DET STYRENDE RÅDS SYN PÅ BLOD STRIDER IMOT BIBELEN

HVORDAN BLOD BLIR SETT PÅ I BIBELEN

Det grunnleggende prinsippet i denne studien er som følger: Jeg tar Bibelens tekst bokstavelig, med mindre sammenhengen klart viser noe annet. Og jeg vil ikke akseptere noen unntak fra en av Guds lover når sammenhengen ikke klart viser at det finnes et slikt unntak. Jeg vil heller ikke akseptere en forståelse av en bibeltekst som ikke er direkte forankret i selve teksten.

LOVENE OM BLOD I DE HEBRAISKE SKRIFTER

Bibelen viser at blod er hellig, og at det ikke skal brukes til noe annet enn som et offer på alteret, slik det er beskrevet i Moseloven. Men Moseloven, med sine dyreofre, ble opphevet. Og Jesu fullkomne offer av hans kjøtt og blod, som de jødiske ofrene var en skygge av, er blitt ofret en gang for alle. (Hebreerne 7:27) Så det finnes ikke lenger noen bibelsk godkjent, legitim bruk av blod.

Før den verdensomspennende flommen hadde menneskene ikke lov til å spise dyr. Dette endret seg etter flommen, og 1. Mosebok 9:3–6 sier:

³ Hvert dyr som beveger seg og lever, kan tjene til føde for dere. Liksom jeg gav dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette. ⁴ Men kjøtt med dets sjel — dets blod — skal dere ikke spise. ⁵ Og dessuten: Blodet av DERES sjeler skal jeg kreve tilbake. Av hver levende skapnings hånd skal jeg kreve det tilbake; og av menneskets hånd, av hånden til enhver som er hans bror, skal jeg kreve menneskets sjel tilbake. ⁶ Den som utgyter menneskeblod, ved mennesker vil hans eget blod bli utgytt, for Gud dannet mennesket i sitt bilde.   

Av disse ordene forstår vi at 1) blod representerer livet (sjelen) til levende vesener, 2) blod må ikke spises, og 3) blod må ikke utgytes ved å ta noens liv. Den røde tråden som går gjennom alle tre punkter, er at blod har en verdi, og denne verdien kreves tilbake hvis blodet misbrukes. Gud har skapt levende vesener så vel som deres blod, som representerer deres liv. Hos ham er livets kilde. (Salme 36:9) Derfor er det bare han som har rett til å bestemme hvordan liv og blod skal brukes.

Guds lov til Israel inneholdt flere bud angående blod. 3. Mosebok 17:11, 13 sier:

¹¹ For kjødets sjel er i blodet, og jeg har selv gitt dere det på alteret for å gjøre soning for DERES sjeler, for det er blodet som gjør soning ved sjelen i det.

¹³ Når det gjelder en hvilken som helst mann av Israels sønner eller en fastboende utlending som bor som utlending midt iblant dere, og som under jakt fanger et vilt dyr eller en fugl som kan spises, så skal han la blodet renne ut og dekke det til med støv.

Passasjene viser at den eneste tillatte bruken av blod er på alteret som et offer. Når et dyr ble slaktet, skulle det tappes for blod før kjøttet ble spist. Ved å helle blodet ut på bakken og dekke det med jord, går livet symbolsk tilbake til Gud, som er dets kilde. Ordet «hellig» refererer til noe rent, som er satt av utelukkende til ett formål. Passasjene ovenfor viser at blod er hellig.

LOVEN OM BLOD I DE KRISTNE GRESKE SKRIFTER

Den kristne menighet ble opprettet på pinsedagen i år 33 evt. På den tiden var ikke lenger Moseloven, inkludert dens bud om blod, gyldig. I år 49 evt. oppstod spørsmålet om folk fra nasjonene skulle omskjæres. Dette spørsmålet ble drøftet på møtet mellom apostlene og de eldste i Jerusalem. Og under påvirkning av den hellige ånd ble følgende beslutning fattet, ifølge Apostlenes gjerninger 15:28, 29:

²⁸  For den hellige ånd og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde på dere, bortsett fra disse nødvendige ting: ²⁹ at dere fortsetter å avholde dere fra ting som er ofret til avguder, og fra blod og fra det som er kvalt, og fra utukt. Hvis dere omhyggelig holder dere borte fra disse ting, vil det gå dere godt. Måtte dere være ved god helse!»

Som vi har sett, er det i de fleste tilfeller der blod nevnes, et forbud mot å spise blod. Imidlertid viser sitatet fra 3. Mosebok 17:11, 13 at bruk av blod til ethvert formål også var forbudt. Når et dyr ble slaktet, skulle blodet helles ut på bakken og dekkes med jord. På denne bakgrunn må vi stille spørsmålet: Er ordene i Apostlenes gjerninger 15: 29 om «å avholde seg fra blod» et forbud bare mot å spise blod, eller omfatter ordene enhver bruk av blod?

(Svaret på disse spørsmålene blir drøftet i detalj i artikkelen: Den viser at både å spise og bruke blod er forbudt.)

ER BLODFRAKSJONER INKLUDERT I FORBUDET MOT BLOD?

I forbindelse med tilbedelsen av Gud er det viktig å skille mellom handlinger og materiale. Jeg bruker en illustrasjon: Keiser Neros soldater har arrestert en kristen familie bestående av far, mor og et barn. Familien blir ført til et alter hvor det brenner en ild. Ved siden av ilden står en beholder med røkelse, og faren blir bedt om å legge litt røkelse på ilden, noe som betyr at han ofrer til keiserens skytsånd. Hvis han nekter å gjøre det, vil han og familien bli drept. Hva er avgudsdyrkelse i denne situasjonen? Det er handlingen å legge røkelsen på ilden. Det er ikke noe galt med ilden eller med røkelsen. Familien har brukt ild ved forskjellige anledninger, og de har kanskje til og med lagt røkelse på ilden ved spesielle anledninger, men dette ville ikke være avgudsdyrkelse.

Ville situasjonen vært annerledes hvis mannen ble beordret til å helle litt blod på ilden i stedet for røkelse? Nei. Det ville ikke være noe galt med blodet. Og avgudsdyrkelsen ville være handlingen med å helle røkelse eller blod på bålet.

Paulus skiller også mellom materiale og handling i sin drøftelse av kjøtt ofret til avguder i sitt første brev til Korinterne. Det var flere templer i Korint hvor kjøtt og andre gjenstander ble ofret til avguder. Det var også restauranter i templene hvor deler av dyrene som hadde blitt ofret til avguder, ble servert til gjestene. Andre deler av disse dyrene ble solgt på markedet.

Kunne kristne spise dette kjøttet på restauranter eller kjøpe det på markedet? Paulus svarer på spørsmålet i 10:25:

²⁵ Fortsett å spise alt som blir solgt på et kjøttorg, uten å stille spørsmål for DERES samvittighets skyld.

Selv om en del av dyret hadde blitt ofret på alteret, var det ingenting galt med kjøttet, fordi det ikke lenger var et avgudsoffer. Men hva er meningen med ordene «uten å stille spørsmål for DERES samvittighets skyld»?

I forbindelse med ofringene ble dyrene slaktet, og store kjøttstykker ble lagt på alteret, og en del av dette kjøttet ble brent i ilden som et offer til avguden.  Det kan være at en kristen ville skille mellom kjøttstykker som hadde blitt lagt på alteret, men som nå ble solgt på markedet, og kjøttstykker fra dyr som hadde blitt slaktet, men som ikke hadde blitt lagt på alteret. Hans samvittighet ville forby ham å spise kjøtt som en gang hadde blitt lagt på alteret. Paulus’ poeng er at det ikke er nødvendig å undersøke hva som tidligere skjedde med kjøttet. Nå, når det ble servert på restauranten eller solgt på markedet, er det ikke et offer til en avgud.

Det viktige poenget er at det ikke var noe galt med kjøttet. Det var handlingen med å delta i seremonien når kjøttet ble lagt på avgudsalteret, som var gal.

Hvordan kan disse eksemplene hjelpe oss å bedre forstå forbudet mot blod? Det viktige poenget er at det ikke er noe galt med den flytende væsken blod. Men noen handlinger knyttet til blod er gale.

Det som fremgår av loven for alle mennesker etter den store flommen (1. Mosebok 9:4–6) og i loven for Israel (3. Mosebok kapittel 17), er at blodet i alle skapninger representerer det livet Jehova har gitt dem. For å anerkjenne Jehova som livgiveren, skal vi ikke bruke blodet fra andre skapninger til noe som helst. Og når en skapning dør, må dens blod gå tilbake til jorden. Ved dette viser vi vår respekt for Jehova som livgiveren.

Ingen kan bestride at det hebraiske ordet dam og det greske ordet haima refererer til den røde væsken i blodårene til mennesker og dyr. Blodets eneste legale bruk var som et offer på alteret. Det var ikke blodet som væske som var viktig, men handlingen å ofre det på alteret. Når blodet var ofret, rant det ned på sidene av alteret, og denne væsken var ikke lenger hellig, for den var brukt til sitt formål.

Når et dyr tappes for blod eller blod tas fra et menneske, så respekterer kristne at dette blodet representerer livet til skapningene og er Guds eiendom. Derfor vil de ikke bruke blod til noen som helst hensikt.

Hvis leger bearbeider dette blodet og fraksjonerer det i forskjellige deler, så bryter de Guds lov. Men hver av disse delene kan ikke lenger kalles haima («blod»), og derfor er de ikke innbefattet i ordene «avhold dere fra blod» i Apostlenes gjerninger 15:29. Disse delene kan bli sammenlignet med det blodet som renner ned av sidene på alteret og ikke lenger er hellig.

Vi kan også se denne situasjonen fra en annen synsvinkel:

Bare fullblod (dam/haima) er forbudt å bruke ifølge Bibelen, og blodfraksjoner er ikke nevnt. Derfor er det direkte i strid med Bibelen når medlemmene av det styrende råd sier at røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og blodplasma er forbudt for kristne.

For å følge det mønster som Paulus gir i 1. Korinter kapittel 10, så må vi overlate til hver kristens samvittighet å avgjøre om han eller hun vil ta imot røde blodceller, hvite blodceller, blodplater eller blodplasma, som en gang var en del av blodet som gikk ut av en skapnings årer, akkurat som vi overlater til hver kristens samvittighet om han eller hun vil spise kjøtt fra et dyr som en gang lå på avgudsalteret.

Når et dyr ligger på avgudsalteret, er det et avgudsoffer som kristne ikke kan spise. Når deler av dette dyret serveres på restauranter eller selges på markedet, er disse delene ikke lenger et avgudsoffer og kan spises av kristne. Når et dyr tappes for blod, og blodet kommer ut, eller når blod tas fra et menneske, representerer dette blodet (haima) dyrets eller menneskets liv, som tilhører Gud. Enhver bruk av dette blodet er et brudd på Guds lov, like alvorlig som å spise et avgudsoffer. Når leger tar blod fra et dyr eller et menneske og fraksjonerer det i forskjellige deler, representerer ikke hver av disse delene lenger dyrets eller menneskets liv, som tilhører Gud. Det betyr at hver av disse delene ikke lenger er haima («blod») og ikke er inkludert i budet om å avholde seg fra haima («blod») i Apostlenes gjerninger 15:29. Fordi røde blodlegemer, hvite blodlegemer, blodplater og blodplasma ikke lenger er haima («blod»), må hver kristens samvittighet avgjøre om han eller hun vil bruke noen av disse fraksjonene til medisinske formål, akkurat som hans eller hennes samvittighet vil avgjøre om han eller hun skal spise kjøtt fra et dyr som en gang lå på avgudalteret.

Medlemmene av det styrende råd har satt seg over det enkelte vitnes samvittighet ved å bestemme at noen blodfraksjoner kan brukes og andre ikke. Dette er et brudd på Peters ord (1. Peter 5:3) om at eldste ikke skal «herske over dem som er Guds arv». Ingen mennesker har rett til å lage bindende regler for andre som ikke er direkte basert på Bibelen.

 

Fra artikkelen «Å trekke seg 1 (II) – Å ta imot blod frivillig og uten å angre.» (https://mybelovedreligion.no/2025/01/12/a-trekke-seg-1-ii-a-ta-imot-blod-frivillig-uten-a-angre/?lang=no)

Å LAGRE SITT AV EGET BLOD FOR SENERE Å FÅ DET INFUSERT 

Både oppfriskningskurset for medlemmene av sykehuskontaktutvalgene og boken Bli i Guds kjærlighet? slår fast at det er forbudt å lagre sitt eget blod for senere transfusjon. Spørsmålet ble drøftet i Vaktårnet for 15. oktober 2000, side 31:

Hvordan ser Jehovas vitner på medisinske behandlingsmetoder som innebærer bruk av ens eget blod, i betraktning av det Bibelen sier om den rette bruk av blod?

I stedet for å treffe en avgjørelse som utelukkende er basert på det man personlig foretrekker, eller på det medisinske fagfolk anbefaler, må hver enkelt kristen tenke alvorlig over det Bibelen sier. Dette er en sak mellom ham og Jehova.

Det hender at en lege oppfordrer en pasient til å deponere en del av sitt eget blod noen uker før en operasjon (preoperativ autolog blodgivning), slik at legen kan gi pasienten hans eget lagrede blod hvis behovet oppstår. Men det å samle opp, lagre og overføre blod på denne måten er direkte i strid med det som sies i 3. Mosebok og 5. Mosebok. Blod skal ikke lagres; det skal helles ut — billedlig talt gis tilbake til Gud. Det er sant at Moseloven ikke gjelder i dag. Men Jehovas vitner har respekt for de prinsippene Gud innarbeidet i denne loven, og de er fast bestemt på å ’avholde seg fra blod’. Vi gir derfor ikke blod, og vi lagrer heller ikke vårt eget blod med tanke på en senere blodoverføring — i tråd med prinsippet om at blodet skal ’helles ut’. En slik framgangsmåte er i strid med Guds lov.

Andre behandlingsmetoder og tester som har med en persons eget blod å gjøre, er ikke like tydelig i strid med Guds uttrykte prinsipper. Mange kristne har for eksempel gått med på at noe av deres eget blod blir tappet for at det skal bli testet eller analysert og deretter bli kastet. Det kan også forekomme at leger anbefaler andre og mer innviklede framgangsmåter som har med en persons eget blod å gjøre.

Under visse kirurgiske inngrep kan for eksempel noe blod bli ført ut av kroppen i en prosess som kalles hemodilusjon. Det blodet pasienten har igjen, blir fortynnet. Senere blir blodet i det utvendige kretsløpet ført tilbake til pasienten, slik at blodverdien blir mer normal. Blod som renner ut av et sår, kan på lignende måte bli samlet opp og filtrert, slik at de røde blodcellene kan bli ført tilbake til pasienten. Dette kalles blodoppsamling. I en noe annerledes prosess kan blod bli ført inn i en maskin som midlertidig overtar en funksjon som normalt utføres av kroppsorganer (for eksempel hjertet, lungene eller nyrene). Blodet i maskinen blir deretter ført tilbake til pasienten. I andre tilfeller blir blod ført til en separator (sentrifuge), slik at skadelige eller ødelagte deler av det kan fjernes. Målet kan også være å skille ut noe av en blodbestanddel og bruke det et annet sted i kroppen. Videre blir det utført tester der noe blod blir tappet for at det skal bli tilsatt en markør eller bli blandet med et legemiddel, og deretter blir det ført tilbake til pasienten.

Detaljene kan variere, og det vil utvilsomt bli utviklet nye framgangsmåter, behandlingsmetoder og tester. Det er ikke vår oppgave å analysere hver eneste variasjon og treffe en avgjørelse. En kristen må selv avgjøre hvordan hans eget blod skal behandles i løpet av en operasjon, en medisinsk test eller en kur. Han bør på forhånd skaffe seg informasjon fra legen eller teknikeren om hva som kan komme til å bli gjort med blodet hans under prosessens gang. Deretter må han treffe en avgjørelse i samsvar med sin samvittighet. (Se rammen.)

SPØRSMÅL DU KAN STILLE DEG

Hvis noe av blodet mitt blir ført ut av kroppen og blodstrømmen kanskje til og med blir midlertidig avbrutt, kan jeg da med god samvittighet betrakte dette blodet som noe som fremdeles er en del av meg, slik at det ikke er nødvendig å «helle det ut på jorden»?

Får jeg problemer med min samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, hvis noe av blodet mitt under diagnostisering eller medisinsk behandling blir tappet, bearbeidet og ført tilbake til kroppen igjen?

Vi bør merke oss at begrunnelsen for ikke å lagre sitt eget blod er forskjellig fra begrunnelsen for ikke å ta fullblod, røde blodlegemer, hvite blodlegemer, blodplater og plasma inn i kroppen. De nevnte blodkomponentene er forbudt fordi det å ta dem inn i kroppen er det samme som å spise dem, noe som er forbudt, var argumentet fra oppfriskningskurset. Men forbudet mot å lagre sitt eget blod er basert på budet i Moseloven om at blod må helles ut på bakken; det vil si at blodet fra et dødt vesen ikke må brukes til noe formål.

Blodet ble imidlertid utøst på jorden når skapningen var død. Dette var et tegn på respekt for livgiveren. Når blodet ble utøst, ble skapningens liv symbolsk returnert til Gud. Men når en person lagrer sitt eget blod med tanke på en operasjon, er personen ikke død, og hans liv bør ikke returneres til Gud. Dessuten er blodet som overføres til personens årer ikke blodet til et annet menneske, men hans eget blod.

En artikkel i Vaktårnet av 15. mars 1980, side 31, drøfter transplantasjon og om det å motta en transplantasjon er det samme som å spise en annen persons kjøtt, og dermed være en kannibal. Artikkelen sier:

Det kan også hevdes at organtransplantasjoner er forskjellige fra kannibalisme, siden «donoren» ikke blir drept for å skaffe mat.

På samme måte er det blodet fra et dødt vesen og ikke et levende vesen som ikke skal lagres. Fordi personen som lagrer sitt eget blod, ikke er død, kan forbudet mot å lagre blodet fra et dødt vesen ikke brukes til å vise at det er galt å lagre blodet fra et levende vesen.  Dessuten er loven mot lagring av blod en del av Moseloven som ikke lenger er gyldig. Det finnes ingen lov i Bibelen som viser at lagring av eget blod er i strid med Guds lov.

Vi må derfor konkludere med at det styrende råds beslutning – eller rettere sagt ordre – om at man ikke må lagre sitt eget blod, ikke har noe bibelsk grunnlag. Spørsmålet om man skal lagre sitt eget blod er altså et samvittighetsspørsmål; hver enkelt har rett til å bestemme selv.

Blod fra døde dyr må ikke lagres, men skal helles ut på bakken. Budet om dette kan ikke brukes som et forbud mot å lagre sitt eget blod til en fremtidig operasjon, fordi budet kun gjelder blod fra døde dyr. Og det var en del av Moseloven som ikke lenger er gyldig.

For å understreke poengene ovenfor vil jeg sammenligne situasjonen med lagring av blod med andre prosedyrer som er nevnt i Vakttårnets litteratur. Vennligst tenk over følgende eksempler:

• Når en mengde blod tas ut for å merke det eller blande det med en medisin, kan det lagres i flere minutter før det returneres til pasienten.
• Når blod strømmer inn i et sår, og det blir fanget opp, filtreres, og de røde blodcellene returneres til pasienten, kan de røde blodcellene lagres i prosessen i en halv time eller mer.
• Når blod tas ut for testing og analyse, kan blodet lagres i flere dager hvis det sendes til et laboratorium som spesialiserer seg på bestemte tester. Etterpå vil det bli kastet.
• Når blod tas ut fra pasienten med det formål å returnere det til pasienten under en operasjon, kan blodet lagres i én eller to uker før det returneres til pasienten.

I alle disse tilfellene tas blod fra pasienten og returneres senere til ham eller kastes. Den grunnleggende forskjellen mellom de fire eksemplene er tiden, dvs. hvor lenge blodet oppbevares. Det gir ikke mening å hevde at en persons blod som tas ut og oppbevares i tre dager før det behandles på et laboratorium, er et samvittighetsspørsmål, men at en persons blod som tas ut og oppbevares i sju dager eller to uker før det returneres til ham under en operasjon, er forbudt.

KONKLUSJON

Vakttårnet har i 80 år vist at blodoverføringer er et brudd på Guds lov. Dette har vært en velsignelse for Jehovas vitner, fordi det har beskyttet dem mot sykdom og død forårsaket av blodoverføringer.

Medlemmene av Det styrende råd har forbudt bruk av røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og blodplasma, og de har forbudt og tillatt ulike andre blodfraksjoner til ulike tider. Dette har vært en katastrofe, fordi tusenvis av vitner har fått en mindre god medisinsk behandling enn det som er mulig å gi i forbindelse med kirurgi og kjemoterapi. På grunn av dette har deres levetid blitt forkortet.

At det nå er tillatt å lagre sitt eget blod til en fremtidig operasjon, er et skritt i riktig retning. Men forbudet mot røde blodceller, hvite blodceller, blodplater og blodplasma står fortsatt ved lag. Dette vil i fremtiden hindre vitner i å få den beste medisinske behandlingen i forskjellige situasjoner. Dessuten er dette forbudet direkte i strid med Bibelen