BEVISST, ONDSINNET LØGN; FALSK VITNESBYRD

ER DET SITUASJONER DER KRISTNE HAR RETT TIL Å LYVE?

Det er to grunner til spørsmålet i overskriften. For det første finnes det situasjoner i Bibelen hvor noen av Guds tjenere i fortiden sa noe som ikke var sant. Kan dette brukes som et mønster for kristne i dag? For det andre er en av definisjonene av «løgn» ifølge Innsikt i De hellige skrifter «å si noe usant til en person som har rett til å vite sannheten, og å gjøre det med den hensikt å bedra eller skade ham eller en annen person». Betyr denne definisjonen at kristne har lov til å si noe usant til en person som ikke har rett til å vite sannheten?

HVA LÆRER VI AV GUDES TJENERE I FORTIDEN SOM SKJULTE SANNHETEN?

Dette temaet ble drøftet i Vakttårnets litteratur for 70 år siden, og det er skrevet svært lite om det i det 21. århundre. Vakttårnet av 1. februar 1956, side 81-87, inneholder artikkelen «Forsiktige som slanger blant ulver». Denne artikkelen drøfter eksempler på Guds tjenere i fortiden, slik som Abraham, Rahab og David, som villedet sine fiender og sa noe som bare var delvis sant eller til og med helt usant. Forfatteren av artikkelen kommenterer at dette var tider med teokratisk krigføring og krigslist, og at det kan forklare Guds tjeneres oppførsel.

 ¹⁹ Husk at det var krig den gangen. Fiendene fortjente ikke å få vite sannheten slik at de kunne skade Jehovas tjenere eller utsette dem for fare. Når det er krig, er det på sin plass å føre en ulveaktig fiende på villspor. Da kongens feil underrettede menn hadde satt av sted og forgjeves var opptatt med å søke etter sitt bytte, hjalp Rahab de to speiderne til å flykte over bymuren. Guds Ord roser hennes gjerning og omtaler den som et praktisk bevis på hennes tro: «I like måte Rahab, skjøken; ble hun ikke rettferdiggjort ved gjerninger, da hun tok imot utsendingene og slapp dem ut en annen vei?» Følgen av dette ble at både Rahabs liv og hennes slektningers liv ble spart da Jerikos murer styrtet sammen og alle de andre innbyggerne i byen ble utslettet. — Jos. 2: 1—24; 6: 17—23; Jak. 2: 25.

Det viktige spørsmålet er om Jehovas tjenere i dag kan følge eksemplet til Rahab og andre i fortiden. Artikkelen sier på side 87 og 88:

³⁷ I betraktning av de ovennevnte bibelske eksempler handlet Jesus i overensstemmelse med Jehova Guds ånd da han ga sine apostler følgende instruks idet han sendte dem ut som får iblant ulver: «Vis dere derfor forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer.» Etter som de ukristelige ulver erklærer krig mot fårene og velger å kjempe mot Gud, er det helt på sin plass at de harmløse «fårene» benytter seg av krigslist overfor ulvene av hensyn til Guds gjernings interesser. Deres strategi bevirker ikke at noe menneske må lide urettferdig, men den tjener til beskyttelse for «fårene» eller de interesser som fortjener beskyttelse. Gud pålegger oss ikke å etterligne får i å være dumme, slik at vi gladelig overgir oss til våre kjempende fiender. Vi bør møte Slangens ætt, som også blir kalt «ormeyngel», med den forsiktighet som særpreger slanger. Etter som vi på forhånd er klar over faren, bør vi holde oss skjult for de ulvene som er ute etter rov i Jehovas hjord. «Det [skal] komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; . . . Våk derfor,» sier Paulus. (Ap. gj. 20: 28—31) «Den kloke ser ulykken og skjuler seg.» — Ordspr. 22: 3.

³⁸ Det er på sin plass at vi hemmeligholder våre arrangementer i forbindelse med den gjerning Gud byr oss å gjøre. Hvis de ulveaktige fiendene trekker feilaktige slutninger av våre manøvrer for å overliste dem, blir de ikke derved påført skade av de harmløse fårene, som er uskyldige som duer hva deres motiver angår. Vi handler ikke ut fra den slags hat som kjennetegner en løgner. «Den som skjuler hat, har falske lepper, og den som fører ut ondt rykte, han er en dåre. En løgnaktig tunge hater dem som den har knust.» — Ordspr. 10: 18; 26: 28.

³⁹ Vi kan ikke fordømme det Jehovas vitne vi nå skal fortelle om, som en løgner og bedrager. Hun skulle gå tilbake over grensen inn i nazi-Tyskland, og førte med seg bibelsk litteratur til tross for at det kunne ha kostet henne friheten. Litteraturen la hun i barnevognen ved føttene til barnet sitt, og hun dekket over den med uvaskede bleier. Da nazi-offiseren inspiserte vognen hennes, rotet i den og kom nær de våte, skitne bleiene, trakk han skyndsomt hånden til seg i avsky. Han lot henne krysse grensen, og litteraturen ble med henne over på den andre siden til føde for mange av de undertrykte fårene, som ble så brutalt behandlet under Hitlerstyret. Et annet vitne arbeidet fra hus til hus med en kurv med litteratur. Noen fiender anmeldte henne til politiet og oppga at hun hadde på seg en skjortebluse i en bestemt farge. Da hun vel var kommet rundt hjørnet, tok hun opp en bluse med en annen farge og skiftet, og deretter spaserte hun ganske rolig tilbake langs den samme gaten og gikk forbi den politimannen som søkte etter henne, uten å bli gjenkjent. Så har vi en bror som ble dømt til å arbeide ved et steinbrudd som ingen pleide å komme levende tilbake fra. Fordi han var musiker, ble han spart for det drepende arbeidet i selve steinbruddet, men han var ikke bare interessert i å berge sitt eget liv. Han risikerte sitt eget privilegium som leirlederens musiker ved å smugle matvarer til sine undernærte brødre som var dømt til å slite med å bryte stein, og klarte på den måten å holde dem i live. Da befrielsen til slutt kom, kunne både han og de som han hadde levert mat til i strid med nazistenes forordninger, forlate dette dødens sted.

⁴⁰ Jehovas vitner kommer på sine steder stadig utfor farlige tilfeller da de på lignende måte må overliste ulvene ved å utvise tilbørlig forsiktighet mens de er opptatt i et godt, kjærlig arbeid i overensstemmelse med Guds vilje og befaling. Det å overliste fårenes undertrykkere på denne måten, er ikke ensbetydende med å unnlate å gi «keiseren hva keiserens er», nei, det er å gi «Gud hva Guds er» på en fryktløs, fornuftig måte. (Matt. 22: 21) Hvis ulveaktige fiender driver Jehovas folk under jorden akkurat som Saul drev David under jorden i hulen ved Adullam og andre huler, da er ikke deres tilbedelse under jorden et bedrag og et løgnens verk bare fordi den ikke foregår åpenlyst og rett for øynene på rovgjerrige ulver. (2 Sam. 23: 13; 1 Sam. 22: 1; 24: 3—10;1 Kong. 18: 4, 13) Det er ulvene som hykler og bedrar. De gjør åpenlyst Guds hus til en «røverhule». — Mark. 11: 15—17.

The Watchtower for 1. mai 1957, sidene 285 og 286, drøfter igjen teokratisk krigsstrategi, og vi leser:

Et vitne til Jehova gikk fra hus til hus i Øst-Tyskland da hun møtte en voldelig motstander. Hun skjønte straks hva hun hadde i vente og byttet sin røde bluse med en grønn i neste gang. Så snart hun kom ut på gaten, spurte en kommunistisk offiser henne om hun hadde sett en kvinne med rød bluse. Nei, svarte hun, og fortsatte på sin vei. Løy hun? Nei, det gjorde hun ikke. Hun var ikke en løgner. Hun brukte snarere teokratisk krigsstrategi og skjulte sannheten gjennom handling og ord for tjenestens skyld.

I dette hadde hun et godt bibelsk eksempel. Skjulte ikke Rahab de israelske spionene både med handlinger og ord? Skjulte ikke Abraham, Isak, David og andre på samme måte sannheten når de sto overfor en fiendtlig fiende? Det gjorde de absolutt, og vi leser aldri et ord om kritikk for at de gjorde det. Snarere leser vi om at de ble kalt eksemplariske tjenere av Jehova. Deres handlinger var i tråd med Jesu kloke råd: «Se! Jeg sender dere ut som sauer blant ulver; vær derfor forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer.» – Matt. 10:16, NW.*

Kanskje noen vil lure på hvor grensen går mellom bruk av teokratisk krigsstrategi for å skjule sannheten og å fortelle løgner. Først og fremst må det bemerkes at når man avlegger en ed om å fortelle sannheten, er man forpliktet til å gjøre det. Ved å vie seg til å gjøre Guds vilje har hver kristen avlagt et løfte eller en ed om å gjøre Guds vilje og være trofast mot ham. Denne eden må man selvfølgelig holde. På samme måte er en kristen som stilles i vitneboksen forpliktet til å si sannheten hvis han i det hele tatt snakker. Noen ganger kan han foretrekke å nekte å snakke og lide konsekvensene fremfor å forråde sine brødre eller Guds verk. Og selvfølgelig er det ingen grunn til å bruke krigsstrategi når vi har med våre kristne brødre å gjøre. Når vi har med dem å gjøre, sier vi sannheten eller minner dem taktfullt om at det de ønsker å vite, ikke angår dem.

Løgner er usannheter som blir fortalt av egoistiske grunner og som skader andre. Satan fortalte Eva en løgn som gjorde stor skade på henne og hele menneskeheten. Ananias og Saffira fortalte løgner av egoistiske grunner. Men å skjule sannheten, som han ikke har rett til å vite, for en fiende skader ham ikke, spesielt når han ville bruke slik informasjon til å skade andre som er uskyldige.

Det er også en drøftelse om teokratisk krigføring i Vakttårnet for 1. juni 1961, side 23:

Det er imidlertid én unntagelse som de kristne alltid må huske på. Som Kristi soldater deltar de i en teokratisk krig, og de må vise den største forsiktighet når de har å gjøre med Guds fiender. Bibelen viser således at det er rett å skjule sannheten for Guds fiender i den hensikt å beskytte Guds saks interesser. Et bibelsk eksempel på dette har vi i skjøgen Rahab. Hun skjulte de israelittiske speiderne på grunn av sin tro på deres Gud Jehova. Dette gjorde hun både i ord og i gjerning. At hun hadde Jehovas godkjennelse i dette, går fram av den rosende omtale som Jakob gir hennes tro. — Jos. 2: 4, 5; Jak. 2: 25.

Dette kommer inn under det man kaller «krigsstrategi» som forklart i Vakttårnet for 15. juni 1956, og det er i samsvar med Jesu råd om at når vi befinner oss blant ulver, må vi være «forsiktige som slanger». Skulle omstendighetene forlange av de kristne at de må stå fram i vitneboksen og avlegge ed på å fortelle sannheten, da må de, hvis de i det hele tatt sier noe, fortelle sannheten. Når de kristne står overfor valget mellom å snakke og forråde sine brødre, eller ikke å snakke og bli fengslet på grunn av krenkelse av rettens verdighet, vil de som er modne, sette sine brødres velferd foran sin egen, idet de husker Jesu ord: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.» — Matt. 10: 16, NW; Joh. 15: 13.

Viser disse artiklene at Jehovas vitner kan lyve i situasjoner med forfølgelse? Det artiklene har vist, er at vitner har skjult sannheten. Dette ser vi i situasjonen med smugling av litteratur under uvaskede babybleier, og i situasjonen der vitner skiftet klær for ikke å bli gjenkjent. Ingen av disse situasjonene er løgner i henhold til de seks definisjonene av løgn ovenfor. Men hva med søsteren i Øst-Tyskland som ble spurt om hun hadde sett en dame med en rød bluse? Hun skjulte sannheten, men hun hadde ikke brutt noen av de seks definisjonene av løgn. Men hvis betjenten hadde spurt: «Har du skiftet klær, og hadde du på deg en rød bluse tidligere?», og hun hadde svart «Nei», ville hun ha løyet.

I henhold til det jeg har lært og det jeg som eldste har lært andre, ville det siste eksemplet, hvis kvinnen benektet sannheten, ikke være teokratisk krigføring. Det ville ha vært en løgn og et klart brudd på Guds lover.

Det er imidlertid en setning som er problematisk, fordi den gir en snever betydning av «løgn». Den brune teksten i det nest siste sitatet lyder:

Løgner er usannheter som blir fortalt av egoistiske grunner og som skader andre.

Dette impliserer at hvis man i en situasjon med forfølgelse sier noe som faktisk ikke er sant, men som kan redde en kristen fra urettmessig å bli arrestert, så defineres det ikke som løgn. Tenk på følgende  situasjon fra Øst-Tyskland under kommuniststyret hvor vitner ble arrestert og til og med torturert:

Myndighetene hadde lenge vært på jakt etter en av Jehovas vitners ledere. Etter en rassia ble han oppdaget, og han sprang av gårde med agenter etter seg. Han kommer til et veikryss hvor det befinner seg et kvinnelig vitne. Forfølgerne stopper henne, og de peker på en gate og sier: «Løp flyktningen i den retningen? For å villede dem sier hun: «Nei han løp i den retningen», som var motsatt av hvor han løp. Har det kvinnelige vitnet fortalt en løgn? Etter definisjonen i den brune teksten er svaret «nei». Men det svaret er galt.

En løgn er å fortelle noe som ikke er sant, uansett om en person har krav på å vite sannheten eller ikke. Det betyr at Bibelens norm er at Guds tjenere kan skjule sannheten i en krigssituasjon, for eksempel ved å nekte å svare. Men hvis Guds tjenere åpner munnen og sier noe, må det alltid være sant.

Den snevre betydningen av «løgn» skinner også gjennom i Vakttårnet for 15. august 2001, side 20:

⁴ Sarai kunne si at hun var Abrams søster fordi hun virkelig var hans halvsøster. (1. Mosebok 20:12) Videre var han ikke forpliktet til å røpe informasjon til mennesker som ikke hadde rett til det. (Matteus 7:6) Trofaste tjenere av Gud i moderne tid følger Bibelens påbud om å være ærlige. (Hebreerne 13:18) De ville for eksempel aldri lyve under ed i en domstol. Når deres brødres fysiske eller åndelige liv står på spill, for eksempel i tider med forfølgelse eller sivil uro, følger de imidlertid Jesu råd om å være «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer».​ —Matteus 10:16; se Vakttårnet, 1. november 1996, side 18, avsnitt 19.

Henvisningen her er til situasjonen i Rwanda, hvor tutsi-stammen var skyldig i folkemord og drepte medlemmer av hutu-stammen. Eksemplet er en situasjon hvor en tutsi-familie skjulte en hutu-familie, for at de ikke skulle bli drept. Dette var ikke en situasjon hvor det ble løyet. Men tutsi-familien skjulte sannheten for tutsi-myndighetene, som jaktet på huttuer for å drepe dem.

I kontrasten mellom «aldri … lyve under ed i en domstol» og «i tider med forfølgelse eller sivil nød … vær ‘forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer’» ser vi et rødt flagg. Dette viser leserne at når det er forfølgelse eller sivil nød, har kristne lov til å lyve, i betydningen «å si noe som ikke er sant.

Det ville vært en enkel måte å fjerne det røde flagget på, ved å si: «Det kan være situasjoner med forfølgelse eller sivil uro hvor kristne kan nekte å snakke, eller til og med skjule sannheten. Men når en kristen åpner munnen og sier noe, enten under ed i en domstol eller i en hvilken som helst annen situasjon, må han eller hun alltid fortelle sannheten. Det finnes ingen situasjon hvor en kristen har lov til å si noe som ikke er sant, som er den enkle definisjonen av å lyve.»

Det er med sorg jeg ser at det jeg selv har lært, og det jeg har undervist andre i, at det ikke finnes noen situasjon hvor kristne har lov til å lyve, ikke lenger gjelder.

Vakttårnet for 15. august 2001 gir indirekte Jehovas vitner lov til å lyve i tider med forfølgelse eller sivil uro.

HAR JEHOVAS VITNERS LEDERE LØYET I RETTEN?

Situasjoner i forskjellige land viser at lederne av Jehovas vitner gjør systematiske forsøk på å flytte ansvaret for ulike handlinger fra det styrende råd og de eldste til individuelle vitner.

Folks sunne fornuft og deres rettsfølelse gjør at de oppfatter den måten ekskluderte og utmeldte blir behandlet på, som avskyelig. Både på grunn av dette og for at de ikke skal rettsforfølges, forsøker lederne å dekke over denne situasjonen. De benekter at de krever total isolasjon av ekskluderte og utmeldte. Og de hevder at det er opp til hvert enkelt vitne på grunn av sin samvittighet avgjøre hvor mye eller lite kontakt han eller hun skal ha med ekskluderte og utmeldte.

Dette er ikke bare løgn i den enkle betydningen av å si noe som ikke er sant. Men siden myndighetene skal beskytte sine borgere og passe på at alle organisasjoner følger norske kover, har de krav på å vite sannheten om behandlingen av ekskluderte og utmeldte. Denne løgnen blir også fortalt av egoistiske grunner, for  lederne ikke skal bli anklaget av myndighetene. Løgnen er også til skade for ekskluderte og utmeldte, som ikke får den rette beskyttelse fra myndighetene, fordi Jehovas vitners ledere fører myndighetene bak lyset.

LEDEREN FOR JURIDISK AVDELING I USA HAR LØYET UNDER ED

En affidavit er en edsvoren erklæring om fakta som legges frem for retten. Philip Brumley er leder for den juridiske avdelingen i USA. Han skrev to forskjellige affidavits, men disse inneholdt noen falske opplysninger. 14. april 2023 ble han ilagt en bot på 154 448 amerikanske dollar i den amerikanske Distriktsretten, spesielt for den niende kretsen i Montana, for:

å ha fremlagt en underskrevet affidavit som var en hensynsløs ignorering av å gi en nøyaktig og sannferdig redegjørelse for fakta som var relevante for å avgjøre om retten hadde personlig jurisdiksjon over saksøkte Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania («WTPA»).

Bromley anket boten, og den 7. juli 2025 avviste den amerikanske ankedomstolen for niende krets anken.[2]

Ordene som er bakgrunnen for boten viser at Philip Bromley løy for retten under ed.

NORSKE LEDERE HAR LØYET OM BEHANDLINGEN AV EKSKLUDERTE OG UTMELDTE VITNER

Det styrende råds instruksjon til alle vitner er at en person som er ekskludert eller som har trukket seg (er utmeldt) skal unngås fullstendig. Dette betyr at menighetenes medlemmer må avbryte all kontakt med disse personene, inkludert ekskluderte og utmeldte familiemedlemmer. Familiemedlemmer som bor i samme husholdning må ha en viss kontakt med en som er ekskludert eller utmeldt. Og det kan være noen nødvendige familieanliggender som krever kontakt med ekskluderte eller utmeldte familiemedlemmer. Men bortsett fra disse situasjonene, må ekskluderte og utmeldte vitner isoleres fullstendig.

For å forstå arten av løgnene til lederne av Jehovas vitner, gjentar jeg definisjonene av løgn i Vakttårnets litteratur:

• Å si noe som er usant.
• Å si noe usant til en som har rett til å vite sannheten
• Å snakke med den hensikt å bedra eller skade noen.
• Å gi en uriktig fremstilling av eller forvrenge fakta for å villede.
• Å utelate viktig informasjon.
• Å overdrive sannheten for å gi et falskt inntrykk.

17. februar 2022 sendte Jehovas vitner et klagebrev til Statsforvalteren angående tapet av statlige tilskudd. En del av brevet lyder:

På den annen side vil en som frivillig velger å gi avkall på sin åndelige status som et av Jehovas vitner ved formelt å trekke seg, bli respektert for sin avgjørelse, og det er opp til hver enkelt som er tilknyttet menigheten, å bruke sin personlige religiøse samvittighet for å avgjøre om de vil begrense eller helt unngå å ha kontakt med den personen.

Jeg vil nå se på disse ordene i forhold til punkt 17 (1) i kapittel 12 i «Vokt Guds hjord» (2019):

17 (1) Unødvendig samvær med ekskluderte eller slike som har trukket seg:  Det er grunnlag for å nedsette et domsutvalg hvis en person, til tross for gjentatte formaninger, med overlegg fortsetter å ha unødvendig samvær med noen som er ekskludert eller har trukket seg, og som han ikke er i familie med. – Matt 18:17b;1 Kor. 5:11, 13; 2 Joh. 10, 11; lvs s. 39-40.

Hvis et medlem av menigheten er kjent for å ha unødvendig samvær med familiemedlemmer som er ekskluderte eller har trykket seg, og som ikke tilhører husstanden, bør de eldste veilede ham og resonnere med ham ut fra Bibelen. Gjennomgå informasjon fra Bli i Guds kjærlighet, side 241, med ham. Hvis det er tydelig at en kristen handler med hensikten med eksklusjonsordningen og ikke retter seg etter veiledning, er han ikke kvalifisert til privilegier i menigheten, for det krever at man er et godt eksempel. Det skal ikke nedsettes et domsutvalg med mindre det er snakk om vedvarende åndelig samvær eller vedvarende åpen kritikk av beslutningen om å ekskludere.

Situasjonen er at Jehovas vitner har mistet sine statlige tilskudd og registrering som et religiøst trossamfunn, fordi Statsforvalteren har konkludert med at vitnene bryter loven om religiøse trossamfunn. Én overtredelse, ifølge Statsforvalteren, er at vitner som melder seg ut, blir skydd og blir fullstendig isolert. Dette betyr at vitnene, i strid med loven, straffer vitner som melder seg ut.

Ordene «nedsettes et domsutvalg» innebærer at tre eldste skal vurdere om vitnet er skyldig i å ha kontakt med ekskluderte eller utmeldte personer, slik at han skal ekskluderes. Sitatet fra Eldsteboken viser at det ikke er sant at hvert enkelt vitne, på grunnlag av sin samvittighet, vil bestemme hvor mye eller lite kontakt de vil ha med ekskluderte eller utmeldte personer.

Sitatet viser at medlemmene av det styrende råd krever at all kontakt med ekskluderte og utmeldte personer, inkludert familie, må brytes, unntatt i tilfeller hvor noe kontakt er uunngåelig. Jeg har vært eldste i 56 år, og jeg bekrefter at dette har vært og er praksis i menighetene til Jehovas vitner.[1]

La oss nå se på ordene i Jehovas vitners anke i lys av definisjonene av løgn.

Definisjon 2 av «løgn» er brutt. Statsforvalteren hadde rett til å vite om situasjonen blant vitnene. Punkt 4) er brutt, fordi brevet gir en uriktig fremstilling av fakta for å villede Statsforvalteren. Punkt 5) er brutt, fordi den viktige informasjonen om at det å sky ekskluderte personer er et krav fra det styrende råd, og at de som ikke følger dette kravet vil selv bli ekskludert, er utelatt.

Det er sant at hvert vitne selv bestemmer om det vil følge kravene fra det styrende råd. Men ved å bruke disse ordene, vil leserne få inntrykk av at det ikke er noe krav om å sky ekskluderte vitner, men at hvert vitne selv bestemmer hva det skal gjøre. Dette er en løgn.

At løgnen i brevet ikke var en skrivefeil, fremgår av den norske avisen Dagen av 18. januar 2024. Den hadde en artikkel om et par som hadde forlatt Jehovas vitner. En av grunnene til at de forlot bevegelsen, var at personer som var blitt ekskludert og som hadde meldt seg ut, ble skydd og fullstendig isolert. Det skandinaviske avdelingskontoret ble bedt om å kommentere denne situasjonen, og Jørgen Pedersen, medlem av avdelingskontorets utvalg, og som representerer  det styrende råd i forbindelse med norske spørsmål, kom med følgende kommentarer:

De enkelte menighetsmedlemmene vil så ut fra sin personlige samvittighet og omstendigheter selv avgjøre om de skal begrense eller slutte å ha sosial kontakt med tidligere menighetsmedlemmer i lys av Bibelens befaling i 1 Korinter 5: 11—13 om å «slutte med å omgås» en slik person. Jehovas vitner tvinger ikke menighetsmedlemmene til å gjøre det. De eldste i menigheten har ikke kontroll over menighetens medlemmers personlige liv, og de utøver heller ikke kontroll over troen til de enkelte Jehovas vitner. Enhvert medlem av menigheten som begrenser eller opphører sin sosiale omgang med en ekskludert eller en som har trukket seg fra menigheten, gjør det av egen fri vilje og valg, basert på sin personlige religiøse samvittighet.

Pedersen brukte nesten de samme ordene som i brevet, så det er klart at Pedersen også løy.

Kåre Sæterhaug er også en av lederne ved det skandinaviske avdelingskontoret i Danmark. I sitt vitnemål for retten både villedet han retten og løy for retten. På et områdestevne ble det vist en video med tittelen «Loyally Uphold Jehovah’s Judgments — Shun Unrepentant Wrongdoers». Budskapet var at å sky eksluderte personer betydde å ikke svare på deres telefonsamtaler, selv om en eksludert datter ringte sin mor.

Statens vokat spurte Sæterhaug om denne videoen, og følgende replikkveksling fant sted:

Advokat: Hva er budskapet i denne videoen?

Sæterhaug: Denne videoen viser en familie i en vanskelig situasjon, og vi ser hvordan familien håndterer denne situasjonen. Vi ser en voksen datter som gjør som hun vil, og hun er fri til å gjøre det.

Advokat: Men dette har en pris?

Sæterhaug: Ja.

Advokat: Men foreldre blir bedt om å kutte all kontakt når et ekskludert barn flytter ut?

Sæterhaug: Vi ber ingen om å bryte all kontakt. Denne [videoen] var et eksempel på hvordan en familie gjør dette. Her valgte moren å ikke svare datteren sin. Men dette er ikke en regel som alle Jehovas vitner må følge.

…

Advokat: Noen tekster sier at hvis noen omgås med dem som har forlatt menigheten, kan de selv bli ekskludert?

Sæterhaug: Det har jeg aldri hørt om. Jeg har vært eldste i nesten 30 år, og jeg har aldri hørt om det. Familiebåndene brytes ikke.

Den blå teksten er et brudd på punkt 1) Dette er en direkte løgn. Hele formålet med eksklusjonen er at personen, ved å bli fullstendig isolert, skal omvende seg og komme tilbake til menigheten. Den nevnte videoen sier direkte at den minste kontakt, som å svare på en telefonsamtale, kan ødelegge formålet med eksklusjonen.

Ordene i den lilla teksten er sannsynligvis sanne. I menighetene hvor Sæterhaug har tjent, har det kanskje ikke vært noen som har blitt ekskludert, fordi han eller hun hadde omgang med en som var ekskludert.

Men dette er et brudd på punkt 2, fordi retten har rett til å høre sannheten. Det er også et brudd på punkt 6), fordi Sæterhaug overdriver situasjonen for å villede. Som leder vet han at Eldsteboken lærer at vitner kan bli ekskludert for å omgås ekskluderte. Dette er det statens advokat vil at Sæterhaug skal innrømme. Men i stedet for å gjøre det, overdriver han situasjonen ved å hevde at det ikke har skjedd i løpet av de nesten 30 årene han har vært eldste.

KONKLUSJON

Selv om det alltid er galt å lyve, er det ifølge Eldsteboken bare ondsinnet løgn som er en eksklusjonsgrunn.

Det hebraiske ordet rākīl kan bety «bakvaskelse» eller, i en svakere betydning, «sladder». Det finnes imidlertid ikke noe gresk ord i De kristne greske skrifter som betyr «ondsinnet løgn» eller «bakvaskelse». I likhet med det hebraiske ordet rākīl er det greske ordet dolos («bedrag, list») et samlebegrep som kan omfatte «ondsinnet løgn» eller «bakvaskelse», men som ikke har denne betydningen. Det forekommer 11 ganger i De kristne greske skrifter, men ikke i en kontekst sammen med eksklusjon. Dette betyr at «ondsinnet løgn», som en grunn for ekslusjon, ble oppfunnet og innført av det styrende råd uten noe grunnlag i Bibelen.

 

[1]. Se min artikkel, «Kravene om å sky ekskluderte i år 2026» (https://mybelovedreligion.no/2026/02/09/kravene-om-a-sky-ekskluderte-i-ar-2026/?lang=no). Den siste delen som omhandler The Royal Commission of Australia, er spesielt viktig.