved at de benekter at «Jesus er Kristus» og at «Jesus Kristus er kommet i kjødet», og som ikke forsøker å komme inn i de kristnes hjem for å spre sin lære, så kan ikke ordene i 2. Johannes 10 «ta ikke imot ham i deres hjem og hils ikke på ham» anvendes på noen i dag.
Men verdien av 2. Johannes 7-11 i dag er det som vi leser i vers 8: «Vær på vakt, så dere ikke mister det vi har arbeidet for å oppnå, men kan få full lønn.» Vi må ikke bare holde fast ved den «Kristi lære» som antikristene forkastet, men vi må holde fast ved hele den kristne lære som finnes i De hellige skrifter og aldri misbruke disse skriftene.
Medlemmene av det styrende råd har imidlertid misbrukt det Johannes skriver i 1. Johannes og 2. Johannes. De bruker disse ordene for å befeste sin diktatoriske stilling som ledere av Jehovas vitner. De anvender disse ordene på personer som ikke aksepterer deres tolkninger av Bibelen, som enten har gitt uttrykk for dette og har blitt ekskludert som «frafalne» eller har meldt seg ut av sin menighet.
Det ironiske i denne situasjonen er at innholdet i begrepet «frafallen», som medlemmene av det styrende råd definerer som personer som offentlig uttrykker uenighet med det som rådet lærer, har skiftet gjennom tiden. Det er slik, fordi medlemmene av det styrende råd har forandret sin lære på forskjellige tidspunkter. Jeg bruker læren om oppstandelsen og Matteus 11:21-24 som eksempel:
21 «Ve deg, Kọrasin! Ve deg, Betsaida! For hvis de kraftige gjerninger som har funnet sted i dere, hadde funnet sted i Tỵrus og Sịdon, ville de for lenge siden ha angret i sekk og aske. 22 Derfor sier jeg dere: Det skal bli mer utholdelig for Tỵrus og Sịdon på Dommens dag enn for dere. 23 Og du, Kapẹrnaum, skal du kanskje bli opphøyd til himmelen? Ned til Hạdes skal du komme; for hvis de kraftige gjerninger som har funnet sted i deg, hadde funnet sted i Sodọma, ville det ha bestått helt til denne dag.24 Derfor sier jeg dere: Det skal bli mer utholdelig for Sodọmas land på Dommens dag enn for deg.»
I året 1965 inneholdt Vakttårnet 11 artikler med dyptgående analyser av det som hele Bibelen sa om oppstandelsen. Disse artiklene uttrykte at de fleste mennesker som har levd, vil få en oppstandelse. Og de uttrykte helt korrekt at innbyggerne i Korasin, Betsaida, Tyrus, Sidon og Sodoma vil få en oppstandelse på den tusenårige dommens dag, slik Jesus sa. Jesus forkynte mye for innbyggerne i Korasin, Kapernaum og Betsaida, men de forkastet ham. Medlemmene av det styrende hevder i dag at oppstandelsen vil være mye mer begrenset en det artiklene i Vakttårnet uttrykte i 1965. Og de benekter det som Jesus sa, at innbyggerne i Korasin, Kapernaum og Betsaida vil få en oppstandelse.
Et vitne som i 1965 hevdet det synet som medlemmene av det styrende råd har i dag, om at oppstandelsen vil være begrenset, og at innbyggerne i Korasin, Kapernaum og Betsaida ikke vil få en oppstandelse, ville bli betegnet som en frafallen, og han ville bli ekskludert. Ingen vitner skulle ønske ham velkommen i sine hjem.
Et vitne som i dag uttrykker det synet som Vakttårnet presenterte i 1965, om at de fleste som har levd, vil få en oppstandelse, innbefattet innbyggerne i Korasin, Kapernaum og Betsaida, vil bli betegnet som en frafallen, og han vil bli ekskludert. Ingen vitner skal ønske ham velkommen i sine hjem.
| De som kristne ikke skal hilsevelkommen i sine hjem, er de som fornekter «denne læren», at «Jesus er Kristus» og at «Jesus Kristus er kommet i kjødet». En anvendelse av Johannes’ ord i 2. Johannes vers 10 og 11 på såkalte frafalne er en falsk tolkning som går imot Bibelens sannhet. |
HVORFOR DE KRISTNE IKKE SKAL HILSE ANTIKRISTENE VELKOMMEN I SINE HJEM
De kristne og antikristene handlet på forskjellige måter.
Å NEKTE OG BEKJENNE GUDS SØNN
Det er to greske ord som uttrykker forskjellen mellom de kristne og antikristene. Jeg bruker definisjonene til Louw og Nida:
homologeō: «å komme med en ettertrykkelig erklæring, ofte offentlig, og til tider som svar på press eller en anklage».
arneomai: «å nekte å godta eller samtykke til noe.»
Følgende passasjer bruker disse to greske ordene:
1. Johannes 2:22, 23
22 Hvem er løgneren, om ikke den som fornekter (arneomai) at Jesus er KRISTUS? Dette er antikristen, den som fornekter (arneomai) Faderen og Sønnen. 23 Enhver som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner (homologeō) Sønnen, har også Faderen.
1. Johannes 4:2, 3
2 Dere kjenner den inspirerte uttalelse fra Gud på dette: Enhver inspirert uttalelse som bekjenner Jesus Kristus som kommet i kjødet, er av Gud, 3 men enhver inspirert uttalelse som ikke bekjenner (homologeō)Jesus, er ikke av Gud. Og dette er antikristens inspirerte uttalelse som dere har hørt skulle komme, og nå er den allerede i verden.
1. Johannes 4:15
15 Enhver som bekjenner (homologeō)at Jesus Kristus er Guds Sønn, ham blir Gud i forening med, og han blir i forening med Gud.
2. Johannes 7
7 For mange bedragere er gått ut i verden, slike som ikke bekjenner (homologeō) Jesus Kristus som kommet i kjødet. Dette er bedrageren og antikristen.
Løgneren benektet (arneomai) at Jesus er Kristus, og dette er en kontrast til dem som bekjenner (homologeō) Sønnen, ifølge Johannes 2:22, 23. De som bekjenner Sønnen, gjør dette med en offentlig erklæring, slik definisjonen av ordet er. Hvordan fornekter løgneren, antikristen, Jesus Kristus? La oss se på det.
DE «INSPIRERTE UTTALELSER» (PNEUMA) AV FORNEKTELSER OG BEKJENNELSER
Det greske ordet pneuma (“ånd”) har et stort antall forskjellige betydninger og referanser, jeg vil si rundt tretti slike betydninger og referanser. På grunn av dette bruker oversettere ofte det generelle ordet «ånd» som en oversettelse av pneuma, og leseren må finne referansen. I noen sammenhenger kan bruken av «ånd» tåkelegge referansen til ordet.
En betydning av pneuma som er viktig i vår sammenheng er «guddommelig inspirasjon» (Liddell & Scott Greek-English Lexicon) eller «inspirert uttalelse». For å illustrere denne bruken siterer jeg 2 Peter 1:20, 21 (over) og Johannes 6:63 (nedenfor):
20 For dere vet først og fremst dette, at ingen profeti i Skriften utspringer fra noen privat tydning. 21 For aldri er en profeti blitt frambrakt ved et menneskes vilje, men mennesker talte ord fra Gud mens de ble båret av sted av hellig ånd (pneuma).
62 Hva da om dere skulle se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før? 63 Det er ånden som er livgivende; kjødet er ikke til noen som helst nytte. De ord som jeg har talt til dere, er ånd og er liv.
1 Dere elskede, tro ikke enhver inspirert uttalelse, men prøv de inspirerte uttalelser for å se om de er av Gud, for mange falske profeter er gått ut i verden.
10 til atter en annen kraftige gjerningers virksomhet, til en annen profetering (profeteia), til en annen evne til å skjelne inspirerte uttalelser (pneuma), til en annen forskjellige slags tunger og til en annen tolkning av tunger.
Når profeter talte, ble de båret av sted av hellige ånd. Ved dette ble ordene deres inspirert. Jesus sa at ordene hans «er ånd», så her må pneuma ha referansen «inspirert uttalelse». I 1. Korinter 12:10 gjengir Ny Verden-oversettelsen pneuma med «inspirert uttalelse». Den bokstavelige betydningen «å skille mellom ånder» gir ikke mening, fordi pneuma må referere til en eller annen egenskap ved mennesker og ikke til forskjellige åndepersoner. 1 Korinter 12:10
| Profetering | Skjelne/tolke inspirerte uttalelser (ånder) |
| Forskjellige slags tunger | Tolke tunger |
Tabellen ovenfor viser berettigelsen av å oversette pneuma i flertall (bokstavelig «ånder») med «inspirerte uttalelser». Poenget med de åndelige gaver, som er beskrevet i kapittel 12, var å gi mirakuløs kunnskap til de kristne i en tid da bare noen få av bøkene i De kristne greske skifter var skrevet.
En av åndens gaver var å tale på fremmede språk (tungemål). Dette ville ikke menighetens medlemmer forstå, og derfor måtte det være noen som fikk den mirakuløse gaven å tolke det språket som ble talt. Den nedre rekken i tabellen viser at vers 10 først stiller opp «forskjellige slags tunger» og deretter følger «tolkning av tunger».
En annen av åndens gaver var «profetering», og etter at «profetering» er nevnt, følger «å skjelne/tolke ånder». Uttrykket «profetering» innebærer at noen fikk evnen til å komme med «inspirerte uttalelser». Disse inspirerte uttalelsene ville ikke menighetens medlemmer forstå, og derfor måtte det være noen som fikk den mirakuløse gaven å tolke de inspirerte uttalelsene. Denne gaven blir uttrykt med ordene diakrisis pneuma, bokstavelig «å skjelne/tolke ånder». Denne bokstavelige gjengivelsen gir ingen mening. Men det vi venter etter ordene diakrisis pneuma — akkurat som å tale med tunger og deretter å tolke tungene — er tolking av de inspirerte uttalelsene. Ordet diakrisis betyr «å skjelne, å skjelne mellom, å tolke», og da er det logisk at det følgende ordet pneuma referer til «inspirerte uttalelser» og ikke til åndepersoner. De to parallellene med utsagn og tolking av utsagnene ser vi i tabellen.
Jeg skal nå se på bruken av pneuma i Johannes’ brev. Jeg vil først se på 1. Johannes 4:6:
6 Vi er av Gud. Den som vinner kunnskapen om Gud, hører på oss; den som ikke er av Gud, hører (akouō) ikke på oss. Det er slik vi merker oss (gonōskō) sannhetens inspirerte uttalelse og villfarelsens inspirerte uttalelse.
Ordet pneuma i dette verset refererer ikke til en åndeperson, og det refererer heller ikke til noe abstrakt. Men det må referere til egenskaper ved mennesker. La oss ta utgangspunkt i verbet ginōskō («å vite»). Johannes sier at det er slik vi kjenner («legger merke til») sannhetens pneuma og villfarelsens pneuma. Hva refererer «dette» til? Verbet akouō («høre») og utsagnene «hører (akouō) på oss» og «hører (akouō) ikke på oss» referer til ord som er skrevet eller talt.
Derfor må pneuma sammen med alētheia («sannhet») referere til de inspirerte ordene som ble talt av Johannes og hans medarbeidere, og omvendt, pneuma sammen med planē («villfarelse») må refere til ord som er inspirert av den onde. Derfor kan vi si at Ny Verden-oversettelsens gjengivelse av «inspirert uttalelse» i stedet for «ånd» blir rettferdiggjort av sammenhengen.
Jeg skal nå analysere 1. Johannes 4:1-3:
1 Dere elskede, tro ikke enhver inspirert uttalelse (pneuma), men prøv de inspirerte uttalelser (pneuma) for å se om de er av Gud, for mange falske profeter er gått ut i verden.
2 Dere kjenner den inspirerte uttalelse (pneuma) fra Gud på dette: Enhver inspirert uttalelse (pneuma) som bekjenner (homologeō) Jesus Kristus som kommet i kjødet, er av Gud, 3 men enhver inspirert uttalelse som ikke bekjenner (homologeō) Jesus, er ikke av Gud. Og dette er antikristens inspirerte uttalelse (pneuma) som dere har hørt skulle komme, og nå er den allerede i verden.
Bruken av pneuma i 4:6, som må ha betydningen «inspirert uttalelse», som er drøftet ovenfor, viser at de fem forekomstene av pneuma i versene 1-3 også må oversettes med «inspirert uttalelse».
Spørsmålet her er hvordan man kan skille mellom ulike pneuma for å se hvilke som er fra Gud og hvilke som ikke er det. Ifølge vers 2, når pneuma fra Gud taler, så bekjenner den ‘at Jesus er kommet i kjødet. De som snakker, er levende personer. Dette er en formaning fra Johannes til sine trosfeller. Dette viser at pneuma er forbundet med mennesker og ikke med gode ånder (engler) og onde ånder (demoner).
Vers 2 sier at «hver pneuma som bekjenner …» Mennesker kalles ikke «ånder», men pneuma er forbundet med tale, og med bekjennelse av noen. Derfor må pneuma referere til de inspirerte uttalelsene uttrykt av mennesker. Når en person bekjenner at Jesus er kommet i kjødet, taler han Guds sanne ord, inspirerte uttalelser.
Johannes sier i vers 1 at kristne ikke skal tro at enhver «inspirert uttalelse» har sin opprinnelse hos Gud. Årsaken som er gitt, er at «mange falske profeter har gått ut i verden». Dette bekrefter at den pneuma som «ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjødet» er de falske profetenes ord, inspirerte uttalelser fra en ond kilde. Antikristene hadde derfor ikke bare en feilaktig tro, men de kom med «inspirerte uttalelser om deres tro» akkurat som de kristne gjorde med sin tro. På denne bakgrunn forstår vi sannheten i beskrivelsen i Vakttårnet fra 15. desember 1974, side 559:
22 Legg merke til at apostelen Johannes i vers 7 sier at «mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen». Apostelen kommer så med en advarsel til de kristne. Han sier at de måtte være på vakt og ikke ta imot slike i sitt hjem, for de driver aktiv propaganda for falsk lære og prøver på en snedig måte å få andre til å gjøre det som er galt. Disse menneskene måtte ikke få fotfeste, slik at de kunne gjøre sin innflytelse gjeldende.
De kristne bekjente at Jesus Kristus var kommet i kjødet. Antikristene, som ble kalt «bedragere», benektet dette. Og denne fornektelsen ble uttrykt med deres ord, fordi de var aktive propagandister som ønsket å spre budskapet sitt til de kristne ved å besøke dem i deres hjem. Dette er grunnen til at medlemmene av de kristne menighetene ikke skulle ta imot antikristene i sine hjem og hilse dem som sine gjester.
Men hva er meningen med 2 Johannes 11:
11 For den som hilser på ham, er delaktig (koinōneō) i hans onde gjerninger.
Når noen besøkte et hjem, var det skikken å hilse på ham som en gjest, så han skulle føle seg velkommen i hjemmet. Derfor er «å hilse ham» det samme som å ønske ham velkommen i hjemmet. En kristen ville ikke være «delaktig i hans onde gjerninger» ved å si «hei» til personen når han møtte personen. Men hvis den kristne hilste ham som gjest i sitt hjem, ville han være «delaktig i hans onde gjerninger».
Verbet koinōneō har betydningen «å dele sine eiendeler, med implikasjonen av en slags felles deltakelse og gjensidig interesse». (Louw og Nida) Og det tilsvarende substantivet koinōnia har betydningen «fellesskap, et nært gjensidig forhold; deltakelse, deling i; samarbeid; bidrag, gave.» (UBS-leksikon) Ordene i 1. Johannes 1:3 hjelper oss å forstå betydningen av ordene «er delaktig i»:
3 det som vi har sett og hørt, forteller vi også dere om, for at også dere skal ha fellesskap med oss. Og dette vårt fellesskap (koinonia) er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus.
Ved å hilse antikristene velkommen i sine hjem, ville de kristne indikere «en felles deltakelse og gjensidig interesse», og de kunne oppnå et vennskapelig forhold, akkurat som det de kristne hadde til Faderen og til hans Sønn, som vi ser i 1:3. Som jeg har vist, var antikristene bedragere som var aktive propagandister, og dette var «onde gjerninger». Hvis en kristen tillot en antikrist å uttrykke denne propagandaen i sitt hjem, hadde han et ansvar for denne propagandaen. Det de kristne burde gjøre, var å nekte enhver kontakt med antikristene og advare andre om dem, akkurat som Johannes gjorde.
| Medlemmene av det styrende råds uriktige syn:
De som kristne ikke bør hilse velkommen i sine hjem, er frafalne som har blitt ekskludert eller som har meldt seg ut av de kristne menigheter. Det riktige syn: Antikristne, det vil si gnostikerne, som benektet at Jesus Kristus var komet i kjødet, skulle ikke de kristne hilse velkommen i sine hjem. |
KONKLUSJON
Det er helt av det Johannes skrev, at de som kristne ikke skulle hilse velkommen i sine hjem var antikristene, som var medlemmer av de gnostiske «kristne» sektene.
Disse ordene anvendes nå på ekskluderte og utmeldte vitner som sies å være frafalne. Ifølge sammenhengen er dette en umulig anvendelse. Sammenhengen viser at referansen bare er til antikristene, som var medlemmer av de gnostiske sektene og ikke ekskluderte og utmeldte kristne.
Det viktige punktet er at ordene til Johannes om å hilse personer velkommen i sine hjem, bare kan brukes på antikristene som levde på samme tid som Johannes. Og disse ordene kan ikke brukes på andre grupper som lever i dag. Kristne i dag kan anvende lovene og prinsippene som finnes i Bibelen på dagens situasjon. Men ord som ble brukt på bestemte personer eller grupper som levde i fortiden, kan ikke med rette brukes på personer og grupper i dag. Å gjøre dette ville være et klart i strid med De hellige skrifter.
